Opp alle som på jorden bor.
Salmen er skrevet av den tyske presten og salmedikteren Paul Gerhardt i 1647. Vi finner den i Landstads Kirkesalmebog som nummer 519 med åtte strofer og i Landstads reviderte salmebok som nummer 554 med syv strofer. Danske Salmebog har salmen som nummer 30 med seks strofer, mens den norske salmeboken Ære være Gud (ÆvG) har salmen som nummer 249 med seks strofer. Melodien er ved Nicolaus Herman fra 1554.
Vi siterer strofe en (ÆvG):
Opp, alle som på jorden bor,
og takk vår Gud med flid!
Hans pris med hellig englekor
syng ut til evig tid.
Salmen er kanskje ikke blant Paul Gerhardt mest kjente salmer og regnes heller ikke med blant hans aller ypperste salmer, men det er like fullt en fortrøstningsfull salme som forteller at Gud tar seg av oss i alle situasjoner i livet. Salmen ble første gang oversatt til dansk i 1740 og senere revidert av C.J. Brandt i 1885. Den tyske originaltittelen er Nun danket all und bringet Ehr.
Vi siterer strofe to (ÆvG):
Han gir oss helbred, liv og brød
så fritt og ufortjent.
I angst og uro, sorg og nød
han har oss hjelpen sendt.
Salmen bygger blant annet på Siraks bok kapittel 50 hvor det står: ”La oss prise Gud, all verdens Herre, som overalt gjør store under, som helt fra mors liv viser oss omsorg, som handler med oss i barmhjertighet. Måtte han gi oss glede i hjertet og la det råde fred i Israel i våre dager som i gammel tid. Måtte hans barmhjertighet alltid være hos oss, måtte han forløse oss i vår levetid!” (Sir 50, 22-24).
Vi siterer strofe tre (ÆvG):
Skjønt synden alltid for ham står,
han skuer nådig ned;
endog velgjerninger vi får
av ham i straffens sted.
Aanestad forteller at salmen er en takke- og lovsprisningsalme med klare paralleller til salmedikteren Martin Rinkart som skrev salmen Nå la oss takke Gud, eller Nun danket alle Gott som den heter på tysk, ut fra det samme avsnittet i Sirkas bok. Men mens Rinkart dikter mer ordrett ut fra teksten, gjengir Gerhardt den på en mer fri og reflektert måte. Det er likevel Rinkarts salme som kom til å slå igjennom som en av den lutheske kirkes grunnsalmer. Salmen er ofte omtalt som The Lutheran Te Deum.
Vi siterer strofe fire (ÆvG):
Han gi en fast og stadig tro
og sann frimodighet,
så vi kan tjene ham med ro
i verdens villsomhet!
Landstad plasserte salmen under 14. søndag etter trefoldighet i sin salmebok. En av den gamle evangelietekstene for denne søndagen handler om den takknemlige samaritan: ”På reisen til Jerusalem dro Jesus gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. Da han var på vei inn i en landsby, kom ti spedalske menn imot ham. De ble stående langt unna og ropte: «Jesus, mester, ha barmhjertighet med oss!» Han så dem og sa: «Gå og vis dere for prestene!» Og mens de var på vei dit, ble de rene. Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt frisk. Han lovpriste Gud med høy røst, kastet seg ned for Jesu føtter med ansiktet mot jorden og takket ham. Denne mannen var en samaritan. Jesus sa: «Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?» Og han sa til ham: «Reis deg og gå! Din tro har frelst deg.»” (Luk 17, 11-19).
Vi siterer strofe fem (ÆvG):
Så lenge her vi leve skal,
er han oss sol og skjold;
om enn vi går i dødens dal,
vi blir i god behold.
Dette er en salme om Guds allmakt og den vektlegger tryggheten og takknemligheten ved det å høre Herren til: ”Han gi en fast og stadig tro / og sann frimodighet / så vi kan tjene ham med ro / i verdens vilsomhet”. Men mange ser ikke Herrens velgjerninger og av de spedalske som ble helbredet var det bare en som vendte tilbake til Jesus for å gi ham æren. Det ser vi også i søndagens tekst om den syke ved Betesda: ”Etter dette kom en av jødenes høytider, og Jesus dro opp til Jerusalem. Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger. Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre. De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse, for en engel fra Herren steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde. Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år. Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og sa til ham: «Vil du bli frisk?» Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en annen uti før meg.» Da sier Jesus til ham: «Stå opp, ta båren din og gå!» Straks ble mannen frisk, og han tok båren sin og gikk. Men det var sabbat denne dagen, og jødene sa til ham som var blitt helbredet: «Det er sabbat, du har ikke lov til å bære båren.» Han svarte: «Han som gjorde meg frisk, sa: ‘Ta båren din og gå!’» «Hvem er det mennesket som sa at du skulle ta den og gå?» spurte de. Han som var blitt frisk, visste ikke hvem det var, for Jesus hadde trukket seg unna; det var så mye folk der. Senere fant Jesus mannen på tempelplassen og sa til ham: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.» Mannen gikk da og fortalte jødene at det var Jesus som hadde gjort ham frisk.” (Joh 5, 1-15). Slik er Jesus. Like inn i dødens stund har han lovet at han også vil gå med oss.
Vi siterer strofe seks (ÆvG):
Vårt øye selv han lukker til
i dødens tunge natt,
og når vårt hjerte briste vil,
er han vår del og skatt.
Kilder:
Landstads Kirkesalmebog (1910)
Landstads reviderte salmebok (1960)
Ære være Gud (1984)
P. E. Rynning (1997), s. 244
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 598