Innhold:
Dødsmotivet
Fredsmotivet
Hagemotivet
Hyrdemotivet
Klokkemotivet
Kongemotivet
Pilegrim-motivet
Solmotivet
Vårmotivet
Her har jeg forsøkt å oppsummere noen av det jeg har skrevet om de forskjellige motivene hos Elias Blix i salmekommentarene på denne nettsiden.
1. Den veg til livet er så trong
Dødsmotivet går igjen i mange av Elias Blix sine salmer. Egil Elseth skriver i sin bok at han kan spore en utvikling av dødsmotivet i Blix sine salmer. Fra salmen Den veg til livet er så trong (1869) over No soli bakom blåe fjell (1875) til salmen Renn opp over grav (1883) er uroen for døden og engstelsen for fremtiden tonet ned til nesten en fullkommen harmoni. Det er ikke noe trist over Renn opp over grav. Men salmen er realistisk. Den lefrer ikke med døden. Mennesket kommer fra jord og vi vende tilbake til jord. Men det er ikke slutt med det. Salmen er også en salme om det kristne håp.
Slik er det kristne fremtidshåp: «Ved honom eg ganga skal or grav / So døden i liv må enda». Det høres så enkelt og sant ut. Blix frykter ikke lenger for døden. Men det kan nok være problematisk for noen som sliter med frykt og angst fremfor det store skisma. Vi kan bortforklare døden eller vi kan gå den i møte. Blix gjør det siste. Flere peker på at det er hans nordnorske bakgrunn som har påvirket ham her. De hadde storhavet tett innpå og det skiftet fra fredelig idyll til stormfullt hav. Og noen ganger gikk det galt. Havet tok liv.
2. Renn opp over grav
Denne salmen er som tittelen sier, en begravelsessalme. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 859. Renn opp over grav, du signa sol ble publisert i Nokre Salmar fra 1883, i andre rettede og økede utgave. Senere ble den også tatt med i Nokre Salmar fra 1891, i fjerde økede utgave. I tillegg til NoS, finner vi også salmen i Sangboken (1962) som nummer 814. Her er Renn opp over grav plassert under temaet «Død og jordeferd». I Landstads reviderte salmebok fra 1953 finner vi salmen som nummer 642. Der er den plassert under «24. søndag etter trefoldighet».
Det er ikke noe trist over Renn opp over grav. Men salmen er realistisk. Den lefrer ikke med døden. Mennesket kommer fra jord og vi vende tilbake til jord. Men det er ikke slutt med det. Salmen er også en salme om det kristne håp.
I den andre strofen skriver Elias Blix om det kristne fremtidshåpet: «Ved honom eg ganga skal or grav / So døden i liv må enda!» Det høres så enkelt og sant ut. Blix frykter ikke lenger for døden. Men det kan nok være problematisk for noen som sliter med frykt og angst fremfor det store skisma. Vi kan bortforklare døden eller vi kan gå den i møte. Blix gjør det siste. Flere peker på at det er hans nordnorske bakgrunn som har påvirket ham her. De hadde storhavet tett innpå og det skiftet fra fredelig idyll til stormfullt hav. Og noen ganger gikk det galt. Havet tok liv.
Kirkeårsplasseringen til Blix for Renn opp over grav er «24. søndag etter trefoldighet». I dag kaller vi det 25. søndag etter pinse. En av tekstene for dagen er hentet fra 1. Kor 15, 42-49. Her taler Paulus om oppstandelsen fra de døde. Vi siterer vers 42 – 44a: «Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det står opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft. Det blir sådd en kropp som hadde sjel, det står opp en åndelig kropp. Om det finnes en kropp med sjel, finnes det også en åndelig kropp.»
Men først og fremst er salmen en begravelsessalme, og den plassert under «Det kristne håp» i Norsk Salmebok, skriver Aschim på sin Blix-blogg. Utgaven er svært trofast mot originalen. Dette er den store nynorske begravelsessalmen, sunget i begravelsene til Ivar Aasen, Elias Blix og Arne Garborg, skriver han videre.
Livsdagen til Blix ble ikke lang. I sin tale på 65-årsdagen vissste han nok at det tok til å kvelde. Vi siterer Reidar Bolling: «Elias Blix røynte seg før hardt i studietida, og han fekk svi for det da han tok til å dra på åra. Ved hundreårsskiftet fekk han og fleire minningar am at kvelden var nær. Hausten 1901 var han sjuk for ålvor og den 17. januar 1902 døyde han og vart gravlagt på Vår Frelsers Kyrkjegard. Ungdomsvenen A. Chr. Bang, som var biskop i Oslo, holdt gravtalen.» Dagen for begravelsen var en sur januardag med snøslaps. Men Blix sin egen salme Renn opp over grav, bærer bud om en evig vår med «vårgull og lauv i lier» (strofe 4).
3. No soli bakom blåe fjell
Naturen er viktig hos Elias Blix. Men den peker ofte utover seg selv. Blix overfører naturbildene til kristenlivet. Solnedgangen blir derfor et bilde på døden. Men han har et mer avklaret forhold til sin siste kveld i denne salmen enn i sine første salmer. Det er tydelig at Blix har strevet med sitt forhold til døden. Men det rare er at dette ikke er typisk for Blix. Hans ståsted var nærmest fast, da han sto frem som salmedikter. Blix visste hva han trodde på. Han vokste opp med salmebok, Bibel og huspostill. Det var moren som stod for hans kristne oppdragelse. Faren døde da Elias var 3 år gammel. Hun hadde nok lært ham om bønn og sunget med ham. Det er en sterk ballast som følger ham livet ut.
4. Syng i stille morgonstunder
Det er nok den første strofen i salmen som er mest kjent. Den er også mest generell. Her får vi et godt eksempel på Blix sin lyse kristendomsforståelse. Vi finner ikke så mye akk og ve hos ham. Vel vet han at han er en syndig mann og at han også har bruk for Guds nåde. Men han utmaler ikke dette så mye. Elias Blix sitter trygg i båten selv om det stormer rundt ham. Han er trygg fordi Jesus er ombord.
