Saligheten er oss nær

Saligheten er oss nær.

Salmen er skrevet av den danske salmedikteren Hans Adolph Brorson i 1732. Den ble første gang publisert i Nogle Juule- Psalmer det samme året. Brorson satte som overskrift Nyt-Aars-Sang Om JESU Nafn. Vi finner salmen i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 84 og i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 160 med seks strofer. Originalsalmen heter Nu vel an! et freydigt Mood og den er opprinnelig på åtte strofer. I Norsk Salmebok og Landstads reviderte salmebok finner vi gjengitt strofe 1-2 , 4 og 6-8. Dagens danske salmebok har salmen som nummer 135 med syv strofer. Tittelen her er Nu velan, et frejdigt mod.

Vi siterer strofe en (NoS):

Saligheten er oss nær,
opp mitt hjerte, opp min tunge,
opp om Jesu navn å sjunge,
om hvor dyrebart det er!
Alt som i meg er, seg fryde
til min Frelsers lov og pris,
så min jubelsang kan lyde
like inn i paradis.

Salmen bygger på evangelieteksten for første nyttårsdag. Vi finner den i Luk 2, 21: ”Da åtte dager var gått og han skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, det som engelen hadde gitt ham før han ble unnfanget i mors liv.” Salmeteksten hos Brorson er en lovprisning til Jesu navn: «Saligheten er oss nær / opp mitt hjerte, opp min tunge / opp om Jesu navn å sjunge / om hvor dyrebart det er!”

Vi siterer strofe to (NoS):

Å du kjære Jesu navn!
Min forløsnings morgenrøde,
paradisets førstegrøde,
bange sjelers trygge havn,
troens sterke seiersfane,
håpets rette ankergrunn,
lyset på min trange bane,
trøsten i min siste stund!

Vi ser et visst slektskap med Thomas Kingos salme Rind nu op i Jesu navn. Salmen benytter samme melodien i den danske salmeboken. Dette er en morgensalme som ble skrevet i 1674. Første strofen går her slik: ”Rind nu op i Jesu navn / du livsalig morgenrøde / Jeg vil i basunen støde / ved min seng og hvilestavn / Alt mit indre skal sig røre / med al tak for nattely / og min frelsers lov op føre / til den høje himmelsky!” Men Brorson skriver også om forløsnings morgenrøde og paradisets førstegrøde. Jesunavnet er morgenrøden som bærer bud om den store soloppgangen ved Kristi komme og ved forløsningen i hans navn. At han er paradisets førstegrøde betyr trolig at Jesus var den første som etter frelsesverket på Golgata gikk inn i paradiset, skriver Arkiv for dansk litteratur på sin nettside.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Jesus oss til trøst og gavn
dette navn har villet bære,
men han måtte tidlig lære
at det var et smertens navn.
Han til blodet måtte stride
for det frelsernavn han fikk,
all vår syndeangst og kvide
dypt ham gjennom sjelen gikk.

Brorson utdyper videre i salmen hva Jesu navn betyr for oss. Det er: ”bange sjelers trygge havn / troens sterke seiersfane / håpets rette ankergrunn / lyset på min trange bane / trøsten i min siste stund!” (str 2). Håpets ankergrunn finner vi også i Heb 6, 19-20: ”Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen. Det når inn gjennom forhenget, dit Jesus gikk inn som forløper for oss, han som til evig tid er blitt øversteprest av samme slag som Melkisedek.” Og Jesu navn blir til evig tid: ”Hans navn skal bli til evig tid. Så lenge solen skinner, skal hans navn skyte friske skudd. De skal velsigne seg ved ham, og alle hedninger skal prise ham salig.” (Salme 72, 17). Dette navnet er et frelsernavn (str 3): “Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.” (Matt 1, 21). Det var budskapet Josef fikk fra engelen om Maria.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Å, jeg er en synder stor!
Det er all min navneære,
bedre kan det ikke være
når jeg hører lovens ord.
Men da du er Jesus blevet,
og fordi min skyld du tok,
derfor står mitt navn innskrevet
deilig nå i Livets bok.

På grunn av Jesu navn og hans frelse er jeg i troen på ham også et Guds barn. I meg selv er jeg bare en synder: ”Å, jeg er en synder stor / Det er all min navneære / bedre kan det ikke være / når jeg hører lovens ord.” Men for Jesus skyld er mitt navn innskrevet i Livsens bok: ”Men da du er Jesus blevet / og fordi min skyld du tok / derfor står mitt navn innskrevet / deilig nå i Livets bok.”

Vi siterer strofe fem (NoS):

Jeg skal opp i dommen stå,
inn med fryd i himlen stige,
og i herlighetens rike
skal jeg livets krone få.
Hvite klær og palmegrene,
engledrikk av livets flod,
dette nyter jeg alene
for min Jesu navn og blod.

De to siste strofene understreker at dette også holder i dommen: ”Jeg skal opp i dommen stå / inn med fryd i himlen stige / og i herlighetens rike / skal jeg livets krone få.” På grunn av Jesu navn skal jeg få nyte salighetens frukter: ”Hvite klær og palmegrene / engledrikk av livets flod / dette nyter jeg alene / for min Jesu navn og blod.” Brorson ber om at Jesunavnet må få følge ham hvor han går. Og Jesu navn holder både i døden og i evigheten: ”Og i dødens siste dvale / la det styrke sjel og sinn / at jeg må om Jesus tale / til jeg går i himlen inn!” Da er jeg trygg. Saligheten er oss nær.

Vi siterer strofe seks (NoS):

La det navn, o Jesus, som
du for meg har villet bære,
alltid meg i tanker være
Hvor jeg går i verden om!
Og i dødens siste dvale
la det styrke sjel og sinn,
at jeg må om Jesus tale
til jeg går i himlen inn!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1960)

Salmen i original på Kalliope
Salmen på Arkiv for dansk litteratur
Salmen på Danske Salmebog Online

Jeg vet meg en søvn

Jeg vet meg en søvn i Jesu navn.

Dette er en av de mest kjente salmene etter M. B. Landstad. «Jeg vet meg en søvn i Jesu navn» er skrevet i 1851, kort tid etter at Landstad hadde tiltrådt sitt nye presteembete i Halden. Vi finner salmen med seks strofer som nummer 856 i Norsk Salmebok (NoS). I Landstads reviderte salmebok (LR) står salmen som nummer 640 med syv strofer. Landstad har den plassert under «24. søndag etter trefoldighet», mens vi i Norsk Salmebok finner den under «Det kristne håp». Melodien er en norsk folketone fra Selje.

Vi siterer strofe en (NoS):

Jeg vet meg en søvn i Jesu navn,
den kveger de trette lemmer.
Der redes en seng i jordens favn,
så moderlig hun meg gjemmer.
Min sjel er hos Gud i himmerik
og sorgene sine glemmer.

