Forfatterarkiv: salmebloggeren

Du skjenker meg deg selv

Publisert av
Svar

Du skjenker meg deg selv.

Dette er en salme skrevet av Heinrich Elmenhorst i 1681. Vi finner den i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 300 med fire strofer og i Landstads Kirkesalmebog som nummer 314 med seks strofer. Salmen står plassert under ”Skjærtorsdag”. Den er opprinnelig på tretten strofer. Salmen er oversatt til dansk av H. A. Brorson i 1734. Strofe en siteres svakt fornorsket av Salmebloggeren.

Vi siterer strofe en (LR):

Du skjenker meg deg selv,
Du selv min del vil være
Min Jesus, si hva skal
Jeg deg igjen forære?
Alt hva jeg er og har,
For intet regnes kan,
Alt hva jeg kan og vet,
Det veier ei et grann.

Den tyske salmedikteren og presten Heinrich Elmenhorst ble født i Parchim i Mecklenburg i Tyskland 19. oktober 1632. Fra 1650 studerte han teologi i Jena, Wittenberg og Leipzig. Heinrich Elmenhorst ble i 1660 utnevnt til diakon, i 1667 erkediakon og i 1673 til prest i Katharinenkirche i Hamburg. Fra 1696 var han prest ved St. Job hvor han døde 21. mai 1704, 72 år gammel.

Vi siterer strofe to (LR):

Du skjenker meg deg selv,
O sol, min sjel å glede,
Hvor kan jeg mere nu
Gå her i sørgeklede?
For kjærligheten din
Nu skinner i mitt bryst
Og leder hjertet med
Sitt lys og milde lyst.

Heinrich Elmenhorst er mulig mer kjent for sitt forsvar av operaen enn for sine sanger. Det er i hovedsak hans innsats som førte at den første operaen ble etablert i Hamburg i 1678. Han hadde selv skrevet to anonyme operaer med musikk komponert av Franck og disse ble fremført til stor applaus. Elmenhorst ble kritisert for å drive med verdslige ting, men han forsvarte operaen og hevdet kristne må kunne gå å se og høre på uten de skulle føle at deres samvittighet sperret dem.

Vi siterer strofe tre (LR):

Du skjenker meg deg selv,
Guds manna, meg å føde;
Min sjel er mett, som før
Var hungrig, trett og øde.
Ditt brød har gjort meg sterk
På denne ørkenvei;
Av forråd har jeg nok,
Så jeg vansmekter ei.

Heinrich Elmenhorst tilbrakte mesteparten av sitt liv i Hamburg. Men allerede som student i Leipzig i 1653, skrev han sitt første verk, Rosetta. Etter studiene kunne han gjennom hele sitt liv kombinere teologisk arbeid med kjærlighet til teater og kultur. Utnevnelsen til diakon i Hamburg ga ham også muligheten til å utforske sin kjærlighet til musikken i sitt eget hjem. Kjente musikere fra Hamburg satte toner og komponerte musikk til hans sanger, salmer og operaer. Elmenhorst betraktes som en av grunnleggerne av de eldste borgerlige tyske operahus, det berømte operahuset Oper am Gänsemarkt.

Vi siterer strofe fire (LR):

Min tro jeg skjenker deg,
Min brudgom, jeg er bruden;
Jeg ville heller dø
Enn være deg foruten.
Jeg lever, ikke jeg,
Du lever selv i meg,
Og hva jeg lever nu,
det lever jeg i deg.

Kilder:

Landstads reviderte salmebok (1960)
Landstads Kirkesalmebog (1910)

P. E. Rynning (1967), s. 57 og 340
Lars Aanestad (1962), bd. 1, sp. 501 og 539

Heinrich Elmenhorst på Wikipedia

Jeg synger julekvad

Fremhevet

Publisert av
Svar

Jeg synger julekvad.

Dette er en latinsk salme fra 1300-tallet som ble oversatt til norsk av Magnus Brostrup Landstad i 1856. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 31 og i Landstads reviderte salmebok som nummer 117 med fire strofer. I begge salmebøkene står salmen plassert under julen.

Vi siterer strofe en (NoS):

Jeg synger julekvad,
jeg er så glad, så glad!
Min hjertens Jesus hviler
i stall og krybbe trang,
som solen klare smiler
han på sin moders fang.
Han er Frelser min!
Han er Frelser min!

Teksten, slik vi har i dag, bygger på Martin Luthers tyske gjendiktning av salmen fra 1533. Denne formen ble også benyttet av Hans Thomissøn i 1569, men her var de tyske verselinjene byttet ut med dansk. Også flere av de latinske linjene var oversatt, men han beholdt originaltittelen, In dulci jubilo, samt den latinske slutten på strofen. I Landstads oversettelse var hele salmen på norsk. Hans opprinnelige tittel på salmen var Jeg synger Frydekvad. Det var Bernt Støylen som oversatte salmen til nynorsk i 1905. Vi finner salmen i Nynorsk Salmebok (NyS) som nummer 104 med tittelen Eg synger jolekvad.

Vi siterer strofe en på nynorsk (NyS):

Eg synger jolekvad,
Eg er so glad, so glad!
Eg ser min Jesus kvila
Som barn i ringe kår,
På moderfanget smila
Som soli varm og klår,
Han er Frelsar min!
Han er Frelsar min!

Første strofen er skrevet av den tyske mystikeren og dominikanermunken Heinrich Seuse (Henrik Suso) som levde fra 1295-1366. Seuse kom frem til at et menneske ikke kunne bli fullkomment gjennom askese eller teologisk tenkning. I en levnetsbeskrivelse fra middelalderen blir det fortalt at Gud sendte ham en engel som lignet en himmelsk spillemann. Sammen med denne viste det seg også andre himmelske ungdommer for ham. Engelen sa at de var kommet for å trøste ham i hans lidelser (Aanestad). I følge legenden skulle han danse av glede sammen med dem. Og mens en av dem sang den vakre sangen om det lille barn Jesus (In dulci jubilo), ble han meget glad. ”Da Seuse hørte Jesu-navnet klinge så vakkert, ble hans hjerte og sinn så vel til mote at alle lidelser forsvant”, skriver Aanestad videre. Seuse ble kanonisert som helgen i 1881. De tre siste strofene i salmen er trolig skrevet senere.

