Jesus er mitt håp, min trøst.
Landstad oppgir at salmen er skrevet av Louise Henriette av Brandenburg. Salmen ble første gang publisert i to forskjellige tyske salmebøker i 1653. Den ble oversatt til dansk av Fredrich Rostgaard og trykket opp i hans 34 Udvalde Tydske Psalmer i 1734. Vi finner salmen som nummer 565 i Landstads Kirkesalmebog (LK) med ti strofer og som nummer 638 i Landstads reviderte salmebok (LR) med syv strofer. Salmen står plassert under «23. søndag etter trefoldighet». Vi bruker LR som kilde i meget svakt og forsiktig fornorsket form.
Vi siterer strofe en (LR):
Jesus er mitt håp, min trøst,
Han min Frelser er i live;
Derfor jeg med fryd og lyst
Alltid meg tilfreds vil give,
Hva endog meg dødens stund
Gir for tanker mangelund.
Det er noe usikkert hvem som har skrevet salmen, men både LK og LR oppgir Louise Henriette, kursfyrstinne av Brandenburg som forfatter. Som 19 åring ble hun gift med den tyske kurfyrsten Friendrich Wilhelm av Brandenburg. Men Louise Henriette kom opprinnelig fra Nederland. Hun var datter av prins Henrik av Oranien og var født i Haag, 7. desember 1627. Louise Henriette hadde tysk mor og hollandsk far. Hun omtales også som Louise Henriette av Oranien-Nassau.
Vi siterer strofe to (LR):
Jesus Krist, Min Frelser sann,
Lever visst, og jeg skal skue
Ham i løftets skjønne land,
Hvorfor skulle jeg da grue?
Han er hoved, jeg er lem,
Han med seg meg fører hjem.
På tysk heter salmen Jesus, meine Zuversicht og den ble bla publisert i Geistliche Lider und Psalmen. Salmen bygger delvis på ordene i Joh 19, 25-27 hvor det første verset lyder slik: «Men jeg vet at min gjeløser lever; og som den siste skal han stå frem på jorden.» Og salmen ble bla tatt med i Pontoppidans salmebok fra 1740 og i den Evangelisk-kristelige salmebok fra 1798. Herfra kom den også inn i harpen, Lammers og Landstads salmebøker. Salmen har opprinnelig ti strofer.
Vi siterer strofe tre (LR):
Jeg til ham med håpets bånd
Uoppløselig er bundet;
Inntil enden troens hånd
Fast i hans skal blive funnet,
Så jeg vet, i hjertet glad,
Døden skiller oss ei ad.
På den sosiale området var Louise Henriette en meget foretaksom kvinne. Hun gikk i gang med potetdyrking og hun opprettet flere elementærskoler. Louise Henriette grunnla også det første barnehjemmet i Tyskland, som ga plass til 24 barn. Og om hennes ekteskap skriver Richard George i 1899: «En kvinne med indre fromhet, ekte vennlighet, kvinnelig sødme og skarpt intellekt. For kursfyrsten var hennes råd snart uunnværlig i alle offentlige anliggender. Og de hadde et veldig lykkelig ekteskap, et par som modell for hele landet. Louise Henriette arbeidet utrettelig for å lindre lidelse og helbrede de sårene som krigen hadde rammet landet med. I særdeleshet gjelder det den lille byen Bötzow hvor deres aktivitet har kommet innbyggerne til gode, og hvor minnet om Louise Henriette har overlevd til i dag som en velsignet minne.»
Vi siterer strofe fire (LR):
Jeg er kjød og ganske visst
Må til støv og aske vorde,
Men min Frelser, Jesus Krist,
Skal oppvekke meg av jorde,
At jeg må i evighet
Se ham i hans herlighet.
«Faren lot Louise Henriette få en meget solid teoretisk og praktisk utdannelse.» Og Louise Henriette var en meget dyktig kristen kvinne som tross sin unge alder «sto sin mann bi med råd og dåd», skriver Aanestad om henne. Men som mor opplevde Louise Henriette flere spontanaborter og hun fødte seks barn, hvorav bare tre sønner kom til å leve opp. Hun døde i Berlin 18. juni 1667, knapt 40 år gammel.
Vi siterer strofe fem (LR):
Hva her finnes sykt og svakt,
Sterkt og herlig der skal være,
Jordisk bliver ned jeg lagt,
Himmelsk står jeg opp med ære;
Som en skygge bort jeg går,
Der et evig liv jeg får.
Det er utrolig mye visdom og god kristen kunnskap og erfaring i de gamle salmene. Når en leser gjennom strofe etter strofe i salmen, kan det noen ganger hende at budskapet går direkte fra hjerte til hjerte. Det var akkurat dette jeg hadde bruk for i dag. Troen på oppstandelsen og det evige liv kan gi oss trøst og oppmuntring på veien videre i livssamfunnet med Jesus.
Vi siterer strofe seks (LR):
Mine lemmer, vær da glad,
Kristus bærer eder alle;
Visner I som treets blad,
Snart han frem vil eder kalle,
Når basuners sterke lyd
Høres til de frommes fryd.
Det har vært anført at salmen ikke kan være skrevet av Louise Henriette. Blant annet er det hevdet at hun ikke kunne tysk. Det kan godt være at disse opplysningene er riktige, men vi har ikke funnet noe i tyske eller engelske kilder som har bekreftet dette. Vi synes kanskje også at det er litt underlig at Louise Henriette ikke forstod tysk siden tysk nettopp var hennes mors talemål. Og hvis det er riktig at Louise Henriette tok hånd om både økonomien og kulturen i landet, tilsier det at hun trolig også behersket tysk. Hun var i tillegg en viktig politisk rådgiver for sin mann, kurfyrst Friendrich Wilhelm av Brandenburg. Hennes tredje sønn, Fredrik, utropte seg i 1701 til konge i Preussen. Men at hun interesserte seg for salmer, er ganske sikkert. Det var på Louise Henriettes initiativ at salmeboken som Christoph Runge trykte, ble utgitt.
Vi siterer strofe syv (LR):
Kun at ederes ånd seg må
Løs fra verdens lyster rive;
Sjelens himmelske attrå
Må I eder overgive!
Hellige da eder til
Himmelen hvor I være vil!
Kilder:
Bibelen (2005)
Landstads reviderte salmebok (1960)
Landstads Kirkesalmebog (1910)
P. E. Rynning (1967), s. 159 og 350
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 1093-1094
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 289-290