Fattig men dog rik

Fattig, men dog rik.

Sangen er skrevet av Lina Sandell. Vi finner den i Frikirkens Salmebok (ÆvG) fra 1955 som nummer 557 med fire strofer. Sangen står plassert under temaet «Hvile og tillit». Strofe fem er oversatt til norsk av Salmebloggeren (LeH) i 2017. Den svenske originalen heter «Fattig med dock rik» og er på fem strofer.

Vi siterer strofe en (ÆvG):

Fattig, men dog rik
Er en Kristi brud,
Fattig i seg selv,
Rik dog i sin Gud;
Fattig på alt godt,
Rik i Kristus blott.

Salmen bygger på den frie nåden i Kristus. Den gir oss arverett med ham. Den troende har intet i seg selv. Men han eier alt i Jesus Kristus. Et kjent kristen blad i vårt land heter nettopp «For fattig og rik». Vi er fattige i oss selv, men rike i Gud.

Vi siterer strofe to (ÆvG):

Sorgfull, men dog glad
Gjør hun reisen her;
Ser hun på seg selv,
Full av sorg hun er,
Får hun Jesus se,
Glemmes sorg og ve.

En annen sang bygger omtrent på samme tema: «Alltid salig om ei alltid glad / går jeg hjem til Sions stad». Lina Sandell setter også opp slike tilsynelatende motsetninger: Fattig/rik, sorgfull/glad, ukjent/kjent, intet/ alt og død/levende. Det første ordet i ordparene er livet uten Kristus. Det andre ordet er i Kristus: Rik, glad, kjent, alt og levende.

Vi siterer strofe tre (ÆvG):

Ukjent, men dog kjent
Er en Kristi brud,
Ukjent av enhver
Som ei kjenner Gud;
Kjent av ham som ser,
Hva i lønndom skjer.

Hva forteller så denne salmen oss? For det første er det ingen grunn til å være trist og mismodig. Vi har alt vi trenger i Kristus. Jesus døde for oss og har tatt oss inn i sin favn og varetekt. Han er vår brudgom og vi er hans brud. Jesus elsker oss og hans kjærlighet tar aldri slutt.

Vi siterer strofe fire (ÆvG):

Skjønt hun intet har,
Eier hun dog enn
Hele jorden, ja,
Hele himmelen.
Snart hun hjemme står,
Hele arven får!

For det andre så er ikke livet over med dette. Vi har en evig arv i vente. Gud er vår far og vi er hans barn. Arven er imidlertid skjult i himmelen. Derfor er vi også for det tredje fremmede på denne jorden. Vi er ukjente for verden, men kjent av Gud. Uten Jesus er vi døde i våre synder. Med i ham er vi levende med Kristus. Derfor skal vi leve om vi enn dør. Vi er i troen på Jesus oppreist med Kristus til et evig liv hjemme hos ham i Guds evige himmel.

Vi siterer strofe fem (LeH):

Død, men levende,
Troens blikk meg giv,
Gamle mennskes død
Ble den nyes liv;
Død med Kristus,
Men levende igjen.

Kilder:

Frikirkens Salmebok (1955)

Lina Sandell på Wikipedia
Lina Sandell på Cyberhymnal

Sangen i original på Wikisource

Å min sjel du går og vanker

Å, min sjel, du går og vanker.

Dette er en salme skrevet av Ambrosius Stub. Vi finner den som nummer 851 i Norsk Salmebok (NoS) plassert under “Det kristne håp”. I Landstads reviderte salmebok stod salmen som nummer 217 med syv strofer. Tittelen er O min sjel, du går og vanker. Salmen er plassert på “6. søndag efter Kristi åpenbarings dag”. Det betyr at den ville ha stått under “Kristi forklarelsesdag” etter den nyere ordningen i Norsk Salmebok. Det er to salmer av Ambrosius Stub i Norsk Salmebok. Denne salmen finner vi med seks strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Å, min sjel, du går og vanker
blant de mange verdens ting,
samle dine spredte tanker,
se deg oventil omkring!
Å, hva nytter
jordens hytter?
Pilgrim, si hvor er ditt hjem?
La ditt øye
akte nøye
på det ny Jerusalem!