Tiden i Seljord hadde vært en veldig travel tid for M. B. Landstad. En får et inntrykk av hvor omfattende kallet hans var ved å lese de to store diktverkene som ble til mens Landstad var prest i her. Og hver tredje søndag måtte Landstad holde gudstjeneste i Åmotsdal. Det kunne ble sen natt før presten kom hjem til Seljord etter disse turene. Sognet bestod av Seljord, Flatdal og Åmotsdal.

Vi siterer strofe to (NoS):

Jeg vet meg en aftentime god
og lengter vel somme tider
når jeg er av reisen trett og mod,
og dagen så tungsomt skrider.
Jeg ville til sengs så gjerne gå
og sovne inn søtt omsider.

Landstad hadde søkt seg vekk fra Seljord for å få et noe enklere kall. Han ble utnevnt til sogneprest i Halden i 1848, men kom ikke til å reise før i 1849. Da hadde han kone og 12 barn i alderen fra 1 1/2 til 18 år med seg på flyttelasset. Men selv om det hadde vært travelt, savnet han Seljord.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Jeg vet meg en morgen lys og skjønn,
der synges i livsens lunder,
da kommer han, Guds velsigned’ Sønn,
med lystelig ord i munne.
Da vekker han oss av søvne opp
alt uti så sæle stunder.

Allerede året etter, i 1850, døde hans mor på Uppebøen i Seljord. Landstad hadde vært tett knyttet til henne og det var et tungt slag for ham at hun var borte. Men samme året fikk han en jente, Valborg. Dessverre var hun dårlig med helsen og døde bare 2 år gammel. Søster til Landstad, Petrine Marie, gift med sognepresten i Nissedal, døde i 1851. Som om ikke det var nok, hjemmet til fru Mina og Magnus Brostrup ble rammet hardt av sykdom. Seks av deres barn, pluss tjenestejenten ble alvorlig syke av tyfus. Foreldrene tryglet og bad til Gud om at barnene måtte bli spart, men Marie og Haakon døde fra dem.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Den morgen, den har jeg meg så kjær
og drager den titt til minne.
Da synge jeg må og se den nær,
den sol som strør gull på tinde,
som småfuglen ut mot morgenstund
opp under de høye linde.

Moe skriver at salmen er skrevet natten til 20. april 1851. Norsk Salmeleksikon oppgir tidsrommet til å være påskeaften 1851. Eivind Brager skriver i sin bok at det var meldt messefall i Halden 1. påskedag 1851. «Utmattet av sorg og nattevåk klarte ikke Landstad mer. Hele natten hadde han bedt og våket. Da morgenen kom, var han for trett til å klare en høytidsgudstjeneste», skriver han videre.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Da treder Guds Sønn til gravens hus,
hans røst i all verden høres.
Da brytes alt stengsel ned i grus,
de dype havsgrunner røres.
Han roper: Du døde, kom her ut!
Og frem vi forklaret føres.

Landstad tok også salmen med i sin egen salmebok. Det er litt vanskelig å forstå i dag, men mange ville ha teksten forandret, spesielt strofe 7. Professor Monrad gikk hardest ut. «Jeg må inntrengende be om at vår salmebok blir renset for denslags dikt! I Norsk Salmebok er strofe 7 med henvisning til Landstads sønn (dreng) og datter (pikelill) strøket.

Vi siterer denne strofen (LR):

O, Jesus tred du vår dødsseng til,
Rekk hånden med miskunn over,
Og si: Denne dreng, denne pikelill,
Hun er ikke død, men sover!
Og slipp oss ei før at opp vi står,
I levendes land deg lover!

Det er med andre ord kjent og akseptert at salmen Jeg vet meg en søvn i Jesu navn er skrevet med bakgrunn i disse hendelsene. Marie Sophie døde 25. januar 1851, vel 10 år gammel, og Haakon døde 19. april 1851, vel 7 år gammel, skriver Moe. Men selv i den tyngste stund og den mørkeste natt kan Landstad se en annen morgen på den andre siden av liv og død.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Da åpnes den dør til himlenes stad,
der nevnes de kårnes navne.
Gud, la oss da alle møtes glad
og ingen av våre savne!
Det unne oss Gud for Kristi blod,
vi måtte i himlen havne!

Kilder:

Norsk Salmebok (19985)

Lars Aanestad (1962), bd 1 sp. 1074-1076

O. T. Moe: M.B. Landstad. Salmedigteren (1920)
Gudrun Brauti Knutslid: Dikarpresten Magnus Brostrup Landstad (1988)
Hans Th. Landstad: M. B. Landstad på nært hold belyst med familiebrev (1989)
Eivind Brager: Tonen som bærer. Salmer vokst frem av nederlag og smerte (1983)

Ein båt i stormen duva

Ein båt i stormen duva.

Denne Blix-salmen ble publisert i 1891. Men det finnes to manuskripter til salmen som viser at Elias Blix har bearbeidet teksten. Salmen fikk sin endelige form i fjerdeutgaven av Nokre Salmar fra 1891. Og her er salmen plassert under ”4. søndag etter Kristi åpenbaring”. Originalen har fem strofer. Vi finner også salmen i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 470 med fire strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Ein båt i stormen duva,
men Jesus var om bord.
Hans læresveinar gruva
då båra braut på fjord.
Men sjå, då Jesus vakna
og truga storm og hav,
då vind og våger spakna,
og veret stilna av.

En av evangelietekstene for denne søndagen er hentet fra Matt 8, 23-27 hvor Jesus stiller stormen: «Så steg han i båten, og disiplene fulgte ham. Da ble det et voldsomt uvær på sjøen, så båten nesten ble borte mellom bølgene. Men Jesus sov. De gikk bort og vekket ham og sa: «Herre, frels! Vi går under!» Han svarte: «Hvorfor er dere redde – dere lite troende!» Så reiste han seg og truet vindene og sjøen, og det ble blikk stille. Mennene undret seg og spurte: «Hva er dette for en? Både vind og sjø adlyder ham.»»

Det er liten tvil om at faren var reell. Disiplene var fiskere og godt vant med sjøen. Og vi finner underet beskrevet hos tre evangelister, så det er klart at hendelsen er tillagt stor vekt. Men vi finner underet tidlig i evangeliene. Hos Markus står det allerede i kapittel fire så det er grunn til å tro at disiplene ikke hadde vandret så lenge med Jesus på dette tidspunktet. De var fremdeles uerfarne Jesu disipler. Forut for underet hadde Jesus undervist folket og det kom så mange folk at Jesus måtte gå ut i en båt og forkynne derfra, forteller Markus. Han talte lenge til dem i lignelser, står det videre.

