Innhold.
1. Noen linjer fra forfatterskapet.
2. Andre kjennetegn ved diktningen.
3. Noen sentrale motiver hos henne.
Noen linjer fra forfatterskapet.
En av de mest kjente salmene etter Dorothe Engelbretsdatter er hennes «Afften-Salme». Vi kan tydelig lese salmen på bakgrunn av Dorothe Engelbretsdatters noe tunge livskjebne. Hun ble tidlig gift som 18-åring. Samlivet ga henne ni barn. Men av disse døde syv som ganske unge. Bare to av barna var i live da salmen ble skrevet. Døden hadde vært en hyppig gjest hos Dorothe Engelbretsdatter. Hun nevner det selv i forordet til «Siælens Sang-Offer»: «Ny sorg forårsaket nye sanger.» Døden er ellers et meget sentralt motiv i barokken.
Men det er nok livet som prestedatter, ungdomsoppholdet i København og senere et langt prestefrueliv fra 1652-1683 som har skapt grobunn for hennes lyriske åre. Dorothe Engelbretsdatter debuterte i 1678 med «Siælens Sang-Offter», men i København var det få som trodde at dette var skrevet av en kvinne. Folk mente at forfatteren måtte være hennes mann, Ambrosius Hardenbech. Men det skulle snart vise seg at Dorothe kunne stå på egne ben. Hun ble den første norske forfatter som utelukkende levde av sin diktning.
Allerede i sørgeåret etter hennes manns død i 1683, skrev Dorothe Engelbretsdatter sitt andre store verk: «Taare-Offer» Sangene ble utgitt første gang i 1685. Verket er en gjendiktning av Doct Møllers arbeid som hun skrev om i metrisk form. I tillegg til sine salmer er også Dorothe Engelbretsdatter kjent for sine rimbrev og leilighetsdikt. Både Petter Dass, Ludvig Holberg og Thomas Kingo var meget begeistret for Dorothe Engelbretsdatters diktning. Ludvig Holberg kalte henne «den største Poetinde, som de Nordiske Riger have haft».
Som den beste av Dorothe Engelbretsdatter sine salmer regnes Dagen viker og går bort. Hun er ellers representert med to salmer i Norsk Salmebok og fire salmer i Landstads reviderte salmebok.
Generelt om diktningen.
Dorothe Engelsbretsdatter skriver i en personlig stil. Det bryter forsåvidt litt med det som var vanlig for hennes samtid. Dorothe Engelsbretsdatter vil belære folk om livet og døden. Og hennes diktning er helt klart barokk diktning med vekt på kontraster som liv og død og lys og mørke. Morgen- og kveldssalmene hennes passer vel også nærmest perfekt inn i dette bildet.
Men hun skiller seg fra barokkens overdådige og pompøse stil ved at hun skriver enkelt og forståelig for folk flest. I tillegg skriver hun mange av sine salmer til melodier som folk kjenner til. På den måten blir Dorothe Engelbretsdatter, i tillegg til at hun er Norges første kvinnelige forfatter, også regnet som en foregangskvinne for god diktning på morsmålet.
3. Noen motiver hos Dorothe Engelbretsdatter.
Solmotivet
Vårmotivet
Dødsmotivet
Brudemotivet
Pilegrims-motivet
I kveldssalmen Dagen viker og går bort står solmotivet helt sentralt. Lyset må vike for mørket. Dagen må vike for natten. Den solen som står opp i morgensalmen, er den samme solen som går ned i kveldsalmen. Salmen blir derfor en bønn til Gud om i bli bevart gjennom nattens mørke til en ny dag vekker den troende opp til nye oppgaver.
Dagen viker og går bort.
Himmelen blir tung og sort.
Solen har oss alt forlatt.
Nær oss er den mørke natt.
Vårmotivet finner vi ikke klart uttrykt hos Dorothe Engelbretsdatter. Hun hører til i barokkens tidsalder. Men temaet er der. Det finnes håp også i Dorothe Engelbretsdatters diktning. Hun skriver også om livet på den andre siden av død og grav. Det er det samme temaet som vi finner hos Blix når han skriver om den evige våren hjemme hos Gud.
Verden og dens ting forgår.
Jeg til herlighet oppstår!
Gud skal ved basunens lyd
kalle meg til evig fryd!
Dødsmotivet går som en rød tråd gjennom Dorothe Engelbretsdatters forfatterskap. Livet er forgjengelig. Kveldsalmen hennes blir derfor også en salme om døden. På sammen måte som dagen viker for natten, må også livet en dag gi tapt for døden. Men det er likevel en hel evighet i vente.
Våre dager ser sin slutt,
Timeglasset renner ut.
Døden oss i hælen går.
Evigheten forestår.
Litt mer overraskende er det vel kanskje å oppdage at Dorothe Engelbretsdatter benytter seg av brudemotivet i salmediktningen sin. Brudemotivet utdyper mer livet på den andre siden av død og grav. Det benyttes ofte om selve himmelfesten hvor Jesus er brudgommen og den troende menighet hans brud. Hos Dorothe Engelbretsdatter er brudesalen allerede pyntet til fest.
Langt borte blidelig han vinker,
Hans Ord det søte bud mig bær,
Brudsalen full av stjerner blinker,
Akk, var jeg allerede der!
Rett snart, så ender han min nød
Og sorg ved en sødsakte død.
Mens Brorson skriver om at «Midt igjennom nød og fare / Veien går til Paradis», er Engelbretsdatter litt mer forsiktig. Gud vinker henne hjem, langt borte. Vel er hans åsyn blidt, men troen må prøves og lutres skal hun nå frem til Guds salige himmel. Dette er helt klart i pakt med ortodoksiens fromhetssyn. Men hun er festet til brud gjennom Jesu død og forsoning så her finner vi også klare evangeliske toner.
Kom, Jesu, når min tro er prøvet,
Kom hent hva ditt er, ta imot!
Det skal ei blive deg berøvet,
Du festet meg jo med ditt blod.
Jeg lenges, nådig Herre, hardt,
Min elskede, du kommer snart!
Pilegrims-motivet finner vi igjen i salmen Jeg er en fremmed her i landet. Vi er en fremmed her i denne verden på vandring mot et annet hjem. Men hos Dorothe Engelbretsdatter er det ikke gleden ved oppbruddet som dominerer. Hennes liv på jorden er blandet med jammer og angst. Dette henger trolig delvis også sammen med Engelbretsdatters vanskelige og tunge livsskjebne med mye sykdom og død i nær familie.
Jeg er en fremmed her i landet,
Min fardag ligger i mitt sinn,
Min levetid er jammerblandet,
Angstbølgen driver jevnlig inn;
Sent stilles verdens trengsel dog,
Jeg løses av det plageåk.