Det var M. B. Landstad som åpnet kirkedøren for Stubs diktning, skriver Aanestad. Ved å hente fire vers ut av et dikt skrevet over Åp. 21 laget han salmen O min sjel du går og vanker blandt de lumpne Verdens Ting, forteller han videre. Og det kan godt være at dette er riktig.

Vi siterer strofe to (NoS):

Vend i lengsel troens øye
opp imot den fagre stad!
Se, den stråler i det høye
kranset av en stjernerad.
Den er funnet
fast og grunnet,
se den grunnvoll staden har!
Reist av rene
edelstene
er den skinnende og klar.

Salmelid skriver imidlertid i sitt verk om salmene at det var H. A. Brorson som laget denne salmen ved å hente fire vers fra et dikt forfatteren hadde skrevet over Åp 21. Salmelid påpeker også det nære slektskap mellom dem og hevder at de kjente hverandre fra Ribe. Brorson var biskop i Ribe fra 1741 så det er mulig. Likevel lyder opplysningene hos Aanestad mer troverdige. Danske kilder nevner ikke denne salmen når de skriver om Brorson og heller ikke Salmelid så det er trolig en trykkfeil hos ham. Vi står derfor fast ved at det er Stub som er forfatteren av salmen.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Se, hvor jaspismurer tindrer!
Se de perleporters glans!
Her er engler som ei hindrer
noen fra sin seierskrans,
satt i stedet
for den vrede
englevakt ved livets tre,
og de frydes
når vi bydes
inn til evig ly og le.

Apostelen Johannes skildrer i sitt syn en ny himmel og en ny jord. Han ser det nye Jerusalem, Guds hellige stad stige ned fra himmelen: «Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.»» Åp. 21, 1 – 4. Det er et stekt syn som skildrer det som var, men ikke er mer. For mennesket er det vanskelig å forstå. Vi skjønner det best ved det som ikke er: Ikke tårer, ikke død, ikke sorg, ikke skrik og ikke smerte. Det er kanskje det som er verst: De vi er mest glad i, dør fra oss. I denne verden er det sykdom og atskillelse. Hos Gud er det ikke mer sorg, men bare evig glede.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Stadens gater og dens dører
er av perler og av gull.
Frydesangen der du hører,
tonen er av sødme full.
Hør dem kvede
i den glede
som er fri fra nag og nød,
fri for plage,
sukk og klage,
fri for gråt og fri for død!

Johannes beskriver videre byen i detaljer. Vi leser både hvor stor den er og av hva den er laget av. Det er grunn til å tro at mye er skildret ved hjelp av bilder. Derfor brukes det også gull og edle metaller i beskrivelsen. Men er ting er sikkert. Det blir ikke noe dårligere sted å bo enn her vi holder til nå. Slik står det i Åp 21, 18 – 27: «Muren var bygd av jaspis, og byen selv var av rent gull, lik det klareste glass. Grunnsteinene i bymuren var prydet med edelstener av alle slag. Den første grunnsteinen var av jaspis, den andre var av safir, den tredje av kalsedon, den fjerde av smaragd, den femte av sardonyks, den sjette av karneol, den sjuende av krysolitt, den åttende av beryll, den niende av topas, den tiende av krysopras, den ellevte av hyasint, den tolvte av ametyst. De tolv portene var tolv perler, hver port laget av en eneste perle. Gaten gjennom byen var av rent gull, gjennomsiktig som glass. Noe tempel så jeg ikke i byen, for Herren Gud, Den allmektige, og Lammet er dens tempel. Og byen trenger ikke lys fra sol eller måne, for Guds herlighet lyser over den, og Lammet er dens lys. Folkene skal vandre i lyset fra byen, og jordens konger skal føre sine rikdommer dit. Byens porter skal aldri stenges etter dagen, for natt skal det ikke være der. Alt det dyrebare og verdifulle folkene eier, skal de føre inn i den. Men noe urent skal aldri komme inn i byen, ingen som gjør motbydelige ting eller farer med løgn, bare de som er skrevet inn i livets bok hos Lammet

Vi siterer strofe fem (NoS):

Der er ingen sol og måne
på den høye himmel satt,
der er ingen sky og blåne,
ingen aften, ingen natt.
Der skal være
glans og ære,
se, Gud Herren selv er sol!
Se, i alle
hjerter falle
lys på lys fra Lammets stol!

