Eg stemner fram på livsens hav

Eg stemner fram på livsens hav.

Salmen er skrevet av Per Sivle i 1879. Tittelen på bokmål er Jeg farer frem på livets hav. Salmen ble oversatt til nynorsk av Anders Hovden i 1920. Han bearbeidet salmen til Sivle slik at den fikk seks verselinjer i hver strofe i stedet for tolv. Salmen er forkortet til syv strofer hvor strofe to i Hovdens oversettelse er utelatt. Vi finner den i Norsk Salmebok som nummer 401 under avsnittet “Bot og omvendelse”.

Vi siterer strofe en (NoS):

Eg stemner fram på livsens hav,
det er som på ei opi grav,
og stormens velde frodar.
Mitt segl er rive, styret fast,
og riggen fallen, knekt mi mast,
og land eg ikkje skodar.

Salmen ligger nær opp til det totale skibrudd. Det må nærmest et under til om den sjøfarende skal reddes. Seglet er revnet, roret har satt seg fast og masten er knekt. I tillegg er det storm og skipet er fullstendig ute av stand til å bli manøvrert i de store bølgene. Og i det dårlige været er det heller ikke noe land i sikte. Da er gode råd dyre.

Vi siterer strofe to (NoS):

Men titt du synte, Herre Krist,
ei liti rift i skyi visst,
der livd det var å finne
for vesle fugl, forlaten, skremd,
som tumla vilt og hjarteklemd
i vådenatti inne.

Salmen forandrer karakter i strofe to. Sjøreisen blir en livsseilas. Herren har hjulpet før. Vi finner paralleller både til syndfloden og til disiplene i havsnød på Genesaretsjøen. Men den utelatte strofen er like interessant. “Og skjær er foran, skjær er bak / det heller alt mot kveld fra dag / og så er natten rede / O Herre Gud jeg er i nød / og gruer mot den kalde død / og makter neppe bede.” Det går mot natt og Sivle ser bare mørke og død som den eneste utgang. Men på samme måten som den lille, redde fuglen finner hvile, øyner også salmisten et lite håp i skyen som revner. Jesus kom gående på sjøen og sa: “Frykt ikke, det er meg!” Det samme ord fikk også kvinnene høre fra den oppstandne Frelser, påskemorgen: Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Å, Herre, mellom livsens skjer
du ennå styresmannen er,
som kjenner alle bankar.
Eg skodar havsens ville flukt,
men har kje du ei liti bukt
der eg kan kaste ankar?

Metaforen med livet som en reise på havet er brukt i mange salmer. Det er en parallell til vandrermotivet. Vi er på vandring og vårt endelige mål er bak død og grav. For den sjøreisende er det mange farer underveis både med storm og urent farvann. Da er det godt å ha Jesus om bord som los. Strofen er å forstå som en allegori. På samme måten som vandreren på jorden er underveis til et evig mål, fører også båten oss over havet til en sikker havn på den andre siden. Det er himlens trygge havn hvor ”Jesus vil dra båten i land”, som det heter i en sang.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Du leidde før med stødig arm
kvar hug med åndi sterk og varm
og lyst og mod å fare;
men også honom stod du nær
som skalv for kvart eit lite skjer
hans skute skulle klare.

Vi befinner oss fremdeles til sjøs. Men bildet med vandringen og sjøreisen blir utvidet. Vi er ikke bare på reise. Det er også vanskeligheter underveis: ”men også honom stod du nær / som skalv for kvart eit lite skjer / hans skute skulle klare.” Gud slår ikke hånden av oss om vi har tvil og anfektelser. Det hører også kristenlivet til. De færreste av oss går gjennom livet uten sorg og sykdom. En dag må vi dø. «Alle har sitt / stort eller litt / himlen alene for sorger er kvitt». Men Jesus har lovet å gå med oss alle dager.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Min Gud, min Gud, då vonar eg
du ei di hand vil slå av meg
og sleppe meg i sluket.
For, Herre Gud, du sjølv har sagt,
du nærmast har til hjarta lagt
dei trøytte og dei sjuke.

Per Sivle var 22 år da han skrev salmen. Han hadde tenkt å bli prest. Men slik gikk det ikke. Han måtte avbryte studiene på gymnaset siste året på grunn av alvorlig sykdom som fulgte ham resten av livet. i dag ville han trolig fått hjelp av gode medisiner og moderne behandlingsmetoder. Han prøvde en kur i København uten at det hjalp. I stedet satset han på skrivingen.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Og er eg blind og veiknar av
og sviktar stød og brotnar stav,
mi bøn i hjarta brenner,
eg sukkar under alt mitt tjon:
Å Herre Jesus, du Guds Son,
lyft dine frelsarhender!

Vi finner kun salmen Jeg farer frem paa Livets Hav etter Per Sivle i Norsk Salmebok. Det er trolig Anders Hovdens fortjeneste at salmen kom inn i Nynorsk Salmebok i 1920. Han var Per Sivles gode og nære venn. Her finner vi salmen som nummer 487 under ”Bot- og bededag”. De mest kjente sangene etter Per Sivle er kanskje ellers Og vesle lerka ho hev det so, Den fyrste song eg høyra fekk og Blåkors-songen Hvor lenge skal det vare. De to siste finner vi i Sangboken fra 1962.

Vi siterer strofe syv (NoS):

Og kan eg ingi berging sjå,
og veit meg ikkje minste råd,
og tru og mod vil breste,
min Gud, min Gud, det nådehåp
du veit du gav meg i min dåp,
det vert mitt siste feste.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Nynorsk Salmebok (1972)

Ragnar Grøm (2011), s. 279-283
P. E. Rynning (1967), s. 61
Tobias Salmelid (1997), s. 90-91
Lars Aanestad (1962), sp. 518

Per Sivle på Den frie norske salmesiden

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *