Den veg til livet er so trong.
Dette er en Blix-salme fra 1883 som ble publisert i Nokre Salmar i andre, økende og rettede utgave. Vi finner den gjengitt i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 423 med fem strofer. Nynorsk Salmebok har salmen som nummer 324, også her med fem strofer. Men vi finner ikke salmen i Norsk Salmebok. Første gang den ble publisert var i Nokre Salmar fra 1869. Det er bare gjort små endringer i teksten.
Vi siterer strofe en:
Den veg til livet er so trong,
Der sjeldan rosor anga;
Men klungrar veksa mang ein gong
Og fast ved foten hanga.
Det sting og brenn,
Og blodet renn,
So tidt eg sår og maktlaus stend
Og kvider for å ganga.
Salmen er egentlig skrevet under et besøk i Nordland i 1866. Egil Elseth opplyser at Blix ga den til vennen Carl Olsen på Arnøy. Han var handelsmann hjemme i Gildeskål hvor Blix kom fra og det var penger fra ham som hadde gjort det mulig for Elias Blix å studere. Olsen forstod at Blix kunne tenke seg å bli prest og så det derfor som sin oppgave å hjelpe ham økonomisk. Det var syv år siden Blix hadde besøkt Gildeskål og han ville gjerne besøke sin gode venn før han dro tilbake til hovedstaden. Carl Olsen var mye syk denne sommeren og Elias Blix skjønte nok at det var siste gangen de snakket sammen, forteller Elseth i boken sin om Elias Blix.
Vi siterer strofe to (LR):
So utrygg tidt den vegen er,
Di lyt eg varleg fara!
For myrkheims hovding med sin her
Han vil meg ikkje spara.
På denne ferd
I all mi gjerd
Eg standa må med Herrens sverd.
Det eine kann meg vara.
Olsen har nok mange ganger også kjent på at det er en smertens vei å følge Herren: ”Den veg til livet er så trong / Der sjeldan roser anga / Men klungrar veksa mang ein gong / Og fast ved foten hanga.” Naturlig nok er salmen stemt i moll, men det er en vakker salme som Elseth har plassert under emnet «Eg ferdast på jord som gjest». Det er med andre ord ein salme med pilegrimsmotiv. Flere har ment at salmen har sin bakgrunn i at Blix ble nektet å tale i Gildeskål kirke. Men det stemmer lite med det sinnelag som Blix har vist. Han ville ikke fremheve seg selv. De tre første samlingene med salmer som Blix gav ut, ble publisert anonymt. Salmen er nok heller en takk til en god venn som «har stridt den gode strid og fullført løpet,» skriver Elseth. Nå sitter han ved et dødsleie til sin gode hjelper og gir ham noe som kan være til trøst og oppmuntring.
Vi siterer strofe tre (LR):
Gud sende anden sin til jord,
Han gjeng meg trutt til handa.
Mitt sverd det er hans dyre ord,
Ved det eg traust skal standa.
Ved det eg vinn
Og freden finn
Og gjeng til Gud med siger inn
Når her eg ut skal anda.
Da fikk Carl Olsen høste frukter av det han hadde hjulpet Blix med på veien. Han får hvile i Guds Ord. Gud har gått med ham til nå og skal også styrke ham til den aller siste reisen: ”Gud sende anden sin til jord / Og gjeng meg trutt til handa / Mitt sverd det er hans dyre ord / Ved det eg traust skal standa.” Her kan han finne fred.
Vi siterer strofe fire (LR):
Min Gud, du til ditt barn meg tok
Og med ditt blod meg køypte
Og skreiv meg inn i livsens bok
Og i ditt namn meg døypte.
Den barnetru
Meg bygger bru
Til himmels upp frå strid og gru,
Um so meg dauden gløypte.
Salmen har et pessimistisk syn på tilværelsen på jorden. Vegen er full av klunger og foten blir sår og blodig. Men verst er nok angrepene fra mørkets fyrste, djevelen. Det eneste som hjelper i kampen er Guds Ord som er hans sverd: ”På denne ferd / I all mi gjerd / Eg standa må med Herrens sverd / Det eine kan meg vara.” Da skal den Gud som begynte den gode gjerning i dåpens bad, føre ham vel hjem gjennom alle farer og trengsler.
Og her er Elias Blix på trygg bibelsk grunn som vanlig. Det er bare to veier. Den ene veien fører til livet. Den andre fører til fortapelsen. Slik taler Guds Ord: «Gå inn gjennom den trange port! For vid er den porten og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den.» (Matt 7, 13 -14).
Jesus lovte heller ikke sine disipler at vandringen skulle bli lett. Den som skulle følge i Jesu fotspor måtte tåle kors og trengsel: «Deretter sa Jesus til disiplene: Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det.» (Matt 16, 24 – 25).
Vi vet ikke så mye om hva Blix og Olsen talte om den kvelden. Same kveld som Elias Blix hadde besøkt sogneprest Holch Daae rodde han over fjorden til Nord-Arnøy. Her sitter han ved sykesengen til sin døende venn til langt utpå natten. Det var nok ikke så mye om løst og fast. De talte nok om de åndelige ting og Blix gikk nok ikke før han var sikker på at vennen hadde funnet fred med Gud. Men dagen etter tar Blix farvel med Klokkar-Helge og sin bror og reiser fra hjembygden. Elias Blix kom aldri mer til å reise nordover.
«Den veg til livet er ein salme skriven av ein som kjenner otten og maktløysa framfor pilegrimsferda», skriver Egil Elseth. Blix er rundt 30 år og kjenner kanskje på uro fremfor livet og veien som han skal gå. I salmen skildrer han vandringen på jorden som en reise gjennom villmark og øde landskap. Elias Blix ber om styrke og kraft i hverdagen og til sin siste stund: ”So fylg du meg / Den tronge veg / Og helst når det til kvelden dreg / Og sol i dauden glader.”
Vi siterer strofe fem (LR):
Og um eg her vert trengd og tyngd,
So styrk meg, milde Fader!
Gjev hjarta kraft og evig yngd,
So trengsla ei meg skader!
So fylg du meg
Den tronge veg,
Og helst når det til kvelden dreg,
Og sol i dauden glader!
Kilder:
Bibelen (2005)
Landstads reviderte salmebok (1960)
Egil Elseth: Elias Blix. Verk og virke (1989)