Selv om Ambrosius Stub som 30-åring giftet seg med en prestedatter, hadde han levd store deler av sitt liv borte fra Gud. Aanestad har sikkert rett når han skriver at det først var i Stubs senere år at han skrev åndelige arier. Da Stub kom til Ribe, var han legemlig nedbrutt av gikt. Men kanskje var det her salmen ble til? En tredjedel av hans religiøse dikt stammer fra denne perioden og Stub har skrevet de fem salmene vi finner i den danske salmeboken nettopp her i Ribe. Men livet hadde ikke alltid fart så fint med ham. Det kan vi også lese ut av den siste strofen i salmen. Verden og dens vesen er tomhet. Det er ikke noe her som kan fylle vårt innerste behov. Bare Gud kan gi sjelen fred.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Å, min sjel, du går og vanker
blant de tomme verdens ting,
samle dine spredte tanker,
se deg oventil omkring!
Herre, led meg
og bered meg
til din himmel, til mitt hjem!
Gjør meg verdig,
gjør meg ferdig
til det ny Jerusalem!

Kilder:

Bibelen (2005)
Norsk Salmebok (1985)

Tobias Salmelid (1997), s. 377 og 447
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 989-990

Ambrosius Stub på Wikipedia

Til høgtid no seg samle

Til høgtid no seg samle.

Dette er opprinnelig en gammel adventsalme. Den er skrevet av Hans Adolph Brorson i 1732. Vi finner salmen i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 10 med to strofer. Den danske originaltittelen er Bort, Verdens Jule-Glæde. Salmen er opprinnelig på ni strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Til høgtid no seg samle
i Jesu Kristi namn
dei unge med dei gamle
og haste i hans famn!
Han sjølv er jolegåva,
vår lyst og livsens sol,
me honom høgt vil lova,
med honom held me jol.

Salmen ble oversatt til nynorsk av Mattias Skard i 1904. Melodien er ved H. O. C. Zinck fra 1801. Landstads reviderte salmebok har salmen som nummer 104 med to strofer. Her er salmen plassert under «4. søndag i advent». Det er en salme om ham som er den sanne julegave, Jesus Kristus, vår Frelser. Jesus er livsens sol. Finner vi ham, vil også gleden og takken tone med når salmen synges.

Vi siterer strofe to (NoS):

Å Jesus, deg å vinna
er all vår hjartans trå!
Så hjelp oss deg å finna
og glade til deg gå
og oss om krubba kringa
i samlynd takk og tru,
så salmen klårt må klinga
frå kvar manns heim og bu!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1960)

P. E. Rynning (1967), s. 29 og 282

Herre Jesus gledens kilde

Herre Jesus gledens kilde.

Salmen er skrevet av Thomas Kingo. Vi finner den i Frikirkens Salmebok (ÆvG) som nummer 414 med fem strofer. Salmen er plassert under «Troens strid». Melodien er «Naglet til et kors på jorden».

Vi siterer strofe en (ÆvG):

Herre Jesus, gledens kilde,
Du som vil min angst formilde,
Alt mitt håp i verdens sorg,
Du min trøster fremfor alle,
Du min stav når jeg vil falle,
Du min tilflukt, skjold og borg!

Her er både angst, hjerte og smerte. Men også tilflukt, skjold og borg. Salmen ser ut til å ha blitt skrevet i et lykkelig øyeblikk. Herre Jesus gledes kilde: Han er mitt håp i verdens sorg. Jesus er min trøster fremfor andre. Og han er min stav når jeg vil falle. Det er en salme som både er poetisk og trosstyrkende.