Fra båten driver Jesus anskuelsesundervisning. Vi finner lignelsen om såmannen, lignelsen om lyset og lignelsen om sennepskornet, alle her hos Markus. Evangelisten Matteus skriver om å følge etter Jesus og Lukas om hvem som er Jesu nærmeste. Lignelsene hos Markus har alle det felles at de peker på hvilken kraft det er i Jesus og hans ord. Det er nærliggende å forstå underet hvor Jesus stiller stormen, også på denne måten. Jesus har makt over naturkreftene. Selv om han sover i båten, så kan Jesus gripe inn når disiplene ber om det. Det er ikke sjøen og bølgene som er problemet. Det er disiplenes frykt. Ikke før de tar kontakt med Jesus, skjer det noe. Det blir blikk stille.

Ganske tidlig ble ankeret et kjent kristent symbol. Vi kjenner til at det ble brukt i katakombene. Og tanken på livet som en seilas over farefullt hav, er heller ikke ny. Kanskje er det nettopp beretningen hos Markus som er utgangspunket for denne sammenligningen. Tolkningen støttes også av beretningene som følger etter sjøunderet hos Matteus, Markus og Lukas. Hendelsen som er beskrevet rett etterpå, er Jesus som driver ut vonde ånder. Fortellingen vil dermed tale utover seg selv. Bølgene er fristelser, farer, anfektelser og motganger en kristen møter her i denne verden.

Men for disiplene var det en overhengende fare. De var redde for at båten skulle synke. Det var allerede kveld da de steg ut i båten. Og det var Jesus som hadde bedt dem om å dra over til den andre siden av Genesaretsjøen. Hadde det vært storm eller farefullt vær, hadde disiplene ganske sikkert protestert. Men det er lite som tyder på dårlig vær. Også andre båter fulgte med, skriver Markus. Og Jesus var trett. Han gikk og la seg bak i båten. Det kom en sterk stormvind og båten holdt på å bli fylt med vann. Men Jesus sov. Hva nå?

Blix har fått med seg flere nyanser i de bibelske tekstene. I et tidligere håndskrevet manuskript til salmen Ein båt i stormen duva har salmen også en tematisk overskrift. Salmens tittel er «Jesus stiller stormen». Her skriver Blix at Jesus «kviler». Og i stedet for bølgene har han frykten for at de skal gå under.

Vi siterer salmen etter denne versjonen:

Ein Baat i Stormen duvar,
Men Jesus kviler der.
Hans Læresveinar gruvar,
At det til Botnar ber.
Men sjaa, daa Jesus vaknar
Og trugar Storm og Hav,
Daa Vind og Vaager spaknar
og Vedret stillnar av!

Det var ikke denne teksten vi måtte lære utenat da jeg som barn gikk på skolen. Og trolig har også Blix funnet ordet «kviler» for svakt. I min nynorskbibel fra 1978 er det brukt ordet «sov». Det samme har nynorskbibelen min fra 1938:

«Um eit bel vart det so hard sjø at bårone slo yver båten; men han låg og sov.» (Matt 8, 24).

Blix har ikke utbrodert disiplenes frykt. Evangeliene skildrer at de var redde for sine liv. «Herre, frels! Vi går under!» , skriver Matteus. De visste ikke hva de skulle gjøre. Men Jesus var om bord i båten. De gikk og vekket ham. «Hans Læresveinar gruvar / At det til Botnar ber», står det i førsteutkastet til salmen. «Hans Læresveinar gruvad / Daa Baara braut på Fjord», finner vi i den trykte fjerdeutgaven av salmen. Det er interessant å legge merke til at Blix her bruker norsk natur til å beskrive stormen. I den endelige utgaven er både «Baara» (bølgen) og «Fjord» kommet med. På den måten blir salmen mer folkelig.

Noen hymnologer vil kanskje si at den første strofen er evangeliet på rim. Det blir da regnet for å være lite vellykket. Men folket har tenkt annerledes. Salmen Ein båt i stormen duva er en av de mest populære Blix-salmene vi har: «Det er sjølvsagt nærleiken til natur og daglegliv som gjer det. Ei stor kystbefolkning har kunna kjenne seg sjølv og nærmiljøet sitt att i denne skildringa. Det er evangeliet på norsk, Blix på sitt beste», skriver Anders Aschim på Blix-bloggen sin. Og på et album med Blix-salmer sunget av Bodø Domkor, er tittelen på omslaget nettopp «Brim og båra» (brenning og bølge). Tittelen på CD’en er hentet fra strofe tre i denne salmen.

De fleste er trolig enige i at dette er en flott salme. Men flere utgivere har sløyfet den fjerde (av fem) strofen. Her forlater Blix plutselig bildet med livet som en seilas. I stedet skildrer han livet som en farefull vandring hvor vi kan snuble og falle. Dette motivet har Blix også benyttet i andre salmer. Men i denne salmen er det ikke vandringen, men seilasen som dominerer. Allerede i andre strofen finner vi anvendelsen av bibelteksten. Mens første strofen av salmen var konkret om stormen, blir andre strofen symbolsk om livsseilasen:

Vi siterer strofe to (NoS):

Vår Gud kan under verka,
veit råd i rette tid.
Det skal kvar kristen merka
i livsens storm og strid.
Så tarv me aldri klaga
når han er med om bord.
Han vind og våg kan aga
og stilla med eit ord.

Vi finner støtte for denne billedlige tolkningen ut fra sammenhengen. Underet er plassert mellom lignelsen om såkornet og beretningen hvor Jesus driver ut vonde ånder. Jesus har ikke bare makt over naturkreftene. Han har også makt over åndene. Og Jesus kjenner til vår åndelige situasjon i dag. Han gir oss hjelp og trøst i rette tid.

Salmene formidler oss trygghet: «Han som kan stormen binde / og bryte bølgen blå / han skal og veien finne / hvorpå din fot kan gå.»

Vi siterer strofe tre (NoS):

Når Jesus vil oss fylgja,
då fer me fram så trygt
vår lei på livsens bylgja,
om òg det stormar stygt.
Igjenom brim og båra
hans røyst me høyra kan,
som veret opp kan klåra
og lysa oss i land.

Det gir også trøst i den siste timen da oppbruddet kommer og vi skal legge årene inn. I en nyere salme fra 1950 synger Trygve Bjerkrheim om det så vakkert: «Han fører deg frelst over fjorden / Heilt fram til den himmelske strand / Når døden sin brotsjø du møter / Vil Jesus dra båten i land». Blix er alltid trygg med Jesus om bord: «Når du er med på båten / då fer me heim i fred!»

