Når synderen rett ser sin våde

Når synderen rett ser sin våde.

Dette er en salme av M. B. Landstad skrevet i 1863. Den ble offentliggjort i samlingen Salmer og Sange til Brug ved Missions-Møder og Missions-Feste. Vi finner den i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 96 med ni strofer.

Vi siterer strofe en (LR):

Når synderen rett ser sin våde,
I sjelen dypt besværet går,
Og Jesus kommer med sin nåde
Og legger den på hjertes sår,
Da slukkes sorgen salig ut,
Da blir det glede stor i Gud.

I utgangspunktet er vel ikke dette noen typisk misjonssang. Den står da også plassert under «Vekkelse og omvendelse» i Sangboken (1962). Og i Landstad reviderte salmebok står salmen under «4. søndag i advent».

Vi siterer strofe to (LR):

Når Jesus kommer inn i huset,
Og hans den søte hilsens fred
Har alle hjerter gjennomsuset
Og senket seg i sjelen ned,
Da blir det stille, lyst og mildt,
Da enes atter hva er skilt.

Landstad er ofte omtalt adventens sanger. Han ser fremover mot det som skal komme. Selv om det kanskje er boten som er grunntonen i salmene hans, er det likevel ikke vanskelig å få tak i gleden og håpet.

Vi siterer strofe tre (LR):

Når Jesus kommer inn i landet
Og fanger folket med sin makt,
Og hjerter fjernt og nær har sannet
Hans ord, og gjort med ham sin pakt,
Da blir det lystelig å bo
i Herrens fred og stille ro.

Ved første øyekast synes det litt merkelig at denne salmen finnes i en sangbok for misjonsmøter. Men Landstad så det vel i et noe større perspektiv. Misjon springer ut fra det enkelte menneskes møte med Jesus. I glede og takknemlighet går budet videre. Også andre må få høre om Jesus. Når Jesus kommer inn i huset (strofe 2), når Jesus kommer inn i landet (strofe 3) viser oss veien også ut til hedningefolkene.

Vi siterer strofe fire (LR):

Når Jesus kommer, kjært å sige,
Det blir et ganske annet liv,
Et sant og elskelig Guds rike
Hos små og store, mann og viv,
Og kjærlighet og himlens håp
Alt ved Guds Ånd og ord og dåp.

Temaet i salmen er understreket ved at «Jesus kommer». Jesus kommer inn i hjemmet, i landet og i den enkeltes liv. Da skapes det fred og takknemlighet. Og da stilles også nøden og jammeren i de urolige hjerter.

Vi siterer strofe fem (LR):

Da stilles jammeren og nøden,
Da brytes alle Satans bånd,
Da blir det trøstefullt i døden,
Ti sjelen er i Jesu hånd.
Når vi skal vandre dødens dal,
Hans kjepp og stav oss trøste skal.

Det var mye sorg og død i Landstads liv. Han fikk de tunge lodd å følge flere av sine barn til graven. Da visste han også hvor han skulle gå med sin fortvilelse. På den andre siden av død og grav er det et evig liv i vente for den som tror på Jesus.

Vi siterer strofe seks (LR):

Å, måtte han så snart få trede
Der inn hvor han er ubekjent,
Og bringe liv og lys og glede,
At hedenskap kan blive endt,
Og leget alle hjertesår
I kristnes hus og hednings gård!

Det er også et annet asepkt ved Landstads salme. Jesus er ikke bare den som kommer. Han står også utenfor døren og banker på. Det betyr at han så gjerne også ville komme inn i våre liv. Jesus står utenfor hjertedøren og spør om vi vil lukke. Salig er den som lukker Jesus inn i livet sitt.

Vi siterer strofe syv (LR):

Han står for døren nå og banker
Og hvor det lukkes opp med bønn,
Der går han inn og sjeler sanker
Og holder måltid der i lønn.
Tenk, under ditt det ringe tak!
Hvor ble det deg en salig dag!

Salmen Når synderen rett ser sin våde den nok kamskje ikke den mest typiske misjonssalmen hos Landstad. «Herre, bevar og velsigne din aker», «Vi kaster atter garnet» og «O Herre, på ditt bud» er nok mye mer kjent. De står da også plassert under Arbeid i Guds rike i Sangboken (1962). Disse er også å finne i Landstad reviderte Kirkesalmebok fra 1953. De ble første gang publisert i Landstads salmebokutkast i 1861.

