Nå fryde seg hver kristen mann

Nå fryde seg hver kristen mann.

Dette er en salme skrevet av Martin Luther i 1523. Den er oversatt til dansk av Claus Mortensen i 1528 og vi finner den som nummer 487 i Dansk Salmebog (DaS). Salmen står sitert med syv strofer og den er plassert under temaet ”Syndernes forlatelse – Guds kærlighed”. Tittelen på tysk er «Nun freut euch, lieben Christen g’mein.» Hos Landstad finner vi salmen som nummer 9 med tolv strofer. Her er tittelen «Nu kjære menige Kristenhed». Salmen siteres etter dansk svakt fornorsket av Salmebloggeren i 2017.

Vi siterer strofe en (DaS):

Nå fryde seg hver kristen mann
og springe høyt av glede!
Ja, la oss alle trindt om land
med liv og lyst nå kvede!
For Gud, så god som han er sterk,
har gjort et herlig underverk,
betalt i dyre dommer.

Dette er egentlig en av de viktigste salmene fra reformasjonen som vi har. Hos oss er det kanskje «Vår Gud han er så fast en borg» som kommer på hedersplassen som reformasjonssalmen fremfor noen andre. Men historisk sett er det neppe slik. «Nu fryde sig hver kristen mand» ble fort populær og spredte seg som ild i tørt gress til stor forargelse for den katolske kirken.

Vi siterer strofe to (DaS):

I djevlens fengsel var jeg satt,
jeg var fordømt til døde,
min synd meg knuget dag og natt
med megen angst og møde;
jeg alltid dypere sank ned,
det var ei vei til salighet,
i synden var jeg fangen.

Salmen er blitt kjent som en salme som mer enn noen annen, satte ord på Luthers begrunnelse for reformasjonen. Skal vi dømme den etter datidens forhold, og katolikkenes reaksjon på salmen, forteller også dette ganske mye om sprengkraften i denne salmen. Det viser oss at oppgjøret var nødvendig. Men fra den katolske kirken ble det uttalt svært harde og uforsonlige ord. Det ble hevdet at salmen var en «fryktelig, skurkaktig, gudløs og djevelsk salme».

Vi siterer strofe tre (DaS):

Min dyd og gjerning hjalp meg ei
den død å overvinne;
den sterke djevel sagde nei,
han lot seg ikke binde;
jeg givet var i fiendens vold,
han truet meg med syndens sold
og dom til evig pine.

«Nu fryde sig hver kristen mand» ble tatt inn i de førreformatoriske salmehefter allerede i 1529. At teksten er skrevet av Luther, ble også oppfattet som en garanti på at dens innhold var i pakt med den rette lære. Samtidig var det en av de salmer, som mange, og da spesielt i Danmark, også lærte seg utenat.

Vi siterer strofe fire (DaS):

Da ynket Gud i evighet
min jammer og elende,
han tenkte på barmhjertighet
og ville hjelp meg sende;
sitt hjerte vendte han til meg
og kostet derpå faderlig
det kjæreste, han hadde.

I den tyske sangtradisjonen står salmen som reformasjonens hovedsalme. Den understreker at forholdet mellom Gud og mennesket ikke er bestemt av menneskets religiøse anstrengelser eller gode gjerninger. Frelsen er Guds eget verk og tas imot i tro på Jesu forsoning. Salmen tolkes også ofte delvis selvbiografisk som en beskrivelse av Luthers egen vei ut av katolisismen.

Vi siterer strofe fem (DaS):

Han talte til sin kjære Sønn:
Nå vil jeg meg forbarme;
dra ut, mitt hjertes krone skjønn,
vær frelser for den arme;
gå, hjelp ham ut av syndens nød,
og drep for ham den bitre død,
og la med deg ham leve!

Salmen er Martin Luthers første egentlig salme. ”Nu fryde sig hver kristen mand” er opprinnelig på 10 strofer. De tre siste strofene er ikke tatt med i den danske salmeboken. I tillegg er flere av Luthers uttrykk forsvunnet i oversettelsen. Også et par af Luthers kjente vendinger er bitt borte. ”Menighed” er byttet ut med ”hver kristen mand” i strofe 1 og strofen om arvesynden er svekket ved at ”undfanget” er forsvunnet. Den trellbundne vilje er strøket i strofe tre. De tre siste strofene får heller ikke tone med om Den Hellige Ånds gjerning som troens hjelper og veileder. Dessuten er misjonsaspektet i strofe 10 borte da disse siste strofene er strøket i den danske oversettelsen.

Vi siterer strofe seks (DaS):

Guds Sønn sin Fader lydig var,
han kom til oss på jorden,
født av en jomfru ren og klar,
han er min broder vorden;
så lønnlig førte han sin makt,
bar alskens nød og liten prakt
for djevelen å fange.

Dette er selvfølgelig, på tross av disse forandringene, fremdeles en god og fin salme. Vi møter Luthers kraftige og dristige uttrykk for det nyoppdagede evangelium. Frelsen skildres som en kamp mot djevelen. Initiativet til frelsen tas av Gud. Prisen for vår frelse er Guds Sønn og resultatet av denne kampen er det himmelske bryllup mellom Kristus og synderen. Ved troen skjer det et salig bytte. Kristus tar all vår synd på seg og skjenker oss i stedet all sin rikdom og frelse.

Vi siterer strofe syv (DaS):

Nå sier han: Kom hit til meg,
ta evig liv til gave!
Jeg led den bitre død for deg,
så du den arv skal have;
nå er jeg din, og du er min,
min bolig skal og være din,
oss skal ei fienden skille.

