Syng da så det giver klang.

Salmen er skrevet av Dorothe Engelbretsdatter i 1678. Vi siterer salmen etter en fornorsket utgave (ViG) av salmen ved Vilhelm Gravdal fra 2008. Melodien er Sørg du for meg, Fader kjær som vi finner i Norsk Salmebok som nummer 303.

Vi siterer strofe en (ViG):

Syng da så det giver klang,
Og i luften lyder,
Jesus med sin himmelgang,
Skyer gjennombryter.
Over alle englekor,
Han med kraft er gangen,
Og opp i det høye for,
Ja tok fengslet fangen.

Dorothe Engelbretsdatter ble født i Bergen 16. januar 1634. Hennes far var rektor og senere sogneprest i Domkirken i Bergen. Som ung oppholdt hun seg 3 år i København og mottok sterke impulser derfra. Dorothe Engelbretsdatter ble i 1652 gift med farens kapellan og senere etterfølger som prest i Domkirken.

Vi siterer strofe to (ViG):

Nu er Djevel, synd og død,
Av deg Jesus bundet,
Verden, helvete, og nød,
Har du overvunnet.
Himmel-hersker vi med takk,
Deg ei kan berømme,
Som kullkastet dette pakk,
Med ditt herredømme.

Dorothe Engelbretsdatter debuterte som forfatter med samlingen Siælens Sang-Offer i 1678. Da hadde hun allerede mistet syv av sine ni barn i ung alder. På mange måter er det riktig å si at sorgen gjorde henne til dikter. Selv sier hun dette om sin første diktsamling: ”Din tugtende Haand drog Sukke af mit steenhaarde Hierte, Taare af mine tørre Øine og Psalmer af min tillukte Mund – Ny Sorg foraarsagede nye sange.”

Vi siterer strofe tre (ViG):

O jeg er så vel tilfreds,
Kristus er min glede,
Og på jorden allesteds,
Må nu folket kvede.
Må jeg se din herlighet,
Du som triumferer,
Da fra verden jeg i fred,
Villig fort marsjerer.

I 1685 utga Dorothe Engelbretsdatter sine andre store diktsamling med tittelen Taare-Offer. Hun regnes som en av Norges største kvinnelige salmediktere gjennom tidene. Dorothe Engelbretsdatter var også ”den første i Norge som ga ut tekster til norske folketoner.” (Aadland). Både Petter Dass og Thomas Kingo hyllet henne som en stor salmedikter. Dorothe Engelbretsdatter døde i Bergen 19. februar 1716.

Vi siterer strofe fire (ViG):

Her er jeg en fremmed gjest,
Så som mine fedre,
Himmerik meg tjener best,
Der er jeg langt bedre.
Der kan jeg for tronen stå,
Og med engletunge
Ja med krans, og krone på,
Deg lovsanger synge.

Kilder:

Tobias Salmelid (1997), s. 79
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 545-546

Salmen i originalversjonen

Verdens ørken, mørk og tåket.

Salmen er skrevet av Dorothe Engelbretsdatter og ble publisert i Sang- og Taare-Offer i 1699. Vi finner salmen i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 215 med seks strofer.

Vi siterer strofe en (LR):

Verdens ørken, mørk og tåket,
Er så full av pinlig tvang
At en kristen under åket
Nær fortvilet mangen gang;
Korset trykker tungt på bryst,
Hjertet fatter ei Guds trøst,
I sin angst det titt vil briste,
Det fikk selv Guds helgner friste.

Salmen er opprinnelig på seksten strofer. Salmens undertittel, Jammerdalens Tragtamenter, viser til den troendes vandring i verden under kors og trengsel. Vel er vandringen tung og vanskelig: ”Trang er veien, porten snever / Megen trengsel faller der”.

Vi siterer strofe to (LR):

Ingen blant den syndig skare
Kan på roser nå dit frem
Hvor der ikke mer er fare,
Men hvor freden har sitt hjem.
Opp til strid med Åndens sverd.
Paradiset er det verd!
Her må hver på tro og love
Alt for seiersprisen vove.