Vi siterer strofe fire (NoS):

Og når frå denne verdi
me venda skal vår stamn,
fylg, Jesus, med på ferdi,
og før oss vel i hamn!
Du vegen veit og måten,
du kjenner mål og méd.
Når du er med på båten,
då fer me heim i fred!

Kilder:

Bibelen (1938)
Bibelen (1978)
Bibelen (2005)

Norsk Salmebok (1985)

Egil Elseth: Salmer og skjebner (1994)
Eivind Brager: Tonen som bærer (1983)
Egil Elseth: Elias Blix. Verk og virke (1989)

Dagens Blix for 22. januar 2005

I Jesus namn me stemner fram

I Jesus namn me stemner fram.

Salmen I Jesus namn me stemner fram er skrevet av Elias Blix. Den ble første gang publiset annonymt i tredje heftet av Nokre Salmar i 1875 med seks strofer. Vi finner salmen i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 446 med fem strofer. Salmen står plassert under ”Troens strid og seier”:

Vi siterer strofe en (NoS):

I Jesu namn
me stemner fram til himmelhamn.
Med Krist om bord
me styrer over livsens fjord.
Når han er med,
då fer me i Guds fred.

Salmen er en sentral Blix-salme og hører med i det utvalget av 17 salmer som Einar Økland har gjort i boken Elias Blix’ beste. ”Blix si diktning er i dobbel tyding budnen. Ikkje berre er dikta formfaste med omsyn til rim og rytme, men også teologisk er dei heilt innafor den lutherske kyrkjelære. Det han la inn av sitt eige, var ein – svært sparsom! – bruk av nordnorske naturbillete og ei rolig og djup religiøs trusvisse”, skriver han i forordet til antologien. Og det hjemlige bildet som er brukt i denne salmen, ser vi av strofe en. Det er en norsk fjord som er introdusert i salmen: ”Med Krist om bord / me styrer over livsens fjord / Når han er med / då fer me i Guds fred.”

Vi siterer strofe to (NoS):

I tyngste trong
til himlen stig då opp vår song.
Der styrer han
som all vår vande venda kan
og snu vår gråt
til song og sigers låt.

I salmen I Jesu namn me stemner fram skinner pilgrimsmotivet gjennom. Vi finner det ofte igjen i Blix sine salmer. Men det blir aldri en verdensflukt hos ham. Heller ikke blir han altfor jordvendt. Blix vet at han også er kalt til et liv på denne jorden. Men Blix hadde troens nådegave. «Den gåva løyste vel ikkje alle problem, men dei problema som var for svære for tanken», skriver Egil Elseth.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Sjå opp og tru
på Gud igjennom gråt og gru!
For trui kan
deg bera gjennom eld og brann.
Om allting brest,
di tru til honom fest!

Versjonen vi finner i Norsk Salmebok er svært trofast i forhold til originalutgaven av salmen. Det er bare gjort svært varsomme språklige moderniseringer av teksten. Og akkurat det synes vi er veldig fint. Da får vi med nettopp den sterke poengteringen i Blix-salmen til å tro på den Herre Jesus Kristus som vi finner i de siste strofene av salmen: Sjå opp og tru, Sjå opp med von, og Sjå opp og bed.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Sjå opp med von
til den velsignade Guds Son!
Han hjelper fram
og aldri gjer di von til skam.
Når fast du held,
hans ord står fast som fjell.

Litt synd er det bare at den originale strofe fem ikke er med i Norsk Salmebok. Strofen går slik i original: ”Sjaa upp og statt / I Striden trugen Dag og Natt / Og i si Tid / Til Siger fører Gud din Strid / So statt daa vel / Hald fast som Israel.” Alle seks strofene står imidlertid i Landstads reviderte salmebok der vi finner salmen som nummer 203 under ”4. søndag etter Kristi åpenbaring”. Salmen er også sitert med seks strofer i Nynorsk Salmebok der den står som nummer 160 under samme inndeling i kirkeåret. Alle de 14 originale og 2 oversatte Blix-salmene vi finner i tredje heftet av Nokre Salmar, er for øvrig tatt med i Nynorsk Salmebok da den første gang kom ut i 1925.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Sjå opp og bed!
Så sender Herren deg sin fred,
så harta er
alt stilt og sælt i striden her
og veit så visst:
du sigrar då til sist.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1960)
Nynorsk Salmebok (1972)

Anders Aschim: Ein betre vår ein gong. Elias Blix (2008)
Reidar Djupedal: Elias Blix. Der eit fjell stig mot sky (1968)
Einar Økland: Elias Blix’ beste (1995)

Dagens Blix for 6.10.03
Dagens Blix for 3.2.04
Dagens Blix for 23.1.05

Kling no klokka

Kling no, klokka.

Salmen er skrevet av Elias Blix i 1891. Vi finner den i Nynorsk Salmebok som nummer 103 med syv strofer og i Landstads reviderte salmebok som nummer 125 med seks strofer. Salmen står plassert under ”1. juledag”. I Norsk Salmebok (NoS) står salmen som nummer 65 med seks strofer under ”Jul”.

Vi siterer strofe en (NoS):

Kling no, klokka!
Ring og lokka,
ring og lokka frå tusen tårn!
Tona om frelsa!
Kalla og helsa,
kalla og helsa med fred Guds born!
Kling no, klokka!
Ring og lokka,
ring og lokka frå tusen tårn!

Kling no, klokka er en julesalme av Elias Blix som ble trykt i ”4 de aukade Utgaava” av Nokre Salmar fra 1881. I Nokre Salmar har salmen melodireferanse til Her vil ties, her vil bies. Det er for øvrig samme melodi som Grundtvig-salmen Påskemorgen slukker sorgen slik vi finner den i Landstads Kirkesalmebog. I dag benyttes det ofte en norsk folketone fra Oppdal til julesalmen Kling no, klokka.

Vi siterer strofe to (NoS):

Songar sæle,
englemæle,
englemæle med livsæl ljod!
Far gjenom grender,
strøym over strender,
strøym over strender som toneflod!
Songar sæle,
englemæle,
englemæle med livsæl ljod!

Hva er det så som gjør denne salmen spesiell? For det første så er Kling no, klokka den julesalmen av Elias Blix som står sterkest i norsk sangtradisjon. Selv om No koma Gyds englar kanskje er den beste og mest kjente av Blix sine julesalmer, så finner vi langt flere innspillinger av Kling no, klokka enn No koma Guds englar. Det har kanskje også sammenheng med folkemelodien. Salmen i tillegg tatt med i den katolske salmeboken Lov Herren. Her finner vi salmen med fire strofer.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Englar kveda:
Høyr den gleda,
høyr den gleda, som her er hend!
Ljoset er runne,
livet er vunne,
livet er vunne: ein Frelsar send.
Englar kveda:
Høyr den gleda,
høyr den gleda, som her er hend!