Kilder:

Dansk Salmebog (2003)
Landstads reviderte salmebok (1960)
Landstads Kirkesalmebog (1910)

P. E. Rynning (1967), s. 205-206
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 295-307

Om salmen på Videncenter for sang
Om salmen på Giraffen.dk
Om salmen på lutherdansk.dk

Martin Luther på Wikipedia
Martin Luther på Cyberhymnal

Kall meg o Herre

Kall meg, o Herre, bort herfra.

Dette er en salme om det kristne håp skrevet av Sjur Aamundssøn Sexe fra Hardanger. Salmen er på fire strofer og vi finner den som nummer 641 i Landstads reviderte salmebok (LR). I Norsk Salmebok står salmen som nummer 861 med tittelen Pris være ham, den smertens mann. Her er den gjengitt med bare to strofer. Salmens tittel er tatt fra første verselinje i strofe fire hos Landstad. Tonen er en gammel melodi fra rundt 1530, 1omformet av J. S. Bach i 1729. Vi siterer salmen i svakt normalisert form etter Landstad.

Vi sitere strofe en (LR):

Kall meg, o Herre, bort herfra
Når det deg så behager!
Når du meg finner ferdig, da
Så gjerne bort jeg drager.
Alt lenge her jeg fristet har
Utlendighetens kvide,
Alt lenge mine lengsler bar
Mot gravens annen side.

Det står mye sann og god kristendom i disse linjene. For det første så er ikke jordlivet mitt endelige bestemmelsessted. Jeg er som utlending her. En kristen er fremmed i denne verden. Jeg er på gjennomreise og min bestemmelse er på den andre siden av graven. For det andre så har jeg et kall. Livet på jorden er et kall om å leve Gud til ære. Jeg har en oppgave å utføre for min Herre og Mester. Ikke bare er jeg kalt til å ta vare på min egen sjel. Men Gud kaller meg også til å bringe evangeliet videre ut til andre. Det er en stor oppgave. Også døden blir et kall: «Kall meg, o Herre, bort herfra / Når det så deg behager.» Derfor ligger alt i Guds hånd, både mitt liv og min død. Og for det tredje: Pilegrimen lengter etter å komme hjem. Lengselen er vel ikke alltid like sterk. Men den er der og motgang jeg møter her i denne verden, er med på å styrke troen når jeg går til Jesus med alt.

Vi siterer strofe to (LR):

Vel sant, bak livets grensehegn,
Bak dødens port seg strekker
En ubekjent, en nattlig egn
Som kjøt og blod forskrekker;
Men Gud skje lov! Tross gru og gys
For dødens mørke lande
I troens øyne tindrer lys
Fra evighetens strande.

Sjur Aamundssøn Sexe ble født på gården Sekse ved Sørfjorden i Hardanger 14. august 1808. Han studerte på egen hånd og klarte med hjelp fra lektor Lyder Sagen i Bergen å ta studenteksamen i 1834. Han studerte geologi og bergvitenskap og ble cand miner i 1840. Sexe bodde i lengere tid i Trondheim og arbeidet som bergmester før han fra 1840-1841 ble aspirant ved sølvverket på Kongsberg. Han fikk statsstipend og studerte ved svenske og tyske bergverk i årene 1843-1844 før han i 1846 ble ansatt som bergmester ved Sølvverket.

Vi siterer strofe tre (LR):

Pris være ham som veien brøt
Igjennom dødens egne,
Så mørkets makt for sannhets glød
Avmektig måtte segne!
Ildstøtten lik i natten mørk
Han foran gikk å lede
Oss gjennom dødens øde ørk
Til paradisets glede.

I 1860 flyttet Sjur Sexe til Christiania og ble professor i bergbygningslære og fysisk geografi. Han er spesielt kjent for sin breforskning som regnes som banebrytende. Sjur Sexe søkte avskjed fra sin stilling i 1877 og døde 17. februar 1888. En gate på Kongsberg er kalt opp etter ham. Sjur Sexe ble nærmere 80 år gammel.

Vi siterer strofe fire (LR):

Pris være ham, den smertens mann,
Som til vår frelse døde
Og slo en krans om gravens rand
Av håptes morgenrøde!
Ved ham vi får vår skyld forlatt;
Han er vår sikre borgen
At etter dødens dype natt
Det gryr en herlig morgen.

Det er kjent at Sjur Sexe ikke helt var fornøyd med Landstads reviderte salmebok. Rent språklig sett syntes han den var for lite radikal. Det prøvde han å bøte på ved å utgi et lite hefte med revisjon av 22 av salmene hos Landstad. I tillegg skrev han en del salmer selv som bl. a. ble offentliggjort i Aftenposten og i Luthersk Kirketidende. Som hans beste salme regnes Kall meg, o Herre, bort herfra. Den ble skrevet til svigersønnen, Johan Brochs, begravelse. Norsk Salmebok gjengir strofe fire og to etter LR i noe bearbeidet form.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1960)

Lars Aanestad (1965), bd. 2, sp. 902-903
Tobias Salmelid (1997), s. 354
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 77
P. E. Rynning (1967), s. 357

Bli med bli med til livet

Bli med, bli med til livet!

Sangen er skrevet av Trygve Bjerkrheim i 1941. Vi finner den i Sangboken fra 1983 som nummer 140 og i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 429 med fem strofer. Melodien er ved Elling Enger fra 1945.

Vi siterer strofe en (NoS):

Bli med, bli med til livet!
Der kongers konge er
som unge viljer verver
til kamp i lysets hær.
Og villig fram vi møter,
som dogg, i hellig skrud.
Vi bygge vil Guds rike,
vi tjene vil vår Gud.

