Nu hjertelig jeg lenges

Nu hjertelig jeg lenges.

Salmen er skrevet av den tyske presten og salmedikteren Christoph Knoll i 1599. Vi finner den i Nynorsk Salmebok som nummer 876 og i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 729 med syv strofer. Salmen står plassert under temaet “Sykeleie, død og jordeferd”. Den er meget svakt fornorsket av meg.

Vi siterer strofe en (LR):

Nu hjertelig jeg lenges
Å få en salig død;
Ti hårdt mitt hjerte trenges
Av usseldom og nød.
Å vandre er jeg rede,
Jeg har gjort all ting klart,
Til himmerikets glede;
Kom Jesus, hent meg snart!

Christoph Knoll ble født som sønn av en skomaker i Bunzlau i 1563. Etter å ha gått på skole i Bunzlau og Görlitz, ble han i 1583 immatrikulert ved Universitetet ved Frankfurt am Oder og året etterpå, i 1584, ved Universtitetet i Wittenberg hvor han kom til å studere teologi. I løpet av denne tiden beskjeftiget han seg blant annet også med matematikk og astronomi.

Vi siterer strofe to (LR):

Du har meg jo av nåde
Fra synd og død forløst,
Og fra all helveds våde,
Det er min store trøst.
Hvi skulde jeg da grue
For dødens bitterhet?
Ditt åsyn skal jeg skue
I evig salighet.

Etter at Christoph Knoll var ferdig med sine studier, fikk han i 1586 en lærerpost i Sprottau. Her arbeidet han også som diakon eller kapellan fra 1591-1620. Christoph Knoll døde i 1621 og etterlot seg en sønn som senere ble prest i Wittgendorf.

Vi siterer strofe tre (LR):

Det er den store glede
Hvortil min sjel går inn;
Ti vil jeg trøstig kvede:
Min død er vinning min!
Og legges jeg i jorde,
Og tæres der min kropp,
Den skal dog herlig vorde
Når den igjen står opp.

Christoph Knoll var en tysk evangelist, prest og erkediakon i Schlesien, men ble fordrevet derfra under 30-årskrigen. En tid var han virksom som prest i Wittgenstein i Sprottau. Christoph Knoll avsluttet sin livsgjerning som prest i Wittgendorf i Schlesien. Han er representert i de svenske salmebøkene fra 1695 til 1937 med originalteksten til et verk. Christoph Knoll har skrevet salmen som på svensk heter Jag längtar av allt hjärta. Denne finner vi i salmeboken fra 1695 som nummer 393 og i 1937 års psalmbok som nummer 560.

Vi siterer strofe fire (LR):

Min Herre Krist vil gjerne
Meg gjøre skjær og ren,
Som klare morgenstjerene
Å skinne uten mén;
Så leve uten ende
Og uten sorg og nød –
Hvem vil da angest kjenne
Og grue for sin død?

Nu hjertelig jeg lenges er en gammel salme med døden som tema. Vi finner den på svensk som Jag längtar av allt hjerta. Her står salmen med ti strofer oversatt av Jakob Arrhenius i 1694. Teksten bygger blant annet på Salme 25, 4 i Bibelen: ”Herre, la meg kjenne dine veier. Lær meg dine stier!” Den svenske versjonen ble senere bearbeidet av Olof Wallin i 1814 og 1816 og ble deretter publisert med ni strofer. Det er usikkert når salmen ble oversatt til dansk, men vi finner salmen i Landstads Kirkesalmebog fra 1870 som nummer 618 med elleve strofer. Her er tittelen Mig hjertelig nu lenges.

Vi siterer strofe fem (LR):

Hva er å leve efter
I denne verden her?
Dens gull og glede hefter
Meg ei på reisen mer.
Jeg slikt slett intet akter,
Det står så kort ved lag;
Til himmerik jeg trakter;
Og det i denne dag.

Salmen er skrevet til trøst og hjelp for syke og dødende i Sprottau i Tyskland under pesten i 1599, skriver Aanestad. Da pesten kom til Sprottau tok den livet av mange mennsker. Christoph Knoll skrev salmen Herzlich tut mich verlangen nach eienem selgen End som en dødsberedelsessalme for mennesker i den ytterste nød. Det er en trøstesang om hvordan ”en kristen skal trøste seg i dødens nød”, forteller Aanestad videre.

Vi siterer strofe seks (LR):

Og om jeg har i minne
Min viv og mine små,
Som står med sorg i sinne
Og vil meg holde på.
Jeg vil dog gjerne fare
Og tro min Gud det til,
Han kan dem vel forsvare,
Han dem forsørge vil.

Melodien til denne begravelsessalmen er også en kjent Bach-koral. Den bærer samme navnet som salmens originaltittel på tysk, Herzlich tut mich verlangen. Koralen benevnes også som BWV 727. Opprinnelig var salmen knyttet til en tone av Hans Leo Hassler fra 1601. Bachs koral benyttes i dag til tre salmer. Det er i tillegg til Knoll-salmen, også salmene Ach Herr, mich armen Sünder fra 1620 og O Haupt voll Blut und Wunden fra 1656.

Vi siterer strofe syv (LR):

Nu må jeg til å kjempe
Mot døden, Jesus kjær,
O hjelp jeg kan ham dempe,
Min kraft i svakhet vær!
Gi nu min sjjel den glede
Hvortil min hu er vendt,
At den rett snart må kvede;
Nu har jeg salig endt!