For det andre så er Kling no, klokka bygget over kirkeklokken som et bærende motiv gjennom hele salmen. Den begynner og slutter med klokkeklagen. I strofe en ringer og lokker kirkeklokkne fra tusen tårn. De toner om frelsen og klinger for å ”kalla og helsa med fred Guds born!” I den siste strofen heter det at ”skal oss klokka / leikande lokka / leikande lokka til helg i sky.” Vi siterer Egil Elseth i en kommentar til salmen: ”Dei to strofene rammar inn ikkje berre mannelivet, men heile julebodskapen.”

Vi siterer strofe fire (NoS):

Sæle stunder,
store under,
store under og løyndoms skatt!
Møyi vart moder,
Gud vart vår broder,
Gud vart vår broder i jolenatt.
Sæle sunder,
store under,
store under og løyndoms skatt!

For det tredje så har salmen er rekke kjennetegn som vi ofte finner igjen hos Elias Blix. Allerede i tittelen finner vi bokstavalitterasjonen Kling no, klokka. Det forekommer ofte bokstavrim i Blix sine salmer. Strofe to har Songar sæle, strofe fire Sæle stunder / Møyi vart moder, mens strofe fem har Barnet er bore. Dette nærmest meisler inn budskapet og er med på å understreke det sentrale innholdet i salmen.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Barn er bore.
Barnekåret,
barnekåret ved det me vann.
Anden no føder
oss til hans brøder,
Oss til hans brøder, Guds born som han.
Barn er bore.
Barnekåret,
barnekåret ved det me vann.

Den opprinnelige strofe seks er sløyfet i Norsk Salmebok. Landstads reviderte salmebok har denne som strofe seks og strofe seks i Norsk Salmebok som strofe syv. Her finner vi med andre ord alle strofene i salmen sitert. Strofen går slik i original: ”Høge Fagnad / Sælt det dagnad / Sælt det dagnad, og Ljoset rann / Von yver Verdi / Ljos yver Ferdi / Ljos yver Ferdi til Livsens Land / Høge Fagnad / Sælt det dagnad / Sælt det dagnad, og Ljoset rann.”

Vi siterer strofe seks (NoS):

Sjå, det dagast,
snart det lagast,
snart det lagast til høgtid ny!
Då skal oss klokka
leikande lokka,
leikande lokka til helg i sky.
Sjå, det dagast,
snart det lagast,
snart det lagast til høgtid ny!

Norsk Salmebok (1985)

Egil Elseth (1989), s. 114-134

Kling, no klokka på Wikipedia
Dagens Blix for 30. desember 2004
Salmen Kling no, klokka i original

No koma Guds englar

No koma Guds englar med helsing i sky.

Salmen er skrevet av Elias Blix i 1870 og revidert i 1875. Vi finner den i Norsk Salmebok som nummer 63 med åtte strofer og i Landstads reviderte salmebok som nummer 129 med seks strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

No koma Guds englar med helsing i sky,
Guds fred og velsigning dei bjoda.
No stig ifrå jordi ein helgasong ny,
som skal gjennom himmelen ljoda:
Guds fred og vel møtt,
du barn som er født!
Vår fredsfyrste høgt vere lova!

Strofen er skrevet ut fra juleevangeliet i Luk 2. Det var englene på marken som forkynte Guds fred. Og denne Guds fred går igjen som en rød tråd i alle strofene i salmen. Den norske kirken har vel kanskje ikke noen spesiell «engleteologi». Og englene skal da heller ikke påkalles. De er tjenere og har ikke noen selvstendig funksjon i Guds frelsesplan. Men englene er Guds budbærere: No koma Guds englar med helsing i sky. Det var en engel som forkynte for hyrdene på marken at Jesus var født. Og gjeterne gikk inn til Betlehem, og fant Josef, Maria og det lille barnet i krybben. De så og trodde og priste Gud.

Vi siterer strofe to (NoS):

Til frelsa den fyrste er kåra og krynd
og komen til løysing og lukka
for menneskeborn som er fødde i synd
og alt uti vogga må sukka.
Guds fred med dei små
som honom fekk sjå!
Vår fredsfyrste høgt vere lova!

På en mesterlig måte har Elias Blix også fått frem gleden over det som hendte på Betlehemsmarkene i julesalmen Kling no, klokka! Her er det både englesang og jubelrop. Vi siterer strofe tre fra Sangboken (1962): ”Englar kveda: Høyr den gleda / Høyr den gleda som her er hend / Lyset er runne / Livet er vunne / Livet er vunne: ein Frelsar send / Englar kveda: Høyr den gleda / Høyr den gleda som her er hend!” De korte verselinjene Lyset er runne / Livet er vunne og allitterasjonene er med på å under-streke budskapet. Det er selve livet og frelsen det gjelder. Julenatt ble det født en Frelser i Betlehem. Songar sæle / Englemæle, skriver han i strofe to. Englene lovsynger Gud og de er hans budbringere på jorden.

Vi siterer strofe tre (NoS):

I djupaste mørker vart himmelen klår,
då stjerna av Jakob seg viste.
I hardaste vinter det grønkar som vår,
og fagraste knupp spring av kviste.
Guds fred og god jol
med sumar og sol!
Vår fredsfyrste høgt vere lova!

Elias Blix er en mester i å kombinere julebudskapet med skifte i årstidene. Det var mørke og natt da Jesus ble født. Og selv om det ikke var snø, var det trolig kaldt på Betlehemsmarkene. Gjeterne hadde nok gjort opp ild både for å varme seg og for å skremme vekk villdyrene. Likevel ble de skremt opp av det sterke lyset: ”Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på markene og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren.” Luk 2, 8-11. Hos Blix kommer julen med grønn vår midt på hardeste vinteren og ”Guds fred og god jol / med sumar og sol / Vår fredsfyrste høgt vere lova!”

Vi siterer strofe fire (NoS):

Der ute er jordi so isende kald,
og trei stend svarte i skogen.
Men Isai stuv, som til frelsa er vald,
skyt livskvisten fager og mogen.
Guds fred med den tein
av grønkande grein!
Vår fredsfyrste høgt vere lova!

Samme natursymbolikken blir videreført i strofe fire. Jorden er isende kald og trærne står svarte i skogen. Men Guds frelse gir liv i de døde kvistene slik at grenene igjen blir grønne og friske. Slik er Guds fred: ”Vår fredsfyrste høgt vere lova!”

Vi siterer strofe fem (NoS):

No stjerna frå Betlehem lyser om land
frå høgsal til armaste hytta.
Det ljosnar so vent yver dalar og strand
der inn hennar strålar få glytta.
Guds fred yver mold!
Vår sol og vår skjold.
Vår fredsfyrste høgt vere lova!