Vi siterer strofe to (ÆvG):

Du vet best hvor det meg gremner
Når du dine øyne gjemmer,
Og ei mere til meg ser.
Men skjønt du en stund deg dølger
Jeg deg dog i troen følger
Og om nåde, nåde ber.

Strofe to toner forventningen litt ned. Her er også motgang. Gud skjuler seg. Kingo følger ham likevel i troen: «Men skjønt du en stund deg dølger / Jeg deg dog i troen følger.» Salmen ble for øvrig første gang publisert i Aandelig Siunge-Koor II i 1681. Senere kom salmen med både i Pontoppidans, Jensens, Wexels, Hauge og Landstads salmebøker.

Vi siterer strofe tre (ÆvG):

For du kan i all min smerte
Glede mitt forsagte hjerte;
Når du unner meg et blikk
Av ditt nådefulle øye,
Det meg liflig kan fornøye
Under korsets tornestikk.

Originalen er trolig Søde Jesu! glædens kilde. Men Landstads reviderte salmebok har publisert salmen som Herre Jesus, gledens kilde. Vi finner den som nummer 92 med fem strofer. Salmen står plassert under «3. søndag i advent», men med en annen tone. Salmeboken har oppgitt «Dyre blod som Jesus dekker».

Vi siterer strofe fire  (ÆvG):

Ja, jeg vet at du meg prøver
Og en liten stund bedrøver
For å skjenke meg en strøm
Ut av livets kildes årer
For de her utøste tårer,
I det ny Jerusalem.

Temaet bygges videre ut i strofe tre til fem. Kingo øyner håp og lys i strofe tre selv om han må leve under korsets tornestikk. I strofe fire er han kommet så langt at han skjønner at prøvelsene også fører noe godt med seg. Gud skjenker ham en strøm av livets kildes årer. Kingo avslutter dermed salmen sin like godt med å si at han må slutte å klage. Først kommer strid, så blir det fred. Vi må bære tornekransen, før vi vinner livets krans. Så kommer den evige glede.

Vi siterer strofe fem (ÆvG):

Hold, min sjel, da opp å klage,
La Guds vlije deg behage,
Først til strid og så til fred!
Tornekransen må du bære,
Siden livets krans og ære
Evig skal du gledes ved.

Kilder:

Frikirkens Salmebok (1955)

P. E. Rynning (1967), s. 347-3480
Tobias Salmelid (1997), s. 220-221
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 31-40

Thomas Kingo på Wikipedia
Thomas Kingo på HymnTime

Gled deg du Kristi brud

Gled deg, du Kristi brud.

Dette er en gammel dansk adventsalme skrevet av ukjent forfatter før 1611. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 4 med syv strofer. Salmen er oversatt til nynorsk av Bernt Støylen i 1916. Landstads reviderte salmebok har elles salmen som nummer 72 med syv strofer. Her er tittelen Fryd dig, du Kristi brud.

Vi siterer strofe en (NoS):

Gled deg, du Kristi brud,
og møt din Herre Gud!
No kjem han, rik på nåde,
som deg profeten spådde.
Hosianna! Lov og ære
vår konge evig vere!

Salmen er noe bearbeidet i Norsk Salmebok (1985) og følger ikke helt Støylens opprinnelige oversettelse. Rynning oppgir for øvrig at originaltittelen på dansk er Fryd dig, du Christi Brud. Salmen er opprinnelig på syv strofer. Det er oppgitt tre melodier til salmen: Jakob Regnart fra 1574, Lűneburg fra 1590 og J. H.Schein fra 1627.

Vi siterer strofe to (NoS):

Med fryd og glede gå
eit fagert syn å sjå:
Ein hovding høg i heider
som deg til livet leier!
Hosianna! Lov og ære
vår konge evig vere!