Men selv i sine gladeste stunder, klarer ikke Blix å la være å tenke på livets slutt. Det ser ut til at dødsmotivet går i ett med naturmotivene hos ham. Når han synger om soloppgangen, fører tanken ham også videre til livets solnedgang. Flere har pekt på at det trolig har sammenheng med hans barndom. Havet som ga livets utkomme, ble også for noen en våt grav. De levde med livet som gave og livet som tap. Slik er det også i salmen Syng i stille morgonstuder: «Lær oss, Gud, kvar dag å telja / Sjå, kor snøgt vår livsdag lid».
Døden ligger ofte på lur i Blix sine salmer. Allerede i 1936 gjorde Eivind Berggrav en liten opptelling i Blix-salmene. I omtrent 40 prosent av Blix-salmene fant han også dødsmotivet. Om ikke hele salmen, så munnet det siste verset ut i et eller annet om døden eller livskvelden. Det sammen tendensen vil vi finne om vi teller opp i Norsk Salmebok, sies det. Noen mener at halvparten av Blix-salmene i den nyeste salmeboken, benytter dødsmotivet.
Men det er fred over salmene til Elias Blix. Døden kommer ikke plutselig på ham. Han går ikke å haster mot sin siste stund. Men Blix henger heller ikke fast ved livet på en slik måte at døden fyller ham med vemod. Elias Blix lever ut den lutherske kallsetikken her og nå. For Blix ble ikke livsdagen så veldig lang. Han ble vel 60 år gammel. Men han visste hva han gikk til. Derfor vet Blix også at han en gang bak gravens mørke skal vekkes opp til til en «Dag med solskinn utan sky».
5. Dagsens auga sloknar ut
Denne kjente kveldssalmen av Elias Blix ble tatt med som siste salmen i Nokre Salmar fra 1891. Året etter ble salmeboken godkjent til kirkebruk. Et nytt kapittel i norsk salmehistorie var skrevet. Alle salmene var forfattet av Elias Blix, i original eller som oversettelse. Salmen Dagsens auga sloknar ut er nummer 150. Han rundet av slik som Skriften. Landsmålsfolket trykket salmene til sitt bryst, andre avskydde salmeboken. Noen mente det nærmest var gudsbespottelig. Til og med vennen og læreren Hans Hansen fra Gildeskål, mente at Blix burde holde seg til sin teologiske vitenskap og legge «bort disse underlige Fagter», som han kalte det. Og i hjemmekirken ble ikke Blix-salmeboken godkjent av menigheten før lenge etter Blix sin død.
Det merkelige er at når Elias Blix i sine seneste salmer skriver om døden, så gjør han det med positive symboler som dagsens auga, kveldsol ned, hjartans sol, ljos i natt. Vel er det skygge, mørke og natt der, men disse kreftene får ikke lov å dominere. Det dufter derfor fred av Blix sine kveldsalmer. Eksempler er Dagsens auga sloknar ut, Renn opp over grav og No soli bakom blåe fjell.
Jeg synes det er friskt og nyskapende å beskrive Jesus med ordene «Livssol som aldri gjeng ned». Blix benytter bildet igjen i siste strofen av salmen. Der står livssolen som symbol på livet hans. Solen går ned i havet. Solnedgangen minner oss om døden. Men det er også en livssol som aldri går ned. Det er Jesus. Den livssolen lyser i dødens natt.
Elias Blix hadde bestemt at salmen Dagsens auga sloknar ut skulle synges i hans begravelse. Den var den siste salmen i salmeboken hans. Ringen var sluttet. Dagsens auga var slokna ut. Men Blix bestemte også melodien. Salmen skulle synges på originalmelodien. Blix diktet nesten alltid sine salmer til kjente salmemelodier. Og melodien til Dagsens auga sloknar ut var «Jesus er mitt håp, min trøst.»
6. Dauden gjennom verdi gjeng
Salmen Dauden gjennom verdi gjeng bygger på dødsmotivet. Livet blir skildret som noe forgjengelig. Det visner og dør som graset og blomsten. Vi finner stoffet igjen i Bibelen flere steder. Mest kjent er kanskje 1. Pet 1, 24-24: ”For hvert menneske er som gress og all dets prakt som blomsten i gresset. Gresset visner, og blomsten faller av, men Herrens ord varer til evig tid. Dette er det ordet som er forkynt for dere”. Vi ser at Elias Blix har ført det bibelske bildet enda lengre. Han knytter det til våren og oppstandelsen: ”Mannen døyr, men neste vår / blomen gull på gravi strår”. Strofen er noe forandret i Norsk Salmebok. Slik går originalen: ”Ja vaart Liv er veikt som Høy / Og som Graset all vaar Søma / Graset visnar, Blomar døy / Og fyr alle Vindar røma / Mannen døyr, men næste Vaar / Blomen Gull paa Gravi straar”.
I strofe to av salmen blir dødsmotivet bygget videre ut. Men i strofe tre er det ikke døden som dominerer. Mens strofe en begynner med ordene Dauden gjennom verdi gjeng, har strofe tre en helt annen klang med Jesus gjennom verdi gjeng. Det er motpolen til alle vonde krefter. Vi får lyset mot mørket og livet mot døden. Jesus har overvunnet døden da han seiret på korset og ga sitt liv til en løsepenge for våre synder. Gjennom hans oppstandelse har også vi fått seier. Døden er ikke det siste: ”Livet han til løysepeng / gav for oss som bort var selde / Difor livet på hans ord / fagert fram or graver gror.”
Merkelig nok er de strofene som knytter salmen til evangelieteksten fjernet i Norsk Salmebok. Elias Blix skrev salmen ut fra beretningen om enken i Nain. Slik finner vi strofe fire i originalutgaven: ”Jesus ut til Nain fer / Paa sin Veg han Dauden møter / Sjaa, ein Mann til Jord dei ber / Og det Syn hans Hjarta grøter / Enkja fylger ut sin Son / Ber til Grav si sidste Von.” Vi skjønner nok at evangelierimet faller noen tungt for brystet, men det er litt synd at bakgrunnen for salmen ikke får være med.
Mye av stoffet til salmen Dauden gjennom verdi gjeng bygger på fortellingen om enken i Nain og hennes sønn slik vi finner det hos Luk 7, 11-17: ”Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss,» sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring”. Deler av dette finner vi også igjen i Blix sin salme. Andre strofen som Norsk Salmebok har kuttet ut går slik i original: ”Vonlaus Veg er tung og lang / Moderhjartat maa vel grata / Der ho gjeng den tunge Gang / Grundar paa den myrke Gaata / Kvi det unge Livet brest / Som det stend i Bløming best”. Men dirkete gjengivelse av teksten er det vel ikke?
Den siste strofen som vi ikke finner i Norsk Salmebok, går slik i original: ”Jesus segjer: «Ikkje graat!» / Med eit Ord han stiller Taara / Vender Graat til Gledelaat / Sjaa, der skrid han fram til Baara / Segjer: «Upp du Daude statt!» / Og til Liv han vaknar att”. Men mens de tre første strofene i Norsk Salmebok taler om livets forgjengelighet og forløsningen fra synd i Kristus, er de tre siste mer individuelt preget. Elias Blix skriver om den siste store kampen og on hvilen i Gud. Både uttrykket den stille lund (str 5) og den vigde hagen (str 6) bygger opp under det sentrale hagemotivet i Elias Blix sine salmer.
1. Fred, det er eit fagert ord
Et sentralt motiv i salmen Fred, det er eit fagert ord er fred. Og dette er vel noe som er like aktuelt i dag som for vel hundre år siden. Vi hører om krig og uro til daglig. Men i salmen er det fred med Gud som står i fokus. “Fred med Gud i fredlaus verd,” har Elias Blix kalt det.
Salmen står plassert under ”1. påskedag”i Norsk Salmebok og vi finenr den som nummer 447 med fire strofer. En av tekstene for denne søndagen er hentet fra Johannesevangeliet: “Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!»“, leser vi i Joh 20, 19. Fred hos Elias Blix er både fred med Gud, fred fra Gud og fred på jord. Og Elias Blix kobler fredsbudskapet sammen med englesang: “Fred på jord! Slik englar song / då vår frelsa dagna.” Men han går enda lenger. Blix ser Jesu fødsel som en del av Guds frelsesplan for alle mennesker: «Fred på jord, det er hans gjerd / ved hans soning vunnen,fred med Gud i fredlaus verd / er ved honom funnen».
Salmen Fred, det er eit fagert ord synges gjerne som en påskesalme. Disiplene satt redde bak stengte dører da den oppstandne Herren Jesus åpenbarte seg for dem og hilste dem med fredens ord. I strofe tre skriver Elias Blix nettopp om stengte dører: «Når i sorg me sitja må / sturande og trengde / Herre Jesus, til oss sjå / gjenom dører stengde / Anda på oss, Frelsar sann / Lat oss freden smaka / den som verdi ikkje kan / gjeva eller taka».
Midt i sorgen kom Jesus med sin hilsen til triste og motløse disipler. De hadde ikke skjønt enda at det var til gavn for dem at Jesus skulle bli tatt bort. Han skulle sende dem den Hellige Ånd så de skulle få kraft til å vitne om Herren.
Det var en engel som påskemorgen forkynte at Jesus var stått opp av graven. Matteus forteller at Jesus ikke lenger er i graven. Vi siterer fra Matt 28, 5–6: “Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere søker Jesus, han som ble korsfestet. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå!” Engelen som forkynte fred julenatt, forkynte seier over døden påskemorgen.
1. I Edens sæle sumar
Salmen I Edens sæle sumar er skrevet av Elias Blix i 1870. Vi finner ellers salmen i Nynorsk Salmebok som nummer 280 med fire strofer. Her står salmen plassert under ”2. påskedag”. Salmen I Edens sæle sumar står også i Landstads reviderte salmebok som nummer 360 med samme antall strofer og plassert under samme tema.
Påskesalmen I Edens sæle sumar henter bilder både fra Bibelen og fra norsk natur. Men i denne salmen møter vi et annet sentralt motiv hos Elias Blix. Det livstreet. Livsens tre finner vi i mange av salmene til Elias Blix. Men det er sjelden det er så gjennomført som i denne salmen. Livstreet går igjen som en rød tråd fra første til siste strofen.
Vi møter livsens tre allerede i 1. Mosebok. Det var treet i Paradishagen som menneskene ikke skulle spise av: ”Herren Gud plantet en hage i Eden, et sted i øst. Der satte han mannen han hadde formet. Og Herren Gud lot alle slags trær vokse opp av jorden, herlige å se på og gode å spise av, og midt i hagen livets tre og treet som gir kunnskap om godt og ondt.” (1. Mos 2, 8-9). Adam og Eva spiste og falt i synd. De ble drevet ut av Paradishagen. Med dette kom også døden inn i verden. Paradiset var tapt.
Men Gud hadde tenkt ut en plan for å redde menneskene. Jesus skulle rette opp det som fallet førte med seg. Det som er nytt, er at Elias Blix også bruker bildet med treet om Jesus. Han er veien, sannheten og livet. Jesus er den gode hyrde. Han er livets vann, men Jesus som livets tre leser vi ikke om i Bibelen. Dette er et flott bilde. Herren plantet et nytt tre på jorden. På denne måten binder Blix sammen det nye og det gamle testamentet i Bibelen. Jesus er livsens tre: ”Men livet, verdi vantad / Ei evig burte var / For Herren atter plantad / På jord ein livsens aldegard.” Ordet aldegard er en gammel benevnelse for frukthage.
