O Hellig Ånd jeg gjerne deg

O Hellig Ånd, jeg gjerne deg.

Pinsesalmen O Hellig Ånd, jeg gjerne deg er skrevet av presten og salmedikteren Petter Dass omkring år 1700. Vi finner salmen i den katolske salmeboken Lov Herren som nummer 512 med åtte strofer, men vi siterer den her etter Katekismus Sange (KS). Den er noe modernisert og fornorsket av Salmebloggeren (LeH) i 2014.

Vi siterer strofe en (LeH):

O Hellig Ånd, vi sier deg
En ævig Gud å være,
Og deg tillegges visselig
All majestet og ære.

Vi finner salmen som strofe 5, 9, 10, 11, 19, 21, 26 og 30. Salmen er opprinnelig på 30 strofer. Den originale begynnerstrofen til salmen tar til med ordene O Hellig Aand, vi siger dig / Een ævig GUD at være.

Vi siterer strofe to (KS):

Se været blåser av og til,
og om forlov ei beder.
Guds Ånd påfaller hvem den vil
og fyller alle steder.

Teksten står i Katechismus-Sange som den åttende sang. Melodien i dag oppgis som en folketone fra Sørum. Hos Petter Dass finner vi den som ”Den ottende Sang. Jeg troer paa den Hellig Aand. Siungis som: O GUD skee Lov til ævig Tid, etc.”

Vi siterer strofe tre (KS):

Hvor skal jeg fra Guds Ånd henfly
og meg en plass opplete?
Dro jeg til fjernest sted og by,
da var du der til stede.

Salmen har en rekke tilknytningspunkter til sentrale bibelsteder: ”Hvor skal jeg gå bort fra din Ånd, hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn? Farer jeg opp til himmelen, er du der, rer jeg leie i dødsriket, er du der.” (Salme 139, 7-8). Gud er over alt. Vi kan ikke flykte fra ham. Det er både trøstefullt og skremmende. Gud ser oss og vet om vår synd. Men han har også omsorg for oss hvor vi enn måtte befinne oss.

Vi siterer strofe fire (KS):

Farer jeg høyt opp til himmelen,
du møter meg der inne,
Farer jeg til verdens ende hen,
Da skal du meg der finne.

Strofe fire er nesten en ordrett gjengivelse av Salme 139, 8. Også fortsettelsen av Salme 139 bygger på det samme temaet: ”Tar jeg morgenrødens vinger på og slår meg ned der havet ender, så fører du meg også der, din høyre hånd, den holder meg fast. Og sier jeg: «La mørket dekke meg og lyset omkring meg bli til natt», så er ikke mørket mørkt for deg, og natten er lys som dagen, ja, mørket er som lyset. For du har skapt mitt indre, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg fordi jeg er skapt på skremmende, underfull vis. Underfulle er dine verk, det vet jeg så vel.” (Salme 139, 9-14). Derfor kan jeg glad fortrøste meg i min Gud. Han kjenner meg og vet om meg.

Vi siterer strofe fem (KS):

Du gjør at jeg er glad i Gud,
og kan min sorg forglemme.
Du sender titt et trøstens bud,
når hjertet er i klemme.

Det er noe enfoldig, men samtidig fortrøstningsfullt over Petter Dass sine salmer. I grunnen er det ganske overraskende. Barokk-tiden er helst kjent for sin pompøse og overlessende stil der de mest enkle fakta ble pakket inn i et komplisert og versifisert språk. Salmene til Petter Dass er derimot kjent for sitt enkle og folkelige språk. I tillegg ble mange av diktene i katekismesangene skrevet til visemelodier som var kjent i samtiden. ”Det gjorde dem lette å synge og betydde meget for den utbredelse sangene hans fikk.” (Aanestad).

Vi siterer strofe seks (KS):

Du bærer nådens oljeblad
til meg, min himmeldue!
Du sier: Kjære sjel, vær glad,
hva haver har du å grue?

Uttrykket himmeldue finner vi også i flere andre kristne salmer. I salmen Kom Himmeldue, Hellig Aand brukes uttrykket om Den Hellige Ånd. Salmen er skrevet av Isac Watts i 1707 og første strofen går slik i original: ”Come, Holy Spirit, heavenly Dove / With all Thy quickening powers / Kindle a flame of sacred love / In these cold hearts of ors”. Også Hans Adolf Brorson dikter om det samme i salmen Min JEsu! grund til al vor lyst. Her begynner en av strofene slik: ”Ach himmel-due, ach fornem / Din turteldues klage / Og føer ved dine sukke frem / For Gud min vee og plage.” (strofe 9).

Vi siterer strofe syv (KS):

Om hjertet meg fordømme vil
og ingen trøst tillater.
Da skal Guds Ånd meg skynde til
å rope: Abba, Fader!

Her belærer Petter Dass oss også litt om Den Hellige Ånds virkning i en troendes liv. Ånden er trøsteren vår og den som viser oss hvem Gud er (“han lærer Gud å kjenne”). Da kan vi prise ham med et løst tungebånd. Det er en sang som begynner her på jorden. Lovsangen følger den troende inn i evigheten. Den tar aldri slutt.

Vi siterer strofe åtte (KS):

Han løser bundet tungebånd,
han lærer Gud å kjenne.
Gud Fader, Sønn og Hellig Ånd
skje pris foruten ende!

Kilder:

John Stene (1933), s. 41-44
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 432-437

Salmen i Lov Herren

Salmen i original

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.