Salmen har en klar oppbygning der hver strofe munner ut i den samme hyllest til kongen som rir inn i Jerusalem: «Hosianna! Lov og ære / vår konge evig vere!». Det er likvel lite som minner som promp og prakt en konge verdig. Han rir nemlig på et esel og ikke på en stridshest: «Eit esel honom ber / som heimsens Herre er / Hans skapnad, den er ringe / men han kan døden tvinge».

Vi siterer strofe tre (NoS):

Eit esel honom ber
som heimsens Herre er.
Hans skapnad, den er ringe,
men han kan døden tvinge.
Hosianna! Lov og ære
vår konge evig vere!

I tillegg til kongemotivet, finner vi at salmeforfatteren benytter seg av brudemotivet. Det er likevel overraskende for motivet knyttes opp mot Jesu død. Det betyr at Jesu oppdrag er en gjerning for den falne menneskeætt. Bruden står som et bilde på den kristne menighet.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Han kjem så mild og god,
han gjev dei veike mod,
for han sitt folk vil frelse,
si brud med fagnad helse.
Hosianna! Lov og ære,
vår konge evig vere!

Jesus oppdrag er ikke en maktdemontrasjon av Guds allmakt. Jesus kom for å frelse sitt folk fra deres synder. Han fester mennesket til sin brud gjennom sin lidelse og død. Derfor vil vi også lukke ham, som kom til oss julenatt, inn i våre hjerter og tilbe ham som er vår Herre.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Gjer porten høg og vid,
sjå Kristus til deg rid!
I dag vil han deg gjeste
og til si brud deg feste.
Hosianna! Lov og ære
vår konge evig vere!

Folk jublet og hyllet Jesus med palmegrener. Dette ble ofte gjort når en konge red inn i byen. Folk la grener på bakken foran kongen. Grenene ble benyttet for å hylle den seirende kongen.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Strø greiner der han rid,
brei klede der han skrid!
Guds folk, sving sigerspalmar
og syng no jubelsalmar!
Hosianna! Lov og ære
vår konge evig vere!

Også barna og alle jordens folk skal hylle Jesus. Salmen bygger for øvrig på et kapittel i Matteusevangeliet i Bibelen: «Si til datter Sion: Se, din konge kommer til deg, ydmyk er han og rir på et esel og på trekkdyrets fole. Disiplene gikk av sted og gjorde som Jesus hadde sagt, og hentet eselet og folen. Så la de kappene sine på dem, og han satte seg opp. Mange i folkemengden bredte kappene sine ut over veien, andre skar greiner av trærne og strødde på veien. Og mengden som gikk foran, og de som fulgte etter, ropte: Hosianna, Davids sønn! Velsignet er han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!«. (Mat 21, 5-9).

Vi siterer strofe syv (NoS):

Og alle borna små
med song mot han skal gå.
Og alle folkeskarar
dei jublar høgt og svarar:
Hosianna! Lov og ære
vår konge evig vere!

Kilder:

Bibelen (2005)
Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1979)

P. E. Rynning (1967) s. 77 og 81

Ei annet kan i livet trøste

Ei annet kan i livet trøste.

Salmen er skrevet av Niels Johannes Holm. Vi finner den i Frikirkens Salmebok (ÆvG) som nummer 246 med to strofer. Salmen står plassert under «Frelsen i Kristus». Melodien er tonen til salmen «Guds Lam som bar min byrde».

Vi siterer strofe en (ÆvG):

Ei annet kan i livet trøste,
Ei annet skjenke sjelen fred,
Enn kun det blod Guds Sønn utøste
Da han vår straff tålmodig led.
Vi ser oss frelst ved Jesu pine,
Vi ser oss legt ved Jesu sår;
At han erkjenner oss som sine,
Den fryd all tanke overgår.

