På Golgata mitt hvilested jeg har

På Golgata mitt hvilested jeg har.

Sangen et skrevet av Jens Marius Giverholt og vi finner den i Salmebok for den evangelisk lutherske frikirke (SeL) som nummer 258 med fem strofer. Sangen På Golgata mitt hvilested jeg har står plassert under fanen «Frelsen i Kristus». Melodien er tonen til salmen «O, Lammets blod.»

Vi siterer strofe en (SeL):

På Golgata mitt hvilested jeg har,
Der Jesu kjærlighet er åpenbar,
Jeg ser den klart i korsets dype sår,
Og derav sjelen daglig kraften får.

Vi har tidligere hevdet at det er to sentrale tema i Jens Marius Giverholts sanger. Det er forsoningen og himmelen. Trolig må vi tilføye enda et viktig tema. Det er «Vekkelsen» eller også «Innbydelse til Kristus».

Vi siterer strofe to (SeL):

Ved korsets tre, det rette livets tre,
Der er min trette sjel så trygt i le,
Jeg ser meg selv som synder hver en stund,
Og derfor være må på blodets grunn.

Jens Marius Giverholt er ellers representert med hele åtte sanger i Sangboken fra 1933. Vi finner imidlertid kun en oversatt salme av ham i Norsk Salmebok og i Landstads reviderte salmebok. Det er Wesley-salmen «Dyp av nåde er hos deg» som Giverholt har oversatt fra engelsk i 1876.

Vi siterer strofe tre (SeL):

Jeg der til Gud en daglig adgang har,
For Jesus der min syndebyrde bar,
Jeg der mitt abbarop kan stamme på,
Så glad i håp om herligheten stå.

Sangboken (1983) har seks sanger etter Jems Marius Giverholt, mens han i Ære være Gud bare har tre. Tar vi derimot også med bearbeidelsene og oversettelsene hans, er de tilsvarende tallene elleve og seks så Giverholt er en sentral bidragsyter til sangskatten vår.

Vi siterer strofe fire (SeL):

Men om jeg viker aller minste fjed
Fra dette sjelens trygge hvilested,
Da har jeg mistet all min fred og trøst
Og hører lovens dom og strenge røst.

Teksten er justert noe i nyere utgaver av sangen. Vi finner derimot ikke sangen i Frikirkens salmebok Ære være Gud fra 1984. Men den gamle salmeboken derimot, som ble utgitt i 1936 og som senere kom i en rekke opplag, har tatt inn sangen. Vi finner ellers et betydelig høyere antall sanger av Giverholt i 1955 utgaven vår enn i andre sangbøker vi har undersøkt. I en nyere versjon av sangen går strofe en slik: «På Golgata mitt hvilested jeg har / Der min forløsning er blitt åpenbar / Jeg ser den der i Jesu blod og sår / Og evig liv min sjel ved synet får.»

Vi siterer strofe fem (SeL):

Å måtte sjelen alltid hvile fast
På denne grunn hvor Jesu hjerte brast,
Og eie liv i Lammets dype sår,
Så vet jeg visst det blir et sabbatsår!

Kilder:

Salmebok for den evangelisk lutherske frikirke.
Revidert utgave. 10. opplag (1955)

Tobias Salmelid (1997), s. 125-126
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 749-750
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 84

Jens Marius Giverholt på Bricksite
Jens Marius Giverholt på Wikipedia

Guds menighet er jordens største under

Guds menighet er jordens største under.

Salmen er skrevet av Ronald Fangen i 1942. Vi finner den i Sangboken (1962) fra 1962 som nummer 485 med tre strofer. Salmen står plassert under «De helliges samfunn». Den synges til flere melodier. Mest kjent er kanskje en tone av Anfinn Øien fra 1967. Salmen er ellers oversatt både til dansk, svensk og engelsk.

Vi siterer strofe en (SaB):

Guds menighet er jordens største under!
Mens verdens skikkelse i hast forgår,
Er Kristus i all evighet den samme,
Og fast hans rike på sin klippe står.
Mens verdensriker stiger og de synker,
Går kirken mot fullkommenhetens vår.