Vi siterer strofe to (NoS):

Å Jesus, du barnlill,
deg lenges jeg så til!
Kom, trøst meg allesinne,
tred inn om her er smått,
la meg deg se og finne,
å, da har jeg det godt!
Drag meg etter deg!
Drag meg etter deg!

Den gamle salmen etter Seuse var egentlig ikke noen julesalme. Opprinnelig var den en hyllest til jomfru Maria. Det var Luther som skrev salmen om og tok den inn i Babst-salmeboken i 1545. Slik vi har salmen i dag er den en julesalme om barnet i krybben. Det er gleden over at Jesus er født som står i fokus. ”Vi har vel knapt noen julesalme hvor juleglede og himmellengsel får så fulltonende uttrykk i så enkle ord som i denne”, skriver Aanestad om salmen.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Hvor er Gud Fader mild:
Sin sønn han sende vil.
Vi alle var fordervet
i vår ulydighet,
men han har oss ervervet
all himlens fryd og fred.
Eia, var vi der!
Eia, var vi der!

Seuse skal ha hørt strofen første gang på mikkelsmesse. Salmen ble opprinnelig tatt i bruk som en kjededans og fremført til ære for Maria. Det ble bare sunget en strofe som ble gjentatt flere ganger. Senere ble salmen også benyttet i kirkelige julespill. Den vakre melodien er nedtegnet i et håndskrift fra slutten av det 14. århundret. Det er den som i grove trekk fremdeles benyttes i dag. Salmen hører til en av våre mest benyttede julesalmer.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Hvor er vel glede slik
som høyt i himmerik
hvor alle engler kveder
en ny og liflig sang
og frem for tronen treder
til Guds basuners klang!
Eia, var vi der!
Eia, var vi der!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1960)

Tobias Salmelid (1997), s. 201
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 1068-1070

Heinrich Seuse på Wikipedia

Når meg min synd vil krenke

Publisert av
Svar

Når meg min synd vil krenke.

Salmen er skrevet av den tyske presten Justus Gesenius i 1646. Vi finner den i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 242 og i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 105. Salmen har på norsk seks strofer. NoS har salmen under ”Fastetiden”, mens LR har plassert den på ”Fastelavens søndag”.

Vi siterer strofe en (NoS):

Når meg min synd vil krenke,
o dyre Frelser min,
da la meg vel betenke
ditt kors og nåden din,
at du min syndeskyld og ve
har båret da du døde
for meg på korsets tre!

På tysk heter salmen Wenn meine Sünd mich kräncken. Den ble oversatt til dansk av Frederik Rostgaard i 1738 og til norsk av M. B. Landstad i 1861. Det er sagt at dette uten tvil er perlen mellom Gesenius-salmene, men både tekst og versemål er hentet fra en eldre salme. Den danner et akrostikon som gir navnet Heinrich Müller. Han ble brent på bålet for sin tros skyld i 1524.

Vi siterer strofe to (NoS):

Å, hvilke dype saker,
hvor undres vel min sjel:
Se, Herren døden smaker
istedenfor sin trell!
Den Herre Kristus, Gud og mann,
for meg, fortapte synder,
gikk under dødens bann.

Salmen ble tatt med i de fleste danske og norske salmebøker som Pontoppidan, Guldberg, Evangelisk-kristelig Psalmebog, Harpen, Lammers, Wexels, Hauge og Landstad. Den ble også oversatt til nynorsk ved Støylen i 1920. Hans tittel på salmen er Når meg mi synd vil krenkja. Vi finner den i Nynorsk Salmebok som nummer 192 med seks strofer. Salmen har opprinnelig åtte strofer.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Hva kan meg nå forskrekke?
Min synd, så mangefold?
Min Jesus vil meg dekke!
Hans rettferd er mitt skjold!
Guds Lam min synd har båret visst;
jeg frykter ikke lenger
for helvedes makt og list.

Justus Gesenius ble født i Esbeck nær Hannover i Tyskland 6. juli 1601. Han studerte teologi ved universitetene i Helmstedt og Jena og mottok graden Master of Arts ved Universitetet i Jena i 1628. I 1629 ble Justus Gesenius pastor og hoffpredikant i Braunschweig og i 1636 kapellan ved katedralen i Hildesheim. I 1642 ble han utnevnt til overhoffhoffpredikant og superintendent for Hannover. Han døde i Hannover 18. september 1673, 72 år gammel.

Vi siterer strofe fire (NoS):

La korsets ve og plage
hver dag jeg lever her
gi kraft til å forsake
all synd og ondt begjær.
Og la i evighet meg ei
forglemme hva det kostet
da du forløste meg!

Justus Gesenius var prest og salmedikter under 30-årskrigen. Han var 7 år da krigen begynte og 47 da den sluttet og levde store deler av sitt liv under denne voldsomme krigens herjinger. Det var mye lidelse, sykdom og pest. Salmen Når meg min synd vil krenke er skrevet like før krigen sluttet. På tross av tiden var vond både politisk og materielt, er det åndelige verdier han synger om: ”Når meg min synd vil krenke / o dyre Frelser min / da la meg vel betenke / ditt kors og nåden din”. Det kostet Jesus dyrt å kjøpe oss fri. Derfor ber vi også om at vi må bære vårt kors med tålmodighet og tåle spott og vanære for Kristi skyld.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Hjelp meg med tål å bære
mitt kors og min fortred,
hva spott og hva vanære
jeg enn skal prøves med,
så jeg all verden sier av
og følger det eksempel
som du meg, Jesus, gav!

