Forfatterarkiv: salmebloggeren

Julen har bragt velsignet bud

Fremhevet

Publisert av
Svar

Julen har bragt velsignet bud.

Dette er en julesalme skrevet av den danske høyskolelæreren og salmedikteren Bernhard Severin Ingemann i 1839. Vi finner den i Dansk Salmebog som nummer 119 med 3 strofer. Melodien er ved C.E.F. Weyse fra 1841.

 Vi sitererer strofe en:

Julen har bragt velsignet bud,
nu glædes gamle og unge.
Hvad englene sang i verden ud,
nu alle små børn skal sjunge.
Grenen fra livets træ står skønt
med lys som fugle på kviste;
det barn, som sig glæder fromt og kønt,
skal aldrig den glæde miste.

Salmen har en historie. «Julesalmen ble skrevet til prestefamilien Fenger i Lynge prestegard syd for Sorø, hvor Ingemann selv bodde», leser vi på Wikipedia. Den var neppe opprinnelig tenkt som en julesalme til gudstjenesten i kirken. Vi får mer en beskrivelse av hvordan barna i prestegården opplevde julen og juleevangeliet. Andre hevder salmen er en sang til juletreet.

Vi siterer strofe to:

Glæden er jordens gæst i dag
med Himmel-kongen, den lille.
Du fattige spurv, flyv ned fra tag
med duen til julegilde!
Dans, lille barn, på moders skød!
En dejlig dag er oprunden:
I dag blev vor kære frelser fød
og Paradis-vejen funden.

Salmen kan nok synges ved gang rundt juletreet. Men den ville nok ikke fungert slik hos oss. Vi har allerede julesanger som er godt innsunget. Både «Glade jul’ og «Deilig er jorden» holder Ingemann levende hos oss. Men I Danmark ble salmen tatt inn i salmeboken ennå mens Ingemann levde. Og salmen har helt klart kvaliteter som står seg: «I dag blev vor kære frelser fød og Paradis-vejen funden.» Det er Jesus som er julens budskap og innhold. Og det er Jesusbarnet som ble født inn i våre kår.  Jesus er nøkkelen inn til Guds rike. Julegleden har vi i Jesus selv. Da kan vi også få ønske hverandre en riktig god jul.

Vi siterer strofe tre:

Frelseren selv var barn som vi,
i dag han lå i sin vugge.
Den have, Guds engle flyve i,
vil Jesus for os oplukke.
Himmerigs konge blandt os bor,
han juleglæden os bringer;
han favner hver barnesjæl på jord
og lover os englevinger.

Kilder:

Dansk Salmebog
Ingemann på Wikipedia

Kor stort at det ventar ein himmel

Publisert av
1

Kor stort at det ventar ein himmel.

Dette er en fin liten sang som ble skrevet av lyrikeren Trygve Bjerkrheim i 1969. Diktet finnes i flere samlinger av forfatteren, men vi har hentet den fra den lille boken I Guds kjærlighet. Den ble utgitt på Lunde Forlag i 1989. Tonen er ved Gunstein Draugedalen og noter til kvadet, som Trygve Bjerkrheim gjerne kalte diktene sine, kan kjøpes blant annet på Notebutikken. Sangen består av fire strofer med versemål 6-5-8-6-5-8

Vi siterer strofe en:

Kor stort at det ventar
ein himmel til sist
der livssoli aldri går ned,
der blomen ei visnar
og døyr på sin kvist,
men blømer i æveleg fred

Det er sagt at Trygve Bjerkrheim har skrevet ca 15.000 sanger og dikt. Når Fanny Crosby skrev over 8.000 og Charles Wesley over 6.000 sanger skjønner vi at Trygve Bjerkrheim har vært svært produktiv gjennom et langt liv. Det er Wilhelm Gravdal som kommer med disse opplysningene. Han har mye fint stoff om blant annet Trygve Bjerkrheim på sin hjemmeside.

Vi siterer strofe to:

Kor stort at det ventar
ein himmel hos Gud,
der kvila er ljuvleg og blid!
Kor stort å få gå
I det snøkvite skrud
Og frydast til æveleg tid!