Salmen ble opprinnelig skrevet som en kantate til Det norske misjonsselskaps 100 årsjubileum i august 1942. Vi ser bl. a. misjonsperspektivet i uttrykk som «Guds menighet», «frelsens stridsmenn» og «med jubel skal de høste». Det er to strofer som mangler fra originalen. Salmen var opprinnelig på fem strofer.

Vi siterer strofe to (SaB):

Så kommer dagen da alt hat skal smelte
Som snø og is for sol og sommervær.
Da faller Satans makt, Da skal hans velde
Gi tapt for frelsens stridsmenn, for Guds hær.
Med jubel skal de høste hva de sådde
Og salige få se ham som han  er.

Det er også et annet perspektiv i denne salmen. Salmen er skrevet under den annen verdenskrig og Ronald Fangen satt selv fengslet på Grini fra 1940-1941 for sin kritikk av nazismen og for sin litterære og kristelige virksomhet. Han var ellers aktivt med i Oxfordbevegelsen og deltok også i arbeidet med å få utgitt den kristelige avisen Vårt Land. Krigens gru og redsler kan vi blant annet skimte i uttrykk som «Så kommer dagen da alt hat skal smelte», «Mens verdensriker stiger og de synker» og «Er natten lang, er kampen full av kvaler». Ronald Fangen døde i en flyulykke i 1946. Men hans salme lyser som en morgenstjerne og vil alltid leve etter ham.

Vi siterer strofe tre (SaB):

Å hellig håp! Å sanne, sikre løfte
Fra ham som aldri skifter sinn og art!
Er natten lang, er kampen full av kvaler –
Som morgenstjernen lyser løftet klart.
Det er Guds eget ord: Du skal ha trengsel,
Men kjemp frimodig, – se, jeg kommer snart!

Kilder:

Sangboken (1962)

Ronald Fangen på Store norske leksikon

O Lammets blod

O Lammets blod det dyrebare blod.

Sangen er skrevet av Jens Marius Giverholt i 1874. Vi finner den i Sangboken (1962) som nummer 218 og i Sangboken (SaB) fra 1983 som nummer 279 med fem strofer.

Vi siterer strofe en (SaB):

O Lammets blod, det dyrebare blod,
Som gav meg liv da jeg ved korset stod,
Det er min trøst i all min sorg og nød,
Min trygge ankergrunn i liv og død.

Sangen står plassert under fanen «Forsoning og rettferdiggjørelse». Det er også sangens tema. «O Lammets blod det dyrebare blod» er en sang om Jesu forsoning. Det er han som en Lammet i sangen: «Se der Guds Lam som bærer verdens synd.» (Joh 1, 12).

Vi siterer strofe to (SaB):

Da jeg fikk se at jeg en synder var,
En fattig sjel som intet i seg har,
Da fikk jeg se det blod på korset rant,
Og legedom for sjelesmerten fant.

Det er gjort litt forandringer i teksten fra den ene til den andre utgaven av Sangboken vi har benyttet som kilde. Sangboken fra 1962 har «Da en ugudelig jeg blevet var» i første verselinje i strofe to. Det forteller vel kanskje at sangeren hadde levd i barnetroen, men senere var falt ut av nåden. Tilsvarene er forsoningen streket enda sterkere under i strofe tre i den eldste versjonen. De to siste verselinjene har her: «Om Lammet som er slaktet og til Gud / Har kjøpt meg med sitt blod fra døden ut.»

Vi siterer strofe tre (SaB):

Da i min munn ble lagt den nye sang
Som nå meg følger under all min gang,
En sang om Lammet som har kjøpt meg ut
Og åpnet veien for meg hjem til Gud.

Giverholt kjenner også til kampen. Han vet at det er ikke bare å komme til Jesus, så skal alt bli bra. Vi har en daglig kamp mot synden. Det er her nådestolen kommer inn. Uttrykket er hentet fra Det Gamle Testamentet. Nådestolen var lokket på paktens ark. Det var stedet hvor det ble gjort soning for folkets synder i den gamke pakt. Nådestolen står som et bilde på frelsen i Kristus og på Jesu stedfortredende død på korset for våre synder.

Vi siterer strofe fire (SaB):

Og blir så synden mektig i meg enn,
Da flyr jeg straks til nådestolen hen.
For har jeg daglig synd, ja, lønnlig brøst,
Så gjelder blodet enn, – det er min trøst.