Men det finnes også håp i salmen: ”Alt mitt håp til deg jeg fester / Jesus, Jesus, kjære mester!” Som den beste av Dorothe Engelbretsdatter sine salmer regnes ellers Dagen viker og går bort, men Norsk Salmebok har også tatt med salmen Når verden med sin glede sviker av Dorothe Engelbretsdatter. Salmen er svakt normalisert.

Vi siterer strofe tre (LR):

Nød bør lære folk å bede
Og å løfte troens skjold,
Men i korsets ild her nede
Åndens iver titt blir kold,
Bønnen lunken, håpet svakt,
Rett som Gud oss foruretter
Nå han hjelpen litt utsetter.

Dorothe Engelbretsdatter var et bønnemenneske. Den var et sentralt element i hennes liv. Både morgenen og kvelden innledes med salmer og bønn. Og det er tårer, ofte mye tårer. Det er ikke uten grunn at Dorothe Engelbretsdatter kalte sitt andre store verk for nettopp «Taare-Offer».

Vi siterer strofe fire (LR):

Alltid vil man vel i glede
med ham opp på Tabor gå,
Akk men nødig vil man trede
ned i haven hvor han lå
Full av vånde, trett og mod,
Bad og klaget, svedet blod
For å frelse meg og andre
Den vei vil man nødig vandre.

Både Petter Dass, Ludvig Holberg og Thomas Kingo var meget begeistret for Dorothe Engelbretsdatters diktning. Ludvig Holberg kalte henne «den største Poetinde, som de Nordiske Riger have haft». Ikke alle har i ettertid vært like milde i sin bedømmelse av henne. De synes kanskje det var vel sentimentalt og for personlig skrevet. Men at mye av det Dorothe Engelbrettsdatter har skevet, er selvopplevd og ble mottatt som nært og fortrøstningsfullt hos den jevne mann og kvinne, det kan ingen ta ifra henne.

Vi siterer strofe fem (LR):

Trang er veien, porten snever,
Megen trengsel faller der,
Synderhjertet det utkrever,
Skal det komme himlen nær.
Tungt og tornet, striden het
Lindres ved tålmodighet;
Men den urt og himmelgave
Vokser ei i hvermanns have.

Så er det tålmodigheten da. Den er kanskje en av de største kristne dyder. Dorothe Engelbretsdatter var kjent med den smale vei og den trange port. Hun visste også at det er lett å tro på Herren i medgang: «Alltid vil man vel i glede / med ham opp på Tabor gå / Akk men nødig vil man trede / ned i haven hvor han lå.» Det ser ut til at Dorothe Engelbretsdatter lærte seg den leksen. Hun døde i 1716 og ble begravet i koret i Domkirken i Bergen.

Vi siterer strofe seks (LR):

Gud tilgive meg min dvelen!
Jeg vil med min Frelser gå!
O miskunn deg over sjelen!
Det står saligheten på.
Tidens pinsel endes dog
Under kistens tunge lokk,
Alt mitt håp til deg jeg fester,
Jesus, Jesus, kjære mester!

Kilder:

Dorothe Engelbretsdatter
Sang- og Taare-Offer, 1699

Landstads reviderte salmebok (1960)

Om selve salmeteksten
Om Dorothe Engelbretsdatter

Når verden med sin glede sviker.

Salmen er skrevet av Dorothe Engelbretsdatter i 1681. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 848 og i Landstads reviderte salmebok som nummer 482. Mens salmen i den førstnevnte salmeboken står sitert med ni strofer, finner vi den i den andre salmeboken med seks strofer. I Landstads reviderte salmebok er salmen plassert under 3. søndag etter trefoldighet.

Vi siterer strofe en (NoS):

Når verden med sin glede sviker,
når lykken ikke alltid ler,
når kors fra alle hjørner kiker
og stirrende inn til meg ser,
da vet jeg ingen bedre råd,
enn fly til Jesus med min gråt.

Det er kanskje ikke så lett for det moderne mennesket å skjønne hva Dorothe Engelbretsdatter egentlig legger i tittelen «Når verden med sin glede sviker». Mens døden ellers et meget sentralt motiv i barokken, er det ikke den som står i fokus her. Kanskje det mer er en annerkjennelse av at livet er ufullkomment. Det er mye sorg i denne verden. Og vi opplever motgang og trengsler. Men Dorothe Engelbretsdatter går til Jesus med smerten: «Når verden med sin glede sviker / når lykken ikke alltid ler,» … «da vet jeg ingen bedre råd / enn fly til Jesus med min gråt.»