Det var særlig kristendomsundervisningen som lå Justus Gesenius tungt på hjertet. Han utgav først en forklaring til Luthers lille katekisme og senere også en bibelhistorie, skriver Aanestad. Men han var også tilhenger av Marin Opitz reformdiktning. Det var i den forbindelse han utgav en reformsalmebok som kom i to utgaver. Første utgaven av salmeboken kom i 1646 og var beregnet til privat bruk. Den andre utgaven kom ut i 1647 og var beregnet til kirkelig bruk. Det var denne siste salmeboken som fikk navnet Hannover-salmeboken. Mange av de gamle salmene var pusset og polert etter tidens smak, skriver Aanestad videre. Pasjonssalmen Når meg min synd vil krenke er imidlertid en meget sterk salme som uten tvil er hans egen. Det er en evangelisk dyp og varm salme som er høyt verdsatt.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Så rakker jeg av hjerte
deg, Frelser, sterk og blid!
For all din sonings smerte
ha akk hver stund og tid,
for bønnen du i angst har bedt,
for din uskyldig pine,
for all din kjærlighet!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1960)

Oscar Lövgren (1964), sp. 232-233
P. E. Rynning (1967), s. 200 og 342
Tobias Salmelid (1997), s. 124 og 303
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 724-725
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 551-552
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 39

Justus Gesenius på Wikpipedia
Justus Gesenius på Cyberhymnal

Jesus Jesus ham alene

Publisert av
Svar

Jesus, Jesus, ham alene.

Salmen er skrevet av den tyske grevinnen Elisabeth Ludämilia i 1668. Den ble oversatt til dansk av Hans Adolph Brorson i 1734. Originaltittelen på tysk er Jesus, Jesus, nicht als Jesus og salmen er skrevet over et akrostikon der første bokstav i hver av den fem strofene til sammen danner navnet Jesus. Vi finner salmen i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 480 og i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 187.

Vi siterer strofe en (NoS):

Jesus, Jesus, ham alene
står mitt hjertes lengsel til,
og mitt ønske er det ene
at jeg vil hva Jesus vil,
så i ham jeg glad og mild
roper: Herre, som du vil!

Salmen ble første gang publisert på dansk i Troens rare Klenodie. Senere ble salmen tatt inn i Pontoppidans, Harpen, Lammers, Johnsen og Landstads salmebøker. På norsk er salmen også kjent under tittelen Jesus, Jesus, Jesus sikter. Det er denne versjonen vi finner hos Landstad. I LR står salmen plassert under ”3. søndag etter Kristi åpenbaring”.

Vi siterer strofe en (LR):

Jesus, Jesus, Jesus sikter
Alt mitt hjerte ønske til
Og sig dermed sterkt forplikter
At jeg vil hvad Jesus vil;
Hjertet i ham jeg glad og still,
Roper: Herre, som du vil!

Det er ikke så store forskjeller i salmeteksten på de to norske versjonene, emn NoS er trolig nærmere originalteksten når den har ”Jesus, Jesus, ham alene”. Denne linjen legger også Hovden seg på i sin nynorskoversettelse av salmen fra 1923. Her er tittelen på salmen ”Jesus, Jesus, han ålene”. Vi finner den i Nynorsk Salmebok (NyS) som nummer 157 med fem strofer.

Vi siterer strofe en (NyS):

Jesus, Jesus, han åleine
Alt mitt hjarta stundar til,
So er fast vil tru og meine
Berre det som Jesus vil.
Fylt av honom er eg still,
Segjer: Herre, som du vil!

Den tyske originalteksten ble første gang publisert av A. Frisch i 121 neue Himmel-Süsse Jesus-Lieden i 1668. Forbokstavene i ordene som danner navnet Jesus på tysk er Jesus, Einer,Scheinet, Unt og Sei. Slik går strofe en på tysk: ”Jesus, Jesus, nichts als Jesus / Soll mein Wunsch sein und mein Ziel / Jetzund mach’ ich ein Verbündnis / Daß ich will, was Jesus will / Denn mein Herz, mit ihm erfüllt / Rufet nur: Herr, wie du willt.”

Vi siterer strofe to (NoS):

Jesus, du skal alltid være
den jeg dypest holder av.
Deg til gave vil jeg bære
hva du meg i nåde gav.
Har ditt blod slokt vredens ild,
å, så før meg som du vil!

Det er bare de to siste verselinjene som er like i LR og NoS. I nynorskversjonen er de bare den siste linjen som er identisk. Hos Landstad (LR) går strofen slik: ”Han den ene er og bliver / Som jeg elsker idelig / Jesus er det som jeg giver / Hvad han gav miskunnelig / Har ditt blod slukt vredens ild / O så før mig som du vil.”

Vi siterer strofe tre (NoS):

Synes noe meg å nytte
som vil bli til sorg for deg,
å, så la det fra meg flytte,
gi kun det som tjener meg.
Intet annet på meg spill,
gi meg deg og hva du vil!

Elisabeth Ludämilia er representert med to salmer i Norsk Salmebok. Selv om det kanskje er salmen Sørg du for meg, Fader kjær (NoS) / Sørg, o kjære Fader, du (LR 561) som er mest kjent, er det Jesus, Jesus, ham alene som blir regnet som hennes mestersalme. Hymnologen Valentin Thilo kaller den for ”kronjuvelene i hennes salmekrone” (Salmelid) og Skaar skriver at salmen er ”et sant uttrykk for dikterinnens gudinnviede hjerteliv, ti Jesus var henne det første og siste, var hennes eneste kjærlighet.” (Aanestad).

Vi siterer strofe fire (NoS):

Fullfør så din gode vilje,
Herre, i og ved meg, du,
så skal ingen makt oss skille,
ingen glede, ingen gru.
Hjertet legger dette til
midt i døden: Som du vil!