Vi finner fire sanger av Jens Marius Giverholt i Sangboken. De to første handler om forsoningen, mens de to siste har «Det kristne håp» som sitt tema. På mange måter kan vi vel også si at dette angir grunntonen i Giverholts forkynnelse: «Kom til Kristus og motta frelsen. Bli i ham så skal du en gang få møte Herren hjemme i himmelen».

Vi siterer strofe fem (SaB):

Og går det smått, ja, stundom rent på tvers,
Jeg nynner bare på mitt kjære vers
Om Lammet som meg renser med sitt blod,
Ja, med den sang jeg møter dødens flod.

Kilder:

Bibelen (2005)
Sangboken (1962)
Sangboken (1983)

Tobias Salmelid (1967), s. 308

Du blir ei glad før du hos Jesus hviler

Du blir ei glad før du hos Jesus hviler.

Dette er en gammel vekkelsessang skrevet av Jens Marius Giverholt i 1878. Vi finner den i Sangboken (SaB) som nummer 693 med fire strofer. Sangboken fra 1962 har plassert sangen under «Ungdoms-sanger». Sangboken (1983) har imidlertid sangen under «Vekkelse og omvendelse». Det et også dette som er sangens tema.

Vi siterer strofe en (SaB):

Du blir ei glad før du hos Jesus hviler,
Hos ham alene finner sjelen fred,
Våkn opp og se at du mot døden iler!
Men hvorfor dø når Jesus for deg led?

Sangen bygger både på hyrdemotivet og fortellingen fra Bibelen om det tapte får. Jesus er den gode hyrde. Han har onsorg for oss og vil oss vel. Også beretning om den ene sauen som forsvant, forteller oss at Gud er glad i oss alle. Bonden gikk for å lete etter det tapte fåret. Da sauebonden fant det tapte fåret, ble han så lykkelig at han la det på sine skuldre og bar det hjem til de andre nitti ni som allerede var funnet og berget. Slik er også Gud.

Vi siterer strofe to (SaB):

Hvor lenge vil du mot din Herre stride
Og flykte fra den gode hyrdes hånd?
Å, se din nød og stans din flukt i tide,
Og kjemp ei lenger mot Guds Hellig Ånd!

Men det er også en sang som lett kan misforståes. Sangen må tolkes i den rette sammenhengen. Det er mange gleder i livet også utenom Gud. Men når Gud først har begynt å kalle på oss, føler vi en uro helt til vi overgir oss til Gud. Ikke alle opplever kallet og uroen like sterkt. Vi tar det kanskje for gitt at alle er store syndere som må vekkes om og omvendes fra sitt gamle liv. Men slik er det ikke.

Vi siterer strofe tre (SaB):

Enn Herren venter deg med åpne armer,
Han ser din nød og deg i møte går.
Og gjerne over deg han seg forbarmer
Og bærer hjem til Gud sitt tapte får!

Noen har levd i sin barnetro og aldri vært borte fra Gud. Bibelen forteller om en mann som hadde to sønner. Den ene reiste bort og levde et syndefult liv i sus og dus. Den andre sønnen var imidlertid igjen hjemme hos sin far og tjente ham. Vi må ikke bli så ivrige etter å forkynne omvendelsen at vi glemmer de som allerede er Guds barn. Men den som er kommet skeivt ut her i livet, og vender om til Gud, skal ikke angre på at han tar imot Jesus: «Du vinner alt om du hans kall vil lyde / Hans kjærlighet gjør sjelen glad og rik!» Gud gir oss både nye venner og nye gleder.

Vi siterer strofe fire (SaB):

Du vinner alt om du hans kall vil lyde,
Hans kjærlighet gjør sjelen glad og rik!
Først her på jord du deg i Gud får fryde
Og så i himlen bli din Frelser lik.

Kilder:

Sangboken (1962)
Sangboken (1983)

Tobias Salmelid (1997), s. 80

Å Jesus lat meg ljoset sjå

Å Jesus, lat meg ljoset sjå.

Salmen er skrevet av Elias Blix i 1900. Vi finner den i Norsk Salmebok (1985) som nummer 101 og i Norsk Salmebok (NoS) fra 2013 som nummer 96 med tre strofer. Melodien er en svensk folketone fra 1693.

