No soli bakom blåe fjell.
Salmen No soli bakom blåe fjell ble først publisert i Nokre Salmar i 1875. I senere utgaver finnes den både i Nokre Salmar fra 1883 og 1891. Det hviler ro og fred over denne vakre kveldsalmen til Elias Blix. Vi finner salmen i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 817 med fire strofer. I Barnesalmeboken (BS) er den nummer 267.
Vi siterer strofe en (NoS):
No soli bakom blåe fjell
sitt ljose andlet gøymer,
og mørker over heimen fell,
og jordi ligg og drøymer.
Gud, lat di åsyn lysa ned,
så heilag fred
inn i vårt hjarta strøymer!
Det lir mot kveld og solen går ned: ”No soli bakom blåe fjell / sitt ljose andlet gøymer.” Vi opplever nordisk solnedgang. Det skjer ikke plutselig. Vi får tid til å omstille oss. Det går mot kveld. Solen blir borte og mørkret tar gradvis over. I «soleglad» betyr egentlig det andre leddet «glidning.» For noen er det en trist stemning når solen glar. Andre finner den romantisk og søker gjerne et svaberg sammen med sin elskede for å se solen gå ned i havet.
I Elias Blix sin natur er det høye fjell. Han er nok hensatt i Nordlands natur hvor fjellene er stupbratte ned mot havet. Det er litt rart at han bruker fjell og ikke hav. Men siden han forlot Nord-Norge i 30-årsalderen, er det vel naturlig at det er fjell og ikke sjø. Selv om solen går ned, er det likevel en som ikke slumrer og sover. Det er vår himmelske far: ”Gud, lat di åsyn lysa ned / så heilag fred / inn i vårt hjarta strøymer!” Derfor kan Blix trygt gå til ro for natten: Guds åsyn lyser ned. Vi finner det også i Davids Salme 139, 11 -12: «Og sier jeg: «La mørket dekke meg og lyset omkring meg bli til natt», så er ikke mørket mørkt for deg, og natten er lys som dagen, ja, mørket er som lyset.»
Vi siterer strofe to (NoS):
Kom, Jesus, inn og med meg ver
når det til kvelden stundar!
Og lat din engel standa her
ved lægjet når eg blundar,
og vara vel min kvilestad!
Og vekk meg glad
til song med fugl i lundar!
I Blix sin kveldssalme står det englevakt: «Kom, Jesus, inn og med meg ver / når det til kvelden stundar / Og lat din engel standa her / ved lægjet når eg blundar.» De to første strofene av salmen passer derfor godt også som en godnattsang for barn. No soli bakom blåe fjell formidler himmelsk trygghet og hellig fred.
Naturen er viktig hos Elias Blix. Men den peker ofte utover seg selv. Blix overfører naturbildene til kristenlivet. Solnedgangen blir derfor et bilde på døden. Men han har et mer avklaret forhold til sin siste kveld i denne salmen enn i sine første salmer. Det er tydelig at Blix har strevet med sitt forhold til døden. Men det rare er at dette ikke er typisk for Blix. Hans ståsted var nærmest fast, da han sto frem som salmedikter. Blix visste hva han trodde på. Han vokste opp med salmebok, Bibel og huspostill. Det var moren som stod for hans kristne oppdragelse. Faren døde da Elias var 3 år gammel. Hun hadde nok lært ham om bønn og sunget med ham. Det er en sterk ballast som følger ham livet ut.
Vi siterer strofe tre (NoS):
Men når eg her min nattverd held,
og livet kring meg tagnar,
eg minnast må min siste kveld,
då ikkje meir det dagnar.
Når soli neste morgon stend
opp over grend,
ho meg då inkje gagnar.
I strofe tre nevner Blix nattverden. Det var også Herrens siste måltid før han skulle lide å dø. Vegen er derfor kort til Blix egen avslutning på livet. Det er den siste kvelden. Når solen går ned, er det for siste gang. Naturen går nok mot morgen igjen, men i livet hans det ikke mere «dagnar»: Når soli neste morgon stend / opp over grend / ho meg då inkje gagnar.
Men salmen slutter ikke med det. Blix kan gå mot sin grav med hevet blikk. Han ser alltid fremover. Jesus fører ham til livsens land. Når det er slutt, er det ikke slutt. På den andre siden av døden, skal han våkne opp til en ny morgen. Det er en klassiske kobling mellom solnedgangen og livskvelden, sier Jørund Midttun i en kommentar til salmen. «Hjemme hos oss går denne salmen under navnet «Jesus-sangen», og er svært populær som aftenbønn i den yngre garde», skriver han videre. Og «jeg tror ikke jeg vet om noen annen salme som på en så enkel og jordnær, og samtidig tillitsfull måte gir uttrykk for det kristne håp.»
Vi siterer strofe fire (NoS):
Men Jesus fører meg ved hand,
eg ikkje råd skal sakna.
Han fører meg til livsens land,
der alle stormar spakna.
Når eg i grav er gøymd og duld,
for Kristi skuld
eg skal ein morgon vakna.
Kilder:
Norsk Salmebok (1985)
Bibelen (1998)
Egil Elseth: Elias Blix. Verk og virke (1989)