I himmelen, der er det alltid helg.
Salmen er skrevet av Bernt Støylen i 1886. Vi finner den i Nynorsk Salmebok (NyS) som nummer 189 med fire strofer. Salmen er plassert under ”Søndag seksagesima”. Melodien som er oppgitt er Apostlene satt i Jerusalem.
Vi siterer strofe en (NyS):
I himmelen, der er det alltid helg,
Og song gjennom lufti ljomar,
Og der andar vinden so rein og fjelg,
Og marki stend full av blomar.
Det er liten tvil om at dette er en vakker lyrisk tekst. Bolling og Rynning er veldig begeistret for salmene til Støylen. Hymnologen Blom-Svendsen er derimot mer kritisk. Denne salmen ble da heller ikke ført videre. Det ble imidlertid en oversettelse. Salmen I himmelen, i himmelen er en oversettelse fra 1917 på nynorsk av den gamle Laurinus-salmen fra 1622. Salmen I himmelen, der er det alltid helg er likevel interessant siden det er en av de aller første salmene som Bernt Støylen skrev.
Vi siterer strofe to (NyS):
I himmelen lufti er fjelg og rein,
So hjartesåri kann grødast,
Men her hev me sorger og mange mein,
Og sårt me i syndi mødast.
Salmen ble første gang publisert som nummer 1 av Stille Stunder fra 1889. Her var tittelen på salmen litt annerledes enn den vi har i dag. Originalt var salmen på seks strofer med tittelen I verdi er ingen drikk so sunn. De fire strofene vi har av salmen i Landstads reviderte salmebok (236) og i Nynorsk Salmebok er strofe 3, 4, halve 1 og 2, samt strofe 6.
Vi siterer strofe tre (NyS):
I himmlen, der er ein helsebrunn
Som såraste verk kann grøda,
Ei kjærleiks kjelda so klår og sunn,
Der gløymer me sorg og møda.
Salmen er inspirert av den gamle epistelteksten for søndag seksagesima om Paulus som ble rykket inn i den 3. himmel. Den handler om det kristne håp. Jordens sorg og møye er glemt mot saligheten hjemme hos Gud: ”Jeg må altså skryte av meg selv, enda det ikke tjener til noe. Jeg kommer nå til de syn og åpenbaringer jeg har fått fra Herren. Jeg vet om et menneske i Kristus som for fjorten år siden ble rykket bort til den tredje himmel – om han var i kroppen eller utenfor kroppen, vet jeg ikke, Gud vet det. Men jeg vet at dette mennesket ble rykket bort til paradis – om han var i kroppen eller utenfor kroppen, vet jeg ikke, Gud vet det – og der fikk han høre usigelige ord, som et menneske ikke har lov til å uttale. Dette mennesket kan jeg være stolt av. Men meg selv vil jeg ikke være stolt av, i så fall bare av mine svakheter. Og selv om jeg skulle ønske å være stolt, ville jeg ikke være fra forstanden, for det jeg sa, ville være sant. Men jeg lar det være, for jeg vil ikke at noen skal gjøre seg større tanker om meg enn de får når de ser og hører meg. For at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, har jeg fått en torn i kroppen, en Satans engel som skal slå meg – for at jeg ikke skal bli hovmodig. Tre ganger ba jeg Herren om at den måtte bli tatt fra meg, men han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk.” (2. Kor 12, 1-10).
Vi siterer strofe fire (NyS):
Vår synd ho er sona med Kristi blod,
Som hev ned på krossen runne.
Og sjeli er lækt i livsens flod,
Der hjarta vårt fred hev funne.
Kilder:
Nynorsk Salmebok (1972)
Landstads reviderte salmebok (1979)
P. E. Rynning (1967), s. 135-136
John Stene (1933), s. 186