Opp, gledes alle, gledes nu.
Salmen er skrevet av den danske presten og salmedikteren Thomas Kingo i 1689. Vi finner salmen på bokmål i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 100 med tre strofer. Den ble oversatt til nynorsk av Elias Blix i 1890. Melodien er ved J. Chr. Fr. Hæffner fra 1820. Salmen er en av våre kjæreste salmer som vil synges så lenge det finnes en kristen menighet, skriver Stene. Salmen er svakt normalisert av Salmebloggeren i 2017.
Vi siterer strofe en (LR):
Opp, gledes alle, gledes nu,
Med fryd la fylles sinn og hu,
I Herren, eders glede!
For Jesus han er nu så nær
Og vil fordi han har oss kjær,
Nu i vårt kjød seg klede.
Vi finner salmen i de fleste eldre og nyere salmebøkene. Den har vært med uavbrutt i alle våre norske salmebøker fra og med Landstad. I tillegg finner vi blant annet salmen publisert både i Kingos, Pontoppidans, Guldbergs, Lammers, Hauges og Wexels salmebøker. Landstads Kirkesalmebog hadde salmen på bokmål som nummer 127 med tittelen Op, glædes alle, glædes nu og på nynorsk i Blix-tillegget som nummer 643 med tittelen Upp, gledjest alle, gledjest no. Den danske originaltittelen er Op, glædes alle, glædes nu og salmen er på tre strofer.
Vi siterer strofe to (LR):
Bort sorg, og krenk ei mer vårt sinn,
Guds glede lukker vi nu inn,
At vi kan Jesus favne
Med bønn og hjertens takk og tro;
I ham vi skal vår sjelero
Og glede aldri savne.
Denne adventsalmen har fått en renessanse i og med utgaven vi finner i Norsk Salmebok (2013). Her finner vi salmen som nummer 7 med tre strofer til en ny og vakker melodi av Odd Nordstoga. Salmen ble innspilt på plate i 2009. Den ble utgitt på nynorsk med tittelen Upp, gledjest alle. Juleplaten inneholder sanger både med Sissel Kyrkjebø og Odd Nordstoga.
Vi siterer strofe tre (LR):
Din fred, o Gud, som overgår
Alt det som sinn og sans formår,
Vårt hjerte vel bevare
I Kristus Jesus, at vi må
Så stor en juleglede få,
Som aldri bort skal fare!
Kilder:
Landstads reviderte salmebok (1960)
Landstads Kirkesalmebog (1910)
P.E. Rynning (1967), s. 244
Tobias Salmelid (1997), s. 314
John Stene (1933), s. 39