Hovedtema i salmen er forsoningen. Det er ikke holdt noe tilbake. Her er blod, straff, lidelse og pine. Men vi møter også den troendes glede for frelsen i Jesus Kristus. Det er skildret ved positive ord som trøst, fred, frelse og fryd. Salmen inneholder ellers tankegods som på mange måter er typiske for Brødremenigheten. Spesielt legger vi merke til skildringen av Jesu blod. Døden er fylt med sorg og kvide hos de troende. Men tanken på frelsen i Jesus Kristus mildner likevel smerten og fyller salmisten med sang og glede. Han skal en dag få våkne opp frelst for evig hjemme hos Jesus.

Vi siterer strofe to (ÆvG):

Og når jeg engang øyet lukker,
Så være Jesu død min sang!
La hjertet da, om enn det sukker,
Dog prise deg for korsets gang!
Ditt blod, din gjennomstungne side
La meg få se i siste nød,
Så våkner jeg fra sorg og kvide
Hos deg med takk for korsets død!

Kilder:

Frikirkens Salmebok (1955)

Tobias Salmelid (1997), s. 172
P. E. Rynning (1967), s. 345-346
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp 933-936

Niels Johannes Holm på Wikipedia

Herren kommer Herren kommer

Herren kommer, Herren kommer.

Salmen er skrevet av Jens Marius Giverholt. Vi finner den i Frivkirkens Salmebok (ÆvG) som nummer 645 med tre strofer og et kor. Salmen er plassert under «Kristi gjenkomst» og det er også salmens tema.

Vi siterer strofe en (ÆvG):

Herren kommer, Herren kommer.
Er du rede nu?
Har du olje, brenner lampen,
Sjel, o venter du?

Temaet i salmen blir undestreket ved at bgynnelsen av salmen blir gjentattt i første verselinje i hver strofe, med unntak av refrenget, gjennom hele salmen: «Herren kommer, Herren kommer.» I koret blir evighetsperspektivet vektlagt ved verselinjene: «Herren er nu nær / Snart du hjemme er.»

Vi siterer koret (ÆvG):

Løft nu motet, Jesu venner,
Herren er nu nær!
Se på blodet, tenk på kronen,
Snart du hjemne er!

Temaet i salmen er Jesu gjenkomst. Det er lite på vår jord som minner om dette. På mange måter var de mer forberedt da Jesus ble født. Vismennene fulgte en stjerne og kom og tilba Jesusbarnet i Betlehem. Det er neppe noen som ville gjort det i dag. På samme måte kjente de lærde i Israel til profetiene. De visste om Jesu fødsel. Til og med Herodes hadde fått kunnskap om dette.

Vi siterer strofe to (ÆvG):

Herren kommer, Herren kommer,
Vil han kjenne deg?
Intet uten blodet frelser,
Sjel, å glem det ei!

Hva med oss i dag da? Vi vet nesten ikke forskjell på jul og påske. Og hvorfor vi feirer pinse er det vel bare et fåtall som kjenner til. Jesu gjennkomst kommer nok som en overraskelse og nærmest som et sjokk på de fleste. Men den kommer nok på nyhetene. Og kanskje er det bilder også. Jeg håper ikke jeg får oppleve det. Da kommer jeg for sent til Lammets bryllup. Det skjer så mye i tiden og det går fort. Dagen 7. desember 2017 er en historisk dag. USA har som verdens første land, nettopp annerkjent Jerusalem som Israels hovedstad. Verdens statsledere protesterer. De ville neppe gjort det om vi flyttet hovedstaden fra Oslo til Bergen. Men bergenserne ville ha jublet. Vi kaller det politikk. I Bibelen er det ikke slik. Byen Jerusalmen skal ligge nedtråkket av fremmede inntil hedningenes tid er omme: «Og Jerusalem skal tråkkes under fot av hedninger helt til hedningenes tider er til ende. » (Luk 21, 24). Herren kommer. Ja, han kommer snart. Kom, Herre Jesus. Jeg vil bli med. Men så lenge det er tid, er det fremdeles plass. Ennå er det rom hos Herren.

Vi siterer strofe tre (ÆvG):

Herren kommer, Herren kommer,
Sjel, o lever du?
Enn han kaller, enn han beder,
Rom der er ennu!