Ludämilia ble født på slottet Heidecksburg i Thüringen i Tyskland 7. april 1640. Hennes far døde allerede i 1646, men moren sørget for at alle fem barna fikk en god utdannelse. Ludämilia ble første undervist av en teolog og siden av en jurist. I november 1671 ble hun forlovet med grev Christian Wilhelm av Schwarzburg-Sondershausen. De skulle gifte seg utpå nyåret. Men rett over nyttår i 1672 brøt det ut en meslingeepidemi i distriktet. Tre av Ludämilias søstre ble angrepet i tur og orden. To av søstrene døde i epidemien og Ludämilia ble selv syk etter å ha pleiet dem. En av hennes yngre søstrer døde 12. mars 1672 og bare noen timer senere døde også Ludämilia. Hun hadde vært våken og i bønn til Gud hele natten og om morgenen sang hun salmer. Elisabeth Ludämilia ble bare knapt 32 år gammel. Men i sitt korte liv hadde hun rukket å skrive ikke mindre enn 206 salmer.

Vi siterer strofe fire på dansk (Brorson):

O! fuldføer din gode ville
I, hos, ved mig nat og dag,
Saa skal ingen nød mig skille
Fra at elske dit behag,
Hiertet føre dette skildt
Midt i døden: som du vilt.

Hennes avskjedsstund er gripende lesning. Siste kvelden Elisabeth gikk til sengs sa hun: «Her legger jeg meg ned i Jesu navn, og han får gjøre med meg som han ønsker, etter sin gode vilje!» Etter dette mottok hun nattverden med disse ordene: ”Min vilje er min Jesu vilje. Jeg er Guds barn. Intet, intet skal skille meg fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus.” (Dehlin)

Vi siterer strofe fem (NoS):

Jesus, det er mer enn meget
at jeg deg til gave fikk,
ta mitt hjerte som ditt eget,
sett det i den rette skikk,
så jeg alltid glad og mild,
roper: Herre, som du vil!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Nynorsk Salmebok 1972)
Landstads reviderte salmebok (1979)

Harald Dehlin (1960), s. 23-29
P. E. Rynning (1967), s. 157 og s. 350
Tobias Salmelid (1997), s. 210-211 og s. 259
Lars Aanestad (1962), bd 1, s. 1096-1097
Lars Aanestad (1965), bd 2, s. 288-289
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 44

Elisabeth Ludämilia på Wikipedia
Elisabeth Ludämilia på Cyberhymnal

Hvor stor er dog den glede

Publisert av
1

Hvor stor er dog den glede.

Salmen er skrevet av Thomas Hansen Kingo og ble første gang publisert i Vinterparten i 1689. Vi finner den med seks strofer i Dansk Salmebok (DS) som nummer 139 og i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 170. DS har plassert salmen under overskriften ”Troen på Guds Søn – Jesu liv” mens LR har den under ”1. søndag etter Kristi åpenbarings dag”. Vi siterer salmen svakt fornorsket.

Vi siterer strofe en (LR):

Hvor stor er dog den glede
At man med Jesus må
I Herrens tempel trede
Og i hans forgård stå!
Hva er det for en ære,
Hva nåde stor fra Gud,
Når sjelen den må være
Sin Frelsers kirkebrud!

Salmen finnes på norsk både i Landstads Kirkesalmebok, Nynorsk Salmebok og i Landstads reviderte salmebok. Den var ellers tatt med både i Pontoppidans og Guldbergs salmebøker. Og i Norge ble salmen publisert både i Harpen, Lammers og i Hauges salmebøker. Men i forhold til den danske versjonen, er det gjort en del rettinger eller forandringer i siste del av strofen. På dansk er teksten slik: ”Hvor stor er dog den glæde / at man med Jesus må / i Herrens tempel træde / og i hans forgård stå / Den lyst, den ro, den ære / kan aldrig siges ud / når sjælen hun må være / sin frelsers kirkebrud.”

Vi siterer strofe to (LR):

Opp sjel, og akt vel nøye
Din Jesu kirkeferd!
Her males deg for øye
Hva ydmykhet er verd;
Se ved foreldres hender
I lydighetens bånd
Går han som jordens ender
Og himlen har i hånd.

Også strofe to skiller seg ut fra den danske salmeteksten. De to første og de to siste verselinjene er stort sett like på dansk og på norsk, men midtpartiet er skrevet om i salmen. Det er ikke alltid så lett å forstå hvorfor. På dansk er teksten slik: ”Op, sjæl, og agt vel nøje / din Jesu kirkefærd / Gud går for hver mands øje / og lar sig lede her / udaf forældres hænder / i lydighedens bånd / han, som al jordens ender / og Himlen har i hånd.” Strofen finnes ikke på nynorsk. I Nynorsk Salmebok er bare den første og den siste strofen tatt med.

Vi siterer strofe tre (LR):

O tempel, hvor din lykke
På denne dag er stor,
At Jesus selv vil smykke
Din helligdom og kor!
Gid hjertene kun ville
Så give ham sin tro
Som han, all nådens kilde,
I dem vil gjerne bo!

Salmen bygger på avsnittet i Bibelen hvor Jesus er med foreldrene sine til tempelet. Men noe uventet skjer. Da de skal hjem, er Jesus blitt borte. I hele tre dager leter de etter ham uten å finne ham. Vi kan lett forstå foreldrenes fortvilelse. Den tredje dagen finner de ham i tempelet. Som svar på Maria bebreidelse mot ham, sier Jesus: ”Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?” (Luk 2, 49).

Vi siterer strofe fire (LR):

Men, akk, Guds tempels ære
I støvet ned er lagt,
Enhver seg selv kan lære,
På Jesus få gir akt.
Hans ord, hans himmeltale,
Hans gjerning all og id,
Tør man med spott betale,
Og trosse nådens tid.

