Innhold:
Noen Bjerkrheim-motiver
Andre Bjerkrheim-kjennetegn
Noen sentrale Bjerkrheim-motiver:
Pilgrims-motivet
Sol-motivet
Vår-motivet
Hage-motivet
Freds-motivet
Hyrde-motivet
Konge-motivet
Døds-motivet
Brude-motivet
Dette er et lite forsøk på å oppsummere noe av det jeg har skrevet om motivene i de forskjellige sang- og salmekommentarene. Jeg har også forsøkt å trekke noen linjer tilbake til Elias Blix. Det er foreløpig ikke noen samlet gjennomgang av alle motivene og Trygve Bjerkrheim er også i mindre grad opptatt av å holde seg bare til et tema i sangene sine enn i de tradisjonelle salmene.
Pilgrimsmotivet er en gjennomgangstone i Trygve Bjerkrheims diktning. Vi er på vandring mot vårt evige hjem. Vi finner motivet blant annet i «Vi vandrar mot morgonlandet», «Den sæleste von i verda» og i den oversatte sangen «En pilgrim jeg var og jeg vandret».
1. Vi vandrar mot morgonlandet.
Det er noe lyst og optimistisk ved Trygve Bjerkrheim. Og noe av det som kjennemerker ham er troen på det evige liv. Trygve Bjerkrheim ser forbi død og grav og inn i Guds fullendte rike: “Så går me mot morgonlandet / der dagen ei går på hell / der evig me skal få ausa / med gleda av levande vell”.
Derimot bruker flere andre metaforen både om naturen og om kjærligheten. Olav Aukrust skriver om “imot vårt lysande morgonland” og “mot morgonland so fagre skaut seg båten”. En annen betydning finner vi hos Jakob Sande: “Eit fuglepar samfløygt sprengjer solgylt mot himmelrand: det er oss to på spilande vengjer heim til kjærleikens morgonland!” Her benyttes uttrykket om kjærligheten.
Morgenlandet er et poetisk uttrykk for Orienten eller Østen. Metaforen benyttes både om Det nære østen og om Det fjerne østen. Opprinnelsen til uttrykket er at solen går opp i den retningen som Østen ligger i. Uttrykket har sin motsetning i Aftenlandet. Morgonlandet er også navnet på en liten øy innerst i Finskebukta i Østersjøen. Øya tilhører Finland.
Hos Trygve Bjerkrheim møter vi metaforen flere steder. Han skriver at “livet sitt morgonland ligg i det løynde” og at “vi vandrar mot morgonlandet, til endelaus fred og fryd”. Det er pilgrimsmotivet vi møter igjen.
Vi vandrar mot morgonlandet, der livet og lyset rår Der er ikke vinter-kulde, men vonfull og evig vår. Og vegen til dette landet er Frelsaren, Jesus Krist. Vi vandrar i tru på honom, Guds paradis når til sist.
Vi vandrar mot morgonlandet, med von i vår livsens dag. Vi skal ikkje døy, men leva, med Herren, vår Gud, i lag. Og jubel vårt hjarta fyller når vi får vår rikdom sjå. Når soli omsider glader, det herlige land skal vi nå.
Vi vandrar mot morgonlandet, til endelaus fred og fryd. Me lovar vår Gud og Frelsar som himmelens arv oss byd. Alt no er vi sett i himlen. Kor stort vera born av Gud, for evig hans sæla smaka, i solreint og snøkvitt skrud!
2. Den sæleste von i verda.
I sangen Den sælaste von i verda står morgonlandet som et bilde på himmelen. Jeg vet ikke om andre kristne forfattere som har benyttet uttrykket på lignende måte. Elias Blix bruker ofte himmelhagen om paradiset og Guds fullendte rike, men jeg kan ikke huske å ha sett morgonlandet hos ham.
3. En pilgrim jeg var, og jeg vandret.
Sangen er oversatt av Trygve Bjerkrheim i 1970 etter en tekst av John W.Peterson. Vi finner den i Rop det ut som nummer 86.
Vi møter solen i mange av Trygve Bjerkrheim sine sanger. Uten solen har ikke livet noen mulighet. Den er sterkere enn mørket, og brukes ofte som symbol for selve livet. Motsetningen er natten og døden.
1. Jesus tek seg av den eine.
Sangen er er skrevet av Trygve Bjerkrheim i 1969. Vi finner den i Syng for Herren: Sanger 05 og i Rop det ut som nummer 219 med fire strofer. Tonen er ved Mons Leidvin Takle og senere også ved Gunnstein Draugedalen som har spilt sangen inn på plate.
Trygve Bjerkrheim forteller selv at sangen ble til etter et møte i Misjonssalen i Oslo søndag 19. januar 1969. Birger Breivik talte om Jesu møte med den samaritanske kvinnen ved Sykars brønn. “Jesus tek seg av den eine, som om ingen andre var”, sa Breivik den gangen. Tankene formet seg til en sang i Bjerkrheims diktersinn. Sangen er senere oversatt til færøysk som Jesus leitar upp hin eina, til dansk som Jesus tar sig af den ene og til islandsk som Jesús manni eina annast.
I strofe to møter vi to av hovedstrømmene i Trygve Bjerkrheims diktning: Naturen og frelsen. På samme måten som Elias Blix, bruker han bilder fra norsk natur til å skildre åndelige sannheter. Vi møter doggen, sommeren, morgenen og solen i en og samme strofe. Dette binder han sammen med hovedtanken i hele diktet: ”Jesus tek seg av den eine.” Jeg er verdifull i Guds øye.
Jesus var på vei fra Judea til Galilea og hadde tatt en omvei gjennom Samaria. Her ved Sykars brønn møter han en kvinne og ber henne om vann. Det var uhørt at jøder og samaritanere skulle snakke med hverandre. I tillegg var det ikke vanlig at en ukjent mann tok kontakt med en kvinne. Her bryter Jesus med normal skikk når han ber en kvinne om vann. Men Jesus visste om henne. Hun kom til brønnen på et tidspunkt det ikke var vanlig å hente vann fordi hun ikke ønsket å bli sett. Men etter at Jesus hadde fått vann, lot hun vannkrukken stå og løp inn til byen for å fortelle om Jesus. Underet var skjedd i hennes liv. Hun hadde møtt Jesus. “Jesus tek seg av den eine, som om ingen andre var.” Slik er Jesus.
Jesus tek seg av den eine,
som om ingen andre var.
Han har tid for deg når hine
tid og time ikkje har.
Jesus tek seg av den eine,
nett som doggi glitreklår
i den stille sumarstundi
heile morgonsoli får.
Jesus tek seg av den eine,
om du minst av alle var.
Han vil møte deg med kjærleik,
som ein trufast bror og far.
Jesus tek seg av den eine.
Sæl kvar ein som går til han.
Dag for dag han vil deg leia
til du når det gode land.
2. Verdens lys.
Diktet er skrevet av Trygve Bjerkrheim 2. pinsedag 1978 mens han var på veg til postkassen.
Jesus – du er verdens lys solen som vårt hjerte varmer med de milde ståle-armer berger oss fra dødens gys. Over oss du deg forbarmer.
Også sangen Vi ventar på soloppgangen er diktet over solmotivet. Sangen er skrevet av Trygve Bjerkrheim og vi finner den i Takk for sangen som nummer 51 med en melodi av Rolf Due. Andre sanger med samme motiv er Sjå morgonsol fager glimar, Eg fekk gå inn i soli og Den nye soloppgangen.
Trygve Bjerkrheim skriver om våren i mange av sine sanger. Han blir ofte regnet for vårens sanger. For å understreke håpet og det optimistiske i sin diktning, skreve han alltid sangene sine ned med grønt blekk. Både «Eg retter to tome hender» og «Eg våren vil fylgja» er skrevet over vårmotivet.
1. Eg retter to tome hender.
Sangen er skrevet av Trygve Bjerkrheim i 1971. Melodien er ved Sigurd Lunde fra 1972. Vi finner sangen i Rop det ut som nummer 77 med fire strofer.
Bakgrunnen for sangen er et lite formiddagsstreff for personalet ved Misjonssambandets hovedkontor i Oslo 24. mars 1971. Tore Tungland holdt en andakt og sa blant annet følgende: “Me retter to tome hender mot Gud.”
Trygve Bjerkrheim ble ikke ferdig med setningen og det ble til en sang: “Eg retter to tome hender / nei, ingenting i dei eg har / No er det bare Jesus / For hans skuld er Gud min Far”. Sigurd Lunde siterte selv fra sangen da han ble ordinert som Stavanger-biskop i Oslo Domkirke i 1977.Sangen gjorde inntrykk på meg. Både form og innhold er vakkert bundet sammen. Trygve Bjerkrheim ble vel kanskje ikke helt anerkjent som stueren blant kritikerne i sin samtid. Og det kan vel være at ikke alt var like bra. Men dette er noe av det beste. Spesielt er de to siste strofene rike på bilder som løfter diktet og lar lovsangstonen lyde fullt ut. Uttrykket “ævelivs-våren” minner oss om det fullendte Guds rike hjemme i himmelen hos Gud.
Eg retter to tome hender; eg står som ein tiggar for Gud. No er det bare Jesus, hans rikdom og rettferds-skrud.
Eg retter to tome hender; nei, ingenting i dei eg har. No er det bare Jesus. For hans skuld er Gud min Far.
Eg kjem med to tome hender: Men du har eit rikdoms vell. No er det bare Jesus. Den fjellgrunnen evig held.
Eg kjem med to tome hender: Men du har eit rikdoms vell. No er det bare Jesus. Den fjellgrunnen evig held.
Kor rik eg er no i Jesus! For alt det han vann, det er mitt. Ævelivs-våren strøymer. Og no kan eg anda fritt.
2. Eg våren vil fylgja.
Vi finner diktet i Lerka og gleda, s. 184. Her blir våren skildret med dens livgivende krefter i fire strofer. Trygve Bjerkrheim elsker våren fremfor noen annen årstid. Hver strofe begynner med de samme ordene: Eg våren vil fylgja.
Eg våren vil fylgja der fram han dreg, fylgja dei varlege, stille steg, sjå kor han andar på knupp som svell,- soli gjeng lenger for kvar ein kveld.
I siste strofen ser vi hvordan våren for dikteren peker mot Gud. Naturen har ikke noen verdi i seg selv. Den peker frem mor noe annet. Våren fyller ham med lovsang til Gud.
Eg våren vil fylgja der fram han finn til djupaste dalar og øvste tind, sigrande skrid ifrå nord til sud. So vil eg lova vår store Gud.
3. Velsigna er våren.
I diktet Velsigna er våren blir dikteren fylt med glede og takk. Våren er lys og fin og dens kveld er vakker og fredfull.
Velsigna er våren, so ljuv og so gild. Eg sollufti andar i maidagen mild. Og kvelden er fager og fredfull og still.
I siste strofen møter vi igjen ævelivsvåren i metaforen æveleg livsvår. Her er naturen et bilde på det som skal komme. Våren peker frem mot den evige sommer hjemme hos Gud.
Velsigna er våren og voni eg har: Min dag er ’kje enda om kveldsoli glar. Ein ævelig livsvår er himmelens svar.
Hagemotivet er kanskje ikke like sentralt hos Trygve Bjerkrheim som hos Elias Blix, men vi finner det i alle fall igjen i hans egen sang Ver ikkje redd og i de to oversatte Eg veit ein hage full av fred og Mitt barn no er du bore i Herrens hage inn.
1. Ver ikkje redd.
Trygve Bjerkrheim har uttalt en gang at det verste med å bli gammel, er at vennene blir borte. De dør. I strofen kommer han også inn på døden. Og vi kjenner et uttrykk fra mange kort om vennskap: «Gode venner er blomster i livets hage». Men også vennene blir borte. Bjerkrheim blir ofte kalt for «vårens og håpets dikter». Det er ikke høsten som dominerer hos ham. Høsten er ikke det siste. Også den bærer bud om en evig vår. «Ver ikkje redd for framtidsdagen / for solefallet og di siste stund!» Jesus forlater oss aldri. Heller ikke døden blir det siste. Det er en himmel i vente. Her står livsens-hagen som et bilde på himmelen. Det minner om metaforen himmelhagen hos Elias Blix.
Ver ikkje redd for framtidsdagen, for solefallet og di siste stund! Din Frelsar fører deg til livsens-hagen. Der du for evig stend på sikker grunn.
2. Eg veit ein hage full av fred.Til porten titt eg vankar.
Sangen er skrevet av Emil Liedgren i 1919 og oversatt til norsk av Trygve Bjerkrheim i 1939. Vi finner den i Norsk Salmebok som nummer 434 og i Sangboken som nummer 575.
3. Mitt barn, no er du bore i Herrens hage inn
Fredsmotivet brukes både om fred med Gud og fred i denne verden.
1. Jesus gjelder i mitt sted.
Sangen er skrevet av Trygve Bjerkrheim i 1967. Vi finner den i Sangboken som nummer 265 med fem strofer. Bjerkrheim skrev sangen ut fra tonen ”Stille ut fra Golgata”. Men det er to nye melodier til sangen. En er skrevet av Stig Andresen og en annen melodi er komponert av Egil Haugen. Sangen er ellers oversatt til dansk av organist Harriet Hørning som Jesus gælder i mitt sted. Hun har også komponert en melodi til den danske teksten av sangen.
Jesus gjelder i mitt sted. Det er all min glede. Salighet og liv og fred er i ham til stede.
Trygve Bjerkrheim forteller at han ble inspirert til å skrive sangen etter at han hadde lest noe som Øivind Andersen hadde skrevet i boken Livets brød. Og det er Jesu forsoning og hans stedfortredende død som er temaet i sangen Jesus gjelder i mitt sted. Det er bare på denne bakgrunn at vi får fred med Gud.
Andre sanger og dikt som er skrevet over fredsmotivet er Eg veit ein hage full av fred, Gå heim i fred, Fred og Fred ver med dette huset.
Det er flere sanger hos Trygve Bjerkrheim som bygger på hyrdemotivet. Vi kan nevne Hyrdingen hastar heim fra diktsyklusen om kong David, Eg er den gode hyrding, Min hyrde Herren Jesus er, Frelsar lik ein hyrding og Herren er min hyrding.
1. Hyrdingen hastar heim.
Vi finner diktet i diktsyklusen David og i samlingen Ordet og livet. Her finner vi igjen ord og vendinger fra Salme 23 i Bibelen.
”Eg vandrar i dødsskugge-dalen; men angest og veit ikke av Herren, min Gud, er min hyrding, Meg trøystar Hans kjepp og hans stav.”- Slik syng han den siste dagen og soli gjeng snart i hav.
2. Eg er den gode hyrding.
3. Min hyrde Herren Jesus er. Han fyller all min trang. (The Lord’s My Shepheard)
Sangen er oversatt etter Frances Rouse av Trygve Bjerkrheim i 1970. Vi finner den i Sangboken som nummer 365.
4. Frelsar lik ein hyrding.
Sangen er skrevet av Dorothy Ann Thrupp og oversatt av Trygve Bjerkrheim i 1966. Melodien er ved Olav Mo fra 1967.
5. Herren er min hyrde.
Mest kjent er kanskje julekantaten Den stor kongen fra 1973 og diktsyklusen over kong David fra 1964. Men også den oversatte salmen Ja du er konge Jesus Krist er bygd over kongemotivet.
1. Ja, du er konge, Jesus Krist.
Salmen er skrevet av den islandske presten og salmedikteren Hallgrimur Pétursson i 1666. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 362 med fem strofer. Salmen er oversatt av Trygve Bjerkrheim i 1947.
Ja, du er konge, Jesus Krist ein evig konge, sant og visst, ein konge stor for himlens hær, men òg for oss i denne verd.
Hallgrímur Pétursson ble født på Hólar på Island i 1616. Faren var klokker her og onkelen biskop. Hallgrimur ble utvist fra skolen fordi han skrev nidviser. Etter dette kom han til Danmark. Her kom han i lære som smed. Han livnærte seg en tid som grovsmed før han fikk hjelp av en islands prest til å fortsette sin utdannelse ved Vor Frue Skole i København.
Eg kongen min vil kalla deg. Du trælen din må kalla meg. Den ros som verdi meg kan gje, vel aldri liknast kan med det.
Hallgrímur kom til å livnære seg på Island blant annet som fisker. Men etter sju år på Island ble han av biskop Brynjólfur Sveinsson utnevnt til prest på Hvalsnes. Selv om Hallgrimur ikke hadde fullført utdanningen sin i København, klarte han oppgavene som prest godt og ble belønnet for sitt strev og nitidige arbeid. Hallgrímur Pétursson fikk seg et bedre kall ved Saurbær hvor han var prest fra 1651 til 1669. De siste årene av sitt liv var Hallgrímur Pétursson spedalsk og blind. Han måtte gi seg som prest og døde i 1674, 60 år gammel. Men Hallgrimur Pétursson er for ettertiden spesielt kjent for sine pasjonssalmer som fremdeles leses på islandsk radio hver dag i fasten.
Din atterløyste kyrkjelyd deg, Jesus, kongsære byd. Å styrk oss du, så fram me når og evig fred i himlen får.
2. Kongen er komen.
Diktet er skrevet av Trygve Bjerkrheim og vi finner det i Landet og lyset og i samlingen Ved kjærleilkens hav fra 1963 med tre strofer. Det er Jesus som er kongen. Men hans makt er ikke av denne verden. Kongemotivet er knyttet sammen med frelsen i Jesus Kristus.
Kongen er komen,- han som verdi venta, frelsar frå domen,- himlen til oss henta. Fagert det dagna, og vår vonde lagnad hev han til herlegdom vendt.
Kristus kan fylla hjartans trong, den store, livsdagen gylla,- som han fordom gjorde. Alt vil han gjeva, så me rikt kan leva, trygt i hans frelsarfamn døy.
Kongen skal koma, i sin fagders rike, verdi må døma; natt og naud må vike. Sorgi me gløymer, i alle æva strømmer Livsens og lovsangens elv.
1.Takk at du tok mine byrder.
Dødsmotivet går igjen i mange av Trygve Bjerkrheim sine sanger. Det er ikke slutt med livet her. Rikignok tar vårt jordiske liv slutt. Men Jesus død og oppstandelse bærer bud som et liv etter dette. Det understreket også i sangen” Eg skal ikke døy, eg skal leva / Med Jesus til æveleg tid.”
Takk at du tok mine byrder, Eit høgfjell av skuld og av skam. Du bar det på skuldrene dine, Du skuldlause sonofferlam.
Takk at du bar mine synder, Betalte mi skyhøge skuld. Med blod frå ditt fullkomne hjarta, Og ikkje med sylv eller gull.
So vil ved korset eg standa, Med undring eg ser: Eg er fri! Eg skal ikkje døy, eg skal leva Med Jesus til æveleg tid.
“Det er noe lyst og optimistisk over Bjerkrheims sanger, og de fleste “ender i himmelen”. Jeg synes også hans nynorske tekster har en god klang”, sier Lars Jackob Moe i en kommentar der han skriver om “Min salme”. Det er ikke vanskelig å være enig med ham. Men også de formelle virkemidlene er med på å understreke budskapet i “Takk at du tok mine byrder”. Verselinje 1, 2 og 4 har alle 8 stavelser. I gammel tid var det “limet” som bandt salmen sammen. De brukte ikke enderim slik som hos Bjerkrheim: Skam – sonofferlam (strofe 2) og skuld – gull (strofe 1). Men verselinje 3 skiller seg ut i hele sangen. Den har 9 takter eller stavelser. Det understreker budskapet:
Du bar det på skuldrene dine (strofe 1) Med blod fra ditt fullkomne hjarta (strofe 2) Eg skal ikkje døy, eg skal leva (strofe 3)
Sangen ender ofte i himmelen. Det gjør også “Takk at du tok mine byrder”.
2. Han tek ikke glansen av livet.
Sangen er skrevet av Trygve Bjerkrheim i 1950. Vi finner den i Sangboken som nummer 168 og i Norsk Salmebok som nummer 346 med fem strofer. Sangen Han tek ikkje glansen av livet og den vakre bønnesangen Det er makt i de foldede hender er vel de sangene som har nådd lengst ut til folk, ikke minst på grunn av programposten Ønskekonserten i NRK.
Han tek ikkje glansen av livet, den Frelsar som kallar på deg. Fyrst då kan for alvor du leva når han får deg fylgja på veg.
Tilblivelseshistorien til denne sangen helt spesiell. Det hele startet i Oslo vinteren 1921-22. Det året gikk en ung jente fra Edland i Telemark på ungdomsskolen på Fjellhaug. Hun het Signe Edland og Bjerkrheim husker henne godt fra den tiden han selv bodde på Fjellhaug Skoler. Etter krigen kom hun tilbake til Fjellhaug, og denne gangen for å gå på Bibelskolen. Trygve Bjerkrheim hadde henne som elev i Bibel-klassen. Han kjente også søsteren Margit fra Fjellhaug. Signe hadde vært lærer et år i Lyngen i Troms da hun kom til Fjellhaug for andre gang. Det er til minne om henne at sangen ble skrevet. Derfor er også Han tek ikkje glansen av livet omtalt som Signe-sangen. Det ser ut til at disse ordene har vært Signes livsmotto i livet. Ble hun utfordret i sin kristne tro, kunne hun svare kontant: Jesus tek ikkje glansen av livet!
Du høyrer dei dårande røyster som lovar deg gullglim og glans. Men ingen legg lys over vegen, som Jesus og kjærleiken hans.
Men Signe Edland fikk et smertelig sykeleie. En stund utpå nyåret 1950 fikk Trygve Bjerkrheim en trist og uventet melding. Signe Edland ligger på Menighetssøsterhjemmets sykehus i Oslo. Hun har fått kreft. Du må komme for å besøke henne. Og det var nok med urolig hjerte han ga seg i vei. Bjerkrheim glemmer aldri ordene som møtte ham: Ingen skal sjå meg fella ei tåre fordi om eg lyt døy ung. De tok farvel og avtalte at Bjerkrheim skulle ta en tur til Edland en gang til våren. I forbindelse med en 17. mai-fest i Nissedal i 1950 fikk Trygve Bjerkrheim treffe Signe Edland en siste gang og sitte ved hennes dødsleie. Sangen til minne om henne er noe av det fineste som er skrevet om døden på norsk. Her møter vi både dødsskuggens dal og døden sin brottsjø. Den vakre melodien har også vært med på å gjøre sangen udødelig.
Han hjelper i brattaste bakkar, og stør deg når vegen blir smal. Han signar dei sollyse sletter, og lyser i dødsskuggens dal.
Han fører deg frelst over fjorden, heilt fram til den himmelske strand. Når døden sin brottsjø du møter, vil Jesus dra båten i land.
Brudemotivet går igjen i norsk salme- og sangdiktning. Vi finner det blant annet hos Landstad i salmen Jeg løfter opp til Gud min sang hvor motivet knyttes direkte til Jesu gjenkomst. Og Elias Blix har skrevet salmen Kristi brud som bygger på bibelteksten til fastelavenssøndag. Men kanskje enda sterkere går dette motivet igjen i den norske sangboktradisjonen. Her knyttes brudemotivet blant annet sammen med en forkynnelse som legger sterkt vekt omvendelsen. Vi finner klare røtter både tilbake til haugianismen, rosenianismen og anglo-amerikansk vekkelsestradisjon. Her er det kanskje nok å nevne kjente sanger som Kom som du er til din Frelser (Thomas Barratt) og Salige visshet Jeus er min (Fanny Crosby).
Hos Bjerkrheim knyttes brudemotivet både til ”frelsen i Jesus Kristus” og til ”det evige håp”.Vi finner det igjen blant annet i diktet Livselvi evig strøymer og i sangene Det er nok det som Jesus gjorde og i Til bryllups du er beden.
1. Det er nok det som Jesus gjorde.
Sangen er skrevet av Trygve Bjerkrheim i 1959 Vi finner den i Sangboken (SaB) som nummer 145 og i Rop det ut som nummer 33 med tre strofer. Trygve Bjerkrheim har skrevet om bakgrunn for flere av sangene sine i boken “I Guds kjærlighet” Om sangen «Det er nok, det som Jesus gjorde» forteller han at den ble til 13. februar 1959. De hadde et lite avskjedssamvær i stuen hos daværende rektor Øivind Andersen på Fjellhaug skoler. Misjonærene Elsa og Arne Grønning skulle reise tilbake i misjonens tjeneste til Japan.
Vi siterer strofe en (SaB):
Det er nok, det som Jesus gjorde,
Det er nok det som han har sagt.
Han har sona di synd den store,
Og deg vunni så rein ein drakt.
Med på den lille samlingen var også Trygve Bjerkrheim og Torgeir Fjærtoft fra Jondal i Hardanger. Der i styrerboligen på Fjellhaug bærer Fjærtoft frem en hilsen til Grønning. Det var spesielt en liten setning han sa som kom til å tone i dikterens sinn: “Det er nok, det som Jesus gjorde.” Tanken ble ført videre i et lite dikt og allerede neste dag ble det sendt videre til sangevangelisten Arne Aano. Han satte melodi til sangen. Samme kvelden brukte Aano sangen på et møte og den ble til hjelp for en som søkte frelse. Arne Aano forteller at ikke minst mange unge har sunget denne sangen og fått fred med Gud. I strofe to knytter Trygve Bjerkrheim frelsen i Jesus Kristus til brudemotivet.
Vi siterer strofe to (SaB):
Det er nok, det som Jesus gjorde,
Om av syndarar størst du er.
Du er beden til bryllupsbordet,
Også deg har din Frelsar kjær.
2. Til bryllups er du beden.
Brullupsbordet er også tema i sangen Til bryllups du er beden. Dett er aldri trist å høre Jesus til i Trygve Bjerkrheims verden. Nei, det er livsens største fest. Melodien til denne sangen er Jeg vil meg Herren love.
Vi siterer strofe en:
Til bryllups er du beden, til livsens største fest. Ved bordet i Guds rike skal du få vera gjest. Du kan frimodig koma, for så hev Jesus sagt. Og når du kjem, han gjev deg den fagre brullups-drakt.
3. I himmelen er det alltid helg.
Det lille diktet I himmelen er det alltid helg oppsummerer på en måte flere sentrale motiv hos Trygve Bjerkrheim. I himmelen er det helg, høytid, fryd og glede. Men siste verset har også noen ord om våren.
I himmelen er det alltid vår, og ingen vinterdag, men kjæleiks solskinn i vår barm, fred i kvart andedrag.
Andre kjente forfattere i denne tradisjonene er sangevangelistene Arne Aano og Marit og Irene. En av deres aller mest kjente vekkelsessanger er skrevet av Jon Jensen: ”Du er innbudt til bryllup i himlen / Du er ønsket velkommen av Gud / Og så riv deg da løs i fra vrimlen / Kom i dag, når han sender deg bud.”
Andre kjennetegn ved diktningen:
Andre kjennetegn hos Trygve Bjerkrheim er musikaliteten i diktene hans, det enkle og forståelige språket, vekkelsestonen og frelsen i Kristus. Trygve Bjerkrheim har også mange bilder fra norsk natur. Men den står ikke for seg selv. Den peker på åndelige sannheter eller utdyper forskjellige sider ved Gud så som hans omsorg og storhet.