Kilder:

Landstads reviderte salmebok (1970)

P. E. Rynning (1967), s. 112
Lars Aanestad (1965, bd 2, sp. 68

Christoph Knoll på Wikipedia
Christoph Knoll på cantatas.com
Christoph Knoll på hymnary.org

Som en flod fra himlen

Som en flod fra himlen.

Salmen er skrevet av den engelske salmedikteren og læreren Frances Ridley Havergal i 1874. Vi finner den i Metodistenes Salmebok (MeS) som nummer 229 med tre strofer og refreng. Salmen ble oversatt fra engelsk til dansk av Hans Peter Martin Mollerup. En alternativ tekst på norsk er Som en strøm av nåde. Tittelen på den engelske originalsalmen er Like a river glorious med tone av James Mountain fra 1876.

Vi siterer strofe en (MeS):

Som en flod fra himlen
Kommer Herrens fred
Dag for dag så stille
Flytende her ned.
Full og rik den alltid
Sterkere jo går.
Dyp og klar den stadig
Større dybde får.

Frances Ridley Havergal ble født i Astley i Worcestershire 14. desember 1836. Men på grunn av dårlig helse fikk hun ikke noen vanlig utdannelse. Det ble helst undervisning i form av privattimer, først i England og seinere også i Tyskland. Mrs. Havergal var «for en stor del bundet til rullestolen», skriver Salmelid. Men hun førte likevel et forholdsvis aktivt liv og i årene 1852-1853 studerte hun både i Louisenschule, Düsseldorf og i Oberkassel. Hun reiste også noe og særlig til Sveits. Ellers deltok Frances Ridley Havergal på kristelige møter og var aktivt med både i søndagsskolen og i misjonsarbeidet. Hun døde av bukhinnebetennelse i Caswell Bay på Gower i Wales 3. juni 1879, 42 år gammel. Havergal College i Toronto, er oppkalt etter henne.

Vi siterer koret (MeS):

Fred som kan bevare,
Fred som overgår
Alle hjertets tanker,
Jeg hos Jesus får.

Frances Ridley Havergal har skrevet et stort antall sanger og salmer. CyberHymnal lister opp 80 salmer av henne. De mest kjente er kanskje Take my life and let it be, I gave my life for Thee, Like a river glorious og Who is on the Lord’s side? Det finnes ellers minst åtte sanger av henne på norsk (Aanestad). Vi finner fire sanger av Havergal i Sangboken og i Metodistenes Salmebok.

Vi siterer strofe to (MeS):

Fast til seg han bandt meg
Med så dyrt et bånd.
Alltid står jeg tegnet
I hans høyre hånd.
Barnet hos sin Fader
Hviler nå så trygt
Uten redde tanker,
Uten tvil og frykt.

Frances Ridley Havergal var datter av den kjente presten og hymnologen William Havergal. Nettsiden CyberHymnal omtaler henne som «et sterkt, men kortvarig lys i den engelske salmehistorien». Frances Havergal hadde meget uvanlige evner og kunne lese i alder på fire år. Hun begynte å skrive vers da hun var syv. Frances R. Havergal lærte seg både tysk og fransk og hun kunne også lese latin, gresk og hebraisk. Både Salmenes Bok og Profeten Jesaja i Det gamle testamentet, samt det meste av det som står i Det nye testamentet i Bibelen kunne hun utenat. På hennes gravstein står inskripsjonen: «Blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd.» (1. Joh. 1, 7). Hun selv hadde valgt ut hva som skulle stå der.

Vi siterer strofe tre (MeS):

Fra min Fader kommer
Bare gode kår.
Selv ved vintertide
Sommersol jeg får,
Høyt sitt barn han elsker,
Kjenner vel dets savn.
Intet skal meg rive
Fra hans faderfavn.

Kilder:

Metodistenes Salmebok (1987)

Tobias Salmelid (1997), s. 154
Lars Aanestad (1962), bd. 1, sp. 875-877

Frances Ridley Havergal på Wikipedia
Frances Ridley Havergal på CyberHymnal

Ved Jesus hjerte har jeg fred

Ved Jesu hjerte har jeg fred.

Sangen Ved Jesu hjerte har jeg fred ble skrevet av Lina Sandell i 1867. Vi finner den i Frelsesarmeens sangbok (FA) som Ved Jesu hjerte stille er. Her står sangen som nummer 470 med fire strofer. Den er plassert under «Vitnesbyrd og lovprisning». Det er ikke oppgitt noen oversetter til sangen. Sangen er oversatt til norsk av Salmebloggeren (LeH) i 2010 med fem strofer som orignalen.

Vi siterer strofe en (LeH):

Ved Jesu hjerte har jeg fred
Om det enn ofte stormer.
Tross alt som her meg trykker ned,
Min Frelser aldri dormer.
Visst bruser det i dypet her,
Men han i nøden er meg nær.
Ved Jesu hjerte har jeg fred
Om det enn ofte stormer.

På svensk heter sangen Vid Jesu hjärta, där är lugnt. Sangen ble første gang publisert i Ahnfelts samlinger fra 1877. Vi finner den blant annet i Sionstoner (1935) som nummer 384 under temaet «Nådens ordning: Trosliv och helgelse», i Guds lov (1935) som nr 290 under overskriften «En kristens saliga frid och trygghet», i Frälsningsarméns sangbok (1968) som nr 429 under rubrikken «Erfarenhet och vittnesbörd» og i Lova Herren (1988) som nr 532 under inndelingen «Guds barns tröst i kamp och prövning».

Vi siterer strofe to (LeH):

Her nede kjemper ånd og kjød
Så ofte harde strider,
Om kjødet seirer til min nød
Det skal dog dø omsider.
Men for en lidelse er det:
En langsom død på korsets tre!
Her nede kjemper ånd og kjød
Så ofte harde kamper.

Det er ikke kjent om sangen Ved Jesu hjerte stille er finnes i andre steder enn i Frelsesarmeens sangbok. Men det er de to første og de to siste strofene er som er oversatt til norsk her. Jeg har derfor laget min egen versjon og også oversatt strofe tre. Strofe en er oversatt litt friere enn utgaven i Frelsesarmeens sangbok (FA).

Vi siterer strofe tre (LeH):

Her vil det synes mang en gang,
Som skulle alt gå under,
Her blandes sukk inn i min sang,
Å Herre, mange stunder;
Men ved ditt hjerte innen kort
Dør alle tidens mislyd bort,
Skjønt det ser ut så mang en gang
Som skulle alt gå under.

Mange av sangene til Lina Sandell er oversatt til norsk. Salmelid lister opp 35 sanger, mens Aanestad nevner ikke mindre enn 61 sanger på norsk som er skrevet av Lina Sandell. To av disse er også oversatt til nynorsk og flere er kommet til siden. Tar vi også med nyoversatte sanger, er antallet sanger på norsk av henne trolig betydelig høyere.

Vi siterer strofe fire (LeH):

Du, Herre, skal allikevel
Til slutt beholde seier,
Og blott i deg min arme sjel
Sin trøst og styrke eier.
Fullbyrdes skal som du har sagt;
Jeg trøster meg i nådens makt,
Du, Herre, skal allikevel
Til sist beholde seier.

Lina Sandell bruker mye natursymbolikk i sine sanger. Vi finner bilder fra naturen som omgir oss, men hun benytter også flere steder fugler i sine sanger. Kanskje klarest finner vi dette i Ingen er så trygg i fare: «Tryggare kan ingen vara / Än Guds lilla barnaskara / Stjärnan ej på himlafästet / Fågeln ej i kända nästet.» I Bred dina vida vingar, brukes også dette om Guds omsorg. I en tidlig versjon brukte hun til og med kylling i en av strofene. «Bred dina vida vingar / o Jesus, över mig / och låt din lilla kyckling / få gömma sig i dig!» I siste strofen av Ved Jesu hjerte stille er bruker Lina Sandell duen som bilde på den trette vandrer som lenger hjem til Gud: «Din trötta duva trivs ej här / I vida ødemarken / Så kom då, Herre Jesu kär / För henne hem till arken / Hon längtar från en stormig strand / Till glädjen på din högra hand / Så hämta, Herre Jesu kär, Din duva hem till arken!»

Vi siterer strofe fem (LeH):

Din trette due trivs ei her
I vide ødemarken;
Så kom da, Herre Jesus kjær,
Og før den hjem til arken!
Den lengter fra en stormfull strand
Til gleden ved din høyre hand.
Så hent da, Herre Jesus kjær,
Din due hjem til arken!

Kilder:

Frelsesarmeens sangbok (1948)

Tobias Salmelid (1997), s. 342-343
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 835-840

Det är fullbordat

 

Å tro det er å legge

Å tro det er å legge seg ned ved korsets fot.

Sangen er skrevet av Emilie Thorup i 1889. Vi finner den i Sangboken (SaB) som nummer 397 med seks strofer. Sangen står plassert under temaet «Guds omsorg, tro og tillit». Melodien er ved Christoph Glück eller også tonen til salmen Med strålekrans om tinde. Vi finner ellers sangen i danske Hjemlandstoner som nummer 413 med seks strofer.

Vi siterer strofe en (SaB):

Å tro det er å legge
seg ned ved korsets fot
Og begge hender strekke
den Herre Krist i mot.

På dansk heter sangen At tro det er at lægge sig ned ved korsets fod. Det oppgis at sangen ble skrevet i mai 1889. Emilie Thorup var en prestedatter fra Sjælland i Danmark, men hun fikk tidlig tuberkulose og det brøt ned kreftene hennes gjennom flere år, skriver Nils Dybdal-Holthe om henne.

Vi siterer strofe to (SaB):

Å tro det er å slippe
Sin egen herlighet.
Og fly til nådens klippe,
Til Jesu kjærlighet.

Emilie Thorup er født på Sjæland i Danmark 20. mai 1857. Hennes far var prest i Skuldelev og Emile vokste opp på prestegården som eldste datter i en søskenflokk på seks. Men sykdom tok hennes unge liv. Emilie Thorup døde i Skuldelev 11. februar 1890, 32 år gammel. Sangen At tro det er at lægge er trolig den siste sangen hun skrev bare noen få måneder før hun døde.

Vi siterer strofe tre (SaB):

Å tro det er å bygge
Sitt liv på Herrens ord,
Og søke fred og lykke
Kun der hvor Jesus bor.

