Gud signe vårt dyre fedreland

Gud signe vårt dyre fedreland.

Salmen er skrevet av Elias Blix i 1890 og publisert første gang i Nokre Salmar, fjerde utgave, som kom ut i 1891. Gud signe vårt dyre fedreland synges vel nesten like ofte som nasjonalsangen Ja, vi elsker dette landet. Salmen blir ofte omtalt som fedrelandssalmen. Det er en salme som forener norskdom og kristendom med natur og nasjonalfølelse. Vi finner salmen i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 739 med syv strofer under temaet «Folk og fedreland».

Vi siterer strofe en (NoS):

Gud signe vårt dyre fedreland
og lat det som hagen bløma!
Lat lysa din fred frå fjell til strand
og vetter for vårsol røma!
Lat folket som brøder saman bu,
som kristne det kan seg søma!

Det Norske Samlaget skriver på en forfatterlink til Arne Garborg at Gud signe vårt dyre fedreland er skrevet av Arne Garborg. Men det er nok en misforståelse. Arne Garborgs salme heter Gud signe Noregs land og kom ut i 1878. Men denne salmen fikk på langt nær samme utbredelse som Gud signe vårt dyre fedreland. En engelskspråklig side kaller Gud signe vårt dyre fedreland for Norges National Hymn, men det er heller ikke riktig. Vår National Hymn er Ja, vi elsker dette landet. Og etter Riksmålsordboken er Ja, vi elsker Norges nasjonalsang og Gud signe vårt dyre fedreland, Norges fedrelandssalme.

Vi siterer strofe to (NoS):

Vårt heimland lenge i myrker låg,
og vankunna ljoset gøymde.
Men, Gud, du i nåde til oss såg,
din kjærleik oss ikkje gløymde.
Du sende ditt ord til Noregs fjell,
og ljos over landet strøymde.

«En nasjonalsang eller fedrelandssang er skrevet for å uttrykke et folks nasjonalfølelse eller samhørigheten med fedrelandet. Noen lands sanger er formet som en hyllest til eller lykkeønskning for statsoverhodet eller andre nasjonale symboler,» skriver Wikipedia om nasjonalsangen. «Mange land har flere sanger av nasjonalsangkarakter, men som regel er bare en av dem er anerkjent av landets myndigheter som landets offisielle nasjonalsang,» står det videre. Det merkelige er at «i 1819 ble Sønner av Norge kåret til Norges nasjonalsang. Ja, vi elsker dette landet som kom i 1864, er aldri formelt erklært som nasjonalsang, selv om den gjennom bruk i dag er etablert som Nasjonalsangen. Til tider har flere vært i bruk. Etter Ole Vig lever diktet Blant alle lande, som han skrev som en fedrelandssang,» heter det videre hos Wikipedia.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Og Noreg det ligg vel langt i nord,
og vetteren varer lenge;
men ljoset og livet i ditt ord,
det ingen kan setja stenge.
Om fjellet er høgt og dalen trong,
ditt ord har då her sitt gjenge.

Elias Blix har skrevet flere salmer av nasjonal karakter. No livnar det i lundar ble utgitt i 1875 og synges svært ofte hos oss under feiringen av nasjonaldagen. Det samme kan en vel til en viss grad også si om Å, eg veit meg eit land fra 1896. Men denne siste fedrelandssalmen taler mer spesielt om nordnorsk natur og er ikke så samlende for landet som de tre første vi har nevnt her.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Så blømde vårt land i ljos og fred,
det grodde så grønt i lider.
Men atter seig natt på landet ned
med trældom og tunge tider.
Og folket det sukka etter ljos,
og du lyste opp om sider.

Hos Elias Blix går naturen hånd i hånd med både det nasjonale og det kristelige. Det er ingen motsetning mellom naturen og Gud, men Gud er heller ikke i naturen. Den naturlige gudsåpenbaring vitner bare om at det finnes en Gud som har skapt naturen. Hos Blix finner vi at landet kan blomstre som en hage. Landets folk kan bo sammen som brødre fordi Gud binder dem sammen. Og salmene til Elias Blix er ofte fulle av natursymbolikk. Vinter må vike for vårsol. Og lyset og livet er sterkere enn vinter og mørke. Guds Ord er som vårsolen. Lysets krefter vil seire: «Men, Gud, du i nåde til oss såg / Din kjærleik oss ikkje gløymde / Du sende ditt ord til Noregs fjell / Og ljos over landet strøymde.»

