Han skal sende dere høstregn

Han skal sende dere høstregn.

Utenfor var det grått og vått. Det regnet da vi kom, og det regnet da vi skulle gå hjem. Ikke alle hadde tatt med seg paraplyer. De tenkte kanskje at det er så mye å dra på. Vi kjører nesten fra hus til hus. Og så skal vi være inne da. Seremonien avsluttes her. Vi hilser kort på familiene og så går vi hjem, hver til vårt. Det er fredag. Når vi er ferdige i kapellet, kjører vi hjem.

Det er altså en begravelse, eller for å være mer nøyaktig, en bisettelsesseremoni. De fleste kjenner trolig noen. Andre kjenner mange. Noen få kjenner kanskje ikke mer enn noen ganske få. Vi var to i bilen. Utenom oss kjente jeg fire. Vi satte oss litt langt bak. Men jeg fikk da hilst på tre av dem jeg kjente. Det var så mange som ville si noen ord. Men jeg kunne da vente. Takk for meg. Det var en veldig fin seremoni, fikk jeg sagt.

Jeg var glad jeg gikk. Det skjer jo bare en gang. Den avdøde var ikke gammel og døde forholdsvis tidlig. Men det ble tegnet et bilde av menneske som ikke satte sine ønsker og behov øverst. De andres ve og vel kom først, ikke minst i familien, barna og barnebarna. Siste tiden var smertefull. Det visste jeg.

Vi fikk stukket et program i hånden ved inngangen. Det var bilde av den avdøde i et hjerte på forsiden. Så fint tenkte jeg, de vil bevare minnene i sitt hjerte. Alle de gode øyeblikkene fra tiden før sykdommen gjorde livet vanskelig, var verdifulle å ta vare på. Og like til det siste var hun så optimistisk. Siste uke var nok verst. Da var det ikke lenger håp på denne siden av graven.

Så underlig det enn høres så tok presten utgangspunkt i et ord fra Det Gamle Testamentet i sin minnetale. Gud skal sende dere høstregn. Også denne stunden kunne bli til velsignelse. Livet her på denne jorden var over, men for den troende er det ikke over. Det finnes et bedre sted uten sorg og tårer.

Jeg så ut av vinduet. Det regnet fremdeles. Utenfor holdt en stor heisekran på med sitt arbeid på en byggeplass. Livet må gå videre. Men vi skal få lov til å sørge. Alt har sin tid. Gud vet hvor mange dager vi får tilmålt. For noen blir vandringen lang. Andre får et kort liv, alt for kort liv vil mange mene. Men slik er livet. Brått og brutalt blir livstråden i noens liv kuttet over av sykdom eller ulykke. Hva med velsignelsen da? Nei, vi kan ikke anklage Gud. Men vi kan gå til ham med alt. Gud kjenner oss bedre enn vi selv.

I det gamle Israel gikk bonden og ventet på høstregnet slik at kornet skulle bli modent. De så på regnet som Guds velsignelse. Vi møter det flere steder. I 5 Mosebok er det koblet sammen med at mennesket går på Guds veier og følger hans bud:

«Dersom dere adlyder mine bud som jeg gir dere i dag, og elsker Herren deres Gud og tjener ham av hele deres hjerte og hele deres sjel, vil jeg la landet få regn i rette tid, høstregn og vårregn, så du kan høste inn kornet, vinen og oljen.» 5. Mos 11, 13 -14.

Også i Salmenes Bok møter vi igjen høstregnet. I Salme 84,7 kan vi lese følgende: «Når de drar igjennom den tørre dal, gjør de den til en kildevang; høstregnet dekker den med signing.» Fra gammel tid har de troende sammenlignet denne vandringen opp til tempelet i Jerusalem, som et bilde på vår vandring på denne jorden. I 1930 utgaven av Bibelen leste vi det slik: «Når de vandrer gjennem tåredalen, gjør de den til en kildevang, og høstregnet dekker den med velsignelse.»

Etter at tankene en liten stund hadde vandret av sted til fjerne himmelstrøk, var jeg tilbake der jeg satt. Det ble ikke så trist som jeg hadde trodd. Både prest og familie understreket dette med gjensynet. Det manglet ikke på tårer og sorg. Å miste noen som står en nær, er smertefullt. Det er kjærlighetens pris. Vi bruker vakre blomster med sløyfer som sier Takk for alt, Hvil i fred og På gjensyn. Slik er livet og slik er det å miste noen vi er glad i. Så får trøsten være at for den som tror på Jesus, så kommer det en oppstandelses morgen med solskinn uten sky. Vi skal få møte våre kjære igjen.

Postludiet munnet ut i tonene til Där rosor aldrig dör. Det var der denne bloggen startet. Janie West Metzgar skrev denne vakre hymnen i 1929. Hun døde av blodkreft og slet hele sitt liv med smertefull sykdom. Men hun ville ikke klage. Sangene ble til perler i lovsangens smykke, vokst frem fra lidelsen.

Vi siterer første strofen og refrenget:

Til en by jeg er på vandring,
Gatene av gull er lagt.
Livets tre der står i blomstring,
Der hvor roser aldri dør.

Her de blomstrer for sesongen,
Snart de visner ned og dør.
Til en by jeg er på vandring,
Der hvor roser aldri dør.

Talen for denne søndagen handlet om Guds omsorg. Vi skulle ikke gå og bekymre oss. Det høres nesten ut som en ordre. Men det er vel fordi jeg er for selvopptatt. Vi må løfte blikket oppover: «Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verd enn de?» Matt 6, 26.

Mange steder i Bibelen blir vi minnet om nettopp dette. «Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet, for da er deres forløsning nær.» Jesus taler om de siste ting. Det er så lett å fylle tankene med dette som hører denne jorden til. Men det er et navn som er over alle andre navn. Det er Jesus: Navnet Jesus blekner aldri / Tæres ei av tiden tann / Navnet Jesus det er evig / Ingen det utslette kan.

Nils Dybdal-Holthe forteller hvordan siste strofen av sangen Navnet Jesus ble til. David Welander var hjemme og gikk en kveld ut på trappen før han skulle legge seg for natten. Han så opp mot himmelen, det var overskyet og dårlig vær. Da ser han plutselig at to skyer revner og en stjerne blinker mot ham. Det er da han setter seg og skriver disse vakre linjene sitert etter Sangboken(1962):

Midt i nattens mørke blinker
Som et fyrlys Jesu navn
Og hver hjelp’løs seiler vinker
Inn til frelsens trygge havn.
Og når solen mer ei skinner,
Jesus-navnet lyser enn .
Da den frelste skare synger
Høyt dets pris i himmelen.

Jeg gikk hjem igjen og var velsignet. Det er lys over grav for den som tror på Jesus. Døden er sikrere enn livet. Men Jesus har gått i forveien. Han har brutt dødens lenker. Jesus døde for meg slik at jeg kan få leve for ham.

Tenk når engang hvert hjertebånd som knyttet
Meg fast til andre her i støvets land,
Har jordens kår med himmelens ombyttet,
og ingenting oss lenger skille kan!

(2007)