Vi ser raskt at vi har med en ordkunstner å gjøre etter hvert som vi leser teksten. For det første er strofene skrevet ut fra kjente regler for rim og rytme. Det gjør også mange av diktene til Trygve Bjerkrheim svært sangbare. For det andre så gjentar han ”Kor stort at det ventar” gjennom hele sangen. Det understreker temaet i diktet. Andre verselinje i hver strofe gjentar himmel, men med andre ord. Og for det tredje og siste: Berkrhein faller ikke for fristelsen som mange sangforfattere gjør, nemlig å gå fra det ene emnet til det andre gjennom hele sangen.

Vi siterer strofe tre:

Kor stort at det ventar
ein himmel eingong
når dagen min endar på jord.
Kor stort å få syngja
den herlege song
i himmelens hvitkledde kor!

Sangen har en spesiell bakgrunn som Trygve Bjerkrheim selv forteller i boken. Hans svoger, Trygve Maudal, fikk i ung alder en nedslående beskjed fra legen. Maudal fikk det triste budskapet at han skulle dø. Det var trolig et sjokk. Naturlig nok tenkte Maudal at han hadde livet foran seg. Han var aktiv gårdbruker og som misjonsvenn. Det er da han sier til søsteren, Else: ”Det er godt at det finnes et paradis!”. Da Bjerkrheim fikk høre disse ordene, skrev han diktet: ”Kor godt at det fins eit paradis!”.  Årene gikk og mange år senere i 1969, døde den siste broren på morssiden. Han heter Edvard Røyseland. Da ble denne sangen vi siterer her, til. Sangen er på en måte om døden. Men det er håpet som skinner igjennom. Blomstrene dør, men i landet der livssolen aldri går ned, skal de blomstre i evig fred. Første strofen har vakker naturlyrikk, men grensene sprenges ved at blomstrene aldri visner. Slik også med mennesket som dør i troen på Jesus. Det venter en himmel der vi får gå i den ”snøhvite skrud” og får synge i ”himmelens hvitkledde kor”. Begge er bilder på at vi er løst fra synden og frelst for evig. Det gir grunn til takk og lovsang. Vi har et levende håp og himmel som venter når livet her er slutt.

Vi siterer strofe fire:

Kor stort at det ventar
ein himmel ein dag
for alle som trur på Guds Son!
Der skal med få vera
for evig i lag.
Hav takk for den levande von!

Kilder:

Trygve Bjerkrheim: I Guds kjærlighet.

Sanger med bakgrunnsstoff (1989)

Sangen er sitert med tillatelse fra Lunde forlag


Jeg vil følge deg

Publisert av
Svar

Jeg vil følge deg, min Jesus.

Sangen er skrevet av av den amerikanske sangforfatteren Fanny Crosby og vi finner den i Frelsesarmeens sangbok (FaS) fra 1977 som nummer 265 med fire strofer og refreng. Sangen står plassert under temaet «Hellighet». Refrenget understreker temaet i sangen.

Vi siterer strofe en (FaS):

Jeg vil følge deg, min Jesus,
Hele vegen følge deg;
Og hva enn meg siden møter,
I ditt fotspor følger jeg.

Fanny Crosby har forpliktet seg på å følge Jesus livet ut. Hun ble tidlig opplært i kristen tro og en øyesykdom gjorde at hun måtte lære seg store deler av Bibelen utenat. Både dette og diktningen følte hun som et kall fra Gud. Etterfølgelsen var en del av hennes helliggjørelse.

Refr.:

Følge deg, følge deg,
Hele vegen til din himmel
Vi jeg trofast følge deg.

Vel vet hun at det ikke alltid ville bli lett å gå i Jesu fotspor. Men hun valgte trofast å følge sin mester og Herre hvor hun enn måtte gå. Om vegen blir tung, får hun kraft fra Herren. Og Fancy Crosby var et bønnens menneske. Den fylte henne med kraft fra det høye.

