Ren og rettferdig

Ren og rettferdig, himmelen verdig.

Salmen er skrevet av lekpredikanten og sangforfatteren Ole Brattekaas i 1895. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 449 med tre strofer. Salmen står plassert under temaet «Troens strid og seier».

Vi siterer strofe en (NoS):

Ren og rettferdig,
himmelen verdig
er jeg i verdens Frelser alt nu.
Ordet forkynner
at mine synder
kommer han aldri mere i hu.
Å, jeg er frelst og salig fordi
Sønnen har gjort meg virkelig fri
fri ifra nøden,
dommen og døden,
amen, halleluja!

Ole Brattekaas er også kjent som sangbokredaktør. I tillegg til at han utga sin egen sangbok, Den lille sanger, fikk han i oppgave å lese korrektur og å gjøre de nødvendige endringene i manuskriptet til sangboken Evangelietoner som kom ut i 1906. Ole Brattekaas var også medlem av sangbok-komiteen. I tillegg til dette arbeidet har Ole Brattekaas skrevet en rekke oppbyggelige bøker, bl. a. flere prekensamlinger. Brattekaas redigerte også sitt eget blad Mellom venner som fikk en stor leserskare over hele landet. Men etter at Ole Brattekaas døde, ble imidlertid bladet en del av For Fattig og Rik.

Vi siterer strofe to (NoS):

Lenge jeg tenkte
Gud ikke skjenkte
nåde til meg, så fattig på alt
Å måtte lide,
kjempe og stride
stod for mitt hjerte levende malt.
Men i min strid, min bedring og flid,
fantes det bare avmakt og død
Lammet har vunnet,
blodet har runnet,
amen, halleluja!

Ole Brattekaas var «en stor personlighet, preget av en sterk tro på evangeliets makt til å løse sjelene», skriver Aanestad om ham. Salmen understreker at vi er løst fra våre synder for Jesu skyld. Jesus tok straffen og vi som var skyldige, gikk fri.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Å hvilken nåde
midt i all våde:
Kristus har kjøpt oss just som vi er!
Han måtte lide,
kjempe og stride,
Han måtte stå mot helvedes hær.
Nu er vi frie – hør og gi akt:
Synden på verdens Frelser er lagt!
Gud nu forkynner
nåde for synder,
amen, halleluja!

Kilder:

Tobias Salmelid (1999), s. 42
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 306-308
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 87

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *