Den store, hvite flokk, å se.
Denne salmen ble utgitt posthumt etter H. A. Brorsons død i 1764. Det var en samling på 70 salmer som trolig alle er skrevet under Brorsons tid som biskop i Ribe fra 1741-1764. Samlingen fikk navnet Svanesang og den ble utgitt i 1765. Den har en litt mer personlig stil enn salmene som Brorson utga i 1739 under navnet Troens rare Klenodium. Vi finner salmen i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 244 og i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 620 med tre strofer. Salmen står plassert under «Allehelgensdagen».
Vi siterer strofe en (NoS):
Den store, hvite flokk, å se
som tusen berge full av sne
med skog omkring
av palmesving,
for tronen, – hvem er de?
Det er den helteskare som
fra verdens store trengsel kom
og har seg todd
i Lammets blod
til himlens helligdom.
Der holder de nå kirkegang
med uopphørlig jubelklang
i høye kor,
hvor Gud han bor
blant alle englers sang.
Flere hevder at Brorson ikke skrev flere salmer etter sin kones død i 1741. Det er trolig ikke riktig. Men at samlingen fra 1739 er den siste som ble publisert mens Brorson levde, er nok mer i overensstemmelse med de biografiske data om Brorson. Den store hvite flokk å se finnes helt i slutten av Svanesang. En har derfor gjettet på at denne er en av hans siste salmer. Men det er det umulig å få rede på. Det fantes også originale melodier i barokk stil som Brorson benyttet til salmene hjemme i bispegården Taarnborg. Men også disse melodiene er gått tapt.
Den store hvite flokk å se er oversatt til mange språk bl. a. til tysk og engelsk. Det er to forskjellige melodier knyttet til salmen. Men den som har overlevd vandringen over Atlanterhavet til Nord-Amerika, er en norsk folketone fra Heddal (1600) i Telemark. Den ble senere arrangert av Edvard Grieg (1907) og det er også denne melodien vi benytter her hjemme i Norge til denne salmen. Edvard Grieg ønsket at salmen Den store, hvite flokk, å se skulle bli sunget i hans egen begravelse.
Salmen har kun tre strofer hvorav strofe en skiller seg ut fra det to påfølgende. Det kan vi se av følgende sitat fra en dansk utgave av salmen: «Den store, hvide flok vi se / Som tusen berge ful av sne / Med skov omkring av palmesving / For tronen. Hvo er det?» Vi ser at Brorson bruker nordisk natur til å skildre omgivelsene rundt den himmelske skare. Det volder ham heller ikke noen problemer å kombinere dette med palmegrener. Og ser vi nærmere etter, finner vi at Brorsons salmer i det hele ofte er konkrete i sitt språk. Det er hans måte å anskueliggjøre stoffet på slik at vi får en nærhet til innholdet i salmen. Ikke minst sansene spiller inn her.
Vi siterer strofe to (NoS):
Her gikk de under stor forakt,
men se dem nå i deres prakt
for tronen stå
med kronen på
i himlens prestedrakt!
Sant er det, i så mangen nød
en tårestrøm på kinnet fløt,
men Gud har dem
straks de kom hjem,
avtørret på sitt skjød.
Fra syd og nord, fra øst og vest
de samles til hans løvsalsfest,
og Lammet selv
ved livets elv
er både vert og gjest.
Etter at Brorson i strofe en har skildret den store hvite flokk som er frelst i himmelen etter den store trengsel, skildrer han i strofe to deres liv på jorden i kontrast til den himmelske herlighet hjemme hos Gud. Jeg vet ikke noe som virker så sterkt på mitt sinn som nettopp disse verselinjene. Og når vi også tenker på Brorsons harde liv og kall, skjønner vi at dette ikke bare er fagre ord til pynt i kirken.
Det fortelles at H. A. Brorson en dag i sin bispetid i Ribe fikk besøk av en eldre kristen. Vedkommende sier til biskopen: «De skriver så vakkert om korset i deres salmer. Mon tro om de selv har opplevd det.» Brorson tar sin medkristen i hånden og fører ham opp i loftsværelset i sin bolig. Her viser han ham sin lamme og sinnssyke sønn Nicolai som ble syk allerede som 11 – åring. Noe mer forklaring var unødvendig. Dette var et kors som Brorson måtte bære hele sitt liv.
Men også mennesker sto Brorson i mot. Han ble både hånet og latterliggjort, ikke minst av presten Hersleb. Av den stive lutherske ortodoksi ble det hevdet at Brorson ikke var riktig luthersk, når han med Erik Pontoppidans katekisme kunne hevde at en kristen både kan og skal gjøre gode gjerninger. Også Brorsons kontakt med hernhuttene falt mange tungt for brystet. Men verst var nok kritikken fra biskop Herseb.
Det ser ut for at Brorsons helse i 1746 nådde et punkt hvor han faktisk ble forhindret i å utføre alle sine embetsplikter. Steffen Arndal skriver i sin bok at i en innberetning til Fredrik V i 1746 betegner bispekollegaen ham som «en god, men enfoldig og ved svaghed og hypokondri fast uduelig mand.» Dette er en lite rosende omtale, men det er kanskje like mye Herslebs irritasjon over å ble nedstemt av kollegiets pietistiske flertall, skriver Arndal videre. Brorson la ellers i sitt liv og virke både som prest, prost og biskop vekt på å utføre alle sine plikter med den største flid.
Noen av vanskelighetene som Brorson møtte, kan trolig forklare følgende verselinjer i salmen: «Her gikk de under stor forakt / men se dem nå i deres prakt / for tronen stå / med kronen på / i himlens prestedrakt!» Ut over dette er også Brorson godt kjent med den kamp og strid han har her i denne verden. Som kristen kan vi ikke vente å få sympati fra verdens barn når det gjelder det som har med Gud å gjøre. Vi vil alltid være en gjest i denne verden. Men det fritar oss ikke fra å løpe fra vårt himmelske kall også på denne jorden.
De neste verselinjene er Brorson av egen erfaring vel kjent med. Vi opplever mange skuffelser og sorger i denne verden. Den er underlagt synden og heller ikke en kristen blir spart for lidelser som følger med liv og død. Vi opplever ting som er smertefulle. Men det er ikke unormalt. Betydelig verre var det nok i Brorsons samtid. Mange av hans barn døde svært tidlig. Men enda tyngre var det nok å ha et barn som var sinnsykt. Her var dommen hard. Det var en straffedom fra Gud og det fantes heller ingen behandling for sinnssykdom på denne tiden. Da kan vi lettere forstå trøsten i ordene:
Sant er det, i så mangen nød
en tårestrøm på kinnet fløt,
men Gud har dem
straks de kom hjem,
avtørret på sitt skjød.
Men slutten av salmestrofen har en lykkelig utgang som ikke bare skildrer Brorsons sinnssteming. Den henter sitt innhold fra Åpenbaringsboken i Bibelen.
Vi siterer strofe tre (NoS) :
Til lykke, kjempesamling, ja,
nå tusenfold til lykke da,
at du var her
så tro især
og slapp så vel herfra!
Du har foraktet verdens trøst,
så lev da evig vel, og høst
hva du har sådd
med sukk og gråt,
blant tusen englers lyst!
Oppløft din røst, slå palmetakt
og syng av himmelsk kraft og makt:
Pris være deg
evindelig,
vår Gud og Lammet, sagt!
Så mange har prøvd å skildre dette opp gjennom tidene. Og Brorson er ingen ringe poet der han skriver om himmelens løvsalsfest. Denne høytiden ble hvert år i Israel feiret ved slutten av vin- og frukthøsten. Det er således en gledes- og takkefest hvor folk etter gammel skikk levde i løvhytter. Hvor mye større vil da ikke festen i himmelen være? Det er denne evige glede vi får skildret her. Vi leser om den store hvite flokk i Joh Åp 7, 13-17:
«En av de eldste tok da ordet og spurte meg: Disse som er kledd i hvite kapper, hvem er de, og hvor kommer de fra? Herre, svarte jeg, du vet det. Da sa han til meg: Dette er de som kommer ut av den store trengsel, de har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor står de for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. De skal ikke lenger sulte eller tørste, solen skal ikke falle på dem, og ingen brennende hete. For Lammet som står midt på tronen, skal være gjeter for dem og vise dem vei til kilder med livets vann, og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.»
Kilder:
Bibelen (2005)
Landstads reviderte salmebok (1970)
Norsk Salmebok (1985)
Egil Elseth: Hans Adolph Brorson. Pietisten og poeten (1984)
Steffen Arndal: H. A. Brorsons liv og salmedigtning (1994)