Om diktningen

Innhold:

Noen sentrale motiver hos Brorson
Andre kjennetegn ved diktningen hans

Noen sentrale Brorson-motiver:

Brudemotivet
Rosemotivet
Hjertemotivet

Brudemotivet:

Mens vandremotivet helst går på livet her på denne jorden, utdyper brudemotivet mer livet på den andre siden. Brudemotivet brukes ofte om selve himmelfesten hvor Jesus er brudgommen og den troende menighet hans brud. Men det kan også benyttes om saligheten allerede her på denne jorden. Motivet illustrerer den nære forbindelsen mellom Jesus og de som tror på ham.

Midt igjennom nød og fare
Veien går til Paradis.
Å du Lammets brudeskare,
Du må gjennom torneris,
Du må over fjell og dal
Hjem til Sions høytidssal –
Dog det bliver lett å glemme
Første øyeblikk der hjemme.

Rosemotivet:

Brorson benytter rosen som et av hovedmotivene i sine salmer. Hos ham står rosen som et bilde på Kristus, som f. eks. i salmen Den yndigste rose er funnet. Men noen ganger kan rosen få en dobbel betydning. Rosen blant tornene kan også stå for alt som er vakkert her på jorden. Men dypest sett er den Jesus selv: «La verden kun alt fra meg tage / La tornene rive og nage / La hjertet kun beve og briste / Min rose jeg aldri vil miste».

Den yndigste rose er funnet,
Blandt stiveste torner opprunnet,
Krist inn i vår ætt lot sig pode,
Blandt syndere fagert han grodde.

Hjertemotivet:

Hjertet står som symbolet på selve livet. Det knyttes ofte til kjærligheten, men også til andre sterke, positive følelser. Hjertet er et sentralt bibelsk motiv både i det gamle og i det nye testamentet. Salmedikterne benytter det også ofte i sine salmer. På noen kan det virke klisjeaktig særlig i sammensetning med hjerte-smerte, men hos Brorson finner det enten nye og uventende forbindelser eller bruken glir naturlig inn i salmen på en naturlig måte.

I strofen nedenfor står hjerte som et bilde for den troende:

Vær frimodig, redde hjerte,
dristig, du forsakte sinn!
Skynd deg nå med all din smerte
like til din Jesus inn!
Ja, jeg løper like til,
la dem spotte, hvem som vil!
Slikt jeg ei kan se og høre,
når jeg har med Gud å gjøre.

Andre kjennetegn ved diktningen hans.

Hans Adolph Brorson er kjent både som lærer, prest, salmedikter og biskop og regnes sammen med Thomas Kingo og Nikolaj Frederik Severin Grundtvig som Danmarks fremste salmedikter. Han ble inspirert av den tyske pietistiske salmesang i Tønder til å skrive danske salmer. Det var her han utga de såkalte Tønderheftene som utkom i tiden fra 1732 til 1735. Senere ble hans salmer samlet og utgitt i samlingene Troens Rare Klenodie (1739) og Svanesang (1765). Den siste salmesamlingen inneholder salmer fra hans senere år og ble først utgitt etter hans død. Opprinnelig var det ikke meningen at disse skulle publiseres da de var tenkt benyttet til privat bruk.

Brorsons diktning fikk stor betydning ikke bare i Danmark, men også i Norge. Vi finner 32 salmer av ham i Norsk Salmebok. Det er registrert over 300 religiøse folketoner til hans salmer. Brorson unnlot bevisst å bruke fremmedord og det er flere som mener at han på den måten også har betydd mye for det danske språket.

Det er et noe mystisk drag over Brorson sine salmer. Vi kan peke på likheter og paralleller med fromhetstyper som Bernhard fra Clairvaux, Frans av Assisi og Thomas á Kempis. De var på en måte pietismens forløpere ved at de vektla det personlige i Guds-forholdet. Men Brorson har også mye til felles med herrnhuterne eller Brødremenigheten.

Brorson er også blitt kalt «julens dikter». Ingen har trolig sett dypere inn i julemysteriet enn ham. I tillegg finner vi sentrale temaer som lengsel, trøst, smerte, tro, tvil, angst, glede og kjærlighet hos ham. Mange motiver går som en rød tråd gjennom Brorsons diktning. Det gjelder kanskje spesielt brudemotivet, rosemotivet og hjertemotivet. Brorson skriver i et poetisk språk som både lek og lærd kan forstå.