Slik finner vi tempelbesøket omtalt i Luk 2, 42-52: ”Da han var blitt tolv år, dro de som vanlig opp til høytiden. Men da høytidsdagene var over og de skulle hjem, ble gutten Jesus igjen i Jerusalem uten at foreldrene visste om det. De trodde han var med i reisefølget, og gikk en dagsreise før de begynte å lete etter ham blant slektninger og venner. Da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem for å lete etter ham der. Først etter tre dager fant de ham i tempelet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var, og hvor godt han svarte. Da foreldrene så ham, ble de slått av undring, og hans mor sa: «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så redde.» Men han svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» Men de forsto ikke hva han mente med det han sa til dem. Så ble han med hjem til Nasaret og var lydig mot dem. Men hans mor tok vare på alt dette i sitt hjerte. Og Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var til glede for Gud og mennesker.”

Vi siterer strofe fem (LR):

Iblant de lærdes skare
Seg Jesus ned har satt
At høre og erfare
Om deres lærdoms skatt.
De gransker Skriften nøye,
Men Jesus kjennes ei;
Han står for deres øye,
Men stolthet sier nei.

Også strofe fire og fem avviker til dels sterkt fra originalen. Kanskje det er noe av grunnen til at Støylen bare oversatte den første og siste strofen til nynorsk i 1920. På nynorsk heter salmen Det er den største gleda. Vi finner den i Nynorsk Salmebok som nummer 533. Salmen står plassert under temaet ”Barnelærdom”. Teksten følger i grove trekk den norske bokmålsversjonen. Siste strofen er en bønn til Jesus om at han vil danne mitt hjerte til et tempel for seg selv. Det er ikke basert på denne verdens visdom, men på at jeg lærer Jesus å kjenne.

Vi siterer strofe seks (LR):

O Jesus, gid du ville
Mitt hjerte danne så
At årle det og silde
Ditt tempel være må!
Du selv min hjerne vende
Fra verdens kloke flokk,
Og lær meg deg å kjenne,
Så har jeg visdom nok!

Kilder:

Bibelen (2005)

Landstads reviderte salmebok (1979)
Nynorsk Salmebok (1972)
Landstads Kirkesalmebog (1910)

P. E. Rynning (1967), s. 126, 347-348
Tobias Salmelid (1997), s. 220-221
John Stene (1931), s. 35-40
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 31-40

Thomas Kingo på Cyberhymnal
Thomas Kingo på Wikipedia
Thomas Kingo på Danske Salmebog Online

Herre vår Gud

Publisert av
Svar

Herre vår Gud som av kjærlighet Sønnen oss skjenkte.

Sangen er skrevet av skipsfører og emissær i Sjømannsmisjonen, Marcus Moe, i 1887. Han er representert i Sangboken og i Landstads reviderte salmebok (LR) med en salme. Den heter Herre vår Gud som av kjærlighet Sønnen oss skjenkte. Vi finner den i LR som nummer 768. Salmen har fire strofer og ble første gang publisert i Sømænds Harpe samme år. Den synges til melodien Lover den Herre. Salmen står oppført under «Sjømannsmisjon».

Vi siterer strofe en (LR):

Herre vår Gud som av kjærlighet Sønnen oss skjenkte,
Du som din evige glede oss alle tiltenkte,
Du som har sagt:
Aldri jeg glemmer min pakt –
Gled våre brødre på havet!

Salmen har en klar oppbygning som viser hvilken betydning havet hadde i Marcus Moes liv. Alle de fire strofene avsluttes med «våre brødre på havet.» Og salmen tar utgangspunkt i de tre trosartiklene med Fader, Sønn og Hellig Ånd. Siste strofen oppsummerer dette med den «treenige Gud som all makten tilhører.»

Vi siterer strofe to (LR):

Jesus, o elskede broder, som stormen kan binde,
Du som kan brødrene ute på havene finne,
Som med ditt blod
Himmelens dører opplot,
Frels våre brødre på havet!

Marcus Gjøe Rosenkrantz Moe ble født på Tøyen i Oslo i 1844. Tidlig reiste han til sjøs som dekksgutt og feiret sin første jul til sjøs i 1857. Hele 40 år seilte han ute og han ble etter hvert også skipper på egen skute. Da Broderkretsen på Havet ble stiftet i 1885 ble han viseformann her. Og i 1897 tok han til å reise som forkynner i Den Norske Sjømannsmisjon. Dette var en rik tid og Marcus Moe kom til å virke i hele landet i 15 år. Han døde på Frøen i Vestre Aker i 1913.

Vi siterer strofe tre (LR):

Hellige Ånd som vår Fader og Sønnen forklarer,
Du våre brødres formaner, oppdrager, bevarer,
Husvaler god
Både i sorg og i bot,
Styrk våre brødre på havet!

Det er nok selvopplevd det Marcus Moe skriver om i denne salmen. Han vet at han er helt avhengig av Gud og hans bevarende hånd. Det er ikke selvfølgelig at en sjømann kommer velberget i havn. Derfor gjentas også bønnen til Gud hele tre ganger: «Gled våre brødre på havet! Frels våre brødre på havet! Styrk våre brødre på havet!» Om det blåser opp til storm, kan likevel Guds allmektige ord stormen binde.

Vi siterer strofe fire (LR):

O du treenige Gud som all makten tilhører,
Tusene skarer av engler din vilje utfører,
Send dem ombord
Med ditt allmektige ord
Til våre brødre på havet!

Kilder:

Sangboken (1962)
Landstads reviserte salmebok (1979)

P. E. Rynning (1967), s. 351
John Stene (1933), s. 144
Tobias Salmelid (1997), s. 277
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 417

Jeg har så lun en hytte

Publisert av
Svar

Jeg har så lun en hytte.

Salmen er skrevet av Elling Hansen i 1870. Vi finner den i Sangboken (SaB) som nummer 580 med fire strofer. Elling Hansen skrev opprinnelig en salme på tre strofer, men bare to av dem er i bruk i dag. Mange vil kjenne igjen sangen som en kjær og fortrolig bønnesalme. Den blinde bondekonen Ane Korsnes har diktet strofe to og tre og disse versene er lagt til salmen like etter Elling Hansens død. Første og siste strofen er av Hansen selv.

