En dalende dag, en stakket stund.

Dette er en kjent salme skrevet av Johannes Johnson i 1906. Vi finner den som nummer 830 i Norsk Salmebok (NoS) og salmen er sitert med seks strofer. Her står salmen plassert under temaet «Det forgjengelige livet». Og salmen En dalende dag, en stakket stund synges da også ofte nettopp i begravelser. I Landstads reviderte salmebok finner vi salmen som nummer 386 med seks strofer. Her står salmen plassert under «3. søndag etter påske».

Vi siterer strofe en (NoS):

En dalende dag, en stakket stund
har legemets liv vi til gave,
og slektene skifter som løv i lund
i jordens frodige have.
Så synker vi stilt, så har vi vårt sted
blant tusene glemte grave.

Salmedikteren, misjonspresten og universitetslektoren Johannes Johnson ble født i Alvdal i Østerdalen 1. mai 1864. Faren var sogneprest Anton C. S. Johnson og moren het Decina Secunda Lange. Moren døde da gutten var 11 år gammel og ikke lenge etter ble faren forflyttet til Trondheim hvor Johannes Johnson fikk sin videre skolegang. Han ble student i 1881 og dro til Kristiania for å studere teologi.

Vi siterer strofe to (NoS):

Og dog mitt hjerte forferdes ei,
min sjel er freidig og rolig,
i liv og i død jeg vet min vei,
med begge jeg er fortrolig;
for Kristus, Guds Sønn, har lovet meg
i Faderens hus en bolig.

Under studietiden på universitetet kom han i kontakt med Lars Skrefsrud og ble sterkt grepet av forkynnelsen. Gjennom ham fikk Johannes Johnson også kall til å bli misjonær. Han ble cand. teol. i 1889 og var i et par år prest i Eidanger ved Porsgrunn. I 1892 ble Johannes Johnson tatt opp som misjonær i Det norske misjonsselskap. Sammen med sin kone, Dagny Heidenreich, dro han ut til Madagaskar hvor han kom til å virke som misjonsprest frem til 1911, kun avbrutt av to år hvor han måtte reise hjem til Norge på grunn av dårlig helse.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Selv foran han gikk å berede sted,
et hus ikke gjort med hender,
en evig bolig med liv og fred,
med rom for alle Guds venner.
Der skal vi ham se etter stridens år
om tro vi vårt løp fullender.

Regjeringen ville ha Johannes Johnson til biskop i Tromsø (Hålogaland). Men han sa nei til kallet. I stedet ble Johannes Johnson hovedlærer ved Det praktisk teologiske seminaret i Oslo i 1914. Men 13. juni 1916 døde han mens han ventet på trikken på vei til forelesning. Det var et hardt slag for mange. Johannes Johnson ble bare 52 år gammel. Han var fullstendig utslitt på grunn av hardt arbeid. Det er reist et minnesmerke over Johannes Johnson på Vestre gravlund i Oslo.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Vel intet øye fra jordens egn
har skimtet dets skinnende saler,
vel aner vi kun i billed og tegn
dets glans her i tåkenes daler;
men veien, veien den har vi klar
i Jesus, hans gjerning og tale.

Johannes Johnson har skrevet en rekke salmer både på norsk og gassisk. Hans kanskje mest kjente salme er En dalende dag, en stakket stund. Kristi seier over synden og det onde, lengselen og det kristne håp er sentralt både i Johannes Johnsons forkynnelse og i hans salmer.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Ja, du er veien, vår Frelser sann,
til alle elendige givet,
ditt ord som aldri bedrage kan,
det sannheten er og livet.
Og alt jeg syndet min livsens dag
for din skyld er det tilgivet.

Salmen En dalende dag, en stakket stund ble skrevet på Madagaskar til trøst i sorgen da en ung misjonærhustru lå på det siste. Misjonsprest Johannes Johnson var på reise da han fikk vite at Anna Hodnefjell lå for døden på Masinandraina misjonsstasjon. Det fortelles at Johnson skrev salmen på heste-ryggen og sendte den med bud med følgende hilsen: «Til vår syke, trette søster, fra en vandringsmann. Bud fra sjelens venn og trøster, bringer han.» Salmen ble ganske snart kjent også hjemme i Norge og den ble sunget under Johannes Johnsons egen begravelse.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Så sovner jeg trygt i ditt hellige navn,
du våker til natten ender;
når morgenen stiger, jeg er i havn
og fedrelandet gjenkjenner.
Da kysser jeg med usigelig fryd
de naglemerkede hender.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

Lars Aanestad (1962), bd I, sp. 1112-1119
P. E. Rynning (1967), s. 347
Tobias Salmelid (1997), s. 215
John Stene (1933), s. 134-135

Johannes Johnson på Wikipedia