Kilder:

Bibelen (2005)
Frikirkens Salmebok (1955)

Jens Marius Giverholt på Bricksite
Jens Marius Giverholt på Wikipedia

 

Opp gledes alle gledes nu

Opp, gledes alle, gledes nu.

Salmen er skrevet av den danske presten og salmedikteren Thomas Kingo i 1689. Vi finner salmen på bokmål i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 100 med tre strofer. Den ble oversatt til nynorsk av Elias Blix i 1890. Melodien er ved J. Chr. Fr. Hæffner fra 1820. Salmen er en av våre kjæreste salmer som vil synges så lenge det finnes en kristen menighet, skriver Stene. Salmen er svakt normalisert av Salmebloggeren i 2017.

Vi siterer strofe en (LR):

Opp, gledes alle, gledes nu,
Med fryd la fylles sinn og hu,
I Herren, eders glede!
For Jesus han er nu så nær
Og vil fordi han har oss kjær,
Nu i vårt kjød seg klede.

Vi finner salmen i de fleste eldre og nyere salmebøkene. Den har vært med uavbrutt i alle våre norske salmebøker fra og med Landstad. I tillegg finner vi blant annet salmen publisert både i Kingos, Pontoppidans, Guldbergs, Lammers, Hauges og Wexels salmebøker. Landstads Kirkesalmebog hadde salmen på bokmål som nummer 127 med tittelen Op, glædes alle, glædes nu og på nynorsk i Blix-tillegget som nummer 643 med tittelen Upp, gledjest alle, gledjest no. Den danske originaltittelen er Op, glædes alle, glædes nu og salmen er på tre strofer.

Vi siterer strofe to (LR):

Bort sorg, og krenk ei mer vårt sinn,
Guds glede lukker vi nu inn,
At vi kan Jesus favne
Med bønn og hjertens takk og tro;
I ham vi skal vår sjelero
Og glede aldri savne.

Denne adventsalmen har fått en renessanse i og med utgaven vi finner i Norsk Salmebok (2013). Her finner vi salmen som nummer 7 med tre strofer til en ny og vakker melodi av Odd Nordstoga. Salmen ble innspilt på plate i 2009. Den ble utgitt på nynorsk med tittelen Upp, gledjest alle. Juleplaten inneholder sanger både med Sissel Kyrkjebø og Odd Nordstoga.

Vi siterer strofe tre (LR):

Din fred, o Gud, som overgår
Alt det som sinn og sans formår,
Vårt hjerte vel bevare
I Kristus Jesus, at vi må
Så stor en juleglede få,
Som aldri bort skal fare!

Kilder:

Landstads reviderte salmebok (1960)
Landstads Kirkesalmebog (1910)

P.E. Rynning (1967), s. 244
Tobias Salmelid (1997), s. 314
John Stene (1933), s. 39

På Jesu død og dyre sår

På Jesu død og dyre sår.

Salmen er skrevet av Hans Adolph Brorson i 1742. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 11 med tre strofer. Landstads reviderte salmebok har salmen som nummer 70 med fire strofer under «1. søndag i advent». Melodien er hos Valentin Schumann (1539). Den danske originalen heter Paa Jesu Død og blodig Saar og er på syv strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

På Jesu død og dyre sår
begynner jeg mitt kirkeår;
den vei han viser, vil jeg gå,
den arv han lover, skal jeg få,
og uten ordets klare skinn
jeg vil ei gjøre minste trinn.

Salmen røper tidlig forfatterens grunntone ved sin inderlige og personlige stil. Jesus er troens skatt og kjære eie. Intet annet er å akte mot dette: «For intet er så kjært og stort / at ei for ham jeg gir det bort!». Det jeg måtte gi avkall på for Jesu skyld, gis meg mange ganger tilbake.

Vi siterer strofe to (NoS):

Til Jesus alt jeg ofre vil,
meg selv og hva meg hører til,
for intet er så kjært og stort
at ei for ham jeg gir det bort!
Hva ham til ære ofres hen,
det finnes tusenfold igjen.