Vi siterer strofe to (NoS):

Han skjønner best min ringe evne
og ser jeg er av vek natur,
langt mere enn jeg selv kan nevne,
jeg skrøpelige kreatur;
jeg er dog kun som bare støv,
og bever ofte som et løv.

Men hvordan opplever så en barokkdikter alle disse vanskene og motgangene. Dorothe Engelbretsdatter ser på sykdom og trengsler som noe som er sendt oss fra Gud. Det er en del av Guds plan. Han svikter oss ikke og løper ikke fra sine løfter. Når Gud sender oss prøvelser, så gjør han set i faderlig omsorg: «Sitt løfte ei han bort vil rykke / om han iblant enn bøyer meg / jo krummer’ tre, jo bedre krykke / jo mere han så faderlig» …

Vi siterer strofe tre (NoS):

Sitt løfte ei han bort vil rykke,
om han iblant enn bøyer meg,
jo krummer’ tre, jo bedre krykke,
jo mere han så faderlig
vil kue kjødtes syndig kvist,
jo større fryd jeg venter hist.

Dorthe Engelbrettsdatter valgte nok en litt tyngre vei å gå enn den danske salmedikteren Birgitte Boye. Sistnevnte fulgte en tysk moteretning og fikk premie for sin diktning. Dorthe Engelbrettsdatter sitter imidlertid ofte med tårer i øynene når hun skriver. «Nye sorger skapte nye sanger», skriver hun.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Og derfor vil jeg tanken svinge
til deg som i det høye bor,
så mine sukk kan sterke klinge
dit opp til helligdommens kor;
til paradis med lengsel står,
når trett av livet her jeg går.

Men hva er alle denne verdens lykke og rikdom å regne mot den evige glede i himmelens rike: «La verdens piler meg ei skremme / hvor hardt den buen spenne vil / hva kan all verdens pine klemme / mot gleden som er oventil.» En dag hos Gud er bedre enn tusen år på jorden.

Vi siterer strofe fem (NoS):

La verdens piler meg ei skremme,
hvor hardt den buen spenne vil,
hva kan all verdens pine klemme,
mot gleden som er oventil?
En dag hos deg er bedre kår,
enn sveve her i tusen år.

Og en dag skal hun få lønn for strevet. Gud oppdrar oss med kors og trengsel for sitt rike. Vi opplever sykdom, nød og smerte. Det er likevel en vinning for hennes sjel: «Et evig liv den derved når / hvis herlighet ei ende får.»

Vi siterer strofe seks (NoS):

Om døden sikter på mitt hjerte,
jeg er dog som hans skyte-pel,
da gjør han bare kroppen smerte,
en vinning er det for min sjel,
et evig liv den derved når,
hvis herlighet ei ende får.

En av de gamle tekstene for 3. søndag etter trefoldighet finner vi hos Luk 15, 1-10. Bibelordet handler om det tapte får og om den tapte sølvpenningen. Det er noe som er viktigere enn alt annet. Om vi vinner all verdens rikdom, er det for ingen ting å regne sammenlignet med Guds rike: ”Og alle toldere og syndere holdt sig nær til ham for å høre ham. Og både fariseerne og de skriftlærde knurret sig imellem og sa: Denne mann tar imot syndere og eter sammen med dem! Da talte han denne lignelse til dem: Hvilket menneske iblandt eder som har hundre får og mister ett av dem, forlater ikke de ni og nitti i ørkenen og går efter det han har mistet, til han finner det? Og når han har funnet det, legger han det på sine skuldrer med glede, og når han kommer hjem, kaller han sine venner og granner sammen og sier til dem: Gled eder med mig, for jeg har funnet mitt får som jeg hadde mistet! Jeg sier eder: Således skal det være glede i himmelen over én synder som omvender sig, mere enn over ni og nitti rettferdige som ikke trenger til omvendelse. Eller hvilken kvinne som har ti sølvpenninger og mister én av dem, tender ikke lys og feier sitt hus og leter med flid til hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sine venninner og grannekvinner sammen og sier: Gled eder med mig, for jeg har funnet sølvpenningen som jeg hadde mistet! Således, sier jeg eder, blir det glede for Guds engler over én synder som omvender sig.” (1930).

