Ser jeg meg i verden om.
Salmen er skrevet av presten og salmedikteren Magnus Brostrup Landstad i 1833. Dette er en av hans aller første originale salmer. Vi finner salmen i Landstads Kirkesalmebog som nummer 399 med tittelen Ser jeg mig i Verden om med syv strofer under «4. søndag etter påske». Landstads reviderte salmebok har salmen som nummer 392 og her er tittelen Ser jeg mig i verden om. Vi finner ellers salmen i Norsk Salmebok som nummer 827 med syv strofer under kapitteloverskriften «Livets forgjengelighet».
Vi siterer strofe en (eldre utgave):
Ser jeg meg i verden om,
Tenker på de svunne dage,
Hva som gikk, og hva som kom,
Og hva ennu står tilbage –
Nei, for all den ting jeg visste,
Kan jeg ei min Jesus miste!
Første strofen av salmen slår an en lett og lys tone. Den er full av håp og optimisme. Innledningen minner faktisk litt om folkevisen. Den hadde ofte fire verselinjer, hvor siste ordet i første linjen rimet med siste ordet i tredje linjen. Tilsvarende enderim har vi i andre og fjerde verselinje: dage – tilbage. Men enda viktigere enn det formelle innholdet, er strofens egentlige budskap. Hva som enn skjer og hva som enn har skjedd, sangeren vil alltid holde fast ved Jesus. Ingenting kan rive troen på Frelseren ut av hendene på ham: «Nei, for all den ting jeg visste / Kan jeg ei min Jesus miste!»
Vi siterer strofe en (NoS):
Ser jeg meg i verden om,
tenker på de svunne dager,
hva som gikk og hva som kom,
og hva ennå står tilbake:
nei, for all den ting jeg visste,
kan jeg aldri Jesus miste!
Og det er trolig nettopp disse to siste verselinjene fra Landstads salme som er mest kjent og som folk flest husker igjen. Tar jeg ikke feil, er det sikkert flere med meg som husker linjene, men som har glemt hvem som skrev salmen. Jeg måtte slå opp for å sjekke. Men lar vi «folkevisen» stå alene, sitter vi nærmest igjen bare med en generell kommentar til livets skiftende tider, skrevet på rim : «Ser jeg meg i verden om / Tenker på de svunne dage / Hva som gikk, og hva som kom / Og hva ennu står tilbage.» Det er først i slutten av strofen at Landstad slår fast hovedtemaet i salmen sin: «Nei, for all den ting jeg visste / Kan jeg ei min Jesus miste!». Salmedikteren vil holde fast på Herren gjennom alle forhold i livet.
Vi siterer strofe to (NoS):
Ser jeg i mitt eget bryst,
merker jordens dype smerte,
strid, forvirring, onde lyst,
kjenner dommen i mitt hjerte:
når jeg så i gråt må briste, –
hvordan kan jeg Jesus miste!
Salmen Ser jeg meg i verden om er skrevet på slutten av Landstads første kall som prest. M. B. Landstad tok den teologiske embetseksamen i 1827, og arbeidet deretter som residerende kapellan i Gausdal i Gudbrandsdalen. Her ble han i 5 1/2 år. Han ble gift med Wilhelmine Margrete Marie Lassen i 1828. Hun var datter av sogneprest Albert Lassen på Gran i Hadeland. De fikk 3 barn sammen mens de var prestefolk i Gausdal og det er sagt at disse årene «hører til hans livs kjæreste minner».
Vi siterer strofe tre (NoS):
Strider jeg den gode strid,
vandrer jeg på stier trange,
Reddsomt mørk er mang en tid,
sjelen tung og trett og bange.
Onde makter vil meg friste, –
hvordan kan jeg Jesus miste!
Og salmen som han skrev i 1833, forteller tydelig om en prest som vet på hvem han tror: «Nei, for all den ting jeg visste / kan jeg aldri Jesus miste». Han var selv grepet av Jesus. Da betyr det ikke så mye om troen er svak eller sterk. Landstad har ofte vært inne på det. Det er troens retning som forteller meg om jeg er på den rette veien. Så lenge mitt blikk er festet på Jesus, er jeg trygg.
Vi siterer strofe fire (NoS):
Svak er ofte troens makt,
kjærlighetens altfor ringe,
og jeg vet at Gud har sagt:
Du skal meg ditt hjerte bringe!
Verden vil til seg det vriste, –
hvordan kan jeg Jesus miste!
En har gjettet på at salmen ble skrevet til begravelsen av en bror. Landstad mistet to brødre ganske tidlig. Hans Petter døde i 1815, 16 år gammel og høsten 1825 kom sørgebudskapet om at broren Fredrik Laurits var død. Han ble 21 år gammel. Vi vet at dette gikk sterkt inn på Landstad, men årstallene stemmer ikke med salmens tilblivelsesår.
Bakgrunnen for denne antagelsen er trolig den gamle teksten til strofe fem: «Ved en broders grav jeg står / Må med faderløse grede / Hjertes angest, savn og sår / Leger ingen jordisk glede.» I originalmanuset står det anført «Naar ved Vennens Grav jeg staar», skriver Blom Svendsen. Vi antar derfor at det med «en broders grav» menes en kristen broder og ikke en kjødelig broder.
Vi siterer strofe fem (NoS):
Ved en åpen grav jeg står,
er blant sørgende til stede.
Hjertes savn og dype sår
leger ingen jordisk glede.
Her, i sorg ved grav og kiste, –
hvordan kan jeg Jesus miste!
Flere har ment at dette er Landstads første salme. Både Stene og Heggtveit hevder blant annet dette. Men nyere forskning har kommet frem til at dette ikke kan være riktig. Blom Svendsen henviser til Landstads etterlatte papier. I en notatbok fra tiden i Gausdal har Landstad selv anført «Min første salme, diktet 1835» på salmen som begynner med ordene Paa dig jeg haaber, Gud Fader, til dig jeg sætter min Lid.
Vi siterer strofe seks (NoS):
Stunden kommer, hjertets slag
stanser brått, og leppen blekner.
Hvem vil påta seg min sak
når jeg kold i døden segner?
Når min time slår, den siste, –
hvordan kan jeg Jesus miste!
Også sogneprest O. T. Moe har i sin lille Brorson-bok på 40 sider fra 1920 stoppet opp nettopp for denne salmen. Vi tar med et lite sitat: «I denne sin første salme anslaar Landstad de strenge, som senere skulde komme til at lyde saa meget sterkere og dypere. For det første møter vi her hans kjærlighet til Jesus, dernæst ser vi ind i hans betragtning av jordens ve og dype smerte, og vi merker, hvorledes han selv strider troens gode strid mot de onde magter. Endelig finder vi i salmens sidste vers haabets solstraale: Han kan ikke slippe Jesus. Han har forløst hans sjæl, han husvaler den bedst, og i hans navn vil han dø for altid at eie Herren.» Og i salmen Ser jeg mig i Verden om ser vi Landstad tar i bruk uttrykket «jordens daler» som et bilde på livet på jorden. Det er en salme som før i tiden også ble brukt under begravelser.
Vi siterer strofe syv (NoS):
Aldri, aldri jeg min trøst
slippe kan i jordens daler.
Du som har min sjel forløst,
og som fred til hjertet taler,
i ditt navn la hjertet briste,
så skal jeg deg aldri miste!
Kilder:
Norsk Salmebok (1985)
Tobias Salmelid (1997), s. 353
John Stene (1933), s. 110 og 116
Hans Blom Svendsen (1959), s. 108-109
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 75-760
O. T. Moe: M.B. Landstad. Salmedigteren (1920) Gudrun Brauti Knutslid: Dikarpresten Magnus Brostrup Landstad (1988) Hans Th. Landstad: M. B. Landstad på nært hold belyst med familiebrev (1989)