Ved Jesu oppstandelse fra de døde, er tilstanden fra Paradis gjenopprettet. Døden har ikke lenger makten over livet. Oppstandelsens krefter er sterkere enn dødens makt: ”Or Kristi grav er runnet / Det tre på herleg vis / Og livet atter funnet / Som døydde ut i Paradis.”
I fire strofer skildrer så dikteren egenskapene ved dette treet. Dets grener breder seg ut over jorden (Det med si kruna skygger / So vida yver jord), det står evig trygt, det står om alle stormer og det står imellom graver. Det er naturlig å tolke dette på Guds rike og kraften i Guds Ord: ”Det stend med evig trygge / Er fredlyst ved Guds Ord / Og Gud er sol og skygge / Og Anden fell som dogg til jord.”
Eden kommer igjen i slutten av salmen. Det gjør den også i Bibelen. Paradis som inneholdt livsens tre skal igjen blir sentrum i Guds hage. Vi finner det i Johannes åpenbaring: ”Engelen viste meg nå en elv med livets vann, klar som krystall. Den springer ut fra Guds og Lammets trone. Midt mellom byens gate og elven står livets tre, fritt til begge sider. Det bærer frukt tolv ganger og gir sin frukt hver måned. Og bladene på treet er til legedom for folkene. Det skal ikke lenger finnes noen forbannelse. Guds og Lammets trone skal være i byen, og hans tjenere skal tjene ham. De skal se hans ansikt og de skal ha hans navn på sin panne. Natten skal ikke være mer, og de skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Herren Gud skal lyse over dem. Og de skal herske som konger i all evighet.” (Åp 22, 1-5).
2. Nåde, nåde utan ende
Blix tar i denne salmen utgangspunkt i fallet i Edens hage. Dette står sentralt i flere av Elias Blix sine salmer. Vi finner hagemotivet igjen både i salmene Det folk som frægt vil vera og i den kjente påskesalmen I Edens sæle sumar. Bildet benyttes både om kirken og om Kristus. Det gamle Eden gikk tapt i syndefallet. I Kristus er det nye Eden gjenopprettet: ”Vakna, no er ljoset runne / Paradiset atter funne / For det Eden som var tapt / Er ein nådens vingard skapt“. I salmen Nåde, nåde utan ende knytter Blix hagemotivet sammen med vingården. Ser vi derimot på salmen I Edens sæle sumar, finner vi at han kombinerer motivet med bildet livsens aldegard.
1. Vår Herre er ein hyrding god
Det er flere salmer hos Blix som bygger på hyrdemotivet. Salmen Vår Herre er ein hyrding god er vel kanskje den mest kjente. Den er skrevet til “2. søndag etter påske“. Tekstene for denne søndagen er hentet delvis fra Salme 23, Luk 15 og Joh 10. Blix kombinerer dette med bilder hentet fra sitt eget liv. Vi finner også denne salmen i tillegget til Landstads Kirkesalmebog som nummer 710 med elleve strofer med samme plassering.
Salmen Vår Herre er ein hyrding god er genial i sin oppbygning. Ved første øyekast ser det ut som en parafrase over Salme 23. Men vi ser snart at Blix har tilført salmen nye og overraskende bilder. Ikke minst har han klart å kombinere bibeltekstene fra ”2. søndag etter påske” med sitt eget stoff. På slutten av salmen har Elias Blix ført motivet enda videre. Han ender opp i Guds paradis. Her finner vi uttrykkene “Livsens hagelende” og “livsens brunn og kilde” som er friske og nydannede.
Bildet med den bortkomne sauen i midtpartiet illustrerer at vi alle for vill som sauer. Men hyrden fant oss og førte oss på livsens lei. Et lite forstyrrende element er fuglen i strofe syv. Den hører liksom ikke hjemme i hyrdemotivet. Men ser vi nærmere etter i strofe åtte, oppdager vi at bildet blir ført videre med Herrens beskyttende vinger. Gud beskytter og verner oss fra all fare: “Der kviler eg i heilag trygd / Fyr alle, som meg trenger / Der er eg gøymd og yverskygd / Inn under dine vengjer.”
Selv i dødsskyggens dal går Herren med meg. Han leder meg med sin hyrderøst og beskytter meg mot farer med sin hyrdestav. Elias Blix har selv erfaring fra liv som sauegjeter som smågutt. Han vet derfor hvilke farer sauene kan bli utsatt for. I Blix sin salme er det både ulv og andre ville dyr. I tillegg må gjeteren passe på at sauene får nok av både hvile og mat og drikke.
Livshagen dukker opp i de to siste strofene av salmen. Bildet er hentet fra Joh åp 22, 1-2: “Engelen viste meg nå en elv med livets vann, klar som krystall. Den springer ut fra Guds og Lammets trone. Midt mellom byens gate og elven står livets tre, fritt til begge sider. Det bærer frukt tolv ganger og gir sin frukt hver måned. Og bladene på treet er til legedom for folkene.” Gud fører meg gjennom døden og inn til sitt evige paradis. Her finner vi livets vann og livets tre. Hos Elias Blix er det blitt til “livsens hagelende” med “livsens brunn og kjelda”.
2. Vår Herre Krist, du er den gode hyrde visst
Salmen Vår Herre Krist, du er den gode hyrde visst er en annen hyrdesalme. Den står i Salmar og Songar fra år 1900. Jeg har ikke funnet den i andre salmebøker, men Anders Aschim har hentet den frem og publisert den elektronisk på sin Blix-blogg. Blix satte til overskrift “Den gode hyrding” og plasserte også denne salmen under “2. søndag etter påske”.
3. Gode hyrding! Konungs vyrding
En tredje salme som er bygd over hyrdemotivet, er langfredagssalmen Gode hyrding! Konungs vyrding. Den finner vi i Nokre Salmar fra 1891 som nummer 65 med ni strofer. Landstads reviderte salmebok har den som nummer 324 med åtte strofer, mens vi i Nynorsk Salmebok finner den som nummer 245 med alle ni strofene. Her er det bare strofe en som direkte nevner hyrden.
1. Kling no, klokka! Ring og lokka.
Salmen er skrevet av Elias Blix i 1891. Vi finner den i Nynorsk Salmebok som nummer 103 med syv strofer og i Landstads reviderte salmebok som nummer 125 med seks strofer. Salmen står plassert under ”1. juledag”. I Norsk Salmebok (NoS) står salmen som nummer 65 med seks strofer under ”Jul”.
Kling no, klokka er en julesalme av Elias Blix som ble trykt i ”4 de aukade Utgaava” av Nokre Salmar fra 1881. I Nokre Salmar har salmen melodireferanse til Her vil ties, her vil bies, leser vi på Wikipedia. Det er for øvrig samme melodi som Grundtvig-salmen Påskemorgen, slukker sorgen slik vi finner den i Landstads Kirkesalmebog. I dag benyttes det ofte en norsk folketone fra Oppdal til julesalmen Kling no, klokka.
Hva er det så som gjør denne salmen spesiell? For det første så er Kling no, klokka den julesalmen av Elias Blix som står sterkest i norsk sangtradisjon. Selv om No koma Guds englar kanskje er den beste og mest kjente av Blix sine julesalmer, så finner vi langt flere innspillinger av Kling no, klokka enn No koma Guds englar. Det har kanskje også sammenheng med folkemelodien. Salmen er i tillegg tatt med i den katolske salmeboken Lov Herren. Her finner vi salmen med fire strofer.
For det andre så er Kling no, klokka bygget over kirkeklokken som et bærende motiv gjennom hele salmen. Den begynner og slutter med klokkeklagen. I strofe en ringer og lokker kirkeklokkene fra tusen tårn. De toner om frelsen og klinger for å ”kalla og helsa med fred Guds born!” I den siste strofen heter det at ”skal oss klokka / leikande lokka / leikande lokka til helg i sky.” Vi siterer Egil Elseth i en kommentar til salmen: ”Dei to strofene rammar inn ikkje berre mannelivet, men heile julebodskapen.”
For det tredje så har salmen er rekke kjennetegn som vi ofte finner igjen hos Elias Blix. Allerede i tittelen finner vi bokstavalitterasjonen Kling no, klokka. Det forekommer ofte bokstavrim i Blix sine salmer. Strofe to har Songar sæle, strofe fire Sæle stunder / Møyi vart moder, mens strofe fem har Barnet er bore. Dette nærmest meisler inn budskapet og er med på å understreke det sentrale innholdet i salmen.
Den opprinnelige strofe seks er sløyfet i Norsk Salmebok. Nynorsk Salmebok har denne som strofe seks. I Norsk Salmebok finner vi strofe syv sitert som strofe seks. Det er bare Nynorsk Salmebok som har tatt med alle syv strofene av salmen. Strofen går slik i original: ”Høge Fagnad / Sælt det dagnad / Sælt det dagnad, og Ljoset rann / Von yver Verdi / Ljos yver Ferdi / Ljos yver Ferdi til Livsens Land / Høge Fagnad / Sælt det dagnad / Sælt det dagnad, og Ljoset rann.”
1. Sjå, Jerusalem.
Salmen er skrevet av Elias Blix i 1875. Vi finner den blant annet i Nokre Salmar, 4de aukade Utgaava, fra 1891. Salmen fikk sin endelige form allerede i 1875-heftet av Nokre Salmar. I Landstads reviderte salmebok står salmen som nummer 75 med tittelen Seg, Jerusalem. Salmeboken har plassert salmen under ”1. søndag i advent”. Nynorsk Salmebok har salmen som nummer 60. Salmen står ellers i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 17 med seks strofer. Her er salmen plassert under ”Advent”.
Sjå, Jerusalem er en adventsalme skrevet til melodien Våk, o sjel og bed. P. E. Rynning oppgir Matt 21, 5-8 og Jes 9, 6 som bibelsk referanse til salmen, mens Anders Ashim skriver at salmen bygger på inntoget i Jerusalem og profetiene om fredsfyrsten og om kongeveien i ødemarken.
Mens strofe en bygger på teksten fra Matt 21, 5-8, tar strofe to utgangspunkt i profetordet hos Jes 9, 6: “For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste”. Dette har Elias Blix kombinert og bygd inn i sin salme på en poetisk og velklingende måte. Og de to bokstavrimene i de to første strofene (konge – kjem, dug – dåd) gjør salmen både rytmisk og musikalsk på en fin måte.
Elias Blix benytter kongemotivet i flere av sine salmer. Dette understreker Jesu makt og rike. Men han rir ikke inn i Jerusalem på en stridshest. Jesus kommer på et asen: “Sjå, Jerusalem, Sjå, din konge kjem / som ein frelsar logn og tolen / ridande på asenfolen“. Bokstavrimet understreker likevel at det er en konge som kommer. Men han er en fredens fyrste.
En av evangelietekstene for denne søndagen finner vi hos Joh 12, 1-13: “Seks dager før påske kom Jesus til Betania der Lasarus bodde, han som Jesus hadde vekket opp fra de døde. Der ble det holdt et festmåltid for ham. Marta vartet opp, og Lasarus var blant dem som lå til bords sammen med ham. Da kom Maria med et pund ekte, kostbar nardussalve, og med den salvet hun Jesu føtter og tørket dem med håret sitt. Hele huset ble fylt av duften. Da sa Judas Iskariot, en av disiplene, han som siden forrådte ham: «Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?» Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den. Men Jesus sa: «La henne være! Hun har spart salven til den dagen jeg skal begraves. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.» Det ble kjent i den store mengden av jøder at Jesus var i Betania. Nå kom de dit, ikke bare for hans skyld, men også for å se Lasarus som han hadde vekket opp fra de døde. Da la overprestene planer om å drepe Lasarus også. For mange av jødene dro dit på grunn av ham og kom til tro på Jesus. Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegrener og gikk ut for å møte ham, og de ropte: Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge!” Jesus hadde gjort mange tegn og under foran øynene på folk. Mange var begeistret og ville gjøre Jesus til konge. Det gikk ikke slik. Hans krone ble en tornekrone. Jesus kom for å tjene og gi sitt liv til løsepenge for oss. Hans rike var ikke av denne verden.