Vi siterer strofe en (NoS):

Å Jesus, lat meg ljoset sjå
som frå ditt andlet lyser,
så det mitt mørker sprengja må
når hjarta mismod hyser!

Bakgrunnen for salmen er Jesu forklarelse på Tabor. Elias Blix tok utgangspunkt i fortellingen i Bibelen hvor disiplene fikk se Jesu herlighet. Salmen var da også plassert under «Kristi forklarelsesdag» i den gamle salmeboken fra 1985. Norsk Salmebok (2013) har salmen under «Åpenbaringstiden». Teksten er identisk i begge salmebøkene.

Vi siterer strofe to (NoS):

I trui på det høge ord:
Det er Guds Son, den kjære,
eg ser deg stråla over jord
høgt i ditt himmelvære.

Overskriften i bibelavsnittet er «Disiplene får se Jesu herlighet». «Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Da ble han forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med ham. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Mens han ennå talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!» Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus. På veien ned fra fjellet ga Jesus dem dette påbudet: «Fortell ikke noen om dette synet før Menneskesønnen har stått opp fra de døde.» (Matt 17, 1-9).

Vi siterer strofe tre (NoS):

Så lat meg her i hjartans tru
for deg ein bustad gjera,
og sidan i din ljosheim bu –
der er det godt å vera!

Kilder:

Bibelen (2005)

Norsk Salmebok (1985)
Norsk Salmebok (2013)

I paradis er fagre ord

I paradis er fagre ord.

Salmen er skrevet av Magnus Brostrup Landstad i 1861. Vi finner den i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 234 med tittelen I paradis er fagre ord og i Landstad Kirkesalmebog som nummer 257 med tittelen I Paradis er fagre Ord. Salmen er på seks strofer. Den ble første gang publisert i Landstads utkast til ny norsk salmebok. Senere ble den tatt inn i Landstads reviderte salmebok, Landstads Kirkesalmebog og i Nynorsk Salmebok, men her stanser også den videre vandring i salmebøkene våre.

Vi siterer strofe en (LR):

I paradis er fagre ord,
Hvor alle de Guds helgner bor
Og skal hos Jesus blive.
Apostlen hen i ånden rykt,
Hva har han tenkt, hva har han tykt,
At Gud ham ville give
Det syn her alt i live!

Det et ikke så enkelt å plassere salmen i kirkeåret. Både Blix og Landstad skrev salmer som passet til søndagens prekentekst i kirken. Ut fra strofe en kunne salmen gjerne passe til allehelgensssøndag. Landstad skriver om de hensovede i Herren: «I paradis er fagre ord / Hvor alle de Guds helgner bor / Og skal hos Jesus blive.»

Vi siterer strofe to (LR):

I paradis er fagre ord
Som ingen sie kan på jord,
Den vise her er dåre.
Men salighet det var i dem;
For Paulus bar et minne hjem,
Det trøster ham så såre
Når han gråt modig tåre.

På den annen side ser vi av siste del av strofe en at apostelen blir rykket bort i ånden. Det må være Paulus han tenker på her. Landstad vender tilbake til synet i strofe to og her er Paulus nevnt ved navn. Det minner oss om synene han hadde i Johannes åpenbaring. Ordene og minnene fra disse åpenbaringene trøster ham når han er nedtrykt. Det fører også tankene våre videre til Kristi åpenbaringssøndag. Disiplene ble vitne til et syn på fjellet der Jesus ble åpenbaret for dem og de fikk se hans herlighet.

Vi siterer strofe tre (LR):

Det er et salig øyeblikk;
Men atter sky for solen gikk,
Og natten sank derover.
For paradisets fagre ord
Han atter høre må på jord
De vrede vannes vover
Som buser sjelen over.

Men P. E. Rynning oppgir 2. Kor 12, 2-9 som skriftbakgrunn for salmen. Hos Landstad står imidlertid salmen plassert under ”Søndag seksagesima”. Fra gammelt av er dette 60. dag før påske. Dagen var betegnelsen på kirkesøndagen som falt på ”8. søndag før påske”. Den heter nå såmannssøndagen. Dagens evangelium var derfor Jesu lignelse om såmannen i Luk 8. Vi går derfor ut fra at Landstad har skrevet salmen til en av episteltekstene og ikke til evangelietekstene.

