Det er så underlig her i verden.
Sangen er skrevet av læreren og salmedikteren Hans Utbø og vi finner den i Storm og Stille (SoS) fra 1880 med ni strofer. Til tittel på sangen har forfatteren selv føyd til «Pilgrimsveien». Melodien som er oppgitt, er Det er så godt at om Jesus synge.
Vi siterer strofe en (SoS):
Det er så underlig her i verden,
å se på børnenes pilgrimsferden:
den går jo opp, og den går jo ned,
den går i uro, den går i fred.
Vi finner totalt 108 sanger i Storm og Stille. De spenner over et stort spekter fra leilighetssanger til sanger ved høytid og fest så vel som sanger om troens kamp og seier og åndelige viser om vårt himmelske hjem. Noen kapitteloverskrifter har forfatteren selv lagt til så som naturen, høytidssanger, ved morgen og kveld, ved graven, bryllupssanger og ved sammenkomster.
Vi siterer strofe to (SoS):
Den går med jubel i rosenhaven,
den går med beven på rand av graven,
den går med gråt, og den går med sang,
den faller fort og den faller lang.
Hans Utbø skriver enkelt og forståelig. Han bruker et språk som er lett å skjønne for alle. Bildene er naturlige og innarbeidet i kristelig språkbruk så som Rosenhave, Tabor i glans og glede og Kedron den dype dal. Og det virker som hans penn flyter lett og naturlig i utformingen av både dikt og sanger.
Vi siterer strofe tre (SoS):
Den går på Tabor i glans og glede,
i lyst og skinnende høytidsklede,
den går i Kedrons den dype dal
Og opp til Frelserens kors og kval.
Sangen er som tittelen sier, en kristen pilegrimssang. Det er med andre hjemlandsmotivet som går igjen i denne sangen. Som kristne er vi på vandring mot et annet sted. Denne jorden er ikke vårt endelige mål. Selv om livet tar slutt når vi dør, finnes det en virkelighet bak død og grav. De døde skal en dag bli ikledd uforgjengelighet og så skal vi som tror, for alltid være sammen med Herren.
Vi siterer strofe fire (SoS):
Den går, hvor kjødet vil nødig være,
men hvor vi ydmykhet mer skal lære,
den går jo titt som i ild og vann:
vår Gud vil se, om vi holder stand!
Hans Utbø ”diktede sange med stor letthet og hurtighed, og når man tager hensyn til hans ungdom og uddannelse, må man forbauses over den poetiske frihed og formskjønhed, som mange af dem eier”, skriver H. G. Heggtveit i forordet til diktsamlingen Storm og Stille.
Vi siterer strofe fem (SoS):
Den går i rikdom og velmaktsdage,
men også der, hvor man sult får smage,
den går i rekker av spottenavn,
men også tidt som i moders favn.
I sine første skoleår leste Hans Utbø ikke så lite skjønnlitteratur. Shakspears diktverker tiltalte ham mye ved sin dype menneskekunnskap og sitt gripende alvor. Det samme var for øvrig også tilfellet med både Ibsen og Bjørnson. En annen forfatter som han var opptatt av, var Søren Kirkegaard. Men ellers så fremhever Hans Utbø at den beste boken er Bibelen. Nest etter Bøkenes Bok nevner han skrifter av Luther, Arndt, Franke og Rosenius.
Vi siterer strofe seks (SoS):
Jeg har ei visdommen fullt i øie,
jeg kan ei nevne Guds skjulte veie;
men sant og visst jeg i hjertet vet,
at alle heter: Barmhjertighet!
For ettertiden er nok Hans Utbø mest kjent som sangforfatter selv om han gjennom flere år virket både som lærer og kirkesanger. Men det er litt synd at vi i sangbøkene våre ikke finner noen sang av Hans Utbø oppført under temaene ”Kamp og seier” eller under ”Det kristne håp” hvor jeg synes han er på sitt aller beste.
Vi siterer strofe syv (SoS):
Og alle veier til sammen støder
i Jesus Krist, som for synden bløder;
for han er veien til salighet.
Det giver vandreren salig fred!
Heggtveit har også tanker om hva som er mest typisk for diktningen til Hans Utbø. «Eiendommelig for dem alle er den dype inderlige himmellengsel og varme kristenkjærlighet”, skriver han. Men Utbø har også en forkjærlighet for naturens skjulte sukk etter forløsning, forteller han videre.
Vi siterer strofe åtte (SoS):
Dog er det underlig her i verden,
å se på børnens pilgrimsferden:
den går jo opp, og den går jo ned,
den går i uro, den går i fred.
Sangen står på side 117-118 i Storm og Stille. Jeg kjenner ikke til om den ble tatt inn i noen norsk sangbok, men den første verselinjen begynner opprinnelig slik: “Det er saa underligt her i Verden”. Strofe en og åtte er nesten helt like. Det betyr vel også at det er her sangens hovedbudskap ligger. Vi er på vandring. Vårt liv er som en pilegrimsferd. I livet møter vi både medgang og motgang. Det skifter mellom uro og fred. Men det fører oss stadig nærmere vårt himmelske hjem: ”Men la saa gaa vi er enda glade / vi faar snart Foden paa Stadens Gade!“
Vi siterer strofe ni (SoS):
Men la så gå! vi er enda glade, –
vi får snart foten på stadens gade!
O, Gud skje lov, at det bærer hjem
til himlens søte Jerusalem.
Kilder:
Sangboken (1962)
Storm og Stille (1880)
Tobias Salmelid (1997), s. 410
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 1087-1088