Vi siterer strofe syv (NoS):

Den jammer her er ei å regne,
mot himmelrikets ro og fryd.
Om jeg på jorden alle vegne
må føre mang en klagelyd,
da får min stemme bedre klang
i paradis, blant englesang.

Salmen handler dypest sett om det kristne håpet. Det finnes noe på den andre siden av død og grav. Allerede salmens tittel antyder at det er noe som ikke er varig. Når verden med sin glede sviker. De jordiske verdiene er kort varighet mot gleden hjemme hos Gud i hans evige rike. På den måten får salmen også en viss oppdragende og forberedende karakter.

Vi siterer strofe åtte (NoS):

Å, når skal forløsning komme,
da jeg fra denne gråtedal
får flytte til deg, blant de fromme,
og tjene i din frydesal!
Dørvokterske å være der,
langt heller enn en dronning her!

Salmen handler nok om det tunge og vanskelige livet her på denne jorden. Men Dorothe Engelbretsdatter skriver også om livet etter døden. Det er for så vidt overraskende for mye av barokkdiktningen er akk og ve. Dikterne skildret gjerne de mer mørke sidene ved livet. Men her skinner håpet igjennom. Det er bare smerten som er over med døden: ”Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer … Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.” (Åp 21, 1 og 4). (2011).

Vi siterer strofe ni (NoS):

Hvor søtt skal mine øyne blunde
i graven, med god ro og mak,
fra alle verdens smertestunder,
og hvile inntil dommens dag,
til røsten bringer meg det bud:
Stå opp, du døde, kom her ut!

Kilder:

Bibelen (1930)
Bibelen (2011)

Norsk Salmebok (1984)

Tobias Salmelid (1997), s. 304
H. Blom Svendsen (1959), s. 72-74, 167
P. E. Rynning (1967), s. 340

Dorothe Engelbretsdatter på Wikipedia
Dorothe Engelbretsdatter på Store norske leksikon

Velsignet være Herrens navn.

Dette er en morgensalme skrevet av Dorothe Engelbretsdatter i 1685. Vi finner den i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 815 med fem strofer. Salmen står plassert under ”Morgen”.

Vi siterer strofe en (LR):

Velsignet være Herrens navn,
Som meg i natt bevarte!
En dag ennu min sjel til gavn
Du nådig for meg sparte.

Salmen Velsignet være Herrens navn er ny i Landstads reviderte salmebok og Stene skriver at dette kanskje er den beste av Dorothe Engelbretsdatter salmer. Den er ”et barnlig og enkelt uttrykk for en from kristensjels bønn til Gud ved dagens begynnelse”, skriver han videre.

Vi siterer strofe to (LR):

La bønn og arbeid lykkes vel
I dag, o fader milde!
Gi meg å sørge for min sjel
Og ei din nåde spille!

Både Petter Dass, Ludvig Holberg og Thomas Kingo var meget begeistret for Dorothe Engelbretsdatters diktning. Ludvig Holberg kalte henne «den største Poetinde, som de Nordiske Riger have haft». Men det tok likevel lang tid før hun kom med i våre salmebøker. Det var først med Landstad at hun fikk naturlige plass og han tok med fire av hennes salmer i den første norske salmeboken på nasjonal grunn.

Vi siterer strofe tre (LR):

Gi meg en tro og flittig hånd,
Et godt og vennlig øye,
Et kjærlig hjerte og en ånd
Som lengter mot det høye!

Vi siterer hva Landstad skriver om Dorothe Engelsbretsdatter: ”Hun har ikke før fått lov å være med i våre kirkesalmebøker, men har allikevel funnet en inngang i hus og hjerter blant vårt folk, som er merkelig, og som gir henne rett til å synge med også i kirken. Hun vil ikke skjemme ut sangen og ikke være kirkefolket uvelkommen.”

Vi siterer strofe fire (LR):

Gi jeg i fred og kjærlighet
Må med min neste vandre,
Gå i mitt kall med ærlighet
Og ei misunne andre!