Vi siterer strofe to (FaS):

Følge deg hvor mørket råder
På den veg som jeg skal gå.
Om den enn blir tung, å Herre,
Jeg av deg dog kraft skal få.

Det er kjente tanker vi finner i denne sangen. Vi ser det også klart i andre titler fra hennes hånd. Sanger som «Vis meg veien kjære Frelser» og «Hele veien går han med meg» understreker det samme. Det er forsakelse, etterfølgelse og ledelse. Alt er sentrale tema hos Fanny Crosby.

Vi siterer strofe tre (FaS):

Og når fristeren vil lokke
Meg, min Jesus, bort fra deg,
Jeg på deg da sikkert stoler,
Vet du aldri slipper meg.

Og sangeren er på trygg grunn. Hun vet det er en kamp både i henne og rundt henne. Men Jesus vil holde henne fast. Med Jesus er hun trygg. Det er alltid en sterk tro på at det holder til slutt. Vi har mye å lære av troens liv med sin Frelser hos denne kvinnen. Havnen er målet for reisen. Det er himmelens land hvor hun for evig er frelst hos Jesus. Da er hun hjemme.

Vi siterer strofe fire (FaS):

Til min død jeg vil deg følge,
Trofast kjempe for ditt navn,
Til du engang, kjære Jesus,
Har meg ført i sikker havn.

Kilder:

Frelsesarmeens sangbok (1977)
Frelsesarmeens sangbok (1948)

Eg ved den djupe gravi stend

Publisert av
Svar

Eg ved den djupe gravi stend.

Salmen er skrevet av Anders Hovden i 1924. Vi finner den i Nynork Salmebok (NyS) som nummer 573. Her står salmen oppført med 5 strofer. «Eg ved den djupe gravi steng» er en av de vakreste gravferdssalmene vi finner hos Anders Hovden.

Vi siterer strofe en (NyS):

Eg ved den djupe gravi stend,
med våren lyser over grend
og sjø og skogar glitrar.
Ein barneflokk hev mist si mor
og stend og græt so sårt i kor,
men alle fuglar kvitrar.

Anders Hovden er prest på Toten og han skal i begravelse. En minnes han ekstra godt for den hadde gjort stort inntrykk. Hovden hadde fått melding om ei mor som var død. Hun etterlot seg 10 sørgende barn. Moren var 44 år og de fleste av barna var små. Det bare 2 som var blitt konfirmert. Minste barnet var bare 2 år. Moren døde fra den stote barneflokken så alt for tidlig. Vi kan godt forstå at dette må ha brent seg fast i minnet for alltid: «Ein barneflokk hev mist si mor/og stend og græt so sårt i kor.» Det var en sorgens dag. Men så er det plutselig noe som fanger prestens oppmerksomhet.

Vi sitrer strofe to (NyS):

Eit fagert fivreld, kvitt å sjå,
i solglans flaksar til og frå
og over gravi driver.
Nyst berre det ei åma var,
no hev det fenge vengepar,
og millom blom det sviver.

Med utgangspunkt i den nakne og kalde grav, skjer det noe i dikterens sinn. Det flyr en hvit sommerfugl over graven. Og naturinntrykkene er gjerne sterke hos Hovden. Det er sol, vår, blomster og fuglesang. Naturen våkner til nytt liv og minner oss om et liv på andre siden av død og grav.

Vi siterer strofe tre (NyS):

Skal upp or grav, or gråt og gru
vår sjel mot evigt liv seg snu
frå alt som tungt oss trengjer?
Skal eg få sviva fri og glad
imillom himlens stjernerad,
skal sjeli mi få venger?

Likesom åmen har fått vinger og flyr av sted, skal også den døde en gang vekkes opp. Først kommer sorgen med gråt og gru. Men så skal sjelen «mot evig liv seg snu. Bildene er klare og enkle. Språket er lett å forstå: «Skal eg få sviva fri og glad/imillom himlens stjernerad/skal sjeli mi få venger?»

Vi siterer stofe fire (NyS):

Å, finst det nokon stad eit land
dit dauden ikkje koma kann
og ikkje gråt og tåra?
Der all vår liding fær sitt stogg,
og tåror eimar burt som dogg
i smil mot morgonklåra?

På samme måte er både våren og gudshagen hos Blix er et bilde på livet hos Gud etter døden. Da alt det gamle er blitt borte. Og det er ingen gråt eller sorg. Så er også sommerfuglen eller fivrellet hos Hovden et bilde på den rene og fullkomme livet hos Gud i evigheten. Det som i strofe tre og fire hadde spørsmålstegn etter seg, åpnes med en salig visshet: «Ja Jesus, når eg nemner deg/din himmel herleg opnar seg». Og rekken av naturbilder er ført til endes. Han ser himlen åpne seg og livsens land stige frem. Det er evig sommer. Vakrere kan det ikke bli sagt: «eg livsens land ser stiga/I nådens klænad, rein og kvit/til evig sumar sviv eg dit/der aldri sol skal siga. For en fornyelse av salmene. For et vakkert nynorsk språk. For en ordkunstner. For en lys og befriende kristendom.

Vi siterer strofe fem (NyS):

Ja, Jesus, når eg nemner deg,
din himmel herleg opnar seg,
eg livsens land ser stiga.
I nådens klædnad, rein og kvit,
til evig sumar sviv eg dit
der aldri sol skal siga!

Kilder:


Nynorsk Salmebok

Jens Kåre Engeset: Anders Hovden, diktarprest og folketalar (Samlaget 2002)

Kirken den er et gammelt hus.

Publisert av
Svar

Kirken den er et gammelt hus.

Dette er en kjent salme av den kjente danske presten og salmedikteren N.F.S. Grundtvig. Salmen ble skrevet i 1837 og vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) fra 1985 som nummer 689 med 7 strofer. I Norsk Salmebok fra 2013 står den oppført som nummer 530. I den første salmeboken står salmen plassert under kapitteloverskriften «Kirkevigsel og kirkejubileum.» Melodien er opogitt til å Ludvig M. Lindeman 1840.

Vi sitererer strofe en (NoS):

Kirken den er et gammelt hus,
står om enn tårnene faller;
tårnene mange sank i grus,
klokker enn kimer og kaller,
kaller på gammel og på ung,
mest dog på sjelen trett og tung,
syk for den evige hvile.

Det kan være litt vanskelig for oss å forstå. Kirken den er et gammelt hus. Men den står selv om alt rundt den faller i grus. Mennesket, kirken og Guds hus er knyttet tett sammen hos Grundtvig. Vi sier gjerne at Ordet kommer først. Slik er det ikke hos Grundtvig. Han setter mennesket først. Deretter en kristen. Og det er gjennomført også i de kristne forsamlinger. En kan selv velge hvilken kirke en vil tilhøre og hvilken prest en vil ha. Hos oss er gjerne et sogn en geografisk enhet med egen sogneprest.

Vi siterer strofe to (NoS):

Himlenes Gud visst ei bebor
hus våre hender kan bygge,
Arkepaulunet var på jord
kun av hans tempel en skygge,
selv dog en bolig underfull
bygde ham seg i oss av muld,
reiste av gruset i nåde

«Den mageløse oppdagelse» hos Grundvig førte til at han satte mennesket før Ordet. Guds Ånd var der før Ordet ble forkynt. Det var der i trosbekjennelsen, dåpen og nattverden. Likevel ble ikke Bibelen og Guds Ord tilsidesatt. Gud kommer til oss i Ordet og vekker det til live ved den Hellige Ånd.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Vi er Guds hus og kirke nu,
bygget av levende stener,
som under kors med ærlig hu
troen og dåpen forener.
Var vi på jord ei mer enn to,
bygge dog ville han og bo
hos oss med hele sin nåde.

Grundvig setter heller ikke så klart skille mellom troende og ikke troende som vi gjør her i Norge. Fordi mennesket og det menneskelige settes øverst hos ham, virker det berikende på ham. Og her har vi trolig noe å lære. Vi bør være forsiktig med å skremme vekk de som har avvikende tro. Kanskje hvis vi omslutter de med ekte kjærlighet fra Gud, så et det også lettere for annerledes tenkende å komme frem til en levende tro på Herren. Men det er bare Guds Ånd som kan skape en levende tro.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Samles vi kan da med vår drott
selv i den laveste hytte,
finne med Peter der er godt,
tok ei all verden i bytte.
Ånd er og liv i hver en stund
ordet til oss av Jesu munn,
ordet kun helliger huset.

Trolig kan det berike våre liv om vi lar ekte kristen nestekjærlighet bli løftet frem i våre menigheter. Det er så lett å plassere mennesker i en bås. Jesus så forbi det ytre ved mennesket. Han kunne gå til tolleren og han kunne gå til synderinnen. Og ikke minst fariseerne på Jesu tid satte grenser for hvem en skulle omgås. Grundtvig så også mennesket først.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Dog våre hus med kirkenavn
bygget til Frelserens ære,
der han de små tar mildt i favn,
er oss som hjemmet så kjære.
Herlige ting i dem er sagt,
der har han gjort med oss sin pakt,
han som oss himmerik skjenker!

Kanskje vi oftere ser synderen. Mange av oss ble kanskje båret til dåpen da vi var små. Det første frøet til levende tro var allerede sådd i oss. I min generasjon var det både søndagsskole og kristendomsundervisning i skolen. At det skulle være noe annet enn den Gud vi fikk høre om var utenkelig. Likevel var det få som i voksen alder og etter konfirmasjonen fortsatte å leve som en kristen. Det var så mye annet som lokket. Det navnet som vi var døpt til og senere ble opplyst om, og ble minnet om i skole og kirke, kom på avstand. Troens liv døde ut.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Fonten oss minner om vår dåp,
altret om nattverdens nåde,
alt med Guds ord om tro og håp
og om Guds kjærlighets gåte,
huset om ham hvis ord består:
Kristus, i dag alt som i går
evig Guds Sønn, vår gjenløser!

Men det er også mange hos oss som ikke får til livene sine. De lengter kanskje etter noe mer som kan gi håp og mening. Forfatteren av disse linjene var en slik. Og det var ordene fra en kristen bror for over 50 år siden som førte meg til tro: Kom bli med. Vi samles om Ordet over en kopp kaffe, samtaler og ber. Etter noen møter var livet mitt fullstendig forandret. Kom bli med, kom og se: «Verden vel ei, men dere ser / Alt hva jeg sier, se det skjer / Fred være med dere alle!»

Vi siterer strofe syv (NoS):

Give da Gud, at hvor vi bor,
alltid når klokkene ringer;
samles vi må om Jesu ord,
der hvor fra himlen det klinger:
«Verden vel ei, men dere ser:
Alt hva jeg sier, se det skjer!
Fred være med dere alle!»

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)


Danmarkhistorien.dk: Grundtvigs kristendomssyn

Jesus för världen givit sitt liv.

Publisert av
1

Jesus för världen givit sitt liv.

Salmen er skrevet av den svenske sangforfatteren Lina Sandell i 1880. Den har stått i flere norsk sangbøker og er også utgitt på plate av Carola Häggkvist i 1998. Navnet på albumet er «Blott en dag». Melodien er ved Fredrik A. Ekström fra 1860. Sangen er på 3 strofer og er oppført under «Pasjonstiden». Den engelske utgaven av salmen er plassert under «Easter».

Vi siterer strofe en:

Jesus för världen givit sitt liv:
öppnade ögon, Herre, mig giv.
Mig att förlossa offrar han sig,
då han på korset dör ock för mig.

Det er kanskje litt unødvendig å ta med salmen her. Den er allerede kommentert av flere. Men da vi skulle ta med enda en salme av Lina Sandell, var det ingen utvei utenom denne. Den er helt sentral i Lina Sandell’s sanger og forfatterskap, nemlig forsoningen i Jesus Kristus. Alt annet hun skriver og synger, har sitt utspring i dette. Jesus døde for meg. Han døde ikke bare for verden, men ha ga sitt liv for meg.

Vi siterer strofe to:

O vilken kärlek, underbar, sann!
Aldrig har någon älskat som han.
Frälst genom honom, lycklig och fri,
vill jag hans egen evigt nu bli.

Kanskje litt underlig å tenke på at denne sangen også ganske tidlig ble publisert i en sangbok for barn, nemlig «Svensk söndagsskolsångbok» fra 1908. Noen hevder den opprinnelig er skrevet for barn. Men det er i alle fall et faktum at det falt naturlig for Lina Sandell også å snakke om Jesu død og lidelse til barn. Han ofret seg selv da han døde på korset. Da kan vi, enten vi er barn eller voksne, få tjene ham med våre liv: «Lär mig att leva, leva för dig,
glad i din kärlek, offrande mig.»

Vi siterer strofe tre:

Tag mig då, Herre, upp till ditt barn,
lös mig från alla frestarens garn.
Lär mig att leva, leva för dig,
glad i din kärlek, offrande mig.

Kilder:


Norske og svenske sangbøker

Svenske og norske Wikipedia

Kom ord fra Gud med ånd og liv

Publisert av
4

Kom ord fra Gud med ånd og liv.

Salmen er skrevet av M. B. Landsstad i 1861. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 555 med fem strofer. I Sangboken står den som nummer 35. Vi finner også salmen i eldre salmebøker som Landstads Kirkesalmebog, Landstad reviderte Salmebok og i Nynorsk Salmebok.

Vi siterer strofe en (NoS):

Kom ord fra Gud med ånd og liv
og varm den opp, som kold og stiv
i dødens søvn er sovnet hen,
gjør levende vår sjel igjen!

Melodien er en gammel tone fra 1000 tallet. Den er oppgitt som Erfurt 1524 og Wittenberg 1533. For den som vil lytte til melodien, så er det mulig å søke den opp på YouTube. Den er en av våre mest kjente toner.

Vi siterer strofe to (NoS):

Kom, ord fra Gud, kom hellig sæd,
Og søk deg her et stille sted
i hjertebunnen, tårevætt
og renset for å vokse rett!

Salmen har likheter med en annen salme som Luther oversatte til tysk i 1524 og Landstad til norsk i 1855. Tittelen på denne salmen er «Kom Hellig Ånd med skapermakt». Men den er en pinsesalme, mens vår salme er en åpningssalme.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Det hjelpe Gud, vi får hans ord
i våre hjerters magre jord,
med Åndens varme, nådens regn
til frukt i Guds, vår Herres hegn!

Det brukes kjente bilder fra Bibelen i salmen. Hjertet står for vårt åndelige liv. Her skal det bli sådd slik at det får spire og gro. På åkeren er det kornet som blir sådd. I hjerteåkeren er det Guds Ord. Regnet vanner åkeren. Hjerteåkeren blir vætet med tårer.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Du bar til oss i fulle fang
det gode såkorn dagen lang.
Og ble det sådd med gråt i røst,
så ta med gledesang din høst!

Det vel ikke tårer som skaper liv av det som blir sådd i hjertet. Det er Den Hellige Ånd som får det til å vokse. Uten den kan vi ikke leve som troende. Får ånden gjort sin gjerning, blir det også høstet. Den ble gjerne målt i fold. Det var en urgammel måte å måle brutto avkastning på. Vi finner det omtalt i GT og tidligere også i det nye testamentet i eldre oversettelser. Sår du 1000 liter korn og høster 5000, så har du 5 fold. Det er et mål på 5 ganger innsatsen. 100 fold er da veldig mye og kanskje et mål på det fullkomne.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Om enn vår tid er mørk og kold,
Gi tretti, seksti, hundre fold!
Det minste er i armod stort,
ha takk for hva du alt har gjort!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

E. Rynning (1967) s. 170
Tobias Salmelid (1997), s 226 og 229

Min død er meg til gode

Publisert av
Svar

Min død er meg til gode.

