O kjære sjel som vanker.
Salmen er skrevet av den danske biskopen og salmedikteren Hans Adolph Brorsom. Den ble første gang publisert Nogle Psalmer om Troens Frugt i 1734 og senere tatt inn i Troens rare Klenodium i 1739. Den opprinnelige tittelen var Den onde Leve-Maade og originalen var på 14 strofer. Landstad (LR), her litt fornorsket, har salmen som nummer 523 med fem strofer. I Norge synges den til melodien O Gud, som tiden vender. På dansk oppgis gjerne melodien Guds godhet vil vi prise.
Vi siterer strofe en (LR):
O kjære sjel, som vanker
I verdens mørke om
Og har så ringe tanker
Om Herrens strenge dom,
Å tenk deg om engang!
For Jesu død og smerte
Legg denne sak på hjerte
At evighet er lang!
Vi finner salmen på dansk som Du kære sjæl, som vanker. Den var blant annet publisert i danske Psalmebog for kirke og hjem som nummer 598 med fire strofer. Av nyere utgaver finner vi den Hjemlandstoner fra 1928 som nummer 518 med fem strofer og i Hjemlandstoner fra 1988 som nummer 361 med to strofer. Her står salmen under temaet ”Omvendelse og tro”.
Vi siterer strofe to (LR):
Her skal ditt sinn forandres
I bønn og kamp og strid,
Og annerledes vandres
Enn inntil til denne tid.
Din Jesu levesett
Guds ord deg ikke dølger,
Se til at ham du følger
Sannferdig, frisk og rett!
Salmen blir sitert noe forskjellig i våre sang- og salmebøker. Harpen hadde salmen delt opp i to forskjellige salmer. Det var Den onde Levemaade med strofe 1-4 og 7 fra originalen og salmen Farvel med dine Gange som inneholdt strofe 10-14. Det er trolig også grunnen til at den norske Sangboken i førsteopplaget i 1928 hadde tatt med salmen som nummer 112 med strofe 10-12 fra originalen. Tittelen var som i Harpen, Farvel med dine Gange.
Vi siterer strofe tre (LR):
Den vei i synd å gledes,
Den Satans egen sti,
Med gråt den skal avbedes
Hver stund man gikk deri.
Du lystens falske vei,
Farvel med dine gange,
La andre på deg prange,
Jeg sier evig nei!
Strofe tre er satt sammen av første halvdel av strofe 9 og første halvdel av strofe 10. Ellers så følger Landstad dette mønsteret etter originalen: 4, 7, 9/10, 12 og 14. Vi legger således merke til at det kjente verset fra bedehusmiljøet ikke er med i Landstads to salmebøker. Det går slik etter SaB: ”Far vel du brede strede / Du ser meg aldri mer / Bort syndig selskapsglede / Som i din jammer ler / Du er meg alt for led / La andre tenke annet / Jeg kaller deg forbannet / Så stor du er og bred”. Begynnelsen på August Zachairassen’s oversettelse av den engelske salmen Farewell har for øvrig ikke så liten likhet med denne: ”Farvel da, brede strede / du ser meg aldri mer / Jeg kjenner godt din glede / og hva den har å gi / Jeg bærer dype merker / og sår av mange slag / Det kostet Jesu dyre blod / å frelse meg en dag.”
Vi siterer strofe fire (LR):
Den rette vei jeg ynder,
Som går til himlens land;
På den jeg og begynner
Å vandre det jeg kan,
Å døde kjød og blod,
Og syndens lyst forsage;
Og har det enn sin plage,
Så er dog enden god.
Dette er en salme som Brorson skrev som et angrep på den verdslige levemåten som noen kristne fulgte. De tvilte ikke på himmelen og Guds nåde, men de levde også samtidig et uåndelig og ubekymret liv i verdslig trygghet og levned. Men vi synes kanskje at den reviderte salmeboken også har svekket alvoret ved forsagelsen noe ved at de har byttet ut uttrykket ”verdens lyst” med ”syndens lyst”. De gamle var nok mer bevisst på de troende ikke skulle skikke seg lik med denne verden enn det vi er i dag. For Brorson har vandringen her på denne jorden et klart mål. Vi må vokte våre trinn, skal vi nå himmelens skjønne land. Men han formaner oss ikke. Han lokker oss varmt og varlig som den gode hyrde selv: ”Vis os, hvordan vi skal / I dine Fodspor ile / Saa kan vi snart os hvile / I Himlens Brudesal!”
Vi siterer strofe fem (LR):
O Jesus, se hvor farlig
Er her vår vandringsferd!
Hjelp at vi vandrer varlig,
Og vær oss alltid nær!
Vis oss hvordan vi skal
I dine fotspor trede,
Så kan vi snart oss glede
I himlens høytidshall.
Kilder:
Sangboken (1928)
Landstads reviderte salmebok (1960)