Sorgen og gleden de vandrer til hope.

Denne Kingo-salmen ble utgitt i 1674 i Thomas Kingos samling av salmer med tittelen Aandelige Siunge-Koor, I. Vi finner salmen i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 181 med syv strofer. Den står plassert under «2. søndag etter Kristi åpenbarings dag». I Norsk Salmebok (NoS) er salmen nummer 463. Her er den plassert under temaet «Trengsel og trøst» med syv strofer.

Vi siterer strofe en (LR):

Sorgen og gleden de vandrer til hope,
Lykke og ulykke ganger på rad.
Medgang og motgang hverandre tilrope,
Solskinn og skyer de følges og ad.
Jorderiks gull
Er prektig muld,
Himlen er ene av salighet full.

Tiden rundt denne publiseringen var full av dramatikk i Kingos liv. Prosten i Kirkehelsinge, Peder Jakobsen Worm dør, og Kingo som var hans kapellan, kunne arve stillingen etter ham. Prost Worm var gift for tredje gang og hadde mange barn. Overtok han embetet, måtte han også gifte seg med enken etter prosten, Sille Balkenborg. Dette tiltalte ham vel egentlig for hun var relativ ung, bare fem år eldre enn ham.

Vi siterer strofe en (NoS):

Sorgen og gleden de vandrer til hope,
lykke og ulykke kommer på rad.
Medgang så ofte på motgang vil rope,
solskinn og skyer de følges òg ad.
Jorderiks gull
er prektig muld.
Himlen er ene av salighet full.

Men allerede måneden etter, i 1668, dør også sognepresten i Slangerup. Søren Poulsen var prest på Kingos hjemsted. Kingo hadde tidligere, i et personlig brev til kongen, bedt om å få sogneprestembetet i Slangerup når det måtte bli ledig. Og kongen hadde svart ja på hans anmodning. Problemet var bare de to enkene. Men etter forhandlinger med enken etter Poulsen, ble hennes krav på pensjon løst.

Vi siterer strofe to (LR):

Alle ting har sin foranderlig lykke,
Alle kan finne en sorg i sin barm.
Ofte er bryst under dyrebart smykke
Fulle av sorger og hemmelig harm.
Alle har sitt,
Stort eller litt,
Himlen alene for sorgen er kvitt.

Kingo overtok embetet i Slangerup og fridde til enken etter Worm. Han fikk ja fra henne og etter at hennes sørgeår var omme, giftet de seg. Sille Balkenborg fikk en forsørger og Thomas Kingo fikk seg en kone. Men Sille hadde imidlertid også en stesønn etter Worms første kone. Han het Jakob Worm og var nå rektor ved latinskolen i Slangerup. Det skulle snart vise seg at han skulle bli en pest og en plage for Kingo.

Vi siterer strofe to (NoS):

Alle ting har en foranderlig lykke,
alle kan finne en sorg i sin barm.
Ofte er bryst under dyrebart smykke
tynget av sorger og hemmelig harm.
Alle har sitt,
stort eller litt,
himlen alene for sorgen er kvitt.

Bare et halvt års tid etter at Kingo hadde giftet seg, ble livet hans imidlertid snudd opp ned enda en gang. Sille Balkenborg dør fra ham. Og Kingo stod alene tilbake med en stor barneflokk. Han klarte å komme igjennom et år som enkemann. Da gifter han seg på nytt med en 16 år eldre enke. De fleste mener det var et gammeldags fornuftsekteskap. Hun trengte en forsørger og Kingo hadde bruk for noen til å ta seg av hans mor og den store barneflokken.

Vi siterer strofe tre (LR):

Velde og visdom og timelig ære,
Styrke og ungdom i blomstrende år
Høyt over andre kan hovedet bære,
Faller dog av og i tiden forgår,
Alle ting må
Enden oppnå,
Himmelens salighet ene skal stå.

Kingo hadde ellers også sitt å stri med på det indre plan. «Hele sitt liv måtte han kjempe med sitt temperament og sterke lidenskaper,» skriver Eivind Brager om Kingo i sin bok. Ikke minst i Worm-saken kom dette klart til syne. Han besvarte Worms spotteviser med å slå tilbake med samme mynt. Også i hans bispetid i Odense var Worm der med sine skandaledikt. Men da Jakob Worm også skrev bespottelig om kongen, var hans dager talte. Worm ble dømt til døden. Kingo gikk imidlertid i forbønn for sin gamle fiende. Straffen ble omgjort til livsvarig fengsel og Jakob Worm ble sendt til Trankebar. Kingo var endelig kvitt sin plageånd gjennom 20 år.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Velde og visdom og timelig ære,
styrke og ungdom i blomstrende vår
høyt over andre sitt hode kan bære,
Faller dog sammen i alderdoms år.
Alle ting må
en gang forgå,
himmelens salighet, den skal bestå.