Det nye kirkeåret innledes med advent. Mens det profane året starter etter Jesu komme til vår jord, begynner kirkeåret fire uker før julen. Advent kommer fra latin og betyr «komme». Vi venter på ham som skal komme til oss. Det er dette vi samles om i den kristne menighet. Og han som skal komme, er han som kom og som en dag skal komme igjen. Derfor kaller Brorson også tiden for «himmelblid». Det er som om våren allerede er kommet til vår jord. Våren brukes som bilde på Guds evige rike bortenfor død og grav. Det minner oss også om evighetens kirkeår som aldri tar slutt.

Vi siterer strofe tre (NoS):

O Gud skje lov til evig tid,
at tiden er så himmelblid
som om det alt på jord var vår
før evighetens kirkeår,
så kan vi her begynne på
for tronen dag og natt å stå.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1979)

P. E. Rynning (1967) s.253-255

Ja du har sagt at du kommer

Ja, du har sagt at du kommer.

Sangen er skrevet av Jens Marius Giverholt i 1878. Vi finner den i Sangboken som nummer 873 og i Ære være Gud (ÆvG) som nummer 717 med fem strofer. Den første sangboken har plassert sangen under temaet «Det kristne håp» mens Ære være Gud har den under «Det kristne livet. Foran døden, Jesu gjenkomst og det kristne håp». Melodien er ved Theodora Cormontan fra 1877.

Vi siterer strofe en (ÆvG):

Ja, du har sagt at du kommer,
ja, du har sagt du er nær.
Herre, jeg venter din sommer,
oppad mot hjemmet jeg ser!

Giverholt er også kjent for blant annet å ha skrevet sangene O Lammets blod, det dyrebare blod, Du blir ei glad før du hos Jesus hviler og Sku mot himlen løft ditt øye. I tillegg finner vi en rekke bearbeidelser og oversettelser av sanger etter ham.

Vi siterer strofe to (ÆvG):

Fremmed på jorden jeg iler,
her er ei blivende stad.
Hjertet i Jesus dog hviler,
ser til hans sår og er glad.

Sangene til Jens Marius Giverholt er enkle og forståelige med et klart evangelisk preg. Av sangene som vi har i sangbøkene, er det foruten vekkertonen, særlig forsoningen og himmelen som er tema i Giverholts sanger.

Vi siterer strofe tre (ÆvG):

Nåden all motgang oppveier,
kort er min trengselstid her,
når bare Jesus jeg eier,
sørger mitt hjerte ei mer.

Jens Marius Giverholt var flink til å tale til barna og hadde også en vakker sangstemme, skriver Aanestad om ham. Men de siste årene av sitt liv bodde Giverholt i Kristiania. Han var syk og kunne ikke tale mer. Men Giverholt forsatte med å skrive så lenge han klarte det og hans tanke var klar. Jens Marius Giverholt døde i 1916, 68 år gammel.

Vi siterer strofe fire (ÆvG):

Aldri jeg korset kan slippe,
blodet har reddet min sak.
Kristus har vært meg en klippe,
og den har holdt til i dag.

Sangen Ja, du har sagt at du kommer er en enkel sang om det kristne håp. Jorden er ikke noe blivende sted. Sangeren iler frem mot det evige hjem og den salige sommer bakom død og grav og trengslene han møter på jorden. Han trenger ikke å sørge, så lenge han har Jesus.

Vi siterer strofe fem (ÆvG):

Så er det salig du kommer,
så er det godt du er nær.
Herre, jeg venter din sommer,
oppad mot hjemmet jeg ser!

Kilder:

Sangboken (1983)
Ære være Gud (1984)

P. E. Rynning (1967), s. 58, 342 og 419
Tobias Salmelid (1997), s. 125-126 og s. 194
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 749-750
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 84

Jens Marius Giverholt på Bricksite
Jens Marius Giverholt på Wikipedia