Vi siterer strofe åtte (LR):

Han står for døren nå og banker,
Å, dyre sjel, gi akt derpå!
Fornekt ham ei i dine tanker,
Og la ham ikke ute stå!
Jeg sier i mitt stille sinn:
Du Guds velsignede, kom inn!

I siste strofen skriver han om sitt hjertes trøsteskatt: «Kom inn til meg og alle mine / Og bli vårt hjertes trøsteskatt!’. Her er det nok i liv og i død. Salmen avsluttes med en bønn til Herren:’Jeg sier i mitt stille sinn / Du Guds velsignede, kom inn!’

Vi siterer strofe ni (LR):

Kom inn til meg og alle mine,
Og bli vårt hjertes trøsteskatt!
Kom inn med lys til alle hine
Som ennå bor i dødens natt!
Jeg sier i mitt stille sinn:
Du Guds velsignede, kom inn!

Kilder:

Landstads reviderte salmebok (1960)

O. T. Moe: M.B. Landstad. Salmedigteren (1920)
Gudrun Brauti Knutslid: Dikarpresten Magnus Brostrup Landstad (1988)
Egil Elseth: Salmer og skjebner. Vers på veien gjennom kirkeåret (1994)
Hans Th. Landstad: M. B. Landstad på nært hold belyst med familiebrev (1989)
Eivind Brager: Tonen som bærer. Salmer vokst frem av nederlag og smerte (1983)

Jeg vet meg en søvn

Jeg vet meg en søvn i Jesu navn.

Dette er en av de mest kjente salmene etter M. B. Landstad. «Jeg vet meg en søvn i Jesu navn» er skrevet i 1851, kort tid etter at Landstad hadde tiltrådt sitt nye presteembete i Halden. Vi finner salmen med seks strofer som nummer 856 i Norsk Salmebok (NoS). I Landstads reviderte salmebok (LR) står salmen som nummer 640 med syv strofer. Landstad har den plassert under «24. søndag etter trefoldighet», mens vi i Norsk Salmebok finner den under «Det kristne håp». Melodien er en norsk folketone fra Selje.

Vi siterer strofe en (NoS):

Jeg vet meg en søvn i Jesu navn,
den kveger de trette lemmer.
Der redes en seng i jordens favn,
så moderlig hun meg gjemmer.
Min sjel er hos Gud i himmerik
og sorgene sine glemmer.

Tiden i Seljord hadde vært en veldig travel tid for M. B. Landstad. En får et inntrykk av hvor omfattende kallet hans var ved å lese de to store diktverkene som ble til mens Landstad var prest i her. Og hver tredje søndag måtte Landstad holde gudstjeneste i Åmotsdal. Det kunne ble sen natt før presten kom hjem til Seljord etter disse turene. Sognet bestod av Seljord, Flatdal og Åmotsdal.

Vi siterer strofe to (NoS):

Jeg vet meg en aftentime god
og lengter vel somme tider
når jeg er av reisen trett og mod,
og dagen så tungsomt skrider.
Jeg ville til sengs så gjerne gå
og sovne inn søtt omsider.

Landstad hadde søkt seg vekk fra Seljord for å få et noe enklere kall. Han ble utnevnt til sogneprest i Halden i 1848, men kom ikke til å reise før i 1849. Da hadde han kone og 12 barn i alderen fra 1 1/2 til 18 år med seg på flyttelasset. Men selv om det hadde vært travelt, savnet han Seljord.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Jeg vet meg en morgen lys og skjønn,
der synges i livsens lunder,
da kommer han, Guds velsigned’ Sønn,
med lystelig ord i munne.
Da vekker han oss av søvne opp
alt uti så sæle stunder.