Men feil var det nok på begge sider. «Alle har sitt / Stort eller litt / Himlen alene for sorger er kvitt». Livet går opp og ned her i verden. Og også store åndshøvdinger her på denne jorden, har sine feil og syndige tilbøyeligheter. «Sorgen og gleden de vandrer til hope / Lykke og ulykke kommer på rad» viser også med tydelighet at livet til Kingo ikke alltid var noen dans på roser.

Vi siterer strofe fire (LR):

Deiligste roser på tornebusk gløder,
Skjønneste blomster har tærende gift,
Titt under rosenkinn hjertene bløder
For at dog skjebnen så selsomt er skift.
Ulykkers vann
Bruser om strand,
Himlen alene er salighets land.

Her finner vi igjen rosemotivet. Det er ellers Brorson som gjør den til hovedmotiv i sine salmer. Hos ham står rosen som et bilde på Kristus, som f. eks. i salmen Den yndigste rose er funnet. Men noen ganger kan rosen få en dobbel betydning. Rosen blant tornene kan også stå for alt som er vakkert her på jorden. Men dypest sett er den Jesus selv: «La verden kun alt fra meg tage / La tornene rive og nage / La hjertet kun beve og briste / Min rose jeg aldri vil miste».

Vi siterer strofe fire (NoS):

Deiligste roser på tornebusk gløder,
skjønneste blomster har tærende gift.
Titt under rosenkinn hjertene bløder
over at skjebnen så selsomt er skift.
Ulykkers vann
bruser mot strand,
himlen alene er salighets land.

Men hos Kingo får rosen en annen betydning. Den kan bedra i all sin prakt og skjønnhet. «Deiligste roser på tornebusk gløder / Skjønneste blomster har tærende gift». Livet er ikke som rosen. Den skjuler mye lidelse. Og derved overfører han rosemotivet til mennesket: Titt under rosekinn hjertene bløder. Kingo klarer ikke helt å slippe gleden løs. Han strider med seg selv og andre. Etter lykke kommer sorg. Bare et sted er han løst, fri og glad: «Ulykkens vann / Bruser om strand / Himlen alene er salighets land».

Vi siterer strofe fem (LR):

Vel da, så vil jeg ei gjøre meg møye
Om ikke verden går etter min akt,
Ingen bekymring skal kunne meg bøye,
Intet skal gjøre mitt hjerte forsakt.
Sorgen skal dø,
Gledenes frø
Blomstre på himlelyksalighets ø.

Vi har ellers ikke funnet noen spesiell bakgrunn for denne salmen. Men Kingo har trolig brukt et gammelt svensk ordspråk sitert i Swenska Ordseeder och Lährespråk fra 1665. Der heter ordspråket: «Glädien och Sorgen dhe fölias giärna ath.» Når vi i vår tid bruker ordspråket, er det nok takket være Kingos salme Sorgen og gleden de vandrer til hope.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Vel da, så vil jeg ei gjøre meg møye
om ikke verden går etter min akt.
Ingen bekymring skal kunne meg bøye,
intet skal gjøre mitt hjerte forsakt.
Sorgen skal dø,
gledenes frø
blomstre på himlens lykksalige ø.

I selve diktningen viser den barokke stilen seg med kontrastene og de voldsomme virkemidlene. Det passer som hånd i hanske på nettopp Kingo. Han så det nok allerede nå, men det skulle bli enda klarere i Aandelige Siunge-Koor, II. Kingo hadde bruk for nåden i Herren. Hans senere diktning hadde en dypere klang. Men allerede i Sorgen og gleden de vandrer til hope, ser vi en Kingo som innser jordelivets ufullkommenhet.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Angsten skal vendes til varende glede,
smerten skal vinne så salig en fred,
armod bli kledd i det rikeste klede,
styrke skal komme i svakhetens sted,
sorgen forgå,
gleden bestå –
himlen kan ene alt dette formå.

Det ser ut for at Kingo drar med seg dualismen og dobbeltheten mellom tvil og tro gjennom hele sitt liv. I en av sine senere salmer kommer denne spenningen enda klarere frem: «Snart i sorg, snart på fote / Snart i fall og snart på fote / Ofte uten sinnets ro / Alltid fylt av Jesu tro». En bevende tro er også en tro. Den som tar sin tilflukt til Jesus, skal bli frelst. Det er Kingos vitnesbyrd inn i vår tid: «Aldri er jeg uten våde / Aldri dog foruten nåde».

Vi siterer strofe syv (NoS):

La da min lodd og min lykke kun falle
slik som min Gud og min Herre det vil!
La kun misunnelse øse sin galle,
la også verden få drive sitt spill!
Tidsvevens bom
løper deg tom,
himlen skal vende det alt sammen om.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1960)

Egil Elseth: Til paradis med sang (1985)
Egil Elseth: Salmer og skjebner. Vers på veien gjennom kirkeåret (1994)
Egil Elseth: Thomas Kingo. Veversønnen som ble salmedikter (1985)
Eivind Brager: Tonen som bærer (1983)
Snorre Evensberget/Dag Gundersen: Bevingede ord (1963)

Thomas Kingo på Wikipedia