Hvor deilig det er å møte.
Sangen er skrevet av Kirsten Aagaard Hansen i 1871. Vi finner den i Sangboken Syng for Herren (SaB) som nummer 561 med fem strofer. Melodien er ved Sophie Dedekam fra 1840.
Vi siterer strofe en (SaB):
Hvor deilig det er å møte
Når ene man vandrer frem,
En broder- og søsterskare
På veien til samme hjem!
Det er som en kvegende luftning
Som Herren oss sender ned.
Det styrker den trette vandrer
På veiens besværlighet.
Kirsten Aagaard Hansen ble født i Moss 18. januar 1850 hvor hennes far på den tiden var lærer ved realskolen. Da hun var 18 år, reiste hun til England for å studere språk og senere fikk hun også et opphold i Frankrike. Kirsten Aagaard Hansen var således meget språkmektig og behersket engelsk, tysk, fransk og latin fra hun var ganske ung.
Vi siterer strofe to (SaB):
Da banker hjertet, og blodet
Så varmt gjennom årene går.
Og hva det vil si å elske,
Først da vi til fulle forstår,
For da brenner kjærligheten,
Ei smittet av jordisk glød,
Så ren og så sterk den luer
Og kjenner ei kulde og død.
Da Kirsten Aagaard Hansen kom hjem til Norge i 1871, var faren blitt prest i Vikedal i Ryfylke. Her var mange blitt omvendt til Gud gjennom forkynnelsen til vekkelsespresten Lars Oftedal. Kirsten Hansen ble raskt en del av vekkelsen og hun deltok aktivt i dette miljøet. I kjølvannet av Oftedalsvekkelsen, skriver hun en rekke dikt og sanger i en kort periode.
Vi siterer strofe tre (SaB):
Og er så for fullt vårt hjerte,
Og kan vi ei tale ut,
Da bærer vi frem i bønnen
De kjære for nådens Gud.
Vi nedber velsignelsens fylde,
Det beste vårt hjerte vet,
Alt over det elskede hode
For tid og for evighet.
Da faren i 1876 ble prest i Strinda, flyttet Kirsten Aagard Hansen til Kristiania. Her ble hun engasjert i språkundervisning og oversettelsarbeid. Hennes arbeid var særlig rettet inn mot oversettelser fra tysk og engelsk. Kirsten Aagard Hansen fikk utgitt samlingen Fem Digte, Ny Kristelig Kalender og redigerte første årgang av Søndagen i hjemmet.
Vi siterer strofe fire (SaB):
Det gis ikke jordisk slektskap,
Ei blodets dets sterke bånd
Som så binder hjerte til hjerte,
Forener så ånd med ånd,
Som dette å eie isammen
Én Herre, én tro, én dåp,
Som barn av den samme Fader
Og født til det samme håp.
Men mye av sitt liv viet hun til oversettelser av teologisk og biografisk litteratur. Kirsten Aagard Hansens siste leveår ble imidlertid litt av en prøvelse både for henne og for hennes nære venner. Til slutt bestemte de seg for å be til Gud om helbredelse. Gud hørte bønnen, men svaret var annerledes enn forventet. Få dager etter, i 1902, døde Kirsten Dorothea Aagaard Hansen, 52 år gammel.
Vi siterer strofe fem (SaB):
Og når så den siste fiende
Med ære beseiret er,
Da skal vi møte de kjære
Som frelste i himlens hær.
Der tales ei mer om å skilles,
Der sies ei mer farvel,
For evig vi vandrer sammen
Ved livsens sprudlende vell.
Kilder:
Sangboken (1983)