Vi siterer strofe en (SaB):

Jeg har så lun en hytte
Her i mitt stille sinn,
Og aldri vil jeg bytte
Bort himmelvennen min.
Vi bor fortrolig sammen,
Vi tanker veksler her,
Til bønn han svarer amen,
Jeg har min Jesus kjær.

Elling Hansen var en norsk prest som levde fra 1836-1878. Mens han var sogneprest i Halse i Romsdalen fra 1876-1878, ga han ut en samling på 34 prekener. Hver preken begynte og avsluttet med en salme som Elling Hansen selv hadde skrevet. Vår salme stod som avslutning i en preken om kongesønnens bryllup. Vi leser om dette i Matt 22, 1- 14:

«Igjen talte Jesus til dem i lignelser: «Himmelriket kan sammenlignes med en konge som skulle holde bryllup for sønnen sin. Han sendte tjenerne sine til de innbudte og ba dem komme til bryllupet. Men de ville ikke komme. Da sendte han andre tjenere ut som skulle si til de innbudte: ‘Festmåltidet har jeg gjort i stand, oksene og gjøkalvene er slaktet, og alt er ferdig. Kom til bryllupet!’ Men de brydde seg ikke om det; en gikk til sin åker og en annen til sin forretning. Resten av dem la hånd på tjenerne, mishagdllet dem og slo dem i hjel. Da ble kongen harm og sendte ut sine tropper, som drepte disse morderne og brente byen deres. Så sa han til tjenerne: Alt er ferdig til bryllupet, men de innbudte var ikke verdige. Gå derfor ut på veikryssene og innby til bryllupet alle dere finner. Og tjenerne gikk ut på veiene og samlet alle de kunne finne, både onde og gode, og bryllupssalen ble full av gjester. Men da kongen kom inn for å hilse på gjestene, fikk han øye på en som ikke hadde på seg bryllupsklær. Han spurte ham: ‘Min venn, hvordan er du kommet hit inn uten bryllupsklær?’ Men han tidde. Da sa kongen til tjenerne: ‘Bind ham på hender og føtter og kast ham ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.’ For mange er kalt, men få er utvalgt.» »

Vi siterer strofe to (SaB):

Jeg har så lun en hytte
I bønnen med min Gud,
Vi synd og nåde bytter,
Og jeg er Jesu brud.
Der legger han sitt øre
Så nær mitt hjerte matt,
Jeg merker han kan høre
Om ei et ord blir sagt.

Etter at Elling Hansen sluttet som prest i Halse, flyttet han til Eidanger. Elling Hansen døde samme år. Han var en meget dyktig prest, men hadde pådratt seg sykdom ved harde sjøreiser, først i Troms stift der han var stiftskapellan og siden i sitt nye embete der han måtte gi seg. Han etterlot seg enke og 5 barn, skriver Ivar Aasen-tunet. Elling Hansen ble bare 42 år gammel.

Vi siterer strofe tre (SaB):

Jeg har så lun en hytte,
Når jeg forteller ham
Alt hva mitt hjerte trykker
Av synd og nød og skam,
Da hvisker han så stille:
Mitt blod det rant for deg,
Du bør ei lenger tvile,
Din synd tilregnes ei!

Mens de tre foregående strofene handler om livet her, skifter forfatteren tema i siste strofen. Synsvinkelen flyttes fra jorden og opp til himmelen: «Jeg har så lun en hytte / I himlen hos min Gud.» Forfatteren vet at en dag tar livet her slutt: «Dit stunder jeg å flytte / Og være Jesu brud.» Han bærer på en bønn om en gang å få komme hjem til Gud: «Gud, la ei synden slokke / Det brudebluss jeg bær / Din dør du snart opplukke / Fordi du har meg kjær!»

Vi siterer strofe fire (SaB):

Jeg har så lun en hytte
I himlen hos min Gud,
Dit stunder jeg å flytte
Og være Jesu brud.
Gud, la ei synden slukke
Det brudebluss jeg bær!
Din dør du snart opplukke,
Fordi du har meg kjær!

Kilder:

Bibelen (2005)
Sangboken (1983)

Tobias Salmelid (1997), s. 148 og 199
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 836 og 1066

Elling Hansen på Wikipedia
Ane Korsnes på Wikipedia
Salmen Jeg har så lun en hytte på Wikipedia

De kristne går fra sted til sted

Publisert av
Svar

De kristne går fra sted til sted.

Salmen De kristne går fra sted til sted er skrevet av den tyske adelsmannen og salmedikteren N. L. von Zinzendorf i 1727. Den er kanskje ikke den mest kjente og typiske salmen av grev Zinzendorf, men det var den eneste av hans salmer som kom med i Landstads Kirkesalmebog (LK). Her var den publisert som nummer 631. I Landstads reviderte salmebok (LR) finner vi salmem som nummer 743 med tre strofer. LR hadde også med salmen Når, Herre Jesus, kommer dine tider. (LR 786)

Vi siterer strofe en (LR):

De kristne går fra sted til sted
I mangehånde jammer
Og kommer sist i graven ned
Og hviler i sitt kammer.
Gud tager dem fra nød,
De hviler i hans skjød;
Guds hvetekorn i jord vi sår
I vente av hans milde vår.

Salmen er en gravferdssalme og er spesiell på den måten at den ble sunget første gang i begravelsen til grev Zinzendorfs bestemor. Den følger et klassisk mønster for døden og de siste ting. Men det er utfrielsen fra jordelivets nød og denne verdens jammerdal som står i fokus. Avslutningen får på den måten en overraskende positiv utgang. Likesom hvetekornet legges i jorden for å dø og spire på nytt, så vil det døde legemet som legges i jorden en dag vekkes til live igjen i den evige morgen: «Guds hvetekorn i jord vi sår / I vente av hans milde vår.»