Trygve Bjerkrheim forteller at misjonærbarna Erling og Solveig Karstad besøkte ham hjemme på Fjellhaug Skoler i Oslo og spurte om han kunne skrive en sang til den aller første påskeleiren for kristenrussen i 1941. Den skulle trykkes opp i et sanghefte som skulle brukes på samlingene. Tittelen på sangen tar utgangspunkt i skolelagets blad som het «Bli med».

Vi siterer strofe to (NoS):

Bli med, bli med til livet!
Så lyder Jesu kall.
Han vil oss fremad føre
og fri vår fot fra fall.
Han vil oss eie, adle
og gi oss mål og méd.
Han gir oss ungdomslykken,
han gir vårt hjerte fred.

Far til Erling og Solveig Karstad het Johannes Andreas Karstad. Han kom fra Sunnfjord og gikk på misjonsskolen i Oslo. Fra 1908-1948 var han misjonær i Kina og han var gift med Henrikka Monsdatter Karstad som var Ludvig Hopes søster. Paret fikk fire barn. Solveig Karstad døde som ung bare 18 år gammel mens faren var i Kina. Johannes Karstad var for øvrig også mange år tilsynsmann for feltet i Kina samt forkynner hjemme i Norge.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Bli med, bli med til livet!
Begynn i unge år!
Da vernes vi mot mørket,
mot syndens dype sår,
Da lever vi i lyset,
og lysets barn vi blir,
og bærer frukt som varer –
mens det mot høsten lir.

Trygve Bjerkrheim beskriver Solveig Karstad som en solstråle. Jeg vet ikke hva hun døde av, men Bjerkrheim forteller at han minnes henne med takk. Uten besøket fra Solveig og broren Erling hadde ungdomssangen Bli med, bli med til livet aldri blitt til, skriver han videre. Vi lyser fred over Solveigs minne.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Bli med i Jesu fylking
og skill med verden lag!
La Jesus Krist få eie
vår korte arbeidsdag!
Først da får livet mening,
først da nås livets mål.
Han gir oss varme hjerter,
han gir vår vilje stål.

Sangen er i dag kjent i mange kristne sammenhenger. Den synges i kirken så vel som på bedehuset. Og mange husker sikkert sangen fra utallige samlinger i det kristne skolelaget eller på forskjellige leirsamlinger i kristen regi. Sangen understreker kallet og forsakelsen, men også gleden og livet i følge med Jesus.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Bli med, bli med til livet!
til himlens gode land,
der synd og sorg er ukjent
og aldri dø vi kan.
Vi kommer, ja vi kommer,
å Jesus, vi blir med
til livets lyse sommer,
til evig liv og fred.

Kilder:

Sangboken (1983)
Norsk Salmebok (1984)

Tobias Salmelid (1997), s. 35
Lars Aanestad (1962), bd. 1, sp. 237
Trygve Bjerkrheim (1987), s. 17

Sangen er sitert med tillatelse fra Lunde Forlag.

Hvor Gud meg fører går jeg glad

Hvor Gud meg fører, går jeg glad.

Salmen er publisert av Lampertus Gedicke i 1711, men trolig skrevet mens han studerte i Halle. Den er oversatt til dansk av Hans Adolph Brorson i 1742. Vi finner salmen med fem strofer i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 253 og i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 409. LR har salmen under ”1. søndag i faste”, mens NoS har plassert salmen under temaet ”Lydighet og etterfølgelse”.

Vi siterer strofe en (NoS):

Hvor Gud meg fører, går jeg glad,
han, ikke jeg skal råde;
jeg alle tider kaller hva
min Gud meg sender, nåde.
Han fører meg dog like hjem,
så går jeg alltid trøstig frem
og på hans hjerte liter.

Lampertus Gedicke var en tysk evangelisk-luthersk garnisonsprest som tilhørte pietistene i kretsen rundt i Francke i Halle. Som salmeforfatter er han representert både i den danske og i den norske salmeboken. Salmen Hvor Gud meg fører, går jeg glad står også i Landstads Kirkesalmebog. Her finner vi salmen som nummer 189. Den er plassert under ”Søndag etter nyttår”. I Dansk Salmebog finner vi salmen som nummer 23 under kapitteloverskriften ”Troen på Gud Fader – Skabelsen og forsynet”. Begge salmebøkene siterer salmen med fem strofer. Andre strofen i originalen er utelatt på norsk. Den går slik: ”Wie Gott mich führt, so bin ich still / und folge seinem Leiten / obgleich im Fleisch der Eigenwill / will öfters widerstreiten / Wie Gott mich führt, bin ich bereit / in Zeit und auch in Ewigkeit / stets seinen Rat zu ehren.”

Vi siterer strofe to (NoS):

Hvor Gud meg fører, vil jeg trygt
hans trofasthet bekjenne
og gå med takk og uten frykt
den trange vei til ende.
Hans aller beste vilje skje!
På den alene vil jeg se
i livet og i døden.

Presten og salmeforfatteren Lampertus Gedicke ble født i Gardelegen i Altmark, nord for Magdeburg i Tyskland 6. januar 1683. Hans far var prest og biskop. Lampertus Gedicke gikk på skole først i Fürstenwalde og siden i Berlin. Etter at han var ferdig på gymnaset i Berlin, reiste han i 1701 til Halle for å studere teologi. Det var her han ble kjent med A. Francke og han ble selv sterkt grepet av pietistene. Her skrev han sine første salmer. Som student i Halle diktet Gedicke salmen som på tysk heter Wie Gott mich führt, so will ich gehn, leser i en tysk kilde. Teksten bygger på Salme 31, 4 i Bibelen. På norsk er salmen oversatt som Hvor Gud meg fører, går jeg glad. Den engelske tittelen er Just as God leads me I would go.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Hvor Gud meg fører, vil jeg meg
ham ganske overgive,
og synes underlig min vei,
han holder meg i live.
Han meg i Kristus frikjøpt har,
fra moders liv han ømt meg bar,
jeg er ei mer min egen.

Etter studiene var Lampertus Gedicke først lærer ved Waisenhuset i Halle før han i 1705 ble feltprest i Berlin. Her var han tilknyttet garnisonskirken i Berlin som prest ved kirken og sykehuset og som lærer ved Waisenhuset. I 1717 ble Gedicke utnevnt til feltprost for hele Preussen, skriver Dansk Salmebog Online. Lampertus Gedicke døde 21. februar 1735, 52 år gammel. Hans legeme ligger i krypten i Berlin garnisjonskirke.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Hvor Gud meg fører, er i tro
og håp mitt hjerte stille;
i meg hans egen kraft vil bo,
hva kan fra ham meg skille?
Så fatter jeg et trøstig mot,
for Herrens vei er alltid god,
ja, visst den aller beste!

Salme 31 er en fortrøstningsfull salme som forteller oss at vi i troen kan være trygge og glade for Guds vilje er det beste for våre liv: ”Herre, jeg tar min tilflukt til deg, la meg aldri bli til skamme! Frels meg i din rettferdighet! Vend øret til og hør meg, skynd deg og fri meg ut! Vær et fjell hvor jeg finner vern, en festning til min frelse. Du er jo mitt berg og min borg, for ditt navns skyld fører og leder du meg. Løs meg av garnet de satte for meg! Det er du som er mitt vern. I dine hender overgir jeg min ånd, du forløser meg, Herre, du trofaste Gud.” (Salme 31, 2-6). Dette er også understreket i Gedickes salme. I Guds hånd er jeg trygg. Hver strofe begynner med de samme ordene: ”Hvor Gud meg fører” (går jeg glad … vil jeg trygt … vil jeg meg … er i tro … vil jeg gå).

Vi siterer strofe fem (NoS):

Hvor Gud meg fører, vil jeg gå,
om foten skulle brenne;
kan jeg det forut ei forstå,
til sist jeg dog skal kjenne,
det er kun trofasthet hvormed
han her meg fører opp og ned;
det er mitt trøstens anker.

Kilder:

Bibelen (2005)
Norsk Salmebok (1985)

Tobias Salmelid (1997), s. 123
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 57
Lars Aanestad (1962), bd. 1, sp. 710

Lampertus Gedicke på Wikipedia
Lampertus Gedicke på Danske Salmebog Online

Arbeid for natten kommer

Arbeid, for natten kommer.

Dette er en kjent misjonssalme skrevet av den engelsk-kanadiske læreren, forfatteren og salmedikteren Annie Louisa Coghill i 1854. Salmen er oversatt fra engelsk til norsk av Elevine Heede i 1881 og av Sophie Bonnevie i 1918. Vi finner den i Sangboken (1983) etter den første oversettelsen og i Norsk Salmebok (NoS) etter den andre oversettelsen. I Sangboken er salmen nummer 695, mens vi i Norsk Salmebok finner den som nummer 510. Salmen er på tre strofer i salmeboken og på fire strofer i sangboken. Begge steder står den oppført under «Misjon». Vi siterer salmen etter den nyeste oversettelsen.

Vi siterer strofe en (NoS):

Arbeid, for natten kommer,
arbeid mens Guds gir tid!
Gi ham din ungdoms morgen,
gi din dag med flid!
Ta ikke hånd fra plogen,
høyt er ditt kristenkall!
Vid er den mark som venter,
snart er solefall.

Annie Louisa Walker Coghill var bare 18 år gammel da hun skrev teksten til salmen som på engelsk heter «Work, for the night is coming.» Salmen bygger på et avsnitt i Bibelen der Jesus helbreder en mann som var blind. Disiplene spurte hvem som hadde syndet siden mannen ble født blind, men Jesus svarer at han må gjøre Guds gjerning så lenge det er dag: «Natten kommer da ingen kan arbeide«. Joh 9, 4.

Dette er en salme som de fleste kan enes om på tvers av kirkelig tilhørighet. Den første norske oversettelsen er utført av Elevine Heede og hun var som kjent metodist. Landstad tok imidlertid inn Sophie Bonnevies norske oversettelse. Hun var i likhet med Heede også lærer. Samtidig ble hun sekretær for Gustav Jensen og hans nære medarbeider i salmebokkomiteen for Landstads reviderte salmebok. Salmen var også trykket i Svenska Missionsförbundets sångbok av 1920. «Det fortelles at det i sin tid ble nedsatt en komité i England som skulle sette sammen en sangbok som skulle kunne brukes av troende av alle livssyn. Den eneste sangen komiteen klarte å bli enige om å bruke, var «Arbeid for natten kommer».» (Kristelig pressekontor).

Vi siterer strofe to (NoS):

Arbeid, for natten kommer,
bruk hvert et pund du fikk!
Tenk på hva Herren gav deg,
nytt hvert et øyeblikk!
Fyll hver en dag som flykter,
nidkjær for Herrens verk!
Overgi Gud din byrde,
Herrens arm er sterk.

Annie Louisa Coghill, f. Walker, ble født i Staffordshire i England i 1836. Hun var datter av den engelske ingeniør Robert Walker. Familien flyttet i 1857 til Canada da hennes far skulle være med på å bygge en jernbane. De bodde først i Quebeck og siden i Ontario. Annie hadde to søstrer og de opprettet sammen med henne en privat skole for unge damer. Imidlertid døde de to eldste søstrene og skolen måtte legges ned.

Familien flyttet tilbake til England i 1863 og Annie arbeidet først som guvernante og senere som redaktør for Autobiography and Letters. Annie Louisa Walker giftet seg i 1883 med kjøpmannen Harry Coghill og de bosatte seg i Coghurst Hall i Hastings. Annie Louisa Coghill døde i Bath i England 7. juli 1907 og ligger begravet i Fairlight, nær Hastings i England.

Salmen «Arbeid for natten kommer» ble først publisert i en kanadisk avis og senere i hennes egen bok Leaves From the Back Woods (1861). Harald Stene Dehlin har skrevet en treffende karakteristikk av salmen: «Det er en ubeskrivelig, ungdomsfrisk vitalitet over disse versene, som heldigvis har fått en plass i salmeboken vår. Den hellige rastløshets høysang, påtrengende, urovekkende, men også inspirerende, livgivende. På unge, friske mennesker virker den som et startskudd, et voldsomt profetkall, en fengende appell. Og eldre mennesker kan bevitne at strofene mang en gang har vekket dem opp av sløvt vanegjengeri og trett resignasjon.»

Vi siterer strofe tre:

Skynd deg, for natten kommer,
hellig er livets krav.
Hva har du gitt til gjengjeld
ham som alt deg gav?
Lev til din Herres ære,
ennå er tiden din!
Da skal når dagen slokner,
du til lys gå inn.

Kilder:

Bibelen (2005)
Sangboken (1983)
Norsk Salmebok (1985)

Harald S. Dehlin (1960), s. 131-133
Tobias Salmelid (1997), s 18, 56
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 117, 376-377

Annie Louisa Coghill på Cyberhymnal
Annie Louisa Coghill på Wikipedia

Sikker i Jesu armer

Sikker i Jesu armer.

Dette er en kjent sang av Fanny Crosby skrevet i 1868. Den ble oversatt til norsk i 1874 av Elevine Heede. Den engelske tittelen er Safe in the Arms of Jesus. Sangen er på tre strofer og vi finner den i Sangboken (SaB) som nummer 372 med tre strofer.

Vi siterer strofe en (SaB):

Sikker i Jesu armer,
Trygg i hans frelserfavn,
Finner jeg hjelp i farer,
Fristelser, sorg og savn.
Englenes lovsang toner,
Hør deres harpers klang!
Høyt gjennom himlenes saler
Lyder de frelstes sang.

Sangen Safe in the Arms of Jesus har en litt spesiell tilblivelseshistorie. Dr. W. H. Doane kom på en kort besøk til Fanny Crosby 30. april i 1868. Han hadde med seg en melodi og fortalte han hadde bare 40 minutter på seg før toget hans skulle gå til Cincinnati. Og Doane ba henne om å skrive en sang til melodien. Fanny Crosby tok med seg arket og i løpet av 20 intense minutter hadde hun skrevet sangen Safe in the Arms of Jesus til Mr. Doane. Han skrev ned ordene og hadde også tid nok til å rekke toget sitt.

Vi siterer strofe en og koret på engelsk:

Safe in the arms of Jesus,
safe on His gentle breast,
There by His love o’ershaded,
sweetly my soul shall rest.
Hark! ’tis the voice of angels,
borne in a song to me.
Over the fields of glory,
over the jasper sea.

Safe in the arms of Jesus,
safe on His gentle breast
There by His love o’ershaded,
sweetly my soul shall rest.

Sangen har et refreng som gjentar en sekvens av strofen som nettopp er sunget. De fire første verselinjene blir repetert, trolig for å passe til melodien som Dr. W. H. Doane hadde skrevet. William Howard Doane var en amerikansk komponist, redaktør av salmebøker, forretningsmann og oppfinner. Han har komponert over 2000 sanger. Mange av melodiene hans er skrevet til hymner som Fanny Crosby har ført i pennen. De mest kjente sangene og salmene han har tonsatt, er Rescue the Perishing, I Am Thine, O Lord, Near the Cross og Safe in the Arms of Jesus.

Vi siterer strofe to (SaB):

Sikker i Jesu armer
Selv når jeg føler frykt,
Sikker for verdens snarer
Hviler jeg der så trygt.
Lett blir min tunge byrde,
Bort svinner angst og tvil,
Kun noen sorgens tårer,
Deretter gledens smil!

Det er utrolig hvordan Gud kan bruke et menneske i tjeneste for ham. Tenk å skrive en tekst på 20 minutter og så i tillegg til det være blind. Jeg har selv hevdet at Blessed assurance, Jesus is mine er den mest berømte sangen, men den engelskspråklige verden ser ut til å mene at Safe in the Arms of Jesus er den mest kjente av Fanny Crosbys sanger. Hun har selv uttalt at dette er hennes absolutte favorittsang.

Vi siterer strofe tre (SaB):

Jesus, mitt hjertes tilflukt,
Du som er død for meg!
Jeg på din nåde bygger,
Klynger meg fast til deg.
Vente jeg vil med tålmod
Dagen som snart skal gry,
Da den forløste skare
Møtes med deg i sky.

Sangen er oversatt til en rekke språk og vi finner den blant annet på svensk som Trygg i min Jesu armar. Den ble oversatt av Erik Nyström i 1875 med tre strofer. Vi finner den blant annet i Frälsningsarméns sångbok fra 1990 som nummer 494 under rubrikken «Erfarenhet och vittnesbörd». Kanskje var det nettopp den svenske versjonen som den finske soldaten Korskinen hadde fått høre. Sammen med seks andre soldater ble han tatt til fange og henrettet ved morgengry en mandag i 1918. Men han hadde lyttet til en sang hos Frelsesarmeen tre uker i forveien. Denne sang han for sine kammerater den siste natten han levde. Det endte med at alle kom til tro på Jesus og det siste de sang før skuddene falt var Sikker i Jesu armer. Sangen finnes for øvrig både på tysk, fransk, spansk, portugisisk og russisk i tillegg til en rekke asiatiske språk.

Vi siterer strofe tre på svensk:

Jesus, min själs brudgumme,
Jesus för mig är död,
Det är min fasta klippa;
Det är min tröst i nöd,
Här vill jag tåligt bida,
Bida, tills natten flyr;
Tills på den gyllne stranden,
Morgonen härligt gryr.

Kilder:

Sangboken (1983)

Tobias Salmelid (1997), s. 57-58
Lars Aanestad (1962), bd. 1, sp. 389-394
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 112

Fanny Crosby på Wikipedia
Fanny Crosby på CyberHymnal
Fanny Crosby: Safe in the Arms of Jesus

At du har meg elsket

At du har meg elsket, det vet jeg så nøye.

Dette er en sang skrevet av den danske presten Johannes Levinsen i 1880. Vi finner den på dansk i Sangboken fra 1962 som nummer 233. Sangen er på fire strofer og står plassert under temaet «Tro og tillit». Den er oversatt til norsk av Salmebloggeren (LeH) i 2017.

Vi siterer strofe en (LeH):

At du har meg elsket,
det vet jeg så nøye,
det ser jeg jo ut av
ditt bristende øye,
det leser jeg klart i
de blodige hender,
det står i din side,
hvor spydstikket brenner.

Vi har bare funnet sangen sitert på dansk i den norske Sangboken. Vi har derfor foretatt en svak normalisering til norsk etter danske Hjemlandstoner fra 1989. Utgaven i Sangboken er for øvring en justert tekst etter Hjemlandstoner fra 1947. Sangen synges enten til melodien «I prektige himler» eller «Jeg så ham som barn».

Vi siterer strofe to (LeH):

At du har meg elsket,
det må jeg jo vite,
hvorfor skulle ellers
du ynkelig lide,
hvis ikke du ville
det åpent bekjenne,
at du er min tilflukt
tross alt mitt elende?

Det er mange innspillinger på norsk både av denne sangen og av Jeg går til himlen, der er mitt hjem. Og det ser ut til at forfatteren tidlig ble løst fra jordlivets bånd. Han ble bare vel 30 år gammel. Alle sangene hans er skrevet i tidsrommet 1880-1884, men de vitner om en modenhet som vi vanligvis ikke finner hos et så ungt menneske.

Vi siterer strofe tre:

Akk, om jeg deg elsker,
jeg vet ei så nøye,
dog står du, min skatt, meg
bestandig for øye,
dog rekker jeg mot deg
de bedende hender,
og hjertet i brystet
meg underlig brenner.

Her finner vi troens sentrum og egenart. Troen retter seg mot Jesus. Jeg tar min tilflukt i ham. Da er jeg trygg. Også Peter fikk en gang spørsmålet om han elsket Jesus. Han hadde tidligere nektet på at han kjente Jesus. Men Peter møtte Jesu varme blikk i yppersteprestens gård og Peter løp ut og gråt bittert. Han ble seinere en troens kjempe, ikke i seg selv, men i ham, Jesus. Vi kan nok føle svakhet i oss selv og til og med uttrykke: «Akk, om jeg deg elsker, jeg vet ei så nøye.» Men det er en som har elsket meg først og gått i døden for meg: «At du har meg elsket, det vet jeg så nøye / Det ser jeg jo ut av ditt bristende øye / Det leser jeg klart i de blodige hender / Det står i din side hvor spydstikket brenner.»

Vi siterer strofe fire (LeH):

Akk, om jeg deg elsker,
hvor kan jeg det vite,
dog vil i ditt samfunn
så gjerne jeg lide,
om deg vil jeg vitne
og åpent bekjenne,
at du er min tilflukt
i alt mitt elende.

Kilder:

Hjemlandstoner (1947)
Sangboken (1962)
Hjemlandstoner (1989)

Tobias Salmelid (1997), s. 250
Lars Aanestad (1965), bd. 2, sp. 243-244

Jesus vær du i min glede

Jesus, vær du i min glede.

Dette er en salme skrevet presten Marcus Volqvartz i 1714. Han var født i Trondheim 4. mars 1678. Faren var notarius publicus i Trondheim, Carsten Volqvartz. Opprinnelig var Carsten Volqvartz innvandret fra Schleswig-Holstein som 20-åring. Marcus Volqvartz ble tidlig morløs, men han fikk sin skolegang på Trondheims latinskole. Han ble student i 1695 og allerede i 1697 tok han teologisk embetseksamen ved Københavns universitet, bare 19 år gammel. Han var blant annet huslærer hos sogneprest Christopher Hersleb i fire år før han i 1714 ble sogneprest på Ørlandet. Samme året som han ble prest, utga han tre diktsamlinger med leilighetsdikt, bryllupsdikt og gravsanger. Marcus Volqvartz var kyndig i orientalske språk og var en tid også bestyrer av en privatskole i Trondheim. Han døde i 1720, 46 år gammel. Strofe en og to er fritt oversatt og fornorsket av Salmebloggeren (LeH) i 2017. Salmen er opprinnelig på 10 strofer.

