Guds bekk er full av vann

Guds bekk er full av vann.

På min vandring til nærbutikken passerer jeg en elv. Noen kaller den bekk. I min dialekt blir det å. Det er en litt mindre elv. Det stedet hvor jeg holder til i Bergen, heter Mjølkeråen. Ordet er sammensatt av melk (nyn mjølk) og å eller åen i bestemt form. Hvis det har regnet kraftig, går bekken full av vann. Men om sommeren tørker den ofte ut. Det har nok vært mye vann i bekken da den fikk sitt navn. Stedet er oppkalt etter denne åen. Når den kommer ned til munningen, danner den en hvit, skummende foss ut i sjøen. Vannet er hvitt som melk.

Guds ord bruker ofte bilder fra naturen. Vann finner vi omtalt mange steder både i GT og NT. Jesus kalte seg livets vann. Vi dør uten vann. Store deler av vår kropp inneholder væske. Vi trenger Jesus for vår sjel, likesom kroppen trenger vann for å overleve. Rundt de gamle flodene i Orienten oppstod de tidligste kulturer som vi kjenner til. Det er nok å nevne Eufrat og Tigris. En regner med at paradisets hage lå her. Også stamfaren Abraham kom fra dette området.

Søker jeg i Bibelen på «vann», kommer jeg ikke lenger enn til 3. Mosebok. Da har jeg allerede 100 treff på vann. Men søker jeg på «levende vann», blir resultatet et helt annet. Jeg får 8 treff i GT og 3 treff i NT. Vi finner kvinnen ved brønnen. Hun var samaritaner, fra et folk som jødene ikke hadde noen kontakt med. Jesus ber henne om vann. Hun blir overrasket. Vi siterer fra Joh 4, 9-11:

«Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene. Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.» «Herre,» sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du så det levende vannet fra?»

Også i min barndom var det en elv. Den hadde navnet sitt etter gården til en tidligere skolekamerat av meg. Av og til var det oversvømmelser. Det var kjekt for en liten gutt. Da tok jeg med meg fiskestangen for å se om jeg fikk fisk. Om sommeren hendte det at jeg badet her. Men eleven var ikke alltid så ren. Vi hadde kuer og det falt ofte i min lodd å ta med meg kuene over elven på beite et godt stykke unna der vi bodde. Det hendte at kuene gjorde fra seg det fornødne i elven. Andre steder skjedde trolig noe tilsvarende. Vi kunne ikke drikke vann herfra.

Både elven fra min barndom og elven der jeg bor i dag, kan bli uttørket. Det skjedde også med mindre elver i Israel. Kilden tørket ut. Vi finner et annet ord fra Jesus i Skriften. Vi siterer fra Joh 7, 37-38:

«På den siste dagen i høytiden, den store festdagen, sto Jesus fram og ropte: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann.»

Det er en kilde som aldri tørker ut. Ordet om «levende vann» hos Joh 7, 37-38 handler om den Hellige Ånd: Dette sa han om den Ånd de som trodde på ham, skulle få. For Ånden var ennå ikke kommet, fordi Jesus ennå ikke var blitt herliggjort, leser vi Joh 7, 39.

Men hva betyr da vannet i GT. Det er meget omfattende og jeg kan ikke utdype det i en liten artikkel som dette. Men det betyr først og fremst liv. Alt liv er avhengig av vann for å leve. Det er helt grunnleggende. Hvis vi avgrenser søket i GT til «Guds bekk», får vi 3 treff. Vi siterer et av skriftstedene fra Salme 65, 10:

«Du har gjestet jorden og gitt den regn, du har gjort den overdådig rik. Guds bekk er full av vann; du sørger for at kornet vokser. Slik legger du alt til rette.»

Guds bekk er full av vann. Det er en kilde som aldri går tom. Mange diktere har skrevet om dette i sin sanger og salmer. Vi siterer et par strofer fra Her en kilde rinner:

Her en kilde rinner,
Salig hver som finner
Kilden dyp og klar,
Skjult men åpenbar.

Om du her deg tvetter,
Den hver synd utsletter,
Denne kilden god
Er vår Frelsers blod.

Den svenske salmedikteren J. O. Wallin er også inne på dette i en av sine salmer:

Glede uten Gud ei finnes,
Uten Gud ei finnes fred;
Tom den glede er som vinnes,
Om vi glemmer Gud derved.
Men ei nogen ting skal rykke
Varig glede av ditt bryst
Når du i din nød og lykke
Giver akt på Herrens røst.

Uten Gud blir livet tomt. Vi kan ha glede i verden, men den er kortvarig. Det er bare Gud som kan fylle vårt dypeste behov. Verdens kilder er sprukne brønner. Jesus har selv sagt det. Hans levende vann gir mennesket evig liv. Det har en annen kjent dikter skrevet om i en av sine sanger:

Kom hit, hver tørstig sjel,
Og drikk av livets vann!
Du lenge nok har drukket der
Hvor tørsten ei slukkes kan.

Kor:

Kom nå til kilden,
Kom nå til kilden god!
Kom, drikk av livets klare flod,
Så får du kraft og mot!

Det er ingen ringere en grunnleggeren av pinsebevegelsen i Norge, T. B. Barratt, som skrev denne sangen i 1887. Han kom fra England som metodistprest og slo seg ned i Norge. Vi har mange sanger etter ham.

Livets vann
finnes også et annet sted. Søker vi i Bibelen i Johannes åpenbaring etter livets vann, finner vi et skriftsted fra Joh Åp 22. Vi siterer Joh Åp 22, 1-5:

«Engelen viste meg nå en elv med livets vann, klar som krystall. Den springer ut fra Guds og Lammets trone. Midt mellom byens gate og elven står livets tre, fritt til begge sider. Det bærer frukt tolv ganger og gir sin frukt hver måned. Og bladene på treet er til legedom for folkene. Det skal ikke lenger finnes noe som er under forbannelse. Guds og Lammets trone skal være i byen, og hans tjenere skal tjene ham. De skal se Guds åsyn, og hans navn skal være på deres panner. Natt skal ikke være mer, og de skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Gud Herren skal lyse over dem. Og de skal herske i all evighet.»

Det skal bli en underlig dag, en evig morgen hvor solen aldri går ned: «Natt skal ikke være mer, og de skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Gud Herren skal lyse over dem. Og de skal herske i all evighet. Gud skal tørke bort hver tåre fra deres kinn: For Lammet, som står midt foran tronen, skal være deres hyrde og føre dem til kilder med livets vann, og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.» Joh Åp 7, 17.

Kilder:

Bibelen (1978)
Sangboken (1962)
Landstads reviderte salmebok (1953)

(2007)