Salmen er opprinnelig på 6 strofer og ble første gang publisert i «Siælens Sangoffer». Landstad tok den med første gang i sitt Hjertesuk i 1841, men den ble ikke videreført i Landstads Kirkesalmebog av ukjent grunn. Landstads reviderte salmebok tok den imidlertid inn og siterte strofe 1 og strofe 3 til 6 av salmen. Ser vi på originalen, vil vi legge merke til at teksten er noe forandret. Det er trolig Landstad som har revidert salmen. Morgen- og kveldssalmene er ellers en tradisjon vi har blant annet fra pietismen og det personlige andaktslivet. Salmen er en takk til Gud og en bønn om å bli spart fra sykdom og annen nød.

Vi siterer strofe fem (LR):

La hastig helsesott, synd og nød
Fra meg og mine vike!
Gi oss i verden oppholdsbrød
Og siden himmerike!

Kilder:

Landstads reviderte salmebok (1979)

John Stene (1933), s. 44-45
Tobias Salmelid (1997), s. 79

Den frie norske salmesiden

Dagen viker og går bort.

Dette er en kjent kveldssalme skrevet av Dorothe Engelbretsdatter. Den ble publisert første gang i «Siælens Sang-Offer» i 1678 under tittelen «Afften Psalme». Opprinnelig var salmen på 20 strofer. I Norsk Salmebok er salmen gjengitt med 11 strofer og vi finner den som nummer 805.

Vi siterer strofe en (NoS):

Dagen viker og går bort.
Himmelen blir tung og sort.
Solen har oss alt forlatt.
Nær oss er den mørke natt.

Tittelen sier oss noe mer enn at bare dagen er på hell. Når det heter at «dagen viker og går bort», forteller det oss også noe om at livet er forgjengelig. Likesom solnedgangen varsler oss om at dagen er slutt, foregriper den også at livets sol en dag går ned. På samme måten som lyset må vike for mørkeret, må også livet en dag gi tapt for døden. Slik sett blir også salmen noe dyster, men bare tilsynelatende. Det finnes lysstreif.

Vi siterer strofe to (NoS):

Våre dager ser sin slutt,
Timeglasset renner ut.
Døden oss i hælen går.
Evigheten forestår.

Tanken på at livet en dag tar slutt, blir forsterket i denne strofen: «Våre dager ser sin slutt / Timeglasset renner ut». Vi kan tydelig lese salmen på bakgrunn av Dorothe Engelbretsdatters noe tunge livskjebne her i livet. Hun ble tidlig gift som 18-åring. Samlivet ga henne ni barn. Men av disse døde syv som ganske unge. Bare to av barna var i live da salmen ble skrevet. Døden hadde vært en hyppig gjest hos Dorothe Engelbretsdatter. Hun nevner det selv i forordet til boken sin: » Ny sorg forårsaket nye sanger.» Men selv i sorgen og savnet ser hun et lite lysglimt. Selv om jordelivet har en ende, munner strofen ut i en positiv dimensjon for troens menneske. Døden følger oss gjennom hele livet, men det er likevel en evighet i vente: «Døden oss i hælen går / Evigheten forestår.»

Vi siterer strofe tre (NoS):

At en dag jeg eldre blev,
er for meg et minnebrev:
Jeg har med min vandringsstav
kommer nærmere min grav.

Temaet bygges videre ut. I foregående strofe skriver hun at «timeglasset renner ut» og at «døden oss i hælen går». Begge verselinjene forteller oss at livet en dag tar slutt. Her i strofe tre nevnes graven for første gang nakent og brutalt. Det er en ubrytelig lov at jeg for hver eneste dag som går, «kommer nærmere min grav.» Døden er ellers et meget sentralt motiv i barokken.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Kjære sjel, kom det i hu
og bekjenn i dette nu
at du som et Adams barn
henger fast i Satans garn.

Det som kanskje slår en først er at språket virker enkelt, forståelig og moderne. Selv på bakgrunn av originalen, må vi ha lov til å hevde at dette er overraskende. Salmen er skrevet på siste halvdelen av 1600-tallet og tilhører således barokken. Denne perioden er kjent for et meget billedrikt og utbrodert språk. Stilen er også kjennetegnet ved at en elsket å sette opp motsetninger. Og mange av ordene kunne bli lange og tunge. Vi skal se litt mer på selve salmen.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Derfor også denne dag
ble det fall og nederlag.
Reis deg, gå med bønnen hen
til din Gud i himmelen.