Jesu kongevei går inn til folks hjerter. Han vil bli konge i våre liv. Skal han bli det, må han først få være vår tjener. Jesus blir Herrens lidende tjener i Jesaia-boken: “Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Vi trodde han var blitt rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom“. (Jes 53, 4-5). Da blir Jesus vår fredsfyrste.
1. Min heimstad i det høge er
Himmelen er aldri langt borte i en Blix-salme, skriver Anders Aschim på sin BlixBlog. Men selv om pilegrims- og vandrermotivet ofte går igjen i Blix-salmene, er det vanskelig å trekke noen slutning fra verk til liv, skriver han videre. Aschim finner det likevel sannsynlig at siden Blix benytter motivet så ofte i salmene sine, må det ligge noe dypt personlig bak. Skulle jeg selv kanskje gjette på noen grunn, måtte det være sykdom. Blix hadde mange plager gjennom hele sitt liv og han ble heller ikke noen gammel mann. Og at Blix har opplevd mye trengsler og motgang i livet, ser vi klart av første delen av strofe en: “Min heimstad i det høge er / Til himmels stend mi lengsla / Vel veit eg at min heimveg ber / Igjenom myki trengsla.” Salmen har likevel en tvers igjennom optimistisk og fremtidsrettet tone. Blix er sikker på at han skal seire og en dag få livsens krone.
Siste strofen av salmen Min heimstad i det høge er har en klar parallell til Rom 8, 38-39: “For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.”
2. I Jesus namn me stemna fram
Også i salmen I Jesu namn me stemna fram skinner pilegrimsmotivet gjennom. Vi finner det ofte igjen i Blix sine salmer. Men det blir aldri en verdensflukt hos ham. Heller ikke blir han altfor jordvendt. Blix vet at han også er kalt til et liv på denne jorden. Men Blix hadde troens nådegave. “Den gåva løyste vel ikkje alle problem, men dei problema som var for svære for tanken”, skriver Egil Elseth.
Elias Blix brukte ofte hjemlige bilder i sine salmer. Og det kan vi klart i strofe en i denne salmen. Det er en norsk fjord som er introdusert i salmen: ”Med Krist om bord / me styrer over livsens fjord / Når han er med / då fer me i Guds fred.”
3. Ein båt i stormen duva
Også salmen Ein båt i stormen duva kan knyttes til pilegrimsmotivet. Elias Blix vokste opp ved kysten i Nordland og har nok opplevd selv å være ute i storm både på sjøen og i livet. Men salmen viser at han i sin nød tok sin tilflukt til Herren. Slik kan Blix sine egne erfaringer også bli til hjelp for andre. Og det er faktisk en lokal tradisjon knyttet til nettopp denne salmen: “Salmen vart nytta som bøn før fiskarane drog til Lofoten og som forbøn for dei som var på havet og fiska”, forteller Anders Aschim på sin BlixBlog.
4. Min Jesus, eg ferdast på jord som gjest
Salmen Min Jesus, eg ferdast på jord som gjest er skrevet av Elias Blix i 1891. Vi finner den i Nokre Salmar, 4de aukade Utgaava, som nummer 27 og i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 496 med fem strofer. Salmen står plassert under ”4. søndag etter trefoldighet”. I Nynorsk Salmebok (NyS) står salmen som nummer 176 under «6. søndag etter trefoldighet». Slik vi finner salmen gjengitt i LR og NyS, er dette en salme bygget over pilegrimsmotivet: “Min Jesus, eg ferdast på jord som gjest / Og ikkje meg heime kjenner / Til himmelen er mitt hjarta fest / Og heimhugen i meg brenner”. Jeg er en gjest i denne verden. Jorden er ikke mitt egentlige hjemland. Jeg er på vandring til mitt himmelske hjem. Det blir også understreket ved bokstavalliterasjonen i strofe en: “Til himmelen er mitt hjarta fest“.
Rynning oppgir blant annet Matt 2, 13-23 som bakgrunn for salmen. Avsnittet handler om flukten fra Egypt: “Da de var dratt bort, viste Herrens engel seg for Josef i en drøm og sa: «Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.» Han sto da opp, tok barnet og moren med seg og dro samme natt av sted til Egypt. Der ble han til Herodes var død. Slik skulle det ordet oppfylles som Herren har talt gjennom profeten: Fra Egypt kalte jeg min sønn. Da Herodes forsto at vismennene hadde narret ham, ble han rasende. Han sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre. Dette svarte til den tiden han hadde fått vite av vismennene. Da ble det ordet oppfylt som er talt gjennom profeten Jeremia: I Rama høres rop, gråt og høylytt klage: Rakel gråter over sine barn og vil ikke la seg trøste. For de er ikke mer. Etter at Herodes var død, viste Herrens engel seg i en drøm for Josef i Egypt og sa: «Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og dra til Israels land! For de som ville ta livet av barnet, er døde.» Han sto da opp, tok med seg barnet og barnets mor og kom til Israels land. Men da han fikk høre at Arkelaos var blitt konge i Judea etter sin far Herodes, våget han ikke å slå seg ned der. Han ble varslet i en drøm og dro til Galilea. Da han kom dit, bosatte han seg i en by som heter Nasaret. Slik skulle det ordet oppfylles som er talt gjennom profetene, at han skulle kalles en nasareer”. Sammenhengen synes å være klar. På samme måte som Jesus ble forfulgt, må også de troende regne med at de vil få vanskelige kår her i denne verden.