Vi siterer strofe fire (LR):

Ja her er mørke, natt og nød;
Med pinefulle torn i kjød
Han under korset bøyes;
Gud hjelpe oss vi kunne gå
Tålmodig frem med korset på
Og med Guds nåde nøyes;
Vi skal vel og opphøyes.

I gamle Landstad står ikke salmen under ”Til Høimesse”, men under ”Til Aftensang”. Vi finner et episteltekst om Paulus torn i kjødet under ”De eldre Tekster” for denne søndagen. Her er temaet at Guds kraft fullendes i skrøpelighet. Vi vil derfor hevde at I paradis er fagre ord er en salme ”om livet under korset” her i denne verden.

Vi siterer strofe fem (LR):

For ordet av Guds Ånd og munn
Så saktelig til hjertets grunn
Med søte toner trenger;
Langt borte fra vi lytter til
Og gledes Gud borttage vil
Den sky som over henger
Og for Guds fylde stenger.

Vi siterer fra 2. Kor 12, 2-9; ”Jeg vet om et menneske i Kristus som for fjorten år siden ble rykket bort til den tredje himmel – om han var i kroppen eller utenfor kroppen, vet jeg ikke, Gud vet det. Men jeg vet at dette mennesket ble rykket bort til paradis – om han var i kroppen eller utenfor kroppen, vet jeg ikke, Gud vet det – og der fikk han høre usigelige ord, som et menneske ikke har lov til å uttale. Dette mennesket kan jeg være stolt av. Men meg selv vil jeg ikke være stolt av, i så fall bare av mine svakheter. Og selv om jeg skulle ønske å være stolt, ville jeg ikke være fra forstanden, for det jeg sa, ville være sant. Men jeg lar det være, for jeg vil ikke at noen skal gjøre seg større tanker om meg enn de får når de ser og hører meg. For at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, har jeg fått en torn i kroppen, en Satans engel som skal slå meg – for at jeg ikke skal bli hovmodig. Tre ganger ba jeg Herren om at den måtte bli tatt fra meg, men han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg.” ”Min nåde er nok for deg!”, fikk Paulus høre. Derfor skal vi ikke rose oss av noe annet enn Kristus og ham alene. Så går vi til paradis med englesang. Der er det verken død, sorg eller pine.

Vi sitere strofe seks (LR):

O Herre Gud, rykk syn og sinn
Engang til deg i himlen inn
Å høre ord som hine!
Og løft oss opp fra dødens tvang
Til paradis med englesang!
Da glemmes tidens pine,
Da slukkes sorger mine.

Kilder:

Landstads reviderte salmebok (1960)
Landstads Kirkesalmebog (1880)

P. E. Rynning (1967), s. 140

Den frie norske salmesiden

Takk o Gud for dette møte

Takk, o Gud, for dette møte.

Dette er en avslutningssalme skrevet av presten Wilhelm Frimann Koren i 1890. Vi finner den i nyere utgaver av Sangboken (SaB) som nummer 923 og i litt eldre utgaver som nummer 797. Salmen er sitert bare med en strofe. Den ble ofte før i tiden sunget som avslutningsvers på kristelige møter. Vi har ikke funnet sangen i noen andre sangbøker eller salmebøker. Tonen er «Som den gylne sol» eller også JohannSchop fra 1642.

Strofen går slik (SaB):

Takk, o Gud, for dette møte,
Takk for nådens dyre kall,
Takk for frelsens morgenrøde
Over dødens skyggedal!
Takk for hvert et folk du fant,
Takk for hver en sjel du vant!
La òg meg når jeg skal fare,
Samles med den frelste skare!

