Å kjære sjel ei bange vær.
Salmen er skrevet av Thomas Kingo. Vi finner den i Frikirkens Salmebok (ÆvG) som nummer 510 med fem strofer. Den står plassert under kapittelet «Trøst og oppmuntring». Salmen er også kjent på norsk som O, kjære sjel frygt aldrig mer. Vi finner den i Landstads Kirkesalmebog som nummer 558 med tittelen O kjære Sjæl, frygt aldrig meer. Originalen er på elleve strofer.
Vi siterer strofe en (ÆvG):
Å, kjære sjel, ei bange vær
Om allting mørkt i verden er.
Når Herrens tunge domme
For syndens skyld vil bryte inn,
Vær dog frimodig i ditt sinn,
La hva som helst kun komme,
Gud kjenner dog de fromme!
Rimmøsteret her er: a-a-b-c-c-b-b. Jeg ser at noen kaller det Byron’s Sonnet eller nærmere bestemt Byron’s Sestet etter den engelske dikteren Lord Byron. Han levde imidlertid nesten 100 år etter Kingo i tid så det blir litt feil å kalle rimet opp etter en som ble født etter Kingos død. Vi vet ikke hva sonetten het på Kingos tid, men ser at mange andre salmediktere bruker lignende rimmønstre. Rimet er ganske avansert og er gjennomført i hele salmen.
Vi siterer strofe to (ÆvG):
Jeg er ved Jesu Kristi ånd
Beseglet, og i Herrens hånd
Jeg tegnet er av nåde.
Han aldri meg forglemme kan,
Og all min smerte kjenner han,
Vil salig for meg råde
I all min nød og våde.
Vi må ærlig innrømme at vi har noen vansker med å bestemme hvorfor dette er en salme av Kingo og ikke av Brorson. Da vi skrev kommentaren, måtte vi flere ganger rette opp i teksten og erstatte Brorson med Kingo. Her er mye hjerte og smerte. Det finner vi også hos Brorson. Men billedspråket er kanskje noe rikere hos Brorson enn hos Kingo. Det er ingen rosendale her. Men det er forsoning og Jesu blod og vunder. Da beveger vi oss litt fra julens dikter og over til påskens dikter. Det et mer dramatikk i Kingos salmer. Her er triumf, seierspalmer og seierstegn. Og dette trekker også mer i retning av barokk diktning. Og det er mer av kontraster mellom liv og død, himmel og helvete og lys og mørke i den barokke diktningen enn hos pietistene som vektlegger det personlige aspektet ved troen og livet i Gud.
Vi siterer strofe tre (ÆvG):
Og mens jeg er en vandringsmann
På jorden, og til himlens land
Med hu og hjerte stunder,
Jeg en av Guds utvalgte er,
Som under stridens bølger her
På Jesu blod og vunder
Min tro og frelse grunner.
Men igjen er vi tilbake i Brorsons verden. Jeg er en pilgrim på vandring. Men forsoningen er brettet mer ut: «På Jesu blod og vunder / Min tro og frelse grunner.» Det ville ikke Brorson ha sagt. Han er liksom mer mykere i tonen: «Mitt hjerte alltid vanker / I Jesu føderum / Der samles alle tanker / Som i sin hovedsum.»
Vi siterer strofe fire (ÆvG):
Min kjortel tvetter Jesus her
I nådens tid så ren og skjær;
Han vil meg også klede
Den lange hvite kjortel på
Hvormed jeg skal for tronen stå,
Og der med engler kvede
I evig fryd og glede.
Kjortler tvettet i Lammets blod. Kledt i lange hvite kjortler. Står for tronen og kveder. I evig fryd og glede. Her er Brorson og Kingo samstemte. Men i neste strofe skiller de nok lag. Kingo har seierspalmer. Brorson ville nok ha foretrukket en krone på hodet fremfor en palme i hånden. Men for all del. Vi må ikke glemme Kingo. Vi skal seire i Kristus. Da betyr det ikke så mye om vi får en seirskrans, en krone eller en palme. Det viktigste er at vi når hjem dit Herren er.
Vi siterer strofe fem (ÆvG):
Da skal jeg få i hende fatt
Den seierspalme som er satt
Til stor triumf og ære,
For seiren som min Frelser god
Meg vunnet har ved død og blod,
Det skal min glede være
Det seierstegn å bære!
Kilder:
Frikirkens Salmebok (1955)
P. E. Rynning (1967), s. 238
Tobias Salmelid (1997), s. 298
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 532-533