Også i Johannes-evangliet finner vi at Jesu venner må regne med både lidelse og fiendskap i denne verden: “Om verden hater dere, skal dere vite at den har hatet meg først. Hadde dere vært av verden, hadde verden elsket sitt eget. Men dere er ikke av verden. Jeg har jo utvalgt dere fra verden, og derfor hater verden dere. Husk hva jeg sa til dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere. Har de holdt fast på mitt ord, vil de også holde fast på deres. Alt dette vil de gjøre mot dere for mitt navns skyld. For de kjenner ikke ham som har sendt meg. Var jeg ikke kommet, og hadde jeg ikke talt til dem, da hadde de vært uten synd. Men nå har de ingen unnskyldning for sin synd. Den som hater meg, hater også min Far. Hadde jeg ikke gjort slike gjerninger blant dem som ingen annen har gjort, hadde de vært uten skyld. Men nå har de sett gjerningene og hater både meg og min Far. Men det ord som står i deres egen lov, skulle bli oppfylt: De hatet meg uten grunn. Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg. Men også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av.” (Joh 15, 18-27). Men Elias Blix er evig optimist og det beundrer jeg ham for. Han venter trofast på at Gud skal hente ham hjem. Pilegrimsmotivet er understreket med bokstavrimet i siste strofen: ”Til Kanaan heim meg hentar.“
1. Sjå, dagen sprett i auster-ætt
Også solmotivet spiller en sentral rolle i Blix sine morgen- og kveldsalmer. I salmen Sjå, dagen sprett i auster-ætt må skyggene vike for dagens nye solstråler: «Sjå, dagen sprett / i auster-ætt / Han livet opp vil yngja / Sjå, skuggar fly / og solglytt ny / no gyller sky / og tusen munnar syngja». Morgenen kommer med nytt liv. Mørkeret må vike for lyset. Det fyller Elias Blix med glede og sang. Og nettopp her i morgen- og kveldssalmene sine er han på sitt aller beste. De mest kjente av disse er Syng i stille morgonstunder, Sjå dagen sprett i auster-ætt, Dagsens auga sloknar ut og No soli bakom blåe fjell. Alle disse fire salmene finner vi i Norsk Salmebok.
Bildet med solen føres over til det åndelige livet. “Du sannings sol” peker på Jesus. Han sier selv i Johannesevangeliet: “Jeg er veien, sannheten og livet.” (Joh 14, 6). Og et annet sted sier Jesus: “Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.” (Joh 8, 12). Det var en stjerne som blinket julenatt. Den viste vei til stedet hvor Jesus ble født. Bibelen benytter også morgenstjernen som et bilde på Jesus. Men samtidig ser vi i strofe tre at Blix bruker lyset som synonym for Guds Ord. Her er det igjen stoff fra Johannes evangelium som toner med i salmen: “I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.” (Joh 1, 1).
2. Syng i stille morgonstunder
Dette er en Blix-salme som i alle fall den eldre garde stiftet bekjentskap med i tidlig skolealder. Det gikk neppe en dag uten av vi begynte hver morgen med en salme eller en «høveleg song» som det het. Salmen Syng i stille morgonstunder var helt klart en favoritt. Og denne husker jeg, i alle fall den første strofen. Det gjorde også sterkt inntrykk da jeg i folkehøgskoletiden var vitne til de gamle skolekjempene sang for full hals denne salmen. De hadde så visst ikke bruk for noen sang- eller salmebok. Salmen Syng i stille morgonstunder satt som klistret. Dette kunne de.
Salmen Syng i stille morgonstuder er hverdagskristendom i praksis. Her innvier Elias Blix dagen med takk og lovsang. Ja, til og med naturen må synge Guds pris. Mørkeret viker plassen for lyset. Morgenens krefter seirer, likesom solen forgyller naturen med sine livgivende stråler. Men det er Gud som får takken og prisen. Naturen er alltid underlagt Gud hos Elias Blix. Solen minner ham om Gud og Kristi soning: Sjå hans kjærleiks smil i sky / Sjå kvar dag hans nåde ny! Blix er på trygg bibelsk grunn. Vi siterer fra Klag 3, 21-23:» Men én ting legger jeg meg på sinne, derfor har jeg håp: Herrens miskunn er ikke forbi, hans barmhjertighet tar ikke slutt. Den er ny hver morgen, stor er din trofasthet.«
3. Dagsens auga sloknar ut
Blix er sikkert ikke alene om å koble kveldssolen til livskvelden, og sikkert heller ikke soloppgangen til livet. Men skal tro om mange andre salmediktere har brukt solen om Jesus på samme måte som Elias Blix i salmen Dagsens auga sloknar ut. Det er solen som gjør livet mulig på denne jorden. Men Blix bygger solmotivet videre ut. I strofe tre er Jesus ikke bare solen, han er også livssolen.
4. No soli bakom blåe fjell
Salmen No soli bakom blåe fjell ble først publisert i Nokre Salmar i 1875. I senere utgaver finnes den både i Nokre Salmar fra 1883 og 1891. Det hviler ro og fred over denne vakre kveldsalmen til Elias Blix. Vi finner salmen i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 817 med fire strofer. I Barnesalmeboken (BS) er den nummer 267.
Det lir mot kveld og solen går ned: ”No soli bakom blåe fjell / sitt ljose andlet gøymer.” Vi opplever nordisk solnedgang. Det skjer ikke plutselig. Vi får tid til å omstille oss. Det går mot kveld. Solen blir borte og mørkret tar gradvis over. I “soleglad” betyr egentlig det andre leddet “glidning.” For noen er det en trist stemning når solen glar. Andre finner den romantisk og søker gjerne et svaberg sammen med sin elskede for å se solen gå ned i havet.