Elias Blix ble født i Gildeskål i Nordland 24. februar 1836. Han tok teologisk embetseksamen i Kristiania i 1866 og ble professor i hebraisk i 1879. Fra 1884 til 1888 var Elias Blix kirkestatsråd i Johan Sverdrups regjering. I 1891 utga han salmeboken Nokre Salmar og denne samlingen ble godkjent til kirkebruk i 1892. Den inneholder bare hans egne tekster på nynorsk. Elias Blix døde i Kristiania 17. januar 1902. Han ligger begravd på Vår Frelsers kirkegård i Oslo.

Vi siterer strofe seks (NoS):

No ljodar ein lovsong frå alle Guds born,
på alle folks tungor dei kveda.
Så vide som klokkene tima frå tårn,
stig tonar av hugnad og gleda.
Alt kling som i kor:
Guds fred over jord!
Vår fredsfyrste høgt vere lova!

Mange av salmene til Elias Blix henter bilder fra Johannes-evangeliet som han bl. a. oversatte fra gresk til nynorsk. Han skriver om Jesus som veien, sannheten og livet. Og han bygger flere av sine salmer over hyrdemotivet. Mange av Blix-salmene henter og bilder fra norsk natur. Vi møter ham både i morgen- og kveldssalmene, i fedrelandssalmene og i sangen om våren fremfor noen: «No livnar det i lundar, no lauvast det i li”. Lyset og solen er og sterke Blix-motiver i tillegg til livet på sjøen slik han opplevde det som barn i Nordland.

Vi siterer strofe syv (NoS):

Lat gjetordet ganga frå grend og til grend,
så vide som tunga kan mæla,
om Sonen som er oss frå himmelen send
all verdi til siger og sæla!
Syng ut i kvar bygd:
Guds fred ifrå høgd!
Vår fredsfyrste høgt vere lova!

Elias Blix er en av våre aller største salmeforfattere. Han har satt dype spor etter seg både i norsk kristenliv og i samfunnet ellers. Blix er kjent for ettertiden både som målmann, politiker, teolog og som bibeloversetter. Men størst er nok arven etter ham som salmedikter. Tiden var for knapp til å skriva prekensamlinger eller store teologiske avhandlinger. Men i salmene fikk han utfolde og staka ut kursen for generasjoner av nynorskdiktere etter han. Elias Blix har diktet 130 egne salmer og oversatt 76 salmer til nynorsk. Vi finner 51 originale salmer av Elias Blix i Norsk Salmebok. For sin store samfunnsinnsats ble han bl. a. utnevnt til ridder og kommandør av St. Olavs orden.

Vi siterer strofe åtte (NoS):

Den freden meg fylgje frå vogga til grav,
meg hugge i såraste suter!
So seier eg når eg frå verdi fer av
og døyande hovudet luter:
Guds fred og farvel!
No sovnar eg sæl.
Vår fredsfyrste høgt vere lova!

Kilder:

Bibelen (2005)
Norsk Salmebok (1985)

Den frie norske salmesiden

Opp gledest alle gledest no

Opp, gledest alle, gledest no.

Salmen er skrevet av Elias Blix i 1891 og vi finner den i Nynorsk Salmebok som nummer 80 med tre strofer. Den er plassert under 4. søndag i advent. Salmen er en fri oversettelse og gjendiktning av en kingosalme fra 1689. Melodien er ellers en egen tone etter Häffners Koralbok fra 1820 eller også melodien til salmen Kom hid til mig, enhver især. Salmen er tatt inn i modernisert form i Norsk Salmebok (NoS) fra 2013 med tre strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Opp, gledest alle, gledest no
med fagnad, fred og heilag ro
i Herren, dykkar gleda!
For Jesus han er no så nær
og vil, då han oss heve kjær,
i kjøt og blod seg klæda,
i kjøt og blod seg klæda.

Salmen er publisert på albumet Strålande jul hvor Odd Nordstoga synger duett med Sissel Kyrkjebø i 2009. Senere har Odd Nordstoga fremført den i julekonserter og Salmebloggeren ble første gang gjort oppmerksom på salmen under NRK1 sin julekonsert med Odd Nordstoga julen 2016. Salmen har ellers fått en ny og særs vakker melodi ved Odd Nordstoga i 2009. Siste verselinje blir her gjentatt.

Vi siterer strofe to (NoS):

Bort sorg og saknad or vårt sinn!
Guds gleda vil me lata inn,
at me kan Jesus fagna
men bøn og hjartans takk og tru.
Med honom skal i fred me bu,
og gleda aldri tagna,
og gleda aldri tagna.

Upp, gledest alle, gledest no er en salme om sann kristen juleglede. Den forteller oss at Gud kom oss nær i Jesus Kristus. Han tok på seg vårt kjøtt og blod og kom til vår jord i en menneskelig skapelse. Sorg og savn bør jages ut av vårt sinn slik at vi kan ta imot Jesus med glede. Hans fred er større enn vi kan fatte. Derfor munner salmen også ut i en bønn til Gud om at denne store julegleden for alltid må bli bevart i vårt hjerte.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Gud, lat din fred, som høgre er
enn hug og vit kan fata her,
vårt hjarta vel få vara
i Kristus Jesus, at me må
den store jolegda få
som aldri burt må fara,
som aldri burt må fara.

Salmen på YouTube
Konsert i Oslo Spekrum 2009
Salmeboken minutt for minutt

Salmen på qumran.no

De hyrder stirrer i natten ut

De hyrder stirrer i natten ut.

Salmen er skrevet av Magnus Brostrup Landstad i 1852. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 58 med seks strofer. Melodien er ved Kjell Mørk Karlsen fra 1975).

Vi siterer strofe en (NoS):

De hyrder stirrer i natten ut
og lenges til dagens komme.
De beder en bønn til den høyeste Gud,
at natten må være omme.
De tider, de skrider så langsomt hen
for alle ventende fromme.

Magnus Brostrup Landstad er vår største norske salmedikter. Han ble født 7. oktober1802 på Måsøy i Finmark hvor hans far var sogneprest. Magnus Brostrup Landstad var både prest, salmebokutgiver og folkeminnesamler. Han virket som prest i Gausdal, Kviteseid, Seljord, Halden og Sandar. Magnus Brostrup Landstad ble tildelt St. Olavs Orden i 1870. Fra 1874 flyttet han til Kristiania (Oslo) hvor han døde i 1880. Det er spesielt som salmedikter og folkeminnesamler Landstad har gjort seg bemerket. I Seljord ligger Landstad-instituttet, oppkalt etter ham.