Wilhelm Frimann Koren ble født 21. februar 1842 i Selje i Sogn og Fjordane. Han ble cand. theol. i 1867 og ble i 1868 personlig kapellan i Selje hos sin far samme år som han giftet seg med Marie Louise Margrethe Schmidt fra Måløy. I 1874 ble han sogneprest i Lenvik og samme år utnevnt til prost i Senja prosti. Wilhelm Frimann Koren ble enkemann det siste året han var i Lenvik. Kona, Louise Margrethe Schmidt, døde den 20. mai 1880 i barselseng, bare noen timer etter at hun hadde født sitt 8. barn. I kallsboken skrev sognepresten slik:

«Min trofaste og elskede hustru hensov i troen på Frelseren den 20. mai noen timer etter forløsningen. Herren vår Gud være min trøst og styrke og la det frø hun har nedlagt hos mine små bære frukt til et evig liv! Amen! Hun begraves i Bergen, og vi forlater Lenvik 18. juni, om Gud vil.»

Livet var nok ikke bare enkelt for Wilhelm Frimann Koren. Hustruen dør fra ham, bare 33 år gammel. Han sitter tilbake med sorgen og 8 små barn. De hadde vært gift i 13 år. Men det ser ikke ut til at Koren ble bitter. Salmen bærer preg av at han søkte trøst og hjelp der den er å finne:

Takk, o Gud, for dette møte,
Takk for nådens dyre kall,
Takk for frelsens morgenrøde
Over dødens skyggedal!

Wilhelm Frimann Koren var sogneprest i Fjell ved Bergen og i Hjelmeland i Ryfylke før han i 1901 ble sogneprest i Ringebu i Gudbrandsdalen. Fra 1904 var han prost Søndre Gudbrandsdal prosti. Wilhelm Frimann Koren døde 20. februar 1913 i Ringebu, 70 år gammel. Da fikk han selv sanne sine egne ord. Teksten er for øvrig uforandret i alle utgavene av Sangboken vi har sammenlignet:

Takk for hvert et folk du fant,
Takk for hver en sjel du vant!
La òg meg når jeg skal fare,
Samles med den frelste skare!

Kilder:

Sangboken (1928)
Sangboken (1933)
Sangboken (1948)
Sangboken (1962)
Sangboken (1968)
Sangboken (1983)

Tobias Salmelid (1997), s. 231
Lars Aanestad (1965), bd. 2, sp. 145

Guds kirke står så stø og fast

Guds kirke står så stø og fast.

Dette er en kjent misjonssalme som ble skrevet av presten Christopher Knudsen i 1876. Vi finner den som nummer 778 i Landstads reviderte salmebok (LR). Salmen er på fire strofer.

Vi siterer strofe en (LR):

Guds kirke står så stø og fast
Som ord av Herrens munn;
Om jorden skalv og himlen brast,
Ei rokkes Sions grunn.
Ti Herren elsker høyt dets port,
Hans egen hånd dets spir har gjort,
Der inne bor hans barneflokk,
Og han den kjenner nok.

Presten og politikeren Christopher Knudsen ble født i Drammen 4. oktober 1843. Han ble student 1861 og cand. theol. i 1867. Siden virket han bl. a. som sogneprest i Nedre Eiker og i Tønsberg. Men Christopher Knudsen var også aktiv i politikken. Han var den første ordføreren i Nedre Eiker og var valgt inn som stortingsrepresentant for Drammen i to perioder og for Tønsberg i en periode. Fra 1905-1906 var han kirkestatsråd i Christian Michelsens regjering.

Vi siterer trofe to (LR):

I Herren hus er rommet stort,
Der blir ei lett for trangt;
Om snever enn er livets port,
Så er dog toget langt.
Fra alle jordens ender skal
De samles inn i himlens hall
Som medens verdens tider gikk,
Sitt navn der skrevet fikk.

Christopher Knudsen hadde fått et våkent øye for misjonen allerede fra barns ben av. Og som voksen var han mange år en selvskreven leder på alle større misjonsmøter. Christopher Knudsen var generalsekretær i Det norske Misjonselskap fra 1876, lærer ved Misjonsskolen i Stavanger og redaktør for Norsk Missionstidende fra 1876-1880. Han har skrevet den kjente misjonssalmen Guds kirke står så stø og fast som ble diktet til Det norske Misjonsselskaps generalformsamling i 1876. Salmen ble tatt med i Landstads reviderte salmebok og ble første gang publisert i Norsk Missions Tidende, nr 3. 1877.