I Elias Blix sin natur er det høye fjell. Han er nok hensatt i Nordlands natur hvor fjellene er stupbratte ned mot havet. Det er litt rart at han bruker fjell og ikke hav. Men siden han forlot Nord-Norge i 30-årsalderen, er det vel naturlig at det er fjell og ikke sjø. Selv om solen går ned, er det likevel en som ikke slumrer og sover. Det er vår himmelske far: ”Gud, lat di åsyn lysa ned / så heilag fred / inn i vårt hjarta strøymer!” Derfor kan Blix trygt gå til ro for natten: Guds åsyn lyser ned. Vi finner det også i Davids Salme 139, 11 -12: “Og sier jeg: «La mørket dekke meg og lyset omkring meg bli til natt», så er ikke mørket mørkt for deg, og natten er lys som dagen, ja, mørket er som lyset.”
I Blix sin kveldssalme står det englevakt: “Kom, Jesus, inn og med meg ver / når det til kvelden stundar / Og lat din engel standa her / ved lægjet når eg blundar.” De to første strofene av salmen passer derfor godt også som en godnattsang for barn. No soli bakom blåe fjell formidler himmelsk trygghet og hellig fred.
I strofe tre nevner Blix nattverden. Det var også Herrens siste måltid før han skulle lide å dø. Vegen er derfor kort til Blix egen avslutning på livet. Det er den siste kvelden. Når solen går ned, er det for siste gang. Naturen går nok mot morgen igjen, men i livet hans det ikke mere “dagnar”: Når soli neste morgon stend / opp over grend / ho meg då inkje gagnar.
Men salmen slutter ikke med det. Blix kan gå mot sin grav med hevet blikk. Han ser alltid fremover. Jesus fører ham til livsens land. Når det er slutt, er det ikke slutt. På den andre siden av døden, skal han våkne opp til en ny morgen. Det er en klassiske kobling mellom solnedgangen og livskvelden, sier Jørund Midttun i en kommentar til salmen. “Hjemme hos oss går denne salmen under navnet “Jesus-sangen”, og er svært populær som aftenbønn i den yngre garde”, skriver han videre. Og “jeg tror ikke jeg vet om noen annen salme som på en så enkel og jordnær, og samtidig tillitsfull måte gir uttrykk for det kristne håp.”
5. Renn opp over grav
Også i salmen Renn opp over grav gjenkjenner vi et sentralt motiv hos Elias Blix. Det er solen. Bildet med solnedgang eller soloppgang kommer ofte igjen i salmene hans. Men her er det et overraskende poeng: Renn opp over grav, du signa sol. Det er Jesus han tenker på. Jesus er Guds sol som lyser ham helt inn til tronen forbi død og grav: «Renn opp over grav, du signa sol / Min Jesus, lat strålar strøyma / Og lysa meg inn til nådens stol / Når her dei i grav meg gøyma».
6. No livnar det i lundar
Vi finner også solmotivet i salmen No livnar det i lundar. I mange salmer står solen som et symbol for Jesus. Men i denne salmen brukes solen om Guds Ord: «Guds ord vel alltid lyser / Den sol gjeng aldri ned». Her har Elias Blix brukt Johannes-evangeliet som bakgrunn for salmestrofen: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til. I ham var liv, og livet var menneskenes lys.» Joh 1, 1 – 4.
Verselinjen Den sol gjeng aldri ned peker også på Jes 60, 19 -20: «Da trenger du ikke mer solens lys om dagen, eller månens lys om natten. For Herren skal være ditt lys for evig, din Gud skal være din herlighet. Din sol skal ikke mer gå ned, din måne skal aldri avta. For Herren skal være ditt lys for evig. Dine sørgedager er til ende«.
1. No livnar det i lundar
Her er vi ved selve grunnfjellet i den norske nasjonale salmesangen. Samtidig representerer denne Blix-salmen høydepunket i Elias Blix sin salmediktning. Den ble utgitt første gang i 1875 og republisert i 1883 og 1891. Salmen har hatt tre titler: Vårsong, Gudleg vårsong og No livnar det i lundar. I 1891-utgaven ble salmen plassert under «4.søndag etter påske».
Det er våren som oftest går igjen hos Blix. Han er blitt kalt for vårens dikter fremfor noen annen. Det går to hovedstrømninger gjennom hans forfatterskap, hevder presten og salmedikteren Reidar Bolling. Det er naturmotivene og nasjonaltanken. I salmen No livnar det i lundar samles de i én strøm. Her finner vi en «syntesen av bibel, natur, kirke, språk og nasjon,» skriver Anders Aschim.
Livet våkner opp etter dvalen. Det er kanskje ikke så lett å skjønne denne voldsomme eksplosjonen av livets krefter for en søring. Men nordnorsk natur er mektig. Våren lyser mot oss i en lysende fargeprakt mot blått hav og hvitdekte fjell. Det er som om to årstider smelter sammen i en kraftig protest. Snøen kan ligge helt inn til bjerkestammen som likevel kler seg i sin vakre løvprakt. Den trenger bare en liten bar flekk som en sirkel rundt selve stammen. Det kan ikke forklares, men må oppleves.
Derfor kan Blix i andre strofen skrive om gleden ved livets krefter som bryter frem med våren: «Det er vel fagre stunder / Når våren kjem her nord / Og atter som eit under / Når liv av daude gror.»
Våren og underet går i ett hos Blix. Derfor peker også vårmotivet fremover på et enda større under. Det nasjonale glir over i det kristelige. Blix forener natur og kristendom på en måte som ingen andre har klart det etter ham. Derfor er også salmen udødelig. Ingen ville våge å oversette den til bokmål. På samme måten som Blix forener norskdom med kristendom, forener han her naturen med den åndelige verden. Allerede fra første strofen synger den med lengsel: «Du vår med ljose dagar / med lengting, liv og song / Du spår at Gud oss lagar ein betre vår ein gong». Når våren er så fantastisk, hvor mye mer vil da ikke Guds rike være når det spretter ut i full blomst.