Dette måtte være vakre toner for samtidens mennesker. En skulle få gå til Gud med sine fall og nederlag. I barokkes kristendom var angeren og syndsbekjennelsen sentrale elementer. Det var nok ikke alltid så lett å få tak i syndstilgivelsen. På denne bakgrunnen måtte Dorothe Engelbretsdatters ord virke frigjørende: «Reis deg, gå med bønnen hen / til din Gud i himmelen».

Vi siterer strofe seks (NoS):

Søk med anger nådens sti,
vend deg om og rop og si:
Gud, jeg slipper ikke deg
før du har velsignet meg.

Strofen er et godt eksempel på et annet kjennetegn for barokken. Det er botskristendommen. Og kanskje har nettopp dagens mennesker mistet noe av dette perspektivet i sine liv i dag. Det kommer enda klarere frem i originalteksten.

Vi siterer strofe seks i original:

Beed om Naade, og gjør Bood,
Aabne dine Øynens Flood,
Slip ham icke med dit skrig
Før hand faar Velsignet dig.

De gamle troende tok ikke lett på sin kristendom. En måtte forberede seg på troens vei gjennom anger og bot. Men pendelen har svinget opp gjennom kristenhetens historie. Noen perioder la mer vekt på de «loviske» elementene, mens andre vektla de rent «evangeliske». Et annet trekk ved Dorothe Engelbretsdatters diktning kommer lite frem i vår norske salmebok. Det er norskheten som hun tilførte det dansk/norske skriftspråket. Ikke alt falt nok i like god jord i Danmark. Vi tar med et eksempel fra originalteksten:

Nu min JEsu, Siælis Skat,
Tag her Lossament i Nat,
See jeg har it Hvile-sted
J mit Hierte til dig red.

Her skinner Bergensdialekten gjennom. Både «Lossament» (losji, husrom) og «it» (et) er kjente uttrykk i Bergen. Det gjorde at folk opplevde en nærhet til tekstene hennes. Boken «Siælens Sang-Offer» var faktisk så populær at den kom i hele 24 opplag frem til 1868. To av utgavene var ulovlige piratutgivelser.

Vi siterer strofe syv (NoS):

La din sterke englevakt
på mitt leie, Gud, gi akt!
Mine venner og min slekt,
ta dem i din varetekt.

Men også menigheten, ordets tjenere, hyrdene, kongen og hans råd, de bedrøvede og enkene er omfattet av Dorothe Engelbretsdatters bønn i salmen «Dagen viker og går bort».

Vi siterer strofe åtte (NoS):

Still de sykes hjerteve!
Til hver motløs må du se!
Vær de faderløses trøst!
Hør de sorgbetyngtes røst!

Vi kan vel nærmest slå fast at Dorothe Engelbretsdatter er sorgens dikter fremfor noen i den norske kirken. Egentlig ble hun lenge ikke holdt for å være verdig nok til å stå i noen norsk salmebok. Det var først med Landstads Kirkesalmebog at hun ble tatt inn blant de salmene som menigheten skulle synge. Mange mente før den tid at hun hørte hjemme i det personlige andaktslivet og ikke i kirken.

Vi siterer strofe ni (NoS):

Trett er kropp og sjel og sinn,
men før jeg får slumre inn,
vil jeg i mitt hvilerom
ennu tenke meg litt om:

Men Dorothe Engelbretsdatter er også dødens dikter. Døden var hyppig gjest i hennes hus. Dorothe Engelbretsdatter fikk mange barn og de fleste av disse døde i forholdsvis ung alder. Hun var vel kjent med døden og sorgen og en kan vel med en viss rett si at dette også dannet utgangspunktet og inspirasjonen til å skrive salmer.

Vi siterer strofe ti (NoS):

Slik er jordelivet fatt.
Alt går mot den lange natt.
Jeg skal blant de dødes tall
sove i den mørke dal.

Men Dorothe Engelbretsdatter er også livets dikter. Det er det mest overraskende funn vi finner når vi studerer hennes diktning. Livet er forgjengelig. Både mannen og barna dør i tur fra henne. Dorothe Engelbretsdatter skulle snart få oppleve å sitte igjen som en ensom og barnløs enke. Men det er fremdeles håp: “Verden og dens ting forgår / Jeg til herlighet oppstår!”. Det er det kristne håp. Etter døden kommer også oppstandelsen.