Sangen er oversatt til flere språk. Foruten på norsk, finner vi i alle fall sangen også på færøysk som At trúgva er at falla í bøn har krossin vi. Sangen er oversatt etter Hjemlandstoner fra 1993. Den færøyske nettsiden sang.fo. skriver at oversetteren er V. Danielsen, men det er ikke oppgitt noe årstall.

Vi siterer strofe fire (SaB):

Å tro det er å hvile
På hans fullbrakte verk,
Mot døden kunne smile,
I sorgen være sterk.

Vi finner flere sanger etter Emilie Thorup. Men det var ikke meningen at disse skulle publiseres. Det var hennes søstre som overtale Emilie til å offentliggjøre noen av sangene i et dagblad under pseudonymet E, skriver Aanestad. Etter hennes død kom 50 av de beste sangene ut i bokform under tittelen Efterladte aandelige Digte af E. Vi finner ellers 15 av sangene i Indre Missions Sangbog fra 1910 og 4 i Hjemlandstoner fra 1953, forteller Aanestad videre.

Vi siterer strofe fem (SaB):

Å tro det er å takke,
Guds vei er nådens vei.
Går titt det oppad bakke,
Gudsbarnet klager ei.

En skulle tro at Emilie Thorup’s avskjed var trist og sorgfull. Men slik var det ikke. Hennes sang Å tro det er å legge seg ned ved korsets fot er et sterkt vitnesbyrd om en ung kvinne som på tross av smerter og lidelse hadde stridt den gode strid og fullendt løpet. Vi lar en av hennes søstre fortelle om henne: «Det var første gang jeg så døden. Hvor den var strålende. Hun ba far og mor om ikke å sørge og sov så stille inn som et barn, mens kveldsklokkene ringte, og far lyste velsignelsen over henne.»

Vi siterer strofe seks (SaB):

Å tro det er å tage
Sin Frelser fast i hånd
Og vandre alle dage
Veiledet av hans Ånd.

Kilder:

Sangboken (1983)

Tobias Salmelid (1997), s. 399 og 449
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 1055-1056

Hjemlandstoner (1993)
Skuldelev Kirkegårds gravsteder

Si allting til Jesus

Si allting til Jesus.

Sangen er skrevet av Mathilde Wiel-Öjerholm i 1881. Vi finner den i Sangboken (SaB) som nummer 586 med tre strofer. Sangen står plassert under temaet «Bønn».

Vi siterer strofe en (SaB):

Si allting til Jesus, han kjenner deg så vel,
Han vet hva som engster og trykker tungt din sjel!
Om dine beste venner deg enn kan misforstå,
Din Jesus deg dog kjenner, til ham du trygt kan gå!

Mathilde Wiel-Öjerholm ble født på gården Lundestad ved Halden 12. desember 1858 som barn nummer 11 i en søskenflokk på 13, skriver Aanestad. Hennes far var en velstående bonde fra en gammel norsk familie. Da Mathilde var nesten 10, flyttet familien til Säffle i Värmland, men Mathilde og hennes søster Otillia var ofte tilbake i Norge og tilbrakte sommerferier sammen med slektninger i Halden. Vinteren 1875 besøkte Mathilde og Otillia fetterne i Norge. Deres foreldre hadde begge plutselig avgått ved døden. Mens de var i huset, hadde tjenestejenten Sofie, funnet Mathilde noe «plagsom» og hadde blandet arsenikk i Mathildes havresuppe. Mathilde ble voldsomt syk, men intetanende, fortsatte hun å spise den maten som Sofie tilberedte. Mathilde døde ikke av første giftforsøk, men etter den andre forgiftningen hun ble så svak at hun var nesten lammet, og måtte bruke krykker.

Vi siterer strofe to (SaB):

Blir livsveien ensom og tornefull og trang,
Å, si det til Jesus, han vandret den engang!
For han din venn vil være Så ei du ensom går,
Vil dine byrder bære Og lege dine sår.

I et nytt forsøk på å ta livet av Mathilde, tente Sofie på huset der hun bodde. Men på tross av hennes svake tilstand, overlevde Mathilde dødsbrannen på en mirakuløs måte. Obduksjonen av likene til Mathildes onkel og tante, avslørte imidlertid store mengder av arsenikk i hår og negler. Sofie ble arrestert for drap, samt drapsforsøk, og dømt til døden. Kildene opplyser at Mathilde Wiel skal ha besøkt Sofie på krykker i fengselet. Også presten hadde lange samtaler med den dødsdømte og Sofie kom til tro på Jesus. Hennes siste ord skal ha vært: «Nå går jeg hjem til Jesus, jeg!». 20. februar 1876 ble Sofie Johannesdotter henrettet i Halden. Hun var den siste kvinnen som ble halshugget i Norge. Men Mathilde Wiel kunne bevege seg ganske fritt etter to år og i 1882 ble hun gift med den svenske metodistpastoren Johan Melcher Öjerholm. Etter en alvorlig lungsesykdom vinteren 1984-1985, flyttet imidlertid paret i 1887 til Texas i USA. Her levde Mathilde Wiel Öjerholm de siste 16 årene av sitt liv. Hun har skrevet en rekke kristne sanger og komponert flere melodier. På norsk er hun kjent for Si allting til Jesus, Unge kristen du som nyss har funnet og Å jeg vet et land hvor Herren Gud. Vi finner to av hennes sanger i Sangboken. Mathilde Wiel-Öjerholm døde trolig i Travis County i Texas 20. august 1903, 45 år gammel.

Vi siterer strofe tre (SaB):

Den ringeste småting som kommer i din vei,
Å, si det til Jesus, så vil han hjelpe deg!
Nei, intet er for lite Din Frelser å betro,
Å, si det kun til Jesus Så får ditt hjerte ro!

Kilder:

Sangboken (1983)

Tobias Salmelid (1997), s. 355 og 434
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 1144-1145

Mathilde Wiel på Ojerholm.com
Sofie Johannesdotter på Wikipedia

Det meg gleder mest

Det meg gleder mest er Jesu underfulle frelsesverk.

Det meg gleder mest er Jesus underfulle frelsesverk er skrevet av Thorwald Løwø i 1901. Han var da bare 18 år gammel. Familien til Thorwald Løwø hadde vanskelig for å akseptere at gutten var blitt en kristen. Og etter at foreldrene var døde, viste det seg at gutten var blitt gjort arveløs. Det var nok et hardt slag for ham, men Thorwald Løwø kunne ikke gi opp sin kristne tro på grunn av penger.

Vi siterer strofe en (LeH):

Det meg gleder mest er Jesu
Underfulle frelseverk,
Som kan reisa opp den svake,
Kraftelause gjera sterk,
Som kan gje meg lys og gleda
Der kor sorga er så stor,
Trøysta den som her må syrgja
Gråta må på denne jord.

Sangen står i Sangboken fra 1984 som nummer 245 med tre strofer. Strofe en er fritt bearbeidet på nynorsk av Salmebloggeren (LeH) i 2017. Vi finner også sangen til Thorwald Løwø i Segertoner på svensk som All min fröjd jag har i Jesus. I utgaven fra 1960 står sangen som nummer 64. Sangen er ellers oversatt til færøysk som Tað, meg gleðir mest, er Jesu undurfulla frelsuverk. Vi finner den på nettsiden Sang.fo.

Vi siterer strofe en på færøysk:

Tað, meg gleðir mest, er Jesu
undurfulla frelsuverk,
sum kann reisa upp hin falna,
kraftarleys øll gera sterk,
sum kann bera troyst og gleði
har, sum sorgin nívir á,
gleða tann, sum her av trega
ofta syrgin gráta má.

Thorwald Løwø ble født i på Helgeland i 1883. Han kom fra en god, gammel ætt i Nord-Norge og foreldrene hans ville at han skulle få seg et yrke og sendte ham i baker- og konditorlære i Tromsø. Bakeriet lå imidlertid vegg i vegg med et Frelsesarmelokale og her tilbrakte Thorwald Løwø mange kvelder. Det endte med at han ga seg over til Gud og etter at bestemmelsen var tatt, begynte han å kalle seg Thorwald Frimann. Det var imidlertid ikke noe lett valg. Etter dette var Thorwald Frimann Løwø ikke lenger velkommen hjemme. Foreldrene hans ville ikke ha noe med ham å gjøre. Men Thorwald Løwø ble frelsessoldat og senere offiser i Frelsarmeen. Han ble blant annet divisjonssjef i Nord-Norge og ansvarlig for en avdeling ved Hovedkvarteret, skriver Nils Dybdal-Holthe. Vi finner således også sangen hans i Frelsesarmeens sangbok som nummer 395 med tre strofer.

Vi siterer strofe en på svensk:

All min fröjd jag har i Jesus,
Han är kärleksfull och god,
Han uppresa kan de svaga,
Ge åt vandraren nytt mod.
Han kan trösta dem som klaga,
När ock nöden är som störst.
Skänker ro jämväl i döden,
Den hos honom släckt sin törst.

Haakon Dahlstrøm skriver at det har vært spekulert i om Thorwald Løwø har oversatt sangen fra engelsk. Grunnen er at flere sangbøker oppgir den amerikanske sangevangelisten Thoro Harris som forftter av sangen, sier han videre. Men Harris har selv fortalt at han hørte sangen i en svensk kirke og at han oversatte den til engelsk. Hans versjon er på fire verselinjer og et refreng. Vi har slått strofen sammen til åtte verselinjer. Tittelen på engelsk er Who can cheer the heart like Jesus. Sangen er også kjent under tittelen All that thrills my soul is Jesus.

Vi siterer strofe en på engelsk:

Who can cheer the heart like Jesus
By his presence all divine
True and tender, pure and precious
O, how blest to call him mine
All that thrills my soul is Jesus
He is more than life to me
And the fairest of ten thousand
In my blessed Lord I see.

Kilder:

Sangboken (1984)
Frelsesarmeens sangbok (1977)

Haakon Dahlstrøm (1990), bd 1, s. 72-74
Tobias Salmelid (1997), s. 74 og s. 266
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 319

Kvifor vart songen til av Nils Dybdal-Holthe

Et forvillet barn jeg var

Et forvillet barn jeg var.

Sangen er skrevet av den engelske frelsesoffiseren James Conner Bateman i 1886. Vi finner den i Frelsesarmenens sangbok (FaS) fra 1948 som nummer 328 med tre strofer og refreng. Sangen er plassert under kapitteloverskriften «Vitnesbyrd og lovprisning». I Frelsesarmenens sangbok fra 1977 står sangen som nummer 405 og her er sangen plassert under «Lovsang». Aanestad skriver at den engelske originaltittelen er Home once more. Sangen har vært i Frelsesarmeens sangbøker siden 1892.

Vi siterer strofe en (FaS):

Et forvillet barn jeg var,
Men kom atter hjem til Far,
Hjem til folden, bort fra verdens tomme fryd.
Frelsens dag for meg opprant;
For den gode Hyrde fant
Ennå et forvillet får, ja ennå ett.

Vi har funnet 10 sanger av James Bateman på engelsk. Aanestad oppgir 5 sanger på norsk og fire av Batemans sanger er også tatt inn i Frelsesarmenen sangbok. Det er Sjel i mørkets gys, Et forvillet barn jeg var, Jeg var fortapt og blind og Jeg vegen er har Jesus sagt.

Vi siterer koret (FaS):

Nå er jeg kommet hjem.
Ære være Gud, nå er jeg kommet hjem.
Min Jesus kalte meg
Fra syndens ville veg,
O, ære være Gud, nå er jeg kommet hjem.

Et forvillet barn jeg var er en sterkt personlig preget sang som forteller om et menneske som vandret på ville veier, men som kom hjem til Gud og ble vunnet for Kristus og hans rike. James Conner Bateman ble født i Hull i Yorkshire i England 18. november 1854 som sønn av en linkjoleskredder. Det viste seg at gutten var musikalsk og svært begavet, men som ungdom kastet han bort mye av livet sitt på kroer og kneiper med lystig sang og spill. En dag mens han satt i en skjenkestue og drakk, dro et korps fra Frelsesarmeen forbi og i stedet for å gjøre narr av frelsessoldatene, ble Bateman kalt av Gud og frelst.

Vi siterer strofe to (FaS):

Mildt jeg hører Herrens røst,
Den til hjertet taler trøst,
Hvisker sakte ømme ord inni min sjel:
Barn for Satans garn ei frykt,
Ved mitt hjerte der er trygt.
Og Guds engler tiljubler ennå en.

Etter sin omvendelse virket Bateman først som frelsessoldat i Hull. Siden besøkte han også andre byer. Etter hvert ble Bateman også frelsesoffiser og han ledet flere store korps i England. Bateman hadde en god stemme og han spilte på flere instrumenter. Han laget også selv både tekst og melodi til flere av sine sanger. James Conner Bateman døde i Pentre i Sør-Wales 5. juni 1888, 33 år gammel. Som sangforfatter og komponist regnes han som en av pionerene innenfor Frelsesarmeen.

Vi siterer strofe tre (FaS):

Når min vandring sluttet er,
Og jeg havner salig der,
Hvor den frelste skare om Guds trone står,
Skal jeg gylne harper slå
Og for evig juble få:
Frelst er et forvillet barn, ja ennå ett.

Kilder:

Frelsesarmeens sangbok (1948)
Frelsesarmeens sangbok (1977)

Haakon Dahlstrøm (1990), bd 1, s. 112-113
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 193-194 og 575

James Conner Bateman på HymnTime
James Conner Bateman på hymnary.org

Den tanke er så skjønn

Den tanke er så skjønn.

Hymnen er skrevet av den amerikanske poeten og salmedikteren Phoebe Cary i 1852. Vi finner den som i salmeboken Hymns for Worship Revised som nummer 625. Tekst og melodi er også gjengitt på nettstedet CyberHymnal undet tittelen One Sweetly Solemn Thought med seks strofer. Sangen er til dels oversatt og fritt gjendiktet av Salmebloggeren (LeH) i 2012.

Vi siterer strofe en (LeH):

Den tanke er så skjønn,
og kommer gang på gang.
Jeg nærmere hjemmet er i dag,
og tiden blir ei lang.

Sangen var en av favorittsangene til evangelist Dwight L. Moody og ble gjort udødelig gjennom Moody/Sankey vekkelsene i England på slutten av 1800-tallet. Men vi finner ikke sangen i noen av dagens norske sang- og salmebøker. På svensk er den imdlertid kjent som Hur ljuvligt mången gång. Det finnes også en færøysk utgave av sangen med tittelen Hvør sæl tó mangan er. En eldre norsk versjon av sangen har tittelen Hver dag en tanke gjør meg salig, men bygger trolig på et annet versemål enn originalen. Det samme er tilfellet med en dansk utgave.

Vi siterer strofe to (LeH):

Nærmer’ min Faders hus,
der er min bolig kjær
Nærmer’ i dag, den trone så hvit,
snart jeg der hjemme er.

Det finnes to alternative toner til denne sangen. Melodien Dulce Domum av Robert S. Ambrose fra 1876 bygger på en versjon med fire verselinjer, mens Nearer My Home av Philip Phillips trolig er en utgave med åtte verselinjer der den siste delen fungerer som et refreng til sangen. Siden sangen opprinnelig også har et litt haltende versemål, så jeg diktet den om med metrum 6-6-9-6 til melodien Dulce Domum.

Vi siterer strofe tre (LeH):

Nærmere livsens land,
lempes den bør jeg har.
Snart jeg det tunge kors her blit kvitt,
kronen av Gud mottar.