Vi siterer strofe en (LeH, MsK str 2):

Av den varme solen giver,
Perlen varer og blir stor:
Ved Guds nådes sol jeg bliver,
Større og i verden gror.
Etter Kristi alders nåde,
La meg være ut i dyd,
Hjelp meg Jesus av din nåde,
At jeg hater last og lyd.

Enkelte strofer fra Marcus Volquartz sanger ble benyttet til andakt og oppbyggelse helt til slutten av 1800-tallet. Et eksempel på dette er strofe ni av Musselskallen (MsK) som vi også siterer her i en litt modernisert form. Det er samtidig en bønn til Gud i alle livets situasjoner. Min morgen og min kveld kan godt være rammet inn av denne strofen:

Vi siterer strofe to (LeH, MsK str 9):

Jesus, vær du i min glede!
Jesus, vær du i min sorg!
Jesu skjød, det er mitt sete,
Jesus, vær min faste borg,
Jesus, du min sterke klippe!
Jesus, all min tro på deg,
Jesus, jeg deg ei vil slippe,
Før enn du velsigner meg.

De mange folketonene til sangene til Volquartz, er et sterkt bevis på hvor populære de var, skriver Rynning. Han nevner at det finnes 76 toner til 24 av hans sanger. Sangen Af Himmelens Kammer een Brudgom fremtræder var i sin tid meget populær, skriver Blom Svendsen.

Vi siterer en strofe fra salmen hans:

Av himmelens kammer en brudgom fremtreder,
Hvis navn er solen, hel deilig å se;
Han med sine gyldne stråler meg kleder,
At jeg skal glemme min sorg og min ve,
Det er rettferdighets sol fra det høye
Jesus som utgikk fra Faderens skjød,
At han meg salighet kunne tilføye,
Som ble fortjent ved hans pine og død.

Volqvartz har flere strofer som virker like aktuelle i vår tid som på 1700-tallet. Et eksempel på dette har vi hentet fra slutten av hans Communions-Andagt:

Takk! da store sjelehyrde!
Som for oss bar syndens byrde,
Før oss til den fåresti,
Hvor vi evig skulle blive,
Hvor ei torner oss skal rive,
Hvor vi er for ulven fri.

Kilder:

P. E. Rynning: Salmediktingi i Noreg. Tidi fyre 1814 (1954)
H. Blom Svendsen: Norsk salmesang (1935)

Christianne Undset Svarstad: Dikterpresten Marcus Volqvartz og Ørland sognekall (Særtrykk av «På leit etter liner», Nr. 1/1973. Glimt fra Ørlands historie, s. 38-64)

Marcus Volqvartz på Den frie norske salmesiden

Vær frimodig redde hjerte

Vær frimodig, redde hjerte.

Salmen er skrevet av Hans Adolph Brorson i 1735. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 484 under «Trygghet og glede» og i Landstads reviderte salmebok som nummer 643 med fire strofer. Salmen er oversatt til norsk av M.B. Landstad i 1861. I Landstads reviderte salmebok står salmen plassert under «24. søndag etter trefoldighet». I den siste salmeboken er tittelen på salmen Dristig nu, mitt bange hjerte.

Vi siterer strofe en (NoS):

Vær frimodig, redde hjerte,
dristig, du forsakte sinn!
Skynd deg nå med all din smerte
like til din Jesus inn!
Ja, jeg løper like til,
la kun spotte, hvem som vil!
Slikt jeg ei kan se og høre,
når jeg har med Gud å gjøre.

Hjertet står som symbolet på selve livet. Det knyttes ofte til kjærligheten, men også til andre sterke, positive følelser. Hjertet er et sentralt bibelsk motiv både i det gamle og i det nye testamentet. Salmedikterne benytter det også ofte i sine salmer. På noen kan det virke klisjeaktig særlig i sammensetning med hjerte-smerte, men hos Brorson finner det enten nye og uventende forbindelser eller bruken glir naturlig inn i salmen på en naturlig måte. I strofen ovenfor brukes hjertet som et bilde på den troende.

Vi siterer strofe to (NoS):

Jeg vil ikke tigge lenger
der hvor intet er å få.
Makt og ære, gods og penger,
si, hvor langt kan de vel nå?
Da jeg var i sjelenød,
var den hele verden død.
Ingen kunne, ingen ville
hjertets dype lengsel stille.

Det er hjerteforholdet til Jesus det kommer an på. Vi blir ofte urolige og redde når det er noe galt med hjertet vårt. Selve livet springer ut fra det. Men i troens liv er det alle utenomtingene, som kommer inn i vårt sinn og forstyrrer troens liv, som gjør det vanskelig for oss. Da er det viktig å ha troens blikk festet på Jesus. Det er troens retning som teller, ikke dens styrke. Har jeg Jesus, er jeg sterk i ham.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Jesus, Jesus, han alene,
han er den som kan og vil!
Hva så andre enn vil mene,
ham jeg trenger meg hen til.
Det er ham, min sjel, du må
ene, ene lite på!
Ham jeg også fast vil holde
inntil hendene er kolde!

Salmen finnes i en samling som opprinnelig var skrevet til privat bruk. Men mange mennesker har senere funnet stor trøst og oppmuntring i disse salmene. Slik er det også med Vær frimdig redde hjerte. Strofene er trolig sitert utallige ganger i kristelige møter, stevner og gudstjenester rundt om i vårt vidstrakte land. Vi finner også de samme tankene i Skriften selv: «Vær modige og sterke! Vær ikke redde og la dere ikke skremme av dem! For Herren din Gud går selv med deg. Han svikter deg ikke og forlater deg ikke. (5. Mos 31, 6). Også i Salmene og hos Jesaja finner vi dette: «Sett ditt håp til Herren! Vær frimodig og sterk, ja, sett ditt håp til Herren!» (Salme 27, 14).»Si til de urolige hjerter: Vær sterke, ikke redde!» (Jes 45, 4).