Vi siterer strofe elleve (NoS):

Verden og dens ting forgår.
Jeg til herlighet oppstår!
Gud skal ved basunens lyd
kalle meg til evig fryd!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

Elisabeth Aasen: Bergenske kvinner fra Sankta Sunniva til Karine Korgekone (2006)

Tobias Salmelid (red): Lundes sang- og salmeleksikon (1997)
Egil Pettersen og Elisabeth Aasen: Dorothe Engelbretsdatter. Tekster i utvalg salmer, rimbrev og leilighetsdikt (1996)
Lars Aanestad m.fl. (red): Kristen sang og musikk (1962)
H. Blom Svendsen: Streiftog gjennom salmeboken og salmeopplevelser (1959)

Dorothe Engelbretsdatter på norske Wikipedia
Dorothe Engelbretsdatter på engelske Wikipedia

Jeg er en fremmed her i landet.

Salmen er skrevet av Dorothe Engelbretsdatter i 1681. Vi finner den i Landstads Kirkesalmebog (LK) som nummer 243 med fire strofer. Melodien er fra 1657.

Vi siterer strofe en (LK):

Jeg er en fremmed her i landet,
Min fardag ligger i mitt sinn,
Min levetid er jammerblandet,
Angstbølgen driver jevnlig inn;
Sent stilles verdens trengsel dog,
Jeg løses av det plageåk.

Denne salmen ble publisert i Siælens Sang-Offer som salme nummer 19. Til overskrift hadde Dorothe Engelbretsdatter satt Lengsel effter Himmelen og det er denne tittelen som også angir salmens tema.

Vi siterer strofe to (LK):

Min sjel, din uro skal vel lettes,
Gud glemmer ikke gammel pakt,
Han lader deg alene trettes
På denne vei og nattevakt,
Å skynde deg med hårde kår
Fra fremmed egn til Faders gård.

Dorothe Engelbretsdatter var en prestedatter fra Bergen og ble selv gift med en prest. Salmer skulle dermed ikke være så fremmed for henne. Det som imidlertid ikke var så vanlig, var at en kvinne på den tiden også var opptatt med diktning. Hun skulle drive med huslige sysler og støtte sin mann. Men det er grunn til å tro at Dorothe Engelbretsdatter også gjorde det. Hun satte ni barn til verden. Men hun var altså også salmedikter. Dorothe Engelbretsdatter ble den første norske forfatter som utelukkende levde av sin diktning.

Vi siterer strofe tre (LK):

Langt borte blidelig han vinker,
Hans Ord det søte bud mig bær,
Brudsalen full av stjerner blinker,
Akk, var jeg allerede der!
Rett snart, så ender han min nød
Og sorg ved en sødsakte død.

Dorothe Engelbretsdatter opplevde mye død i familien og var også vitne til flere bybranner i Bergen. Det ligger derfor mye smerte bak hennes diktning. I salmen «Jeg er en fremmed her i landet» oppsummerer hun på en måte essensen i hennes diktning. Livet på jorden er ikke endelig. Det er en forberedelse til det evige livet. Derfor knytter hun også sammen både pilegrimsmotivet og brudemotivet i sin salme. Hun skal snart flytte til et annet sted: «Jeg er en fremmed her i landet / Min fardag ligger i mitt sinn.» Troens øye skuer allerede brudesalen: «Langt borte blidelig han vinker / Hans Ord det søte bud mig bær / Brudsalen full av stjerner blinker / Akk, var jeg allerede der!»

Vi siterer strofe fire (LK):

Kom, Jesu, når min tro er prøvet,
Kom hent hva ditt er, ta imot!
Det skal ei blive deg berøvet,
Du festet meg jo med ditt blod.
Jeg lenges, nådig Herre, hardt,
Min elskede, du kommer snart!

Kilder:

Landstads Kirkesalmebog

P. E. Rynning (1967), s. 340
Tobias Salmelid (1997), s. 79
H. Blom Svendsen (1959), s. 72-74
Lars Aanestad (1962), bd. 1, sp. 345-346
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s 48

Dorothe Engelbretsdatter på Wikipedia