Alice og Phoebe Cary var egentlig to skrivende søstre. Begge to var aktive fra midten av det nittende århundret. Alice ble født i Mount Healthy i Ohio 20. april 1820 og Phoebe 4. september 1824. Caryfamilien tjente til livets opphold gjennom det som gården ga dem. Oppveksten var fattigslig med mye hardt arbeid. Det var også dårlig med skolegang og det fantes lite av bøker i hjemmet. Men deres mor oppmuntret Alice og Phoebe til skrive og lærte døtrene det mest grunnleggende av lyrikken. Etter hennes død i 1835, nektet imidlertid deres nye stemor dem fra å bruke lys når de skulle lese og trodde hun ved det gjorde dem en velgjerning. Men etter stemorens død i 1837, gjenopptok de to kvinnene imidlertid sine litterære aktiviteter igjen.

Vi siterer strofe fire (LeH):

Om veien her er mørk,
og gjennom svarte natt.
Krysser jeg dype og mørke strøm,
så er du lys, min skatt.

Allerede i 1838 publiserte Alice et av hennes dikt i en Cincinnati avis. 11 år senere utga Alice og Phoebe sammen i 1849 diktsamlingen Poems of Alice and Phoebe Cary. Arbeidet fikk gode kritikker og de fikk 100 dollar i honorar for diktene. Dette var såpass mye penger at de to kvinnne pakket sine eiendeler og flyttet til New York City hvor de fortsatte arbeidet med å skrive. Til å begynne med var det vanskelig, men etter hvert fikk de litt penger så de kunne leve av sin lyrikk. Poesien deres og andre arbeider ble publisert både i ledende magasiner og i bøker. Alice var den mest produktive av dem, men det var Poebe’s arbeider som oftest fikk de beste kritikkene. Søstrene ble også på denne tiden aktive deltagere i New York’s sosiale liv. De var medlemmer av Women’s Rights Movement og Alice ble president i Sorosis som var den første kvinneklubben i USA.

Vi siterer strofe fem (LeH):

Gud du min tilflukt er,
tenner meg med din brann.
Du lar meg ei alene her gå,
sist gjennom dødens vann.

Alice og Phoebe Cary tilbrakte 1850 årene og 1860 årene i New York. Men Alice kom bare til å fungere som president i Sorosis i en kort periode. Hun ble alvorlig syk og led av store smerter. Noen kilder oppgir at hun fikk tuberkulose, andre sier at hun ble invalid. Gjennom disse årene var det Phoebe som måtte fungere som hjemmeværende pleier og omsorgsperson for Alice. Hun døde i New York City 12. februar 1871 etter lang tids sykdom. Phoebe som var utmattet av alle årene hun måtte ta seg av Alice, døde av malaria i Newport på Rhode Island 31. juli 1871. Phoebe håpte at klimaet i Newport ville hjelpe henne til å gjenvinne helsen, men hun bukket selv under bare fem måneder etter sin søster. Noen kilder oppgir at Phoebe døde av hepatitt. CyberHymnal forteller en historie om hvordan to medlemmmer av et lokalt pokerlag i Macao ble frelst gjennom denne sangen.

Vi siterer strofe seks (LeH):

Vokt min fot der jeg går,
snubler ei der jeg bor.
For jeg er nærmere himlen nå,
nærmere enn jeg tror.

Kilder:

Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 363-364, 969

Phoebe Cary på Wikipedia
One Sweetly Solemn Thought på CyberHymnal

Skal aldri si farvel

Skal aldri si farvel.

Denne hymnen som på engelsk heter, Never Say Goodbye, ble skrevet av Fanny Crosby i 1894. Dette er en av de siste sangene Fanny Crosby skrev. Hun var da 74 år gammel. Salmen ble oversatt til norsk av Salmebloggeren (LeH) i 2007. Presentasjonen følger min egen norske gjendikting. Det finnes også en video med salmen på YouTube. Salmen er på fire strofer og et refreng.

Vi siterer strofe en (LeH):

Velsignet sted vi møter dem,
skal aldri si farvel.
Hvor sjelefrender har sitt hjem,
og aldri si farvel.

Fanny Crosby mistet synet da hun var et spebarn. En uerfaren lege behandlet en liten øyeinfeksjon med sennepsplaster og Fanny fikk aldri synet sitt tilbake. Og enda en ulykke rammet henne. Faren døde fra henne. Men senere i livet skulle poeten, taleren og musikeren Fanny Crosby selv utstråle en kraft og styrke som fikk andre til å se.

Vi siterer refrenget (LeH):

Vi aldri si farvel,
vi aldri si farvel.
Å skjønne land der over sky,
vi aldri si farvel.

Da folk oppdaget at Fanny var blind, ville ingen ha henne. De ga rett og slett opp. Venner som trodde de gjorde henne en tjeneste, fortalte moren at hun måtte lære Fanny hvordan hun skulle lage mat. Det var bedre for barnet at Fanny ble lært opp i dette og i å gjøre rent og passe barn fordi hun ville aldri bli i stand til å arbeide utenfor hjemmet. Men der tok de altså grundig feil. Gud tok den lille jenten, som alle hadde gitt opp, og brukte henne i sin tjeneste gjennom sangene som ble skapt.

Vi siterer strofe to (LeH):

Forbi den dal av slit og sorg,
vi aldri si farvel.
På jord i tårer skilles vi,
vi alltid si farvel.