Vi siterer strofe fire (NoS):

Jesus, takk at alle steder
får jeg være deg så nær.
Du har milde ord som gleder,
sterke ord som frelser her.
Bort all synd og sorg og savn!
Se, jeg er i Jesu favn!
Det er ære her å ligge,
det er rikdom her å tigge!

Kilder:

Bibelen (2011)
Norsk Salmebok (1985)

Tobias Salmelid (1997), s. 45-47
Lars Aanestad (1962), bd. 1, sp. 317-329
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 63

Hans Adolph Brorson på Danske Salmebog Online
Hans Adolph Brorson på Wikipedia
Hans Adolph Brorson på Cyberhymnal
Hans Adolph Brorson på Store Norske Leksikon

Stille hjerte vær nu stille

Stille hjerte, vær nu stille.

Dette er en salme skrevet av den danske presten og salmedikteren Theodor Wilhelm Oldenburg. Den ble første gang publisert i Wexels salmebok, Christelige Psalmer, som kom ut i 1840. Vi finner salmen i Landstads reviderte salmebok som nummer 331. Salmen er publisert med seks strofer og vi finner den oppført under ”Påskeaften”. Opprinnelig har salmen syv strofer, skriver Rynning.

Vi siterer strofe en (LR):

Stille, hjerte, vær nu stille
Slå nu rolig i min barm,
Verdens støy deg ei forville,
Lukk ditt øre for dens larm!
La oss gå hvor graven vinker,
Strålen gjennom natten blinker!

Theodor Wilhelm Oldenburg var prest på Sjælland i Danmark og levde fra 1805-1842. Han kom til å «utføre sin prestegjerning i nært samarbeid med den grundtvigske retnings beste menn“, skriver Aanestad. Men Oldenburg hadde også et nært samarbeid med pietistene. Han kom også til å stå i vekkelser. Det var nok dette som fikk biskop Mynster til å kalle egnen for “det hellige land”, skriver Aanestad videre.

Vi siterer strofe to (LR):

Akk, så vidt som øyet skuer,
Grav ved grav på jorden står;
Ned til disse lave tuer
Livets vei i støvet går.
Hvor må ikke hjertet bløde
Ved å bo imellom døde!

Her på denne jorden er døden vår lodd. Den gjester alle. Vi kan ikke bryte naturlovene. Vårt liv går til grunne. På jorden vandrer vi blant graver. Noen har også den tunge lodd at de ikke har en grav å gå til. Deres kjære avdøde ble aldri funnet. Det gjør smerten enda større. Men dødens rike er like fullt vår arv etter syndefallet. Syndens lønn er døden. Det minner oss om at alt i denne verden er forgjengelig og ufullkomment.

Vi siterer strofe tre (LR):

Verden ler og vi forglemme
I sin lyst at kjød er hø;
Alltid dog en alvorsstemme
Hvisker lønnlig: Du skal dø!
Syndens barn, du ned skal stige
Til din arv i dødens rike.

Ikke alltid i livet står døden like klar for oss. I enkelte faser av livsløpet vårt er livskreftene så sterke at tanken på døden føles uendelig fjern. Mange opplever at ungdomstiden er den sterkeste livsbejaende fasen i livet. Men noen opplever også depresjonenes mørke tuneller. Tunge tanker skjuler livets strømmer. Det blir tungt å leve selv om livet står i startfasen. Men en grav skiller seg ut fra alle andre der sorgen rår: “Blant de mange sorte grave / Over én dog lys jeg så / Det er den i Josefs have / Graven hvori Jesus lå.” Her i døden fant jeg livet. Det finnes håp bak død og grav for den som har tatt imot Jesus: “Der hvor han i døden blundet / Har mitt hjerte livet funnet.”

Vi siterer strofe fire (LR):

Blant de mange sorte grave
Over én dog lys jeg så,
Det er den i Josefs have,
Graven hvori Jesus lå;
Der hvor han i døden blundet,
Har mitt hjerte livet funnet.

Det er noe dystert over Oldenburgs salme, men samtidig har den en optimistisk grunntone. Det er ikke slutt med dette livet. Bak død og grav er det en annen virkelighet som venter. Den er skjult for det jordiske øyet. Men i troen på Jesus kan vi skue like inn i Guds evige rike hjemme hos ham.

Vi siterer strofe fem (LR):

Å hvor det er godt å dvele
Ved min kjære Frelsers grav!
Her vil jeg med lovsang knele,
Takke ham for alt han gav;
Her jeg trygt mitt hoved hviler –
Over graven stjerner smiler.

Oldeburg har nok vandret blant mange graver. Som prest har han også fulgt mange avdøde til sitt siste hvilested. Men han vet at den som en gang i dødens kveld sovner inn i Jesus navn, også en gang i livets morgen skal våkne opp til et evig liv i Kristus hjemme hos ham. Der har han en evig arv i vente.

Vi siterer strofe seks (LR):

Ja din død, o Jesus milde,
Overvant min synd og nød;
Derfor er mitt hjerte stille,
Gleder seg ved liv av død,
Og ved deg jeg opp skal stige
Til min arv i himlens rike.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1960)
Nynorsk Salmebok (1972)
Landstads Kirkesalmebog (1910)

P. E. Rynning (1967), s. 352
Tobias Salmelid (1997), s. 86-87
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 91
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 586-588

Oldenburg på CyberHymnal
Oldenburg på Danske Salmebog Online
Oldenburg på Wikipedia