Salmen er skrevet av H. A. Brorson i 1742 etter tysk forelegg fra 1609. Hymnary.org oppgir forfatteren til å være Anna Gräfin von Stolberg. Salmen er på 7 strofer. Den engelske oversettelsen er «For me to live is Jesus, to die is gain to me». På tysk heter salmen «Christus, der ist mein leben». Salmen er publisert i «Ein schön geistlich Gesanguch», Jena, 1609. Det er en salme ved dødsleiet. Oppgitt melodi er M. Vulpius 1609. Salmen kan synges til «O Jesu for din pine» eller «Se nu hvor Jesus treder.»

Vi siterer strofe en:

Min død er meg til gode,
For Jesus er min venn,
Så dør jeg vel til mode
Fra verdens jammer hen.

Det er en salme med en litt merkelig start kanskje. Eller er vi for godt vant. Vi tenker gjerne at hovedbudskapet står i tittelen på salmen. Men i dette tilfellet er det bare delvis. Salmen handler om døden. Hvordan skal den kunne være meg til nytte. Men det er nettopp dette salmen prøver å få frem. Det er en salme som passer til et dødsleie.

Vi siterer strofe to:

Jeg dør med frydetanker,
For jeg er Jesu lem,
Jeg letter glad mitt anker,
Og seiler trøstig hjem.

Det er kjente og kjære bilder som benyttes i salmen. Men det blir ikke platt selv om salmisten skriver om hjerte og smerte. Når den døende lider i smerte, så går hans sukk til Herrens eget hjerte. Det er her han finner trøsten.

Vi siterer strofe tre:

Nå har jeg overvunnet
Og stridt den gode strid,
I Jesus har jeg funnet
Min Fader mild og blid.

Salmen blir en bønn til Jesus om å få dø salig og gå hjem til Jesus. Vi finner således at vandrermotivet går igjen i hele salmen. Jorden er ikke det blivende sted. Men der hvor havnen vanligvis er et bilde på den himmelske strand, så er det ikke slik her. Salmisten letter glad sitt anker og seiler trøstig hjem. Det ser ut til at striden alt er over. Det er ikke noen stormfull reise over et farlig hav.

Vi siterer strofe fire:

Når jeg for ve og smerte
Ei mere tale må,
Så la deg rett til hjerte
Mitt hjertes sukk da gå!

Å sovne inn med ro og fred er ikke alle forunt. For noen er det en hard strid. Men salmen taler nettopp til den som har det vanskelig i dødens stund. Når jeg hverken kan se, tale eller høre, så er likevel Gud med meg. Det er en som har gått i døden for meg. Han er min Frelses klippe og trøst i all min sorg. Han leder meg i troen til jeg skal få møte ham på den andre siden av død og grav.

Vi siterer strofe fem:

Når livets lys utslukkes,
All verden bliver sort,
Når jeg skal dø og rykkes
Fra tidens jammer bort:

Salmen går nesten gjennom trinn for trinn alle de trengslene vi møter som troende på denne jorden. Vers for leser/synger vi om jammer, strid, sukk og ve. Men det er håp. Den som har Jesus som venn, kan dø med håp: «Han letter glad sitt anker og seiler trøstig hjem».

Vi siterer strofe seks:

Da la meg sove stille
Med et fornøyet sinn
Og Gud hengiven vilje
I Jesu armer inn!

Strofe fem og strofe seks er tett knyttet sammen. Det er vist ved et kolon på slutten av strofe fem. Første strofen skildrer døden, mens neste strofe peker på livet i Gud. Salmen avsluttes med en bønn om å bli hos Jesus i troen til «jeg deg hist kan se!».

Vi siterer strofe syv:

O du min frelses klippe
Og trøst i all min ve,
La troen deg ei slippe,
Før jeg deg hist kan se!

Kilder:

Hymnary.org

Med Gud eg trygg og glad kan gå

Publisert av
2

Med Gud eg trygg og glad kan gå.

Salmen er skrevet av Bernt Støylen og utgitt første gang i Salmar og Songar fra 1920. Salmen er også publisert i Nynorsk Salmebok fra 1925 og 1927. Med Gud eg trygg og glad kan gå finner vi ellers i Nynorsk Salmebok (NyS) fra 1972 som nummer 402 med 5 strofer. Den kan synges til melodi B av Johan Muren.

Vi siterer strofe en (NyS):

Med Gud eg trygg og glad kan gå
Kva veg og leid eg fara må
I myrker eller klåra.
I vind og vêr, på sjø og land,
Eg legg mi sak i Herrens hand,
Han stiller storm og båra.

Det er flere salmer med lignende tekst. Vi kan feks. nevne to oversatte tekster av C. O. Rosenius: «Med Gud og hans vennskap» og «Men Gud ved vår sida». Men enda klarere er kanskje den oversatte Brorsonsalmen «Hvor Gud meg fører, går jeg glad.» Denne salmen ble publisert av den tyske presten Lampertus Gedicke så tidlig som i 1711 og altså senere oversatt fra dansk til norsk av Landstad. Det er en fortrøstningsfull salme som forteller oss at vi i troen kan være trygge og glade for Guds vilje er det beste for våre liv. Teksten bygger på Salme 31 i Bibelen. I Norsk Salmebok fra 1985 lyder første del av strofe en slik: «Hvor Gud meg fører, går jeg glad/han, ikke jeg skal råde/jeg alle tider kaller hva/min Gud meg sender, nåde.»

Vi siterer strofe to (NyS):

I stilla høyrer eg hans røyst,
I stormen giv han hjarta trøyst,
Han styrker von og lengsel.
Om natt og dag han er meg nær,
Vert vegen myrk, han ljoset er,
Han lettar all mi trengsel.

Det er en salme bygget på et kjent motiv i salmehistorien, nemlig vandrermotivet. Snart er salmisten på sjøen og snart vandrer han på jorden. Men Gud er med ham i stormen og er lyset om natten. Og det overføres til troens liv: Gud hjelper ham i trengslen.

Vi siterer strofe tre (NyS):

Vert vegen trong og byrda tung,
Min Gud, å gjer meg atter ung
Og ber meg høgt på venger!
Som flyttfugl fer frå framand strand,
Eg lengter til det gode land,
Til Edens sæle enger.

Vandrermotivet bygges videre ut i strofe tre. Om vegen er tung å gå, så gjør Gud ham som en ung mann. Det er lettere å gå når Gud er med. Men her kommer det også inn noe nytt. Gud bærer ham høyt på vinger. Det er et bilde som vi finner flere steder. Gud bærer ham på vinger som ørnen. Og vi leser også i Bibelen om Guds beskyttende vinger. Men flyttfuglen tilfører salmen et evighetperspektiv. Flyyfuglen drar til fremmed strand, men den flytter også hjem igjen. Det fører tanken til at vi vander som fremmed her på jorden. Vi er på vandring til «Edens sæle enger». Bildet om Gudshagen er ellers et kjent motiv hos Elias Blix.

Vi siterer strofe fire (NyS):

Om vegen fell meg lang og leid,
Um titt han tek på ville heid,
Og klunger vil meg såra,
Om eg frå mine skiljast må,
Du Herre sjølv må med oss gå,
Og turka kvar ei tåra!

Første del av strofe fire tilfører ikke salmen noe nytt. Men i siste delen av strofen er salmisten inne på døden. Gud er også med oss i døden: «Om eg frå mine skiljast må/Du Herre sjølv må med oss gå/Og turka kvar ei tåra!» I dødsskyggens dal er det Bibelens ord som taler til oss. Det er hyrdesalmen fremfor noen, Salme 23, 4: «Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg, din kjepp og din stav, de trøster meg.»

Vi siterer strofe fem (NyS):

I daudens natt og skuggedal
Din hyrdingstav meg trøsta skal,
So inkje vondt meg skader.
«Ver ikke redd, eg med deg er!
Mi rettferds høgre hand deg ber,
Eg er din Gud og Fader.»

Kilder:

Bibelen

P. E. Rynning: Norsk Salmeleksikon (1967), s 184

Norsk Salmebok (1985)
Nynorsk Salmebok (1972)