Vi siterer strofe tre (LR):

Se hedninger i flokk med lyst
Begjærer rom hos Gud,
Fra Rahabs land, Fønikias kyst
Og Babel kommer bud.
Fra gassers ø, fra Kinas jord,
Fra alle folk i syd og nord
En talløs skare vandrer frem
Mot Guds Jerusalem.

Mange følte et sterkt behov for flere misjonssalmer i gamle Landstads Kirkesalmebog. Det fantes egentlig bare tre slike salmer i den. To av dem var skrevet av Landstad selv. Hans mest kjente misjonssalme het Oppløft ditt syn, o kristen sjel og ble skrevet da den første sulukristne ble døpt på misjonsmarken. Den andre forfatteren av misjonssalmer var presten Wexels som hadde skrevet salmen Å tenk når en gang samles skal til misjonens første generalforsamling i Kristiania i 1846. Etter dette var det ganske stille. Jonas Dahl og Johannes Andreas Barstad hadde prøvd seg på misjonssalmer, men resultetet var ikke noe særlig vellykket. Christopher Knudsens salme kom inn i Landstads reviderte salmebok som en av 14 misjonssalmer. Den var virkelig en av de gode etter Wexels/Landstad. Han begynner med Guds faste grunnvoll, fortsetter med de bibelske land og skriver så om de norske misjonsmarkene i Kina og på Madagaskar (gasserne). Og til slutt ser han for seg en talløs skare av folkeslag som ingen kan telle. De får alle gå inn for å ta del i den himmelske glede og det er enda plass til flere. Her er det glede og jublende sang.

Vi siterer strofe fire (LR):

Og Herrens øre merker glad
Enhver som banker på,
Han teller opp den hele rad
Og lader inn dem gå.
Så står de for hans ansikt der
Og frem i sang sin jubel bær,
Men rundt i verden går det bud
At det er rom hos Gud.

Etter sin korte periode som statsråd ble Christopher Knudsen utnevnt til sogneprest i Bragernes i Drammen der han ble innvilget avskjed i 1913. Han ble i 1900 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olav Orden og i 1907 forfremmet til kommandør av 1. klasse. Han ble også tildelt 7-juni medaljen for sin innsats i regjeringen. Christopher Knudsen døde i Drammen 28. juni 1915, nærmere 72 år gammel.

Kilder:

Landstads reviderte salmebok (1960)

Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 68-69
Johan Stene (1932), s. 145
H. Blom Svendsen (1959), s. 120-121
P. E. Rynning (1967), s. 348

Chistopher Knudsen på Wikipedia

Stå som en klippe

Stå som en klippe.

Salmen er skrevet av H. A. Brorson og publisert i Svane-Sang i 1765 med tre strofer. Originaltittelen er «Nu Verdens Rige». I Landstads gjendiktning og bearbeiding av salmen fra 1861 står salmen sitert med strofene i rekkefølge to, en og tre. Vi finner ellers salmen i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 219 med tre strofer.

Vi siterer strofe en (LR):

Stå som en klippe,
Du lille Herrens flokk,
La all ting glippe,
I ordet har du nok!
Skinn uten kraften
Er kirkens verste pest,
Du smake saften
Og holde frydefest,
Mot verdens aften
Bør bruden pyntes best.

Vi finner ellers salmen i Landstad Kirkesalmebog som nummer 244 med tittelen «Staa som en Klippe» og i den danske sangboken Hjemlandstoner som nummer 473 med tittelen «Stå som en klippe». Salmen i denne sangboken ser for øvrig til å bygge på Landstads versjon. Strofe en består av første del av strofe to, og strofe to er første del av strofe en pluss andre del av originalens strofe to. Som strofe tre i Landstads salme finner vi en omdiktet første del, pluss siste delen av originalens tredje strofe. Salmen har 10 verselinjer i stedet for originalens 14 linjer.

Vi siterer strofe to (LR)

Glad vil jeg sige,
O verden, dig farvel,
Til Gud å stige
Bered dig nu, min sjel!
Syng frydesange
Og gled dig mer og mer
Da nu ei mange
Av måneskifter skjer,
Før man dig prange
For lammets trone ser!

Salmen skiller seg ut fra flere av salmene i Svane-Sang ved at den ikke er skrevet i dialogform. Det er dikteren som taler gjennom hele salmen. I originalens første strofe retter han sine ord til denne verdens rike, i strofe to til den lille Herrens flokk og i strofe tre til Sions slott som står som et bilde på det nye Jerusalem. Salmen bygger ellers delvis på Åp 14, 1-3: «Og jeg så, og se! – Lammet sto på Sions fjell, og sammen med ham de 144 000 som hadde Lammets navn og navnet til Lammets Far skrevet på pannen. Fra himmelen hørte jeg en lyd som bruset av veldige vannmasser og som drønnet av sterk torden. Lyden jeg hørte, var som når harpespillere spiller på harpene sine. Foran tronen, de fire skapningene og de eldste sang de en ny sang, en sang som ingen kunne lære unntatt de 144 000, de som er frikjøpt fra jorden.»

Vi siterer strofe tre (LR)

Av glans omstrålet
Jeg skuer Sions slott!
Ja der er målet,
Der har min sjel det godt!
Når får jeg foten
På Salems egen grunn,
Når vann av floden,
Og lammets sang i munn?
Når er jeg moden
Til salig avgangs stund?

Kilder:

Bibelen (2005)

Landstad Kirkesalmebog (1910)
Landstads reviderte salmebok (1960)
Hjemlandstoner (1989)

Salmen i original på Kalliope.org

Give Gud på hvem vi stole

Give Gud på hvem vi stole.

Salmen er skrevet av M. B. Landstad i 1848. Vi finner den i Landstads Kirkesalmebog (LK) fra 1869 som nummer 446 og i Psalmer til Brug ved Missionsmøder fra 1874 som nummer 23 med tre strofer. Melodien er oppgitt som Vær nu glad og vel tilmode.

Vi siterer strofe en (LK):

Give Gud, på hvem vi stole,
Synden drukne må og dø,
Og den kristne planteskole
Sprede vidt og bredt sitt frø!
Ånden vekke mild og god
Hver en sjel til bønn og bod,
Nytt på jorden vorde livet,
Gud i evighet hengivet!

Salmen ble første gang publisert i Christiania-Posten som et lengre dikt med tittelen Pindsedagen Straaler lue. Landstad har gjort et utdrag av dette og tatt med strofe 6 og 7, pluss halvparten av strofe 1 og 5 i sin salme. Vi finner salmen plassert under “2. pinsedag“. Salmen ble også tatt inn i Landstads utkast til kirkesalmebok fra 1861, men vi finner den ikke i Landstads reviderte salmebok eller i Norsk Salmebok.

Vi siterer strofe to (LK):

Give Gud, på hvem vi håpe,
Alle bange sjelefred,
Gyde himlens balsamdråpe
Sødt i knuste hjerter ned!
Slukke Gud i Jesu navn
Alle tunge hjertesavn
Ved sin ånd, og salig styrke
Troeslivet i vår kirke!

Salmen Give Gud, på hvem vi stole hører ikke med til Landstad mest kjente salmer. Den er likevel interessant ikke minst på grunn av det originale plantemotivet vi finner i den første strofen. Det er trolig bare her at Landstad bruker ”den kristne planteskole”. Plante, frø og vekst finner vi omtalt mange steder i Bibelen, men selve planteskolen finner vi bare hos Grundtvig og hos Landstad. Men mens Grundtvig bruker bildet om skolen som en ”planteskole for livet”, benytter Landstad planteskolen om troen som vokser og gror og gir ringvirkninger både i den enkelte kristne og utover den ganske jord. “Planteskolemetaforen knyttes til livet, og hovedtanken er at når Guds ord blir spredt, vil det bringe nytt liv“, skriver Astri Bjørnå i avhandlingen Magnus B. Landstad – Kirkelig salmedikter i romantikkens tid.

Vi siterer strofe tre (LK):

Nådens stråler venlig lue
Over land og over stad,
Kom, min sjel, fra Gud å stue
Bud med fredens oljeblad!
Så gå vi med glede ud,
Bygge alter, takke Gud;
Paktens bue står derover,
Gud sin miskunnhet oss lover!

Kilder:

Landstads Kirkesalmebog (1910)
Psalmer til Brug ved Missionsmøder (1874)

Astri Bjørnå (2011), s. 49
P. E. Rynning (1967), s. 79