Vi siterer strofe fem (NoS):

Og morgonen rann, og mørkret kvarv,
som lenge vår lukka skygde.
Du atter oss gav vår fridomsarv
og honom i trengsla trygde.
Du verna vårt folk og gav oss fred,
og landet med lov me bygde.

Det er en enkel og folkelig symbolikk i salmen som folk flest forstår. Dette forklarer vel også noe av den enestående popularitet som salmen fikk. Symbolikken med ljoset og livet går igjen i flere av strofene: «Og Noreg det ligg vel langt i nord / Og vinteren varer lenge / Men ljoset og livet i ditt ord / Det ingen kan setja stenge».

Vi siterer strofe seks (NoS):

Vil Gud ikkje vera byggningsmann,
me fåfengt på huset byggja.
Vil Gud ikkje verja by og land,
kan vaktmann oss ikkje tryggja.
Så vakta oss Gud så me kan bu
i heimen med fred og hyggja.

Vi ser også at allitterasjonene understreker budskapet i salmen. Ligg – langt, vinteren – varer, ljoset – livet, setja – stenge er alle bokstavrim hvor første konsonant i hvert trykksterkt ord begynner på samme bokstav. Igjen er det de lyse, livgivende kreftene som seirer. Så er da også Elias Blix vårens dikter fremfor noen. Og feiringen av nasjonaldagen faller sammen med våren og den lyse årstiden: «No livnar det i lundar / No lauvast det i li / Den heile skapning stundar / No fram til sumars tid.»

I denne salmen står vårens krefter som et symbol på hvordan Guds Ord skaper liv og lys i mennesket. I No livnar det i lundar er ikke det nasjonale bygd så sterkt ut som i Gud signe vårt dyre fedreland. Men Blix benytter her et annet symbol. Han bruker den «tørre jord» som et bilde på vårt fattige hjerte uten Guds Ord: «Så sende Gud sin Ande / Som dogg på tørre jord / Då vakna liv i landet / Då grøddest vent Guds ord» Men naturen har ingen egenverdi hos Elias Blix. Den vitner om at det er en Skaper, men det kan aldri skape. Det er bare Gud som kan skape liv gjennom den Hellige Ånd. Men våren hos Elias Blix peker utover seg selv og på det evige Guds rike: «Du vår med ljose dagar / Med lengting, liv og song / Du spår at Gud oss lagar / Ein betre vår ein gong».

Den samlingen av salmer som kom ut i 1891, var faktisk en hel liten salmebok. Og denne gangen hadde Elias Blix satt sitt navn på den. Her hadde han samlet hele 150 originale salmer. Året etter ble den godkjent til kirkebruk ved siden av Landstads Kirkesalmebog. For første gang i vår historie ble salmer diktet, gjendiktet og oversatt av bare en mann autorisert som kirkesalmebok. Og i tillegg til dette var den altså skrevet på landsmål (nynorsk). I salmen Gud signe vårt dyre fedreland er det Gud som står vakt om vårt land og gir oss fred: «Du verna vårt folk og gav oss fred / Og landet med lov me bygde». Men hvis Gud ikke får bygge landet, så er vårt arbeid forgjeves. Salmen avsluttes like optimistisk som den begynte med ønske om Guds velsignelse over land og folk.

Vi siterer strofe syv (NoS):

No er det i Noreg atter dag
med vårsol og song i skogen.
Om sædet enn gror på ymist lag,
det brydder då etter plogen.
Så signa då Gud det gode såd,
til groren ein gong er mogen!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Egil Elseth: Elias Blix. Verk og virke (1989)
Riksmålsordboken (1977)

Om nasjonalsangen
Gud signe vårt dyre fedreland i original

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *