Kvar skal eg vel av

Kvar skal eg vel av.

Salmen Kvar skal eg vel av når trengslene stig som eit stormande hav er skrevet av Bernt Støylen år 1900. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 471 med seks strofer. Melodien er en norsk folketone fra Åseral. Salmen er plassert under fanen ”Trengsel og trøst”.

Vi siterer strofe en (NoS):

Kvar skal eg vel av
når trengslene stig som eit stormande hav,
og tvilen og vonløysa trengjer seg inn
og legg seg så tungt over tankar og sinn,
når jorda kan gjeva meg berre ei grav,
kvar skal eg vel av?
Kvar skal eg vel av?

Salmen ble første gang trykt i Syn og Segn i 1901 under overskriften ”Trøyst i trengsla”. Egentlig hadde Anders Hovden skrevet er salme før århundreskiftet med omtrent samme tittel og innhold. Salmen het Kvar skal me vel gå. Begge tar utgangspunkt i det samme bibeleordet i Johannesevangeliet. Jesus hadde forkynt til folket og kalt seg for ”brødet fra himmelen”. Mange ble støtt av Jesu ord og han henvender seg til disiplene og spør om de også vil gå bort. Det er da Peter kommer med sin bekjennelse: ”Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»” (Joh 6, 67-69).

Vi siterer strofe to (NoS):

Kvar finn eg vel fred
når tankane tyngjer og lesser meg ned?
For freistingar ofte med dåra og dreiv
og synder og sorger meg såra og reiv,
så blodfaret synte der foten min gjekk,
eg fred ikkje fekk.
Eg fred ikkje fekk.

Både Hovdens og Støylens salme er med i Nynorsk Salmebok. Den første finner vi som nummer 360 under ”1. sundag etter trieining” med fem strofer. Støylens salme derimot står som nummer 414 under ”10. sundag etter trieining” med seks strofer. Begge salmene kom også med i Landstads reviderte salmebok, men det er bare Støylens salme som ble ført videre i Norsk Salmebok (1985) og i Norsk Salmebok (2013). Salmen Kvar skal eg vel av er noe mer personlig enn Kvar skal me vel gå. Rynning oppgir for øvrig samme tone til begge salmene. Det er Kingosalmen Far, verden, far vel.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Det finst ikkje ein
som såri kan lækja og lindra mitt mein
av alle dei store og vise på jord,
som granskar dei løynlege krefter og ord,
for alle har synder og blødande sår,
om ingen det går.
Om ingen det går.

Dette er en salme som forener både fredsmotivet, pilgrimsmotivet og brudemotivet. Men sterkest står nok pilgrimsmotivet. Salmisten er på vandring. På vegen møter han både tvil, fristelser, sorger og tungsinn. Og det er vel kanskje tvilen som gnager mest. Det bekreftes også av salmetittelen i Syn og Segn, Trøyst i trengsla.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Min Herre og Gud!
Du eine kan trøysta di syrgjande brud.
Du tel hennar tårer og og ser hennar sorg
og veit hennar veg ifrå freistarens borg.
Den vegen har brudgommen merkt med sitt blod,
det gjev henne mod.
Det gjev henne mod.

I strofe fire innføres et nytt motiv i salmen. Det er brudemotivet. I salmene brukes det ofte om den troende menighet. I denne salmen står imidlertid bruden som et bilde på salmisten selv. Men strofen holdes i en mer generell form slik at den enkelte troende kan kjenne seg igjen i den. Brudgommen er imidlertid Jesus selv. Han ser våre tårer og vår sorg. Og han vet hvilken vei vi må gå. Jesus har gått den før oss. Hans vei er merket med blod da han gikk i døden for oss. Hos ham finner vi trøst og mot.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Om foten vert såra,
og freistaren ofte min undergang spår,
så driv det meg berre til Frelsarens barm,
der stilnar min strid og der endar min harm.
Mitt våpen og verje, mitt skjold og mitt sverd, –
det Frelsaren er.
Det Frelsaren er.

Det er vel så at vi blir såret på veien. Vi kjenner oss igjen i En pilegrims vandring» av den engelske forfatteren John Bunyan. Han bærer på en tung bør av synder. Men i møtet med Jesus får han veltet børen av ryggen og senket den i glemselens hav. Etter dette får hans liv et helt nytt innhold. Kristen er på vei til det himmelske hjem. En pilegrims vandring (The Pilgrim’s Progress) var i sin tid den mest leste boken etter Bibelen. Da betyr det så lite om noen drømmer dør og at noen blomster visner på vår vei, bare vi når frem til vårt himmelske hjem.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Lat daumane døy
og vonene visna som blomar og høy,
når berre min sjel kunne vinna sitt slag
og stå på si vakt til min døyande dag!
Då får eg mi krune og skinande skrud
av Herren min Gud.
Av Herren min Gud.

Kilder:

Bibelen (2011)
Norsk Salmebok (1985)

P. E. Rynning (1967), s. 172
Tobias Salmelid (1997), s. 237-238
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 176
Stig Wernø Holter (2012), bd 2, s. 442-444

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *