Der går en mann fra nådens port.
Salmen er skrevet av forfatteren, læreren og salmedikteren Sophie Augusta Bonnevie. Vi finner den i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 632 med fire strofer. Her er den plassert under ”22. søndag etter trefoldighet”.
Vi siterer strofe en (LR):
Der går en mann fra nådens port,
Av glede lyser øyet;
Som dugg for sol er svunnet bort
Den kval som har ham bøyet!
Han har sin Herres hjerte rørt,
Hans angers bønn er kjærlig hørt,
Hans syndegjeld er slettet.
Salmen handler om å ha et tilgivende sinn. Den som er meget tilgitt, vil også elske mye. Mannen i salmen får sine synder tilgitt. Men på sin vei møter han en annen skyldner. Han griper tak i ham og viser at han ikke har forstått nåden: «Hvor går det til at denne mann / Da han sin skyldner møter / I hat og syndig vredes brann / Den arme fra seg støter?» Mannen faller derfor selv for Guds vredes dom. Han har forspilt nåden og fornektet Guds utstrakte og tilgivende hånd.
Vi siterer strofe to (LR):
Hvor går det til at denne mann,
Da han sin skyldner møter,
I hat og syndig vredes brann
Den arme fra seg støter?
Nu har han mørket hånden rakt,
Forbrutt, forspilt er nådens pakt,
For Herrens dom han faller.
To av prekentekstene for denne søndagen handler om å tilgi. Peter gikk til Jesus og spurte ham om hvor mange ganger han skulle tilgi en bror som hadde syndet mot ham. Og Peter trodde nok han tok godt i da han spurte om syv ganger var nok. Han fikk et overraskende svar da Jesus sa: ”Ikke sju ganger, med sytti ganger sju!”. Tilgivelsen skal ikke være en tung plikt for en kristen. Den er en natulig frukt av troen og nådens stand.
Vi siterer strofe tre (LR):
Opp kristenhjerte, våk og bed,
Din vei er full av fare,
Det hårde sinn deg drager ned
I mørkets onde snare.
Har selv du funnet frelsens Gud,
Så tilgi, tilgi, er hans bud,
Syv ganger sytti ganger!
Jesus forteller Peter og disiplene en lignelse. Den handler om den ubarmhjertige tjeneren: ”Derfor kan himmelriket sammenlignes med en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne sine. Da han tok fatt på oppgjøret, ble én ført fram som skyldte ham ti tusen talenter. Han hadde ikke noe å betale med, og herren befalte at han skulle selges med kone og barn og alt han eide, og gjelden betales. Men tjeneren kastet seg ned for ham og bønnfalt ham: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg alt sammen.’ Da fikk herren inderlig medfølelse med denne tjeneren, slapp ham fri og etterga ham gjelden. Utenfor møtte tjeneren en av de andre tjenerne, en som skyldte ham hundre denarer. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: ‘Betal det du skylder!’ Men den andre falt ned for ham og ba: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg.’ Men han ville ikke. Han gikk av sted og fikk kastet ham i fengsel; der skulle han sitte til han hadde betalt gjelden. Da de andre tjenerne så hva som skjedde, ble de dypt bedrøvet og gikk og fortalte herren sin alt som hadde hendt. Da kalte herren ham til seg igjen og sa til ham: ‘Du onde tjener! Hele gjelden etterga jeg deg fordi du ba meg om det. Burde ikke også du ha vist barmhjertighet mot din medtjener, slik jeg viste barmhjertighet mot deg?’ Og herren ble harm og overlot tjeneren til å bli mishandlet av fangevoktere til han hadde betalt hele gjelden. Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror.” (Matt 18, 23-35).
Vi siterer strofe fire (LR):
Betenk hva Gud for deg har gjort!
Hvor kan du nåden svike?
Da må han selv deg støte bort
Fra kjærlighetens rike.
O Herre, smelt vårt hårde sinn,
At vi vår skyldner med oss inn
I nådens favn må drage!
Kilder:
Bibelen (2005)
Landstads reviderte salmebok (1960)
Karen Kampmann Bothner (1963), s. 9-25
Harald Stene Dehlin (1960), s. 147-153
P. E. Rynning (1967), s. 337
Tobias Salmelid (1997), s, 39-40
Lars Aanestad (1962), sp. 277
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 117-118