Uverdig er jeg, Herre.
Salmen er skrevet av presten og salmedikteren Wilhelm Andreas Wexels i 1840. Vi finner den Norsk Salmebok (NoS) fra 1985 som nummer 626 med tre strofer. Landstads reviderte salmebok har salmen med samme tittel som nummer 691 med tre strofer. Melodien er Strassburg fra 1539 eller Genève 1542.
Vi siterer strofe en (NoS):
Uverdig er jeg, Herre,
til all din miskunnhet,
fortjente ei å være
som barn blant dine med.
Jeg står så langt tilbake
i barnlig lydighet
og må nå frukten smake
i sår samvittighet.
Salmelid skriver at dette er «en salme til helliggjørelse og fornyelse», mens Aadland karakteriserer salmen som «en av våre vakreste skriftesalmer». Wilhelm Andreas Wexels er ellers representert med hele åtte originale og fire oversatte salmer i Norsk Salmebok (1985). I tillegg finner vi den vakre misjonssalmen Å tenk når engang samles skal gjengitt både på bokmål og på nynorsk. Han er således en ganske betydelig bidragsyter av salmer til salmebøkene våre selv om han kanskje for ettertiden er like mye kjent for salmebokarbeidet.
Vi siterer strofe to (NoS):
Jeg er så ganske ringe,
så arm i sjel og sinn,
jeg kan deg intet bringe
til gave, Herre min;
jeg eier kun et hjerte
hvis hele håp er du,
det brast i savn og smerte,
kom du meg ei i hu.
Salmen står plassert under temaet ”Skriftemål” i begge salmebøkene. Selv om den Norske Kirke ikke har noen skriftestol som i den katolske kirken, minner likevel salmen oss om at vi er syndere som trenger å få lette våre byrder. Fra tid til annen kan det derfor være godt også for lutherske kristne å ha noen å gå til med myndighet til å si fra Gud at våre synder for Jesu skyld er tilgitt. Da kan vi få kraft til å gå ut i hverdagen igjen og tjene Herren med glede.
Vi siterer strofe tre (NoS):
Min Gud, jeg gjerne ville
av hjertet elske deg;
du kjærlighetens kilde,
forny ditt liv i meg!
Jeg kan deg aldri give
den takk jeg skylder deg,
men kan jeg tro deg blive,
har lys jeg på min veg.
Kilder:
Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1960)
Tobias Salmelid (1997), s. 411
P. E. Rynning (1967), s . 287
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 1132 – 1136