Under oppveksten var Fanny mye sammen med sin kloke og tålmodige mormor. Hun fortalte den lille, blinde jenten om sollys, farger og alt det vakre i naturen – og hun lærte henne bibelhistorie. Bestemoren leste lange stykker i Bibelen for Fanny hver eneste dag. Og som voksen skulle det vise seg at hun både ble en god sanger og musiker. Fanny Crosby spilte både harpe og piano. Sammen med sangskriving, elsket hun å lære tekstene fra Guds Ord utenat. Fanny kunne ordrett de fem Mosebøkene, de fire Evangeliene, Ordspråkene, Salomos Høysang og det meste av Salmenes Bok.

Kor: Vi aldri si farvel,
vi aldri si farvel.
Å skjønne land der over sky,
vi aldri si farvel.

Fanny Cosby var i sin tid en av Amerikas mest kjente kvinner. Kristne over hele verden har i mer enn hundre år sunget sangene hennes. I alt skrev hun over 8.000 sanger, og noen av dem vi kjenner best i Norge er: ”Salige visshet. Jesus er min”, ”La meg få høre om Jesus” og ”Gå meg ei forbi, o Jesus”. Verdens lykkeligste menneske, sa hun selv at hun var. Hun ble en av sin tids største kjendiser i Amerika.

Vi siterer strofe tre (LeH):

Når trygg blant skaren frelst vi er,
vi aldri si farvel.
Hvor livet er en evig sang,
vi aldri si farvel.

Fanny kunne ikke være sint på noen, heller ikke dem som hadde gjort henne vondt eller gitt henne feil behandling. På dødsleiet sitt tenkte hun tilbake på livet og uttrykte takknemlighet til doktoren som forlot henne blind. Hun skulle leve til hun ble nesten 95 år gammel og noen sier faktisk at så mange som 9.000 hymner er skrevet av henne. Mange av sangene hennes blir fremdeles sunget i kirker rundt omkring i verden den dag i dag.

Kor: Vi aldri si farvel,
vi aldri si farvel.
Å skjønne land der over sky,
vi aldri si farvel.

Men Fanny Crosby er ikke bare kjent for sine sanger. Hun virket også som lærer ved Blindeskolen i New York og ble senere kjent for sitt sterke sosiale engasjement. Da hun døde, ville hun ikke at hennes gravsted skulle bli noe monument. Hvis det kom inn penger, ville hun at de skulle brukes i arbeidet for de hjemløse. Men hennes liv knyttes også til oppstarten av søndagsskolen. Fanny Crosby var en sterk pådriver til dette arbeidet og mange av sangene hennes var nettopp søndagsskolesanger.

Vi siterer strofe fire (LeH):

Velsignet sted vi møter dem,
skal aldri si farvel.
Hvor sjelefrender har sitt hjem,
og aldri si farvel.

Hennes mål for livet var at hun skulle få lede en million sjeler til Herren. Det er mye som taler for at hun fikk det. Fanny Crosby ble med i den store vekkelsesbølgen som gikk over det amerikanske kontinentet med predikanten Dwight L. Moody i spissen. Han reiste mye sammen med den berømte sangevangelisten Ira Spankey, og sammen med disse to, ble Fanny Crosby den engelsktalende verdens store vekkelsesdikter. Daglig kunne avisene rapportere om vekkelsene. På to år i slutten av 1850-årene, ble det registrert ikke mindre enn 50.000 omvendelser hver uke. Hvor mange av disse som fikk et varig forhold til Gud, vet vi ikke. Men en ting er i alle fall sikkert. Fanny Crosby fikk stor betydning for mange menneskers tro.

Kor: Vi aldri si farvel,
vi aldri si farvel.
Å skjønne land der over sky,
vi aldri si farvel.

Hun var sterkt grepet av vekkelsens vind, og hun engasjerte seg blant annet i hjelpearbeid for de som hadde det vanskelig. Fanny Crosby grunnla det første mødrehjem i New York på 1860 tallet og hun var også involvert i oppstarten av en YMCA i New York. Dette siste arbeidet var et tilbud til kristne jernbanearbeidere som skulle forhindre dem i å falle for alle fristelsene som byen kunne tilby.

Vi siterer strofe en på engelsk:

O blessèd home where those who meet
Shall never say goodbye;
Where kindred souls each other greet,
And never say goodbye.

Mange av hennes sanger er like aktuelle i dag som for 150 år siden. De handler om forsoningen i Kristus, det kristne livet med Herren og sist men ikke minst, fremtidshåpet. Mange av sangene har himmelen som tema. Og da Fanny Crosby ble spurt om hun ikke kunne ønske seg å få synet sitt tilbake, svarte hun nei. Hun ville ikke bli distrahert av alt det som øynene kunne se. Og ikke minst, når hun en gang skulle få se på den siden av døden, ville hun se Jesus først av alt.

Vi tar også med refrenget til slutt:

We’ll never say goodbye,
We’ll never say goodbye;
In that fair land beyond the sky,
We’ll never say goodbye.

Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord.» Så sa han til meg: «Det er skjedd! Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden. Jeg vil gi den tørste å drikke av kilden med livets vann uten betaling. Den som seirer, skal få dette i arv, og jeg skal være hans Gud, og han skal være min sønn.” (Åp. 21, 4 – 7).

Kilder:

Bibelen (2005)

Fanny Crosby på Wikipedia
Fanny Crosby på NetHymnal

Fanny Crosby: Never Say Goodbye
Darlene Neptune: Fanny Crosby Stille Lives (omtale)