Vi siterer strofe to (NoS):

Men lyset strålte og englene sang
så deilig et «Ære være».
Og hyrdene styrte til krybben sin gang
og ville sitt offer bære.
Hver juleaften jeg ønsker til Gud
jeg måtte iblant dem være.

I Landstads Kirkesalmebog var det 65 originale salmer av Landstad. Han hadde i tillegg tatt med 82 oversettelser og 20 omarbeidede eldre danske salmer i sin salmebok. I Landstads reviderte salmebok finner vi 57 av Landstads egne salmer og 75 av hans oversatte. Rynning (1967) nevner 87 originale salmer og 88 oversatte salmer i tillegg til 36 salmer som Landstad har omarbeidet. Dette gjør Landstad til en av våre mest produktive salmediktere noensinne. Det er også Landstads fortjeneste at han frigjorde den norske kirkesangen fra det danske språket. Magnus Brostrup Landstad ga ut Norges første autoriserte salmebok i 1869.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Hver juleaften nå klokker mon gå,
og lyden den bær over heie,
da kaller vår Herre ad sine små
på deres sorgfulle veie;
den julegave han verden har sendt,
den vil han at alle skal eie.

Vi kan undre oss litt over den noe vemodige stemningen vi finner i en del av Landstads salmer. Julen er for mange forbundet med lys og varme. Det er fest og familehygge. Julen er en gledens høytid. Ikke minst er det en tid på året der barna står i fokus. Jesus ble født på vår jord som et lite barn og hyrdene på marken fikk høre budskapet forkynt av engelene. Det er idyll, men nesten helt uvirkelig. Men for Landstad var julen også forbunder med sorg og savn: “Hver juleaften når klokker mon gå / og lyden den bær over heie / da kaller vår Herre ad sine små / på deres sorgfulle veie.”

Vi siterer strofe fire (NoS):

Hver juleaften jeg tenner mitt lys,
da samles vi, gamle og unge.
Så hjelpes vi ad Guds ære og pris
med hjertens glede å sjunge.
Det er den kjæreste stund jeg vet
blant årets triste og tunge.

Det er naturlig at han tenker tilbake på hva som skjedde året før. Den 25. januar 1851 døde lille Marie Sofie, 10 år gammel, av tyfus. Og som ikke det var nok: Påskeaften, samme året døde sønne Håkon, 7 år gammel. Det ble ikke noen høytidsgudstjeneste 1. påskedag 1851. Landstad måtte kaste inn håndkleet og melde messefall. Sorgen var for stor. Kanskje er det dette han har i minne, når han skriver: ”Så hjelpes vi ad Guds ære og pris / med hjertens glede å sjunge / Det er den kjæreste stund jeg vet / blant årets triste og tunge.” Ellers så ser vi at også i denne salmen at Landsatd arbeider med folkevisene. To og to verselinjer rimer på hverandre i rimflettingen i de fire første verselinjen i hver strofe. Det er en konstruksjon vi finner igjen i folkevisene. Landstads mest kjente julesalme er for øvrig Fra fjord til fjære.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Å, vær da velkommen, Jesus kjær!
Om deg så vil vi nå kvede.
Velkommen, Guds trøst, å, vær oss nær!
Velkommen, vår juleglede!
Velkommen med din velsignede fred
for gammel og ung her nede!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

Om salmen på bricksite.com
Om Landstad på Store Norske

Fra flo og fjære

Fra fjord og fjære.

Salmen er skrevet av Magnus Brostrup Landstad i 1856. Vi finner den i Norsk Salmebok som nummer 59 med fem strofer. Landstads Kirkesalmebog har salmen som nummer 137, mens vi i Landstads reviderte salmebok finner den som nummer 126. Melodien er komponert av Hardenack Otto Conrad Zink i 1801.

Vi siterer strofe en (NoS):

Fra fjord og fjære
fra fjell og dype dal
et «Ære være!»
i dag gjenlyde skal.
Fra kirketårne
i fryds basuner støt
for Guds enbårne
som er i dag oss født!
Vi var forlorne,
nå er vi frelst av nød!

Salmen er blitt kalt for den første norske julesalmen. Grunnen til dette er vel at Landstad for første gang plasserer julebudskapet inn i et norsk vinterlandskap. Men salmen vakte også en del motstand på grunn av språket. Mange likte ikke at det ble benyttet norske ord i salmene. I ettertid vurderer vi derimot salmen Fra fjord og fjære som en av Landstads aller beste salmer som på mange måter oppsummerer hele hans forfatterskap.

Vi siterer strofe to (NoS):

Til kirken samle
seg fra hver gård og grend
de unge, gamle
av kvinner og av menn.
Vi ønsker eder
så glad en julefest,
Guds rikes gleder,
Guds fred i Jesus best.
På sorgens steder
vår Herre selv vær gjest!

Det er ikke mulig å skrive mer norsk om julen enn dette. Ingen har heller prøvd seg på å oversette salmen verken til nynorsk eller til dansk. Mye av salmens egenart ville forsvinne om vi overførte den til et annet språk. Blom Svendsen sier følgende om salmen: ”Den kan ikke synges i noe annet land enn Norge, den er så innvevd med norsk lynne og norsk sed og skikk at en oversettelse av den er umulig. Den ville ikke bli forstått om den ble sunget i Danmark.”

Vi siterer strofe tre (NoS):

Guds store under!
Vi har hans engler hyst.
Krist hos oss blunder,
Guds fred på jord er lyst!
Ja, la kun høres
Guds barns Halleluja,
la strengen røres
for Krist i Davids stad!
Nå skal vi føres
med ham til himlen glad!

Men hva er teologien i salmen? Kanskje ser vi det klarest om vi sammenligner med utgaven i Landstads reviderte salmebok. Her var riktignok salmen sitert med seks strofer og ikke fem som i Norsk Salmebok. Men i den første strofen ble det gjort en uforståelig retting i teksten. ”Vi var forlorne, Nu er vi frelst av Nød” ble byttet ut med ”Nu er vi kårne, Nu er vi frelst av nød.” Heldigvis ble feilen rettet opp igjen i Norsk Salmebok hvor vi har: ”Vi var forlorne, nå er vi frelst av nød.” Det er dette som er julens egentlige budskap. Guds enbårne sønn, Jesus Kristus, ble født til vår jord for å frelse mennesket som var fortapt.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Ha takk, som treder
til armods hytter ned!
Ha takk, som gleder
oss med din søte fred!
Kom inn, o Kriste,
tenn lys i hvermanns gård!
La isen briste,
gi varme snart og vår!
La ingen miste
hva godt din fødsel spår!