Vi siterer strofe to (LR):

Hvor er I nu dog faret vel,
Velsignet eders bytte,
Du salige, forløste sjel,
Og du forlatte hytte!
Du ånd, en engel lik
Høyt opp i himmerik,
Du blomsterknopp som legges ned
I lys av Herrens kjærlighet.

Bildet forsterkes ytterligere. Det er ikke slutt ved død og grav. Selv om ånden eller sjelen har forlatt legemet, så er ikke det siste ordet sagt. Det finnes en åndelig virkelighet på den andre siden av døden. Likesom blomsterknoppen bærer liv i seg, skal de døde en dag vekkes opp til live igjen: «Du blomsterknopp som legges ned / I lys av Herrens kjærlighet.» Vi finner ellers flere kjente pietistiske trekk ved denne salmen. Som kristne skal vi ikke blande oss med denne verden. Bibelen sier vi er i denne verden, men ikke av denne verden. Pietismen skilte klart mellom denne verdens barn og Guds barn. Den troende tilhørte ikke denne verden. Derfor ble også jordelivet betraktet som en «jammerdal». Vårt endelige hjem er i himmelen. Vi er på gjennomreise her. En kristen er en gjest i denne verden, en pilegrim. Derfor blekner også denne jordens forlystelser mot den himmelske gleden som den troende har i vente.

Vi siterer strofe tre (LR):

Vi gleder oss Guds dag er nær,
Den store åpenbaring,
Så hvil da, pilgrimsklede, her
I Herrens tro forvaring!
Hva salighet, hva sol
Å stå for lammets stol!
Før oss, vi følger vel fornøyd,
Så dypt herned, hist opp så høyt.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1960)

John Stene (1933), s. 51-52
Oscar Lövgren (1964), sp. 782-784
P. E. Rynning (1954), bd 1, s. 162-163
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 162-163, sp. 1175-1176

Nikolaus Ludvig von Zinzendorf på Cyberhymnal
Nikolaus Ludvig von Zinzendorf på Wikipedia

Pris vår Fader god og stor

Publisert av
Svar

Pris vår Fader god og stor.

Salmen er skrevet av den engelske presten og salmedikteren Henry Williams Baker. Vi finner den i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 806 med fire strofer. Den står plassert under «Høst-takkefest» og ble første gang publisert i Hymns Ancient and Modern i 1861. Den engelske tittelen på salmen er Praise, o praise our God and King og den har opprinnelig åtte strofer. I den katolske salmeboken Lov Herren finner vi salmen som nummer 35. Salmen er oversatt til norsk av Gustav Jensen i 1915.

Vi siterer strofe en (LR):

Pris vår Fader god og stor,
Pris vår Gud i jubelkor
For han fagre sol som går
Glad sin bane år for år!

Henry Williams Baker ble født i London i England 27. mai 1821. Han var sønn av viseadmiral Henrik Loraine Baker og gikk på Trinity College i Cambridge. Baker ble ordinert i 1844 og ble assisterende kapellan ved Great Hockesley, nær Colchester i Essex. I 1851 ble han vikarprest i Monkland Priory kirken i Herefordshire i England. Det var her han tjenestegjorde mesteparten av sitt liv. Men fra 1860 til 1877 var han også redaktør for den engelske salmeboken Hymns Ancient and Modern. Han bidro både med salmer, sanger og oversettelser. Denne historiske salmeboken solgte 60 millioner eksemplarer. Henry Willimas Baker døde 12. februar 1877 i Monkland i Herefordshire i England, nær 56 år gammel.

Vi siterer strofe to (LR):

For han lot sin regn gå frem,
Sæden svulme i sitt gjem,
For han kalte opp av muld
Gyllen grøde underfull!

Hymnen bygger på J. Miltons versjon av salme 136, Let us with a gladsome mind, leser vi hos Aanestad. Denne ble publisert i verket Poems in English and Latin i 1645. Milton var i 15-års alderen da han skrev dette diktet. Bibelteksten finner vi 2005-Bibelen gjengitt slik: «Lovsyng Herren, for han er god, evig varer hans miskunn! Pris ham som er Gud over alle guder, evig varer hans miskunn! Pris ham som er herre over alle herrer, evig varer hans miskunn! Han alene gjør store under, evig varer hans miskunn! Han skapte himmelen med visdom, evig varer hans miskunn! Han la jorden på vannet, evig varer hans miskunn! Han skapte de store lys, evig varer hans miskunn! solen til å råde om dagen, evig varer hans miskunn! månen og stjernene til å råde om natten, evig varer hans miskunn!» (Salme 136, 1-9).

Vi siterer strofe tre (LR):

Pris ham for hver låve fylt,
For hver signing uforskyldt,
Mest for brød til evig gavn,
Livets brød i Jesu navn!

Som redaktør av Hymns Ancient and Modern var Henry Williams Baker ikke redd for å forandre på de innsendte bidrag, skriver Aanestad. Noen ble nok litt forarget over disse rettingene, men da han var en betydelig dikter med en sikker smak, kunne han tillate seg disse endringene. «Ettertiden har stor sett godkjent hans forandringer», skriver Aanestad videre. Vi finner 33 salmer av Henry Williams Baker i Hymns Ancient and Modern. Bare en av disse er oversatt til norsk.

Vi siterer strofe fire (LR):

Pris skje Gud, vår Fader stor,
Pris skje deg i jubelkor;
Ti din miskunn, visst vi vet,
Varer i all evighet!

Kilder:

Landstads reviderte salmebok (1960)

P. E. Rynning (1967), s. 255 og 335
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 172
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 690-691

Henry Williams Baker på CyberHymnal

Vår Fader i det høye

Publisert av
Svar

Vår Fader i det høye.

