Stunder så kjære.
Sangen Stunder så kjære er skrevet av den svenske predikanten og sangforfatteren Emil Gustafson. Originaltittelen er Stunder, så kära og vi finner sangen publisert med tre strofer og et refreng. Sangen er oversatt til norsk av Salmebloggeren (LeH) i 2012.
Vi siterer strofe en (LeH):
Stunder så kjære
når jeg får lære
hvordan min Jesus så helt elsket meg,
hvordan hans hjerte
brast for min smerte,
da han på korset helt ofret seg.
Stunder så kära er opprinnelig en barnesalme og har derfor et litt enklere språk enn det vi ofte finner hos Emil Gustafson. Det er likevel ikke så lett å få dette frem på norsk. Vi finner for øvrig sangen i Hjärtesånger fra 1895 som nummer 258 under overskriften Barnsånger. Her er tittelen på sangen Barnens högtidsstunder.
Vi siterer koret (LeH):
Jesus han kaller fåret med navn
og tar alle lam kjært i sin favn.
Når ulven kommer,
tårene flommer,
ved din barm, fins ei savn.
Emil Gustafsons barndomshjem ”var preget av en dyp og alvorlig gudsfrykt”, skriver Aanestad. Dette satte tidlig sitt preg på ham slik at Emil allerede ”som barn var klar over at han ville høre Gud til”, forteller Aanestad videre. Og allerede som 16-åring begynte han å vitne om Gud og deltok aktivt i søndagsskolearbeidet.
Vi siterer strofe to (LeH):
Ingen jeg kjenner
blant alle venner,
er ei så øm og så kjærlig som han.
Synden og makten,
verden og prakten,
gir ei en times glede som han.
Senere gikk Emil Gustafson på landbruksskole for å bli gårdbruker slik som faren. Men en plagsom mage- og tarmkatarr satte en stopper for dette og han måtte avbryte studiene. Sykdommen fulgte ham resten av livet og ga ham trolig store smerter. Men i 1884 var Gustafson såpass frisk at han kunne begynne å reise som forkynner. I 1893 ble Emil Gustafson tilsatt som pastor og bibelskolelærer i Göstabo i Näske. Emil Gustafson har gitt ut sangsamlingene Betlehemstjärnan og Hjärtesånger. Han døde 5. mai, år 1900, 37 år gammel.
Vi siterer strofe tre (LeH):
Lærdommen kjære,
ømt jeg vil bære,
slik som Maria i hjertet sitt hus!
Hjelp meg å lytte,
larmen å bytte,
snobbete stemmer, stormenes brus!
Kilder:
Tobias Salmelid (1997), s. 142
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 815-817