Når verden med sin glede sviker.

Salmen er skrevet av Dorothe Engelbretsdatter i 1681. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 848 og i Landstads reviderte salmebok som nummer 482. Mens salmen i den førstnevnte salmeboken står sitert med ni strofer, finner vi den i den andre salmeboken med seks strofer. I Landstads reviderte salmebok er salmen plassert under 3. søndag etter trefoldighet.

Vi siterer strofe en (NoS):

Når verden med sin glede sviker,
når lykken ikke alltid ler,
når kors fra alle hjørner kiker
og stirrende inn til meg ser,
da vet jeg ingen bedre råd,
enn fly til Jesus med min gråt.

Det er kanskje ikke så lett for det moderne mennesket å skjønne hva Dorothe Engelbretsdatter egentlig legger i tittelen «Når verden med sin glede sviker». Mens døden ellers et meget sentralt motiv i barokken, er det ikke den som står i fokus her. Kanskje det mer er en annerkjennelse av at livet er ufullkomment. Det er mye sorg i denne verden. Og vi opplever motgang og trengsler. Men Dorothe Engelbretsdatter går til Jesus med smerten: «Når verden med sin glede sviker / når lykken ikke alltid ler,» … «da vet jeg ingen bedre råd / enn fly til Jesus med min gråt.»

Vi siterer strofe to (NoS):

Han skjønner best min ringe evne
og ser jeg er av vek natur,
langt mere enn jeg selv kan nevne,
jeg skrøpelige kreatur;
jeg er dog kun som bare støv,
og bever ofte som et løv.

Men hvordan opplever så en barokkdikter alle disse vanskene og motgangene. Dorothe Engelbretsdatter ser på sykdom og trengsler som noe som er sendt oss fra Gud. Det er en del av Guds plan. Han svikter oss ikke og løper ikke fra sine løfter. Når Gud sender oss prøvelser, så gjør han set i faderlig omsorg: «Sitt løfte ei han bort vil rykke / om han iblant enn bøyer meg / jo krummer’ tre, jo bedre krykke / jo mere han så faderlig» …

Vi siterer strofe tre (NoS):

Sitt løfte ei han bort vil rykke,
om han iblant enn bøyer meg,
jo krummer’ tre, jo bedre krykke,
jo mere han så faderlig
vil kue kjødtes syndig kvist,
jo større fryd jeg venter hist.

Dorthe Engelbrettsdatter valgte nok en litt tyngre vei å gå enn den danske salmedikteren Birgitte Boye. Sistnevnte fulgte en tysk moteretning og fikk premie for sin diktning. Dorthe Engelbrettsdatter sitter imidlertid ofte med tårer i øynene når hun skriver. «Nye sorger skapte nye sanger», skriver hun.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Og derfor vil jeg tanken svinge
til deg som i det høye bor,
så mine sukk kan sterke klinge
dit opp til helligdommens kor;
til paradis med lengsel står,
når trett av livet her jeg går.

Men hva er alle denne verdens lykke og rikdom å regne mot den evige glede i himmelens rike: «La verdens piler meg ei skremme / hvor hardt den buen spenne vil / hva kan all verdens pine klemme / mot gleden som er oventil.» En dag hos Gud er bedre enn tusen år på jorden.

Vi siterer strofe fem (NoS):

La verdens piler meg ei skremme,
hvor hardt den buen spenne vil,
hva kan all verdens pine klemme,
mot gleden som er oventil?
En dag hos deg er bedre kår,
enn sveve her i tusen år.

Og en dag skal hun få lønn for strevet. Gud oppdrar oss med kors og trengsel for sitt rike. Vi opplever sykdom, nød og smerte. Det er likevel en vinning for hennes sjel: «Et evig liv den derved når / hvis herlighet ei ende får.»

Vi siterer strofe seks (NoS):

Om døden sikter på mitt hjerte,
jeg er dog som hans skyte-pel,
da gjør han bare kroppen smerte,
en vinning er det for min sjel,
et evig liv den derved når,
hvis herlighet ei ende får.

En av de gamle tekstene for 3. søndag etter trefoldighet finner vi hos Luk 15, 1-10. Bibelordet handler om det tapte får og om den tapte sølvpenningen. Det er noe som er viktigere enn alt annet. Om vi vinner all verdens rikdom, er det for ingen ting å regne sammenlignet med Guds rike: ”Og alle toldere og syndere holdt sig nær til ham for å høre ham. Og både fariseerne og de skriftlærde knurret sig imellem og sa: Denne mann tar imot syndere og eter sammen med dem! Da talte han denne lignelse til dem: Hvilket menneske iblandt eder som har hundre får og mister ett av dem, forlater ikke de ni og nitti i ørkenen og går efter det han har mistet, til han finner det? Og når han har funnet det, legger han det på sine skuldrer med glede, og når han kommer hjem, kaller han sine venner og granner sammen og sier til dem: Gled eder med mig, for jeg har funnet mitt får som jeg hadde mistet! Jeg sier eder: Således skal det være glede i himmelen over én synder som omvender sig, mere enn over ni og nitti rettferdige som ikke trenger til omvendelse. Eller hvilken kvinne som har ti sølvpenninger og mister én av dem, tender ikke lys og feier sitt hus og leter med flid til hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sine venninner og grannekvinner sammen og sier: Gled eder med mig, for jeg har funnet sølvpenningen som jeg hadde mistet! Således, sier jeg eder, blir det glede for Guds engler over én synder som omvender sig.” (1930).

Vi siterer strofe syv (NoS):

Den jammer her er ei å regne,
mot himmelrikets ro og fryd.
Om jeg på jorden alle vegne
må føre mang en klagelyd,
da får min stemme bedre klang
i paradis, blant englesang.

Salmen handler dypest sett om det kristne håpet. Det finnes noe på den andre siden av død og grav. Allerede salmens tittel antyder at det er noe som ikke er varig. Når verden med sin glede sviker. De jordiske verdiene er kort varighet mot gleden hjemme hos Gud i hans evige rike. På den måten får salmen også en viss oppdragende og forberedende karakter.

Vi siterer strofe åtte (NoS):

Å, når skal forløsning komme,
da jeg fra denne gråtedal
får flytte til deg, blant de fromme,
og tjene i din frydesal!
Dørvokterske å være der,
langt heller enn en dronning her!

Salmen handler nok om det tunge og vanskelige livet her på denne jorden. Men Dorothe Engelbretsdatter skriver også om livet etter døden. Det er for så vidt overraskende for mye av barokkdiktningen er akk og ve. Dikterne skildret gjerne de mer mørke sidene ved livet. Men her skinner håpet igjennom. Det er bare smerten som er over med døden: ”Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer … Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.” (Åp 21, 1 og 4). (2011).

Vi siterer strofe ni (NoS):

Hvor søtt skal mine øyne blunde
i graven, med god ro og mak,
fra alle verdens smertestunder,
og hvile inntil dommens dag,
til røsten bringer meg det bud:
Stå opp, du døde, kom her ut!

Kilder:

Bibelen (1930)
Bibelen (2011)

Norsk Salmebok (1984)

Tobias Salmelid (1997), s. 304
H. Blom Svendsen (1959), s. 72-74, 167
P. E. Rynning (1967), s. 340

Dorothe Engelbretsdatter på Wikipedia
Dorothe Engelbretsdatter på Store norske leksikon