Salmen er skrevet av forfatteren og folkeopplysningsmannen Ole Vig i 1851. Han har kalt samen for Misjonsbønn og det er også det som er salmens tema. Salmen er på ni strofer og vi finner den i Ole Vigs Skrifter i utval I (1916). Den er fornorsket av Vilhelm Gravdal i 2009.

Vi siterer strofe en:

Vår Fader i det høye
Med Helligånd og Sønn!
I støvet vi oss bøye,
Oppvarm oss rett til bønn!
Løs ved din allmakts-finger
Du selv vårt tungebånd,
Og gi oss ild og vinger
Og liv og lys i ånd!

Folkeopplyseren, læreren og forfatteren Ole Vig ble født på husmannsplassen Vikmarka i Stjørdal 6. februar 1824. Han vokste opp i et fattig småbrukerhjem, men lærte likevel tidlig å lese. I 1841 ble han tatt opp ved seminaret i Klæbu hvor han fikk sin lærerutdannelse. Etter dette fikk sine første lærerstillinger i Åfjord og i Kristiansund.

Vi siterer strofe to:

O, rør og smelt vårt hjerte,
Så varmt det banke får
Ved deres sjelesmerte
Som enn i synden går!
O, tenn det an i flammer
Ved Åndens himmellyn,
Så vi for brødres jammer
Får følelse og syn!

Ole Vig «arbeidet for å skape en ægte kristelig og ægte norsk skole» (Aanestad). Han regnes som «far» til den norske folkehøyskolen og ble nevnt i talen da Norges første folkehøgskole, Sagatun Folkehøgskole, ble innviet på Hamar i 1864.

Vi siterer strofe tre:

Ja, lær oss rett å bede
Av hjertets dype grunn:
Ditt rike seg utbrede
På hele Jorden rund!
De arme hedningskarer –
O, Herre, løs du dem
Av mørkets Helved-snarer,
Og før dem frelste hjem!

Ole Vig debuterte som forfatter i 1851 med diktsamlingen Norske Bondeblomster. Samme året utga han prosasamlingen Liv i Norge. Hans betydeligste innsats er arbeidet med bladet Folkevennen som han redigerte fra 1852 til sin død i 1857.

Vi siterer strofe fire:

Forvillede de vanker
Som får i ørknen om;
De eier neppe tanker
Om evighet og dom.
På syndens tunge byrde
De sleper seg ihjel;
De kjenner ei den hyrde,
Som vokter Israel.

Ole Vig arbeidet for å øke leseferdigheten blant folk flest. Han er også er kjent for å ha diktet Normandssang eller Blant alle lande i øst og vest, skrevet som en nasjonalsang. Flere av Ole Vigs dikt blir regnet som salmer.

Vi siterer strofe fem:

Formørkede og blinde
I syndens vinternatt,
De vet ei råd å finne,
Arbeider seg kun matt.
Selv kunne de ei velte
Den tunge syndestein,
Ei istapp-hjertet smelte,
Ei vaske sjelen rein.

Ole Vig døde 19. desember 1857 av tuberkulose i samme stuen ( «Hjerterum» ) som Henrik Wergeland døde i 1845. Ole Vig ble knapt 34 år gammel. Hans siste ord var: «Se nu kan jeg sove inn i Jesus navn». Ole Vig ble gravlagt på julaften 1857 under stor deltakelse av hovedstadens befolkning. Han er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Vi siterer strofe seks:

Hvis du deg ei forbarmer,
Og med din strålehånd
Det frosne hjerte varmer,
Ei løses deres bånd.
O, la da snarlig komme
Du sannhets Guddoms-tolk,
Til glede for de fromme
En vår for alle folk!

Ole Vig var i sitt korte liv en meget aktiv person. Han stiftet lærerforeninger, holdt en rekke foredrag rundt om i landet og han skrev i aviser og tidsskrifter. I tillegg til en diktsamling utga han også en sangbok og publiserte flere bøker både av profan og religiøs karakter. Ole Vig arbeidet også for fornorskning av det norske språket og for en ny norsk lesebok for barn i skolen.

Vi siterer strofe syv:

La Ordets Morgenstjerne
For hedninger oppgå,
Som rundt om i det fjerne
I dødens skygger lå!
Ja, la dem snarlig skue
Et glimt av morgenrød,
Din nådes alterlue
Til trøst i liv og død!

Ole Vig var ikke noen tilhenger av den pietistiske kristendom. Men han hadde ikke noe problem med å forene haugianismen med sitt grundtvigske grunnsyn. Han er den «glade kristendoms trubadur» både i sin prosa og i sin lyrikk, skriver Aanestad.

Vi siterer strofe åtte:

La kirkens klokketoner
Gjenlyde vidt om land,
Så alle jordens soner
Dem grant fornemme kan,
Så sjeler mildt de kaller
Til Kristi fredspaulun,
Så løgnens murer faller
For sannhets stormbasun!

«Hans vers er lett sangbare, folkelige i sin form, men uten særlig tyngde eller originalitet», skriver Aanestad videre. Som folkeopplysningsmann har Ole Vig imidlertid hatt stor betydning. Og i salmen Vår Fader i det høye ser vi at han også kan slå an salmetonen selv om aldri noen av Ole Vigs sanger eller salmer ble tatt opp i noen salmebok.

Vi siterer strofe ni:

Treenig Gud, vi stoler,
Vi håper på ditt Ord,
At kirkens himmelstråle
Skal nå den hele jord.
Vi vet ditt Ord ei rokkes,
O, styrk vår tro, vårt håp,
Så folkene må lokkes
til kristen tro og dåp!

Kilder:

Gyldendals store konversasjonsleksikon (1972), bd 4, sp. 3480-3481
Norges litteraturhistorie (1974), bd 2, s. 356-358
Aanestad (1962), bd 2, sp. 1145-1146

Vilhelm Gravdal (2009)

Ole Vig på Wikipedia
Ole Vig på Den frie norske salmesiden