Salmen Fra fjord og fjære har sin egenart som skiller seg ut fra våre vanligste julesanger. Her er verken ”kimer i klokker” eller ”et barn er født i Betlehem”. Vi finner ikke hyrdene på marken, men ”kvinner og menn” i ”gård og grend”. Salmen ”må ha blitt til i en lykkelig stund”, skriver Elseth. Den er på en måte en programerklæring som viser hva som er sentralt i Landstads kristendomssyn, samtidig med at den peker fremover mot hva en kunne vente seg i Landstads egen salmebok fra 1869. I salmen Fra fjord og fjære møter vi juleevangeliet fra Luk 2 som smelter sammen med motiver fra norsk natur og hverdag. Samtidig ser vi at Landstad på en mesterlig måte lar julefesten stå som et bilde på selve saligheten eller festen i Guds fullendte rike: ”Guds åsyn vendes / til oss fra himlens stol / når allting endes / vi der skal holde jul!” Poetisk sett er salmen et mesterverk.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Her ute kulde
er nå med is og sne,
Guds himler fulle
av stjerner dog å se.
For oss opptennes
en deilig nådens sol,
Guds åsyn vendes
til oss fra himlens stol;
når allting endes,
vi der skal holde jul!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 647
Tobias Salmelid (1997), s. 114
Egil Elseth (1997), 163-166
Astri Bjørnå (2011), s. 45-59

Om salmen på Wikipedia
Astri Bjørnå: Kirkelig salmedikter i romantikken tid

Deilig er den himmel blå

Deilig er den himmel blå.

Denne kjente julesalmen er skrevet av Nikolai Frederik Severin Grundtvig i begynnelsen av desember 1810. Egentlig er den skrevet for barn. Og Grundtvig benyttet en noe annerledes tittel enn vi er vant med i dag. Som overskrift hadde han: De Hellige tre Konger. En barnesang. Vi finner salmen i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 93 med 7 strofer, mens Grundtvigs original var på hele 19 strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Deilig er den himmel blå,
lyst det er å se derpå,
hvor de gylne stjerner blinker,
hvor de smiler, hvor de vinker
/: oss fra jorden opp til seg. :/

Dette er egentlig Grundtvigs aller første salme som han skrev da han var 27 år. Han var ferdig utdannet som prest på denne tiden, men hadde ikke fått noe kall enda. På mange måter ble salmen en programerklæring. Grundtvig ville slå et slag for den historiske salmen. Rådende salmebøker var generelle og nevnte ikke de historiske hendelsene med et ord. Salmen her bygger på Bibelens ord om vismennene fra Østerland som reiste til Betlehem for å se og tilbe Jesus. De fulgte stjernen hans som de tok som tegn på at det var født en konge.

Vi siterer strofe to (NoS):

Det var midt i julenatt,
hver en stjerne glimtet matt,
da med ett der ble å skue
én så klar på himlens bue
/: som en liten stjernesol. :/

Egentlig er dette strofe 3 hos Grundtvig. Det er i den andre strofen at han adresserer julesangen til barn. Strofen er ikke tatt med i Norsk Salmebok. Vi tar den med her i forsiktig oversettelse fra dansk. Det er usikkert om den finnes på norsk. Landstads reviderte salmebok hadde for øvrig bare 5 strofer. Det finnes heller ikke repetisjon av siste verselinjen i originalsalmen. Vi har også valgt å la I stå i fjerde verselinjen fordi Grundtvig selv byttet ut «I» med «vi» først 50 år senere. Men sangbar er jo selvfølgelig strofen også med «vi».

Kommer små, og hører til!
Jeg for dere synge vil
Om så lys og mild en stjerne,
Jeg det vet, «I» høre gjerne:
Himlen hører dere til.

Salmen er kommentert som et famlende forsøk på å få fast grunn under føttene. Grundtvig sliter med å finne frem til troen han skal bygge livet på og krisen i livet hans kommer først en ukes tid senere i desember 1810. Men for meg har den stått spikret fast som den trygge og gode julesalmen jeg har kjent fra tidlig barndom. Jeg synes det er mye både av tro og barnlig glede i denne salmen.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Når den stjerne lys og blid
lot seg se ved midnatts tid,
var det varslet i Guds rike
at en konge uten like
/: skulle fødes på vår jord. :/

Krisen som Grundtvig skulle gjennom på tampen av året 1810 var både en åndskamp og en mental krise. Åndskampen var spørsmålet om Bibelen som Guds Ord. Hans mentale krise var et utslag av sinnssykdom som psykologer i dag kaller en manisk-depressiv psykose. Men Grundtvig kommer gjennom disse harde prøvelsene med gode venners hjelp. Han reiser tilbake til Udby og hans gode venn Sibbern ledsager ham hjem. Etter ankomsten til Udby, falt Grundtvig til ro. I 1811 er han blitt så frisk at han i 2 år virker som farens kapellan i Udby frem til farens død i 1813. Grundtvig søker embetet etter faren, men han får ikke stillingen. Det var nok et tungt slag for ham.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Vise menn fra Østerland
drog i verden ut på stand,
for den konge å opplete,
for den konge å tilbede,
/: som var født i samme stund. :/

De fleste norske salmebøkene har tatt med de to siste strofene i salmen. Egentlig går alle de fem siste strofene (14-19) på anvendelsen av det bibelske materialet. Den innledes igjen med en tiltale til de små som dessverre også er utelatt i den norske versjonen.

Vi siterer strofe fem (NoS):

De ham fant i Davids hjem,
de ham fant i Betlehem
uten spir og kongekrone,
der kun satt en fattig kone
/: vugget barnet i sin skjød. :/

I de to aller siste strofene finner vi den glade og inkluderende tro. For meg blir det et sterkt budskap. Jeg tenker ikke minst på Jesus ord: ”Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket.” (Matt 18, 3). Guds rike kan ikke tas imot med fornuftens organer. Det er hjertetroen som teller her.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Stjernen ledet vise menn
til den Herre Kristus hen:
vi har òg en ledestjerne,
og når vi den følger gjerne,
/: kommer vi til Jesu Krist. :/

Ledestjernen er hans guddomsord. Det blir konklusjonen som vi finner i den aller siste strofen. Klarere og vakrere kan det neppe sies. Salmen Deilig er den himmel blå er da også blitt kalt for en av den danske salmeboks uforståelige mirakler. I Danmark ruver den som en av de mest populære salmer overhodet, men også i Norge vil den trolig ligge blant de ti beste. Ikke minst Wexels gjorde Grundtvig populær i Norge.

Vi siterer strofe syv (NoS):

Denne stjerne lys og mild,
som kan aldri lede vill,
er hans guddoms ord det klare,
som han lot oss åpenbare
/: for å lyse for vår fot. :/

Kilder:

Bibelen (2005)
Norsk Salmebok (1985)

Egil Elseth: Grundtvig. Mennesket – et guddommelig eksperiment (1986)