Vår store Gud gjør store under.
Sangen er skrevet av Per Nordsletten i 1891. Melodien er Bedre kan jeg ikke fare eller Våkn opp å slå på dine strenger. Det er også oppgitt en norsk folketone. Sangen står plassert i Sangboken (SaB) som nummer 411 under temaet ”Kamp og seier” og er på syv strofer. Den er en fri gjendiktning som delvis bygger på verseformen og tittellinjen i Nils Frykman sin sang, Vår store Gud gör stora under.
Vi siterer strofe en (SaB):
Vår store Gud gjør store under,
Det største har han gjort mot meg
Den dag han kastet mine synder
I nådehavet bakom seg,
Og meg utvalgte til sin brud,
Å du forunderlige Gud!
Per Nordsletten ble født på Lesjaskog 17. februar 1837. Faren var bonde og 17 år gammel måtte Per ta over gården. Han levde vel som ungdommer flest på den tiden. Gården var et slit og arbeidet førte bare fattigdom med seg. En kveld da Per var 21 år, ble det en forandring i Per Nordslettens liv. Han kom hjem etter et lag med kortspill og alkohol og følte at livet var tomt. Det ble til at han gikk inn i stallen og falt på kne i en tom bås. Han ba til Gud om nåde. Ikke lenge etterpå giftet Per Nordsletten seg med en troende kvinne og hjemmet deres ble et samlingssted for de andre kristne i bygden.
Vi siterer strofe to (SaB):
Jeg fattig er og syk og såret
Fra hovedisse inntil fot,
Dog har han meg til brud utkåret
Og tvettet ren i Lammets blod.
Jeg som til helved skyldig var,
Er Jesu brud og Gud min far.
Etter seks års slit på gården, ble den solgt. Per Nordsletten ville til Amerika. Men han kom ikke lengre enn til Ålesund. Her forpaktet han en gård i tre år før han kjøpte tilbake hjemmegården og slo seg ned på Lesjaskog igjen.
Vi siterer strofe tre (SaB):
Nå får jeg hvile ved hans hjerte
Og klage der all sorg og nød.
Her er så meget som gjør smerte,
Så titt i lønn min tåre fløt,
Men dette sier jeg min venn,
Og så blir all ting godt igjen.
Per Norsletten begynte å reise med Guds Ord allerede i 1860. Da var han bare 23 år gammel. Han ble tilsatt som predikant i NMS i 1868, med etter 5 år sa han opp stillingen for å reise fritt. Over alt kom det mye folk for å høre ham og Per Nordsletten kom til å stå i store vekkelser. Han ble en av de mest særpregede forkynnerne i Norge på slutten av 1800-tallet.
Vi siterer strofe fire (SaB):
Jeg ofte er i frykt og fare
Og tenker alt er selvbedrag,
Jeg synes livet ei vil svare
Som når det rett var hjertets sak.
Hvor skal jeg gå med denne nød?
Jo, ile til min Frelsers skjød.
Hjemmet til Per og Anne brant ned til grunnen i 1915. Det var ikke forsikret og de mistet alt de eide. I 1916 ble hustruen Anne syk, og Per stelte for henne til han fikk slag i 1921. Det ble noen tunge år. Men han var likevel klar til det siste når det gjaldt livet i Gud. Per Nordsletten døde 22. november 1923, 86 år gammel. En stor venneskare fulgte ham til graven. Der sang de hans egen sang: For Guds folk er hvilen tilbake.
Vi siterer strofe fem (SaB):
Så lenge jeg er her på jorden,
Jeg plages daglig av min synd.
Jeg fattig var, er verre vorden,
Ser mer og mer av hjertets dynd.
Dog får jeg være Jesu brud,
Å du forunderlige Gud!
Det fortelles at Per Nordsletten en dag fikk besøk av en ung mann som ønsket å eie en sterk og sikker tro. Da sa Nordsletten: ”Si meg en ting, hvis du på dommens dag holder en sterk og sikker tro i den ene hånden og Jesus i den andre hånden, hvilken hånd tror du da ville berge deg?” Jeg ville tro at det er ikke så vanskelig å komme frem til det riktige svaret. En frelsende tro er ikke nødvendigvis en sterk tro, men det er en tro som er rettet mot Jesus. Og den som i tro vender seg til Frelseren, om troen aldri er så svak, skal bli frelst.
Vi siterer strofe seks (SaB):
Min kjære Gud, du meg bevare
I ydmykhet for hver en dag!
For foten ligger mang en snare,
Og fienden slår slag på slag,
Å gjem meg, bær meg i ditt skjød,
Så tro jeg blir deg til min død!
Bruden er et kjent motiv i mange salmer og sanger. Vi finner den flere steder i Skriften og kanskje spesielt i Johannes Åpenbaring. Og Per Nordsletten har benyttet brudemotivet både i åpningen og i avslutningen av sin sang. Vi er utvalgt av Gud til å være Jesu brud. Festen i himmelen blir sammenlignet med et bryllup. Da skal bruden få møte sin brudgom, Jesus Kristus selv, og få se ham ansikt til ansikt. Det blir en forunderlig dag.
Vi siterer strofe syv (SaB):
Og når jeg hjemme står for tronen,
Min brudgoms ansikt skue får,
Når han meg rekker seierskronen,
Og jeg med fryd min harpe slår,
Da skal jeg evig synge ut:
Å du forunderlige Gud!
Kilder:
Sangboken (1962)
Tobias Salmelid (1997), s. 295-296 og 425
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 514-518