Hjerte løft din gledes vinger.
Salmen er skrevet av Paul Gerhardt i 1653 og oversatt til dansk av Carl Joakim Brandt i 1878. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) fra 1985 som nummer 39 med seks strofer.
Vi siterer strofe en (NoS):
Hjerte løft din gledes vinger!
Over vang
engelsang
fra det høye klinger,
jubler over marker øde
gledens bud
fra vår Gud:
Kristus lot seg føde!
Originalen på tysk er Fröhlich soll mein Hertze springen. Salmen ble første gang publisert i Praxis pietas melica. På tysk finner vi den flere steder sitert med 15 strofer. Den danske og den norske teksten er imidlertid bare på seks strofer. Det er ellers betydelige avvik mellom den norske og den danske utgaven. Salmen er for øvrig også oversatt til engelsk av Catherine Winkworth med tittelen All my heart this night rejoices. Hennes versjon er også på 15 strofer. Nelle skriver ellers om Gerhardts salme at dette er ”den inderligste og dypeste av forfatterens julesalmer”.
Vi siterer strofe to (NoS):
Se, han kommer med Guds rike!
Han, Guds ord,
vil vår jord
med sin far forlike.
Gud, den hellige, den ene
som er god,
med vårt blod
vil seg nå forene.
Som de fleste av Paul Gerhardts salmer, ble også salmen Hjerte løft din gledes vinger påvirket av tap og personlige opplevelser under tredveårskrigens herjinger. Gerhardt er likevel kjent for å ha diktet over 120 salmer, fulle av trøst og oppmuntring til troens barn. «Det er ganske forunderlig at Gerhardt, med alt han hadde gjennomlevd av krigens redsler og de ualminnelig tunge prøvelser, allikevel er gledens sanger. Der er sagt om ham at der er sådd solsikker i alle hans salmer. Slik som denne blomst bestandig dreier seg etter solen, slik har hele Gerhards liv og gjerning dreiet seg etter evighetens sol. Denne lykkelige evne forklarer livsjubelen i hele hans diktning. Dette kommer særlig frem i hans julesalmer. Gid Gerhards liv og salmer må tale sitt stille språk til hver enkelt av oss, slik at vi bedre kan lære å leve et harmonisk menneskeliv i barnlig tillit og lydighet mot Gud. Da skal vi gjøre den samme og lykkelige erfaring som han, at det ikke er vi som bærer korset, men korset som bærer oss», skriver Karen Kampmann Bothner om ham.
Vi siterer strofe tre (NoS):
Han tar på seg det vi gjorde,
han, Guds Lam,
tar vår skam,
taler nåde-ordet:
”Søsken, la nå sorgen fare!
For all gjeld
vil jeg selv
med mitt offer svare.”
Salmen er fremdeles mye brukt i Tyskland og finnes i Evangelisches Gesangbuch som salme nummer 36 med åtte strofer. Den er imdlertid ikke tatt inn igjen i Norsk Salmebok (2013). I stedet har vi fått med julesalmen Ved krubba di der vil eg stå, oversatt av biskop Johannes Smemo i 1964. Gerhardt er ellers representert med 8 salmer både i Norsk Salmebok (2013) og Norsk Salmebok (1985).
Vi siterer strofe fire (NoS):
Kom, vi vil til krybben haste!
La oss så,
store, små,
ned på kne oss kaste!
Se hans kjærlighet som brenner!
Stjernens skinn
leder inn
til det lys han tenner.
I Tyskland og i Danmark synges salmen til en tone av Johann Crüger fra 1653. Salmen blir trolig fremdeles valgt ikke minst på grunn av den gleden som dikteren uttrykker i strofe en og kanskje like viktig, den friske melodien til Crüger. Men det er ellers ikke vanskelig å finner nok av berøringspunkter til julen med både engelsang, krybben og Betlehemsmarkene.
Vi siterer strofe fem (NoS):
Hver som nød og armod kjenner,
kom nå hit,
fyll så fritt
troens tomme hender!
Her er trøst for alle smerter,
her er gull,
favnen full,
fryd for alle hjerter!
Guds kjærlighet er sterkere enn døden. Derfor slutter også salmen med en oppfordring til å tro og takke Gud. En dag skal allting bli nytt. Da skal vi få evig lære ham å kjenne som kom til oss første gang en julenatt for over 2.000 år siden. Salmen forkynner oss en varm og levende Kristustro midt inn en gudløs og Jesusfremmed verden.
Vi siterer strofe seks (NoS):
Hjelp meg så min troskap varer!
Krist, for deg
lever jeg,
og til deg jeg farer.
Når engang all tid får ende,
alt blir nytt,
fullt og fritt
skal jeg deg få kjenne.
Kilder:
Norsk Salmebok (1985)
P. E. Rynning (1967), s. 114
Tobias Salmelid (1997), s. 170
John Stene (1933), s. 90
Karen Kampmann Bothner (1963)
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 920