For Guds folk er hvilen tilbake.

Dette er en kjent sang om det kristne håp skrevet av Per Nordsletten i 1891. Vi finner den som nummer 832 Sangboken fra 1962 og som nummer 865 i Sangboken (SaB) fra 1983. Sangen er en fri bearbeidelse av Peder J. Moe sin sang fra 1889 eller Peder Myklebust som han kalte seg den gang. For Guds folk er hvilen tilbake er sitert med 7 strofer i begge sangbøkene og den står nevnt i Gunnar Dehli sin bok om Per Nordsletten fra 1928.

Vi siterer strofe en (SaB):

For Guds folk er hvilen tilbake
I himmelens salige hjem.
Bak trengselens skyfulle dage
En hviledag venter på dem.

Det er vel kanskje ikke så ofte vi får høre hjemlandstonene i Per Nordslettens sanger. Han var vel helst for redd at de troende skulle tenke for mye på livet etter døden. Per Nordsletten var veldig opptatt av å leve Gud til behag her og nå. De kristne ble formanet til å leve et rent liv som Guds barn. En skulle ikke ta det for enkelt med troens liv. Det er arven fra Hans Nielsen Hauge som klinger med både i tale og sang. Mye av Per Nordslettens tidlige forkynnelse hadde derfor også mer loviske toner enn den fikk senere i livet hans. «I den første tid av sitt kristenliv var han redd for Rosenius’ skrifter, og syntes de gikk for langt i evangelisk retning», skriver Dehli. Men på Sunnmøre møtte Per Nordsletten «en friere evangelieforkynnelse. Særlig hadde Erik Solem i Ålesund atskillig innflytelse over ham. Dette frigjørende vitnesbyrd førtes nå inn i hans forkynnelse.»

Vi siterer strofe to (SaB):

Her går de foraktet, har møye,
Anfektelser, strid og besvær.
Her gråter så titt deres øye,
De sukker: Akk, var vi dog der!

Det går mange historier om Per Nordsletten fra hans predikantliv. Vi har enkelte glimt som viser at det var folk som prøvde å gjøre narr av ham. Som oftest ble de gjort til skamme. Det fulgte en veldig åndsmakt med Per Nordsletten. Han hadde møte et sted i Trøndelag. Noen ungdommer hadde bestemt at de skulle forstyrre møtet. Det ble et forferdelig leven utenfor. De støyet og banket i veggen. «Nei, nå er Satan for nærgående. La oss be til Gud om at ikke den vonde får makta», sa Nordsletten rolig. Og plutselig ble det helt stille utenfor. En av ungdommene fortalte siden at de kjente en sterk hånd som kom og sopte dem vekk fra veggen. De ble redde og skyndte seg bort.

Vi siterer strofe tre (SaB):

Dog midt under striden og nøden
Til Golgata søker de hen.
For Ham som for dem gikk i døden,
Er alltid den trofaste venn.

Det er liten tvil om at Per Nordsletten så livet med Gud som en kamp. Han levde i de gamle sangene og var kjent med anfektelsen. Spesielt Brorsom og hans Troens rare Klenodium så ut til å ligge hans hjerte nær. Men han var også svært glad i Oscar Ahnfeldts sanger og innledet ofte møtet med en salme. «Både Nordslettens personlighet, sangen og talen kunne gjøre et mektig inntrykk på folket», skriver Gunnar Dehli. «Han hadde en egen sangergave, og flere ble vakt ved hans sang.» Men fremfor alt var det sangen om forsoningen, nåden og Golgata som fikk tone med. Det er en venn blant venner som aldri svikter og det er Jesus Kristus.

Vi siterer strofe fire (SaB):

De sier så ofte: Hør vekter,
Er natten ei snart nå forbi?
Som hjorten av tørst vi forsmekter,
Gud gi det snart morgen må bli!

Uttrykket med hjorten som tørster etter vann er hentet fra Bibelen: «Likesom hjorten stunder etter bekker med rennende vann, slik stunder også min sjel etter deg, min Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når kan jeg få komme og tre fram for hans åsyn?» Salme 42, 2-3.

Vi siterer strofe fem (SaB):

Kun stille min brud, til jeg kommer!
Å frykt ei og engstes ei så!
Du ser jo det tegner til sommer,
Og kronen du snarlig skal få!

Bruden er et kjent motiv i mange salmer og sanger. Vi finner den flere steder i Skriften og kanskje spesielt i Johannes Åpenbaring. Men Nordsletten har trolig koblet brudemotivet sammen med Jesu tale om fikentreet. Her taler han om Jesu gjenkomst: «Lær en lignelse av fikentreet: Når det får sevje i grenene og skyter blad, da vet dere at sommeren er nær. Slik skal også dere vite, når dere ser alt dette, at han er nær og står for døren.» Disse ord skal være oss til trøst: «Kun stille min brud, til jeg kommer! / Å frykt ei og engstes ei så! »

Vi siterer strofe seks (SaB):

For himmel og jord skal vel vike,
Men aldri det løfte du fikk!
Å, tenk ei at jeg kan deg svikte,
For deg jeg i døden jo gikk!

Per Nordsletten nøyde seg ikke med å holde møter. Han mente det var ikke noe til dagsverk å ha oppbyggelse en eller to ganger om dagen. Per Nordsletten besøkte også de gamle og syke. En gang han var i Fredrikstad lå en frue for døden. Hun var i stor sjelenød og Nordsletten besøkte henne. «Hva skal jeg gjøre», sier hun. «Du skal gjøre det som Jesus ikke har gjort», svarte Nordsletten. «Ja, men han har jo gjort alt», sier hun. «Da blir det ikke noe å gjøre for deg da», svarte Nordsletten.

Vi siterer strofe syv (SaB):

Halleluja, amen, ja amen!
Høylovet min brudgom så stor!
Snart skal vi med ham være sammen
For evig i himmelens kor.

Sangen ble sunget i begravelsen til Per Nordsletten 5. desember 1923. På gravstøtten til Per og Anne på Lesjaskog kirkegård i Nord-Gudbrandsdalen står det risset inn ordet fra 1. Kor 2, 2: «Jeg vil ikke vide noget iblant eder uden Jesus Kristus og ham korsfæstet». Det er Jesus og ham alene som skal ha æren i all evighet. Amen.

Kilder:

Bibelen (2005)
Sangboken (1983)

Tobias Salmelid (1997), s. 295-296
Lars Aanestad (1965), bd. 2, sp. 514-518

Gunnar Dehli: Per Nordsletten. En lekpredikant av den gamle skole (1928)