Allerede året etter, i 1850, døde hans mor på Uppebøen i Seljord. Landstad hadde vært tett knyttet til henne og det var et tungt slag for ham at hun var borte. Men samme året fikk han en jente, Valborg. Dessverre var hun dårlig med helsen og døde bare 2 år gammel. Søster til Landstad, Petrine Marie, gift med sognepresten i Nissedal, døde i 1851. Som om ikke det var nok, hjemmet til fru Mina og Magnus Brostrup ble rammet hardt av sykdom. Seks av deres barn, pluss tjenestejenten ble alvorlig syke av tyfus. Foreldrene tryglet og bad til Gud om at barnene måtte bli spart, men Marie og Haakon døde fra dem.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Den morgen, den har jeg meg så kjær
og drager den titt til minne.
Da synge jeg må og se den nær,
den sol som strør gull på tinde,
som småfuglen ut mot morgenstund
opp under de høye linde.

Moe skriver at salmen er skrevet natten til 20. april 1851. Norsk Salmeleksikon oppgir tidsrommet til å være påskeaften 1851. Eivind Brager skriver i sin bok at det var meldt messefall i Halden 1. påskedag 1851. «Utmattet av sorg og nattevåk klarte ikke Landstad mer. Hele natten hadde han bedt og våket. Da morgenen kom, var han for trett til å klare en høytidsgudstjeneste», skriver han videre.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Da treder Guds Sønn til gravens hus,
hans røst i all verden høres.
Da brytes alt stengsel ned i grus,
de dype havsgrunner røres.
Han roper: Du døde, kom her ut!
Og frem vi forklaret føres.

Landstad tok også salmen med i sin egen salmebok. Det er litt vanskelig å forstå i dag, men mange ville ha teksten forandret, spesielt strofe 7. Professor Monrad gikk hardest ut. «Jeg må inntrengende be om at vår salmebok blir renset for denslags dikt! I Norsk Salmebok er strofe 7 med henvisning til Landstads sønn (dreng) og datter (pikelill) strøket.

Vi siterer denne strofen (LR):

O, Jesus tred du vår dødsseng til,
Rekk hånden med miskunn over,
Og si: Denne dreng, denne pikelill,
Hun er ikke død, men sover!
Og slipp oss ei før at opp vi står,
I levendes land deg lover!

Det er med andre ord kjent og akseptert at salmen Jeg vet meg en søvn i Jesu navn er skrevet med bakgrunn i disse hendelsene. Marie Sophie døde 25. januar 1851, vel 10 år gammel, og Haakon døde 19. april 1851, vel 7 år gammel, skriver Moe. Men selv i den tyngste stund og den mørkeste natt kan Landstad se en annen morgen på den andre siden av liv og død.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Da åpnes den dør til himlenes stad,
der nevnes de kårnes navne.
Gud, la oss da alle møtes glad
og ingen av våre savne!
Det unne oss Gud for Kristi blod,
vi måtte i himlen havne!

Kilder:

Norsk Salmebok (19985)

Lars Aanestad (1962), bd 1 sp. 1074-1076

O. T. Moe: M.B. Landstad. Salmedigteren (1920)
Gudrun Brauti Knutslid: Dikarpresten Magnus Brostrup Landstad (1988)
Hans Th. Landstad: M. B. Landstad på nært hold belyst med familiebrev (1989)
Eivind Brager: Tonen som bærer. Salmer vokst frem av nederlag og smerte (1983)

De hyrder stirrer i natten ut

De hyrder stirrer i natten ut.

Salmen er skrevet av Magnus Brostrup Landstad i 1852. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 58 med seks strofer. Melodien er ved Kjell Mørk Karlsen fra 1975).

Vi siterer strofe en (NoS):

De hyrder stirrer i natten ut
og lenges til dagens komme.
De beder en bønn til den høyeste Gud,
at natten må være omme.
De tider, de skrider så langsomt hen
for alle ventende fromme.

Magnus Brostrup Landstad er vår største norske salmedikter. Han ble født 7. oktober1802 på Måsøy i Finmark hvor hans far var sogneprest. Magnus Brostrup Landstad var både prest, salmebokutgiver og folkeminnesamler. Han virket som prest i Gausdal, Kviteseid, Seljord, Halden og Sandar. Magnus Brostrup Landstad ble tildelt St. Olavs Orden i 1870. Fra 1874 flyttet han til Kristiania (Oslo) hvor han døde i 1880. Det er spesielt som salmedikter og folkeminnesamler Landstad har gjort seg bemerket. I Seljord ligger Landstad-instituttet, oppkalt etter ham.

Vi siterer strofe to (NoS):

Men lyset strålte og englene sang
så deilig et «Ære være».
Og hyrdene styrte til krybben sin gang
og ville sitt offer bære.
Hver juleaften jeg ønsker til Gud
jeg måtte iblant dem være.

I Landstads Kirkesalmebog var det 65 originale salmer av Landstad. Han hadde i tillegg tatt med 82 oversettelser og 20 omarbeidede eldre danske salmer i sin salmebok. I Landstads reviderte salmebok finner vi 57 av Landstads egne salmer og 75 av hans oversatte. Rynning (1967) nevner 87 originale salmer og 88 oversatte salmer i tillegg til 36 salmer som Landstad har omarbeidet. Dette gjør Landstad til en av våre mest produktive salmediktere noensinne. Det er også Landstads fortjeneste at han frigjorde den norske kirkesangen fra det danske språket. Magnus Brostrup Landstad ga ut Norges første autoriserte salmebok i 1869.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Hver juleaften nå klokker mon gå,
og lyden den bær over heie,
da kaller vår Herre ad sine små
på deres sorgfulle veie;
den julegave han verden har sendt,
den vil han at alle skal eie.

Vi kan undre oss litt over den noe vemodige stemningen vi finner i en del av Landstads salmer. Julen er for mange forbundet med lys og varme. Det er fest og familehygge. Julen er en gledens høytid. Ikke minst er det en tid på året der barna står i fokus. Jesus ble født på vår jord som et lite barn og hyrdene på marken fikk høre budskapet forkynt av engelene. Det er idyll, men nesten helt uvirkelig. Men for Landstad var julen også forbunder med sorg og savn: “Hver juleaften når klokker mon gå / og lyden den bær over heie / da kaller vår Herre ad sine små / på deres sorgfulle veie.”

Vi siterer strofe fire (NoS):

Hver juleaften jeg tenner mitt lys,
da samles vi, gamle og unge.
Så hjelpes vi ad Guds ære og pris
med hjertens glede å sjunge.
Det er den kjæreste stund jeg vet
blant årets triste og tunge.

Det er naturlig at han tenker tilbake på hva som skjedde året før. Den 25. januar 1851 døde lille Marie Sofie, 10 år gammel, av tyfus. Og som ikke det var nok: Påskeaften, samme året døde sønne Håkon, 7 år gammel. Det ble ikke noen høytidsgudstjeneste 1. påskedag 1851. Landstad måtte kaste inn håndkleet og melde messefall. Sorgen var for stor. Kanskje er det dette han har i minne, når han skriver: ”Så hjelpes vi ad Guds ære og pris / med hjertens glede å sjunge / Det er den kjæreste stund jeg vet / blant årets triste og tunge.” Ellers så ser vi at også i denne salmen at Landsatd arbeider med folkevisene. To og to verselinjer rimer på hverandre i rimflettingen i de fire første verselinjen i hver strofe. Det er en konstruksjon vi finner igjen i folkevisene. Landstads mest kjente julesalme er for øvrig Fra fjord til fjære.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Å, vær da velkommen, Jesus kjær!
Om deg så vil vi nå kvede.
Velkommen, Guds trøst, å, vær oss nær!
Velkommen, vår juleglede!
Velkommen med din velsignede fred
for gammel og ung her nede!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

Om salmen på bricksite.com
Om Landstad på Store Norske

Fra flo og fjære

Fra fjord og fjære.

Salmen er skrevet av Magnus Brostrup Landstad i 1856. Vi finner den i Norsk Salmebok som nummer 59 med fem strofer. Landstads Kirkesalmebog har salmen som nummer 137, mens vi i Landstads reviderte salmebok finner den som nummer 126. Melodien er komponert av Hardenack Otto Conrad Zink i 1801.

Vi siterer strofe en (NoS):

Fra fjord og fjære
fra fjell og dype dal
et «Ære være!»
i dag gjenlyde skal.
Fra kirketårne
i fryds basuner støt
for Guds enbårne
som er i dag oss født!
Vi var forlorne,
nå er vi frelst av nød!

Salmen er blitt kalt for den første norske julesalmen. Grunnen til dette er vel at Landstad for første gang plasserer julebudskapet inn i et norsk vinterlandskap. Men salmen vakte også en del motstand på grunn av språket. Mange likte ikke at det ble benyttet norske ord i salmene. I ettertid vurderer vi derimot salmen Fra fjord og fjære som en av Landstads aller beste salmer som på mange måter oppsummerer hele hans forfatterskap.

Vi siterer strofe to (NoS):

Til kirken samle
seg fra hver gård og grend
de unge, gamle
av kvinner og av menn.
Vi ønsker eder
så glad en julefest,
Guds rikes gleder,
Guds fred i Jesus best.
På sorgens steder
vår Herre selv vær gjest!

Det er ikke mulig å skrive mer norsk om julen enn dette. Ingen har heller prøvd seg på å oversette salmen verken til nynorsk eller til dansk. Mye av salmens egenart ville forsvinne om vi overførte den til et annet språk. Blom Svendsen sier følgende om salmen: ”Den kan ikke synges i noe annet land enn Norge, den er så innvevd med norsk lynne og norsk sed og skikk at en oversettelse av den er umulig. Den ville ikke bli forstått om den ble sunget i Danmark.”

Vi siterer strofe tre (NoS):

Guds store under!
Vi har hans engler hyst.
Krist hos oss blunder,
Guds fred på jord er lyst!
Ja, la kun høres
Guds barns Halleluja,
la strengen røres
for Krist i Davids stad!
Nå skal vi føres
med ham til himlen glad!

Men hva er teologien i salmen? Kanskje ser vi det klarest om vi sammenligner med utgaven i Landstads reviderte salmebok. Her var riktignok salmen sitert med seks strofer og ikke fem som i Norsk Salmebok. Men i den første strofen ble det gjort en uforståelig retting i teksten. ”Vi var forlorne, Nu er vi frelst av Nød” ble byttet ut med ”Nu er vi kårne, Nu er vi frelst av nød.” Heldigvis ble feilen rettet opp igjen i Norsk Salmebok hvor vi har: ”Vi var forlorne, nå er vi frelst av nød.” Det er dette som er julens egentlige budskap. Guds enbårne sønn, Jesus Kristus, ble født til vår jord for å frelse mennesket som var fortapt.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Ha takk, som treder
til armods hytter ned!
Ha takk, som gleder
oss med din søte fred!
Kom inn, o Kriste,
tenn lys i hvermanns gård!
La isen briste,
gi varme snart og vår!
La ingen miste
hva godt din fødsel spår!

Salmen Fra fjord og fjære har sin egenart som skiller seg ut fra våre vanligste julesanger. Her er verken ”kimer i klokker” eller ”et barn er født i Betlehem”. Vi finner ikke hyrdene på marken, men ”kvinner og menn” i ”gård og grend”. Salmen ”må ha blitt til i en lykkelig stund”, skriver Elseth. Den er på en måte en programerklæring som viser hva som er sentralt i Landstads kristendomssyn, samtidig med at den peker fremover mot hva en kunne vente seg i Landstads egen salmebok fra 1869. I salmen Fra fjord og fjære møter vi juleevangeliet fra Luk 2 som smelter sammen med motiver fra norsk natur og hverdag. Samtidig ser vi at Landstad på en mesterlig måte lar julefesten stå som et bilde på selve saligheten eller festen i Guds fullendte rike: ”Guds åsyn vendes / til oss fra himlens stol / når allting endes / vi der skal holde jul!” Poetisk sett er salmen et mesterverk.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Her ute kulde
er nå med is og sne,
Guds himler fulle
av stjerner dog å se.
For oss opptennes
en deilig nådens sol,
Guds åsyn vendes
til oss fra himlens stol;
når allting endes,
vi der skal holde jul!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 647
Tobias Salmelid (1997), s. 114
Egil Elseth (1997), 163-166
Astri Bjørnå (2011), s. 45-59

Om salmen på Wikipedia
Astri Bjørnå: Kirkelig salmedikter i romantikken tid

Der mange skal komme