Skandinavisk salmediktning

Skandinavisk salmediktning.

En skulle tro at svenske, norske og danske salmer stort sett følger samme prinsipper, men så er ikke tilfellet. Vi finner stor variasjon i utvalget av salmer i våre nordiske lands salmebøker. Det kan trolig settes i sammenheng både med kulturelle, nasjonale og teologiske retninger innenfor hvert av landene.

For det første, så har rent historisk, Brorson hatt mer å si for norsk salmediktning enn Grundtvig har maktet å prege de danske salmebøkene. Wallin har hatt langt større gjennomslagskraft i Sverige enn i Danmark og i Norge. Og for det andre så har Sverige og Danmark i langt større grad enn Norge hatt sine egne nasjonale salmebøker på et langt tidligere tidspunkt i historien.

Overordede prinsipper for sammensetningen av et lands salmebok, får også betydning for utvalget av salmer. Kingos salmebok, i Danmark, tok for eksempel utgangspunkt i kirkeårets tekster i sin sammensetning av salmeboken. Denne salmeboken ble også kjent som Malmø-salmeboken fra 1527. Pontoppidans salmebok ble derimot redigert ut fra det saklige innholdet i salmeboken, mens den tredje nasjonale salmeboken i Danmark ble ordnet ut fra trosbekjennelsen. Denne salmeboken ble kjent som Den danske salmebogen fra 1953.

Går vi til Sverige, finner vi en tilsvarende utvikling av nasjonale salmer. Swedberg salmebok fra 1695 inneholdt et stort antall salmer forfattet av Jesper Swedberg selv, foruten salmer av Haquin Spegel, Jakob Arrhenius, Gustaf Ållon og Petrus Brasknesten. I tillegg finner vi en del salmer oversatt fra tysk i denne salmeboken. Studerer vi derimot Wallins salmebok, ser vi at halvparten av salmene i den wallinske salmeboken fra 1819 er skrevet av Johan Olof Wallin selv. Og i Norge har både Magnus Brostrup Landstad, Elias Blix og Gustav Jensen vært med på å farge våre nyere salmebøker på samme måte som Kingo, Grundtvig og Brorson har satt sitt preg på de danske.

Derimot er kanskje nyere tiders salmebøker i større grad utviklet som et resultat av kommitèarbeid. Men de bærer likevel med seg tradisjonstoff fra tidligere salmebøker både ut fra historiske, nasjonale og teologiske kriterier. En tendens i nyere norske salmebøker er likevel en vektlegging på tema og på utvidelse av genrebegrepet.

Vi finner også at en salmeforfatter som N. F. S. Grundtvig er representert med 27 salmer i Landstads Kirkesalmebog og 36 salmer i Norsk Salmebok. Han har likevel bare i liten grad har vært med på å farge norsk salmesang, kanskje med unntak av pinsesalmene. Det er ellers Kingo og Brorson, sammen med tyske oversatte salmeforfattere, som utgjør hovedtyngden av salmer i Landstads salmebok.

Til slutt vil vi nevne det forholdet at norske salmebøker er av foholdsvis ung alder sammenlignet med Sverige og Danmark. Mens Danmark fikk sin første salmebok i 1528 og Sverige i 1543 (Then Swenska Psalmboken), så kom ikke den første offisielle norske salmeboken ut før i 1869. Det betyr kanskje blant annet at våre salmer i større grad enn i våre naboland også var farget av nasjonale strømninger på 1800-tallet. Dette forklarer trolig noe av det forhold at vi i så liten grad før Norsk Salmebok fra 1985 har tatt opp svenske salmer i våre salmebøker. Med Danmark hadde vi felles språk og styre i 400 år og derfor ble også mange av de danske salmene adoptert av oss.