Nåde, nåde utan ende.
Salmen er skrevet av Elias Blix i 1891. Vi finner den som nummer 41 med seks strofer i 4. utgave av Nokre Salmar. Her er salmen plassert under «Søndag Septuagesima». Søndagen kalles også for ”Vingårdssøndagen”. I Nynorsk Salmebok finner vi Nåde, nåde utan ende som nummer 177 med samme antall strofer og plassering i kirkeåret. Landstads reviderte salmebok (LR) har salmen som nummer 221.
Vi siterer strofe en (LR):
Nåde, nåde utan ende,
Å, kor er Guds nåde stor!
Verdi seg frå honom vende,
Gløymde burt hans gode ord.
Men vår Gud oss ikkje gløymde,
Men oss i sitt hjarta gøymde.
Alt frå me i syndi fall,
Gjekk på jordi ut hans kall.
En av evangelietekstene for «Vingårdssøndagen» er lignelsen om vingården. Arbeiderne fikk kall til å arbeide for jordeieren. Motivet går igjen som en rød tråd gjennom hele salmen til Elias Blix. Første gangen kallet gikk ut, var i Edens hage. Gud ropte på Adam etter fallet. Men Adam prøvde å gjemme seg for Gud: ”Fyrste gong i Edens hage / Kalla Gud den falne mann / Bøygd i otte og i age / Adam livsens lovnad vann». Vi er likevel ikke glemt av Gud. Han kaller oss til frelse og liv i Kristus: “Truande det ord um nåden / Vart han frelst frå syndevåden / Og det store livsens ord / Gjekk frå Eden yver jord”.
Vi siterer strofe to (LR):
Fyrste gong i Edens hage
Kalla Gud den falne mann.
Bøygd i otte og i age
Adam livsens lovnad vann.
Truande det ord um nåden
Vart han frelst frå syndevåden.
Og det store livsens ord
Gjekk frå Eden yver jord.
Blix tar i sin salme utgangspunkt i fallet i Edens hage. Dette står sentralt i flere av Elias Blix sine salmer. Vi finner hagemotivet igjen både i salmene Det folk som frægt vil vera og i den kjente påskesalmen I Edens sæle sumar. Bildet benyttes både om kirken og om Kristus. Det gamle Eden gikk tapt i syndefallet. I Kristus er det nye Eden gjenopprettet: ”Vakna, no er ljoset runne / Paradiset atter funne / For det Eden som var tapt / Er ein nådens vingard skapt“. I salmen Nåde, nåde utan ende knytter Blix hagemotivet sammen med vingården. Ser vi derimot på salmen I Edens sæle sumar, finner vi at han kombinerer motivet med bildet livsens aldegard.
Vi siterer strofe tre (LR):
Kvinnesonen knuste ormen,
Frelsa kom i Jesus Krist.
Då gjekk kallet ut som stormen:
Kvar som trur fær nåde visst!
Vakna, no er ljoset runne,
Paradiset atter funne!
For det Eden som var tapt,
Er ein nådens vingard skapt.
De nasjonale strengene går igjen i mange av Blix-salmene. Men Blix blir ikke værende der. Han kombinerer det nasjonale og kristelige i salmene sine. Nasjonale motiv får kristelig innhold. Men også bibelske bilder og språk blir farget av ord og utrykk fra norsk natur. Eksempler på dette finner vi i en av de aller mest kjente salmene til Elias Blix: “Guds signe vårt dyre fedreland / Og lat det som hagen bløma / Lat lysa din fred frå fjell til strand / Og vinter for vårsol røma / Lat folket som brøder saman bu / Som kristne det kan seg søma”. De fleste sentrale motivene hos Blix er med her: Landet, hagen, freden, fjellet, stranden, vinteren , våren, solen, folket og kristendommen. I salmen Nåde, nåde utan ende finner vi også igjen vintreet som et sentralt Blix-motiv.
Vi siterer strofe fire (LR):
Denne vingard utan like,
Grunna av Guds Son på jord,
Det er nådens sæle rike;
Der Guds Ande ved hans ord
Kvar ein syndar inn vil leida
I Guds gjerning å arbeida,
Byd og lokkar blidt med bøn,
Lovar deim so sæl ei løn.
Rynning og Aschim oppgir Matt 20, 1-16 som bibelsk referanse til salmen: “For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen, og sendte dem av sted til vingården. Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. Han sa til dem: ‘Gå også dere bort i vingården! Jeg vil gi dere det som rett er.’ Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: ‘Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?’ ‘Fordi ingen har leid oss,’ svarte de. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også.’ Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: ‘Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.’ De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. Da de første kom fram, ventet de å få mer; men også de fikk en denar. De tok imot den, men murret mot jordeieren og sa: ‘De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.’ Han vendte seg til en av dem og sa: ‘Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?’ Slik skal de siste bli de første, og de første de siste.» ”
Vi siterer strofe fem (LR):
Alt frå morgonstund han kallar,
Lokkar medan dagen lid,
Og når dag til kvelden hallar
Og ved seine nattmåls tid
Kallande han handi retter
Ut til alle folk og ætter.
Til kvart land og til kvar lyd
Gjeng hans røyst og inn deim byd.
Vi kan undre oss over at de som bare hadde arbeidet en time, fikk samme dagslønn som de som hadde arbeidet hele dagen. Men Jesus forteller oss en lignelse om himmelriket. Det må vel bety at i Guds rike går det ikke etter fortjeneste. De siste skal bli de første og de første de siste. Det er Nåde, nåde utan ende hele veien: “Men når dagen ut er runnen / Han til løn oss kallar inn / Den som då vert fulltru funnen / liv til løn av nåde vinn”. Og i siste strofen knytter også Blix den lutherske kallsetikken sammen med det andre sentrale motivet i salmen: Kall til frelse og kall til tjenste: “Herre, vekk då hug og øyra / So ditt kall me gjerne høyra / Alle til din vingard drag / Medan det er enno dag.” Dette motivet finner vi igjen i alle strofene i salmen.
Vi sitere strofe seks (LR):
Men når dagen ut er runnen,
Han til løn oss kallar inn.
Den som då vert fulltru funnen,
Liv til løn av nåde vinn.
Herre, vekk då hug og øyra,
So ditt kall me gjerne høyra!
Alle til din vingard drag,
Medan det er enno dag!
Kilder:
Bibelen (2005)
Landstads reviderte salmebok (1960)
P. E. Rynning (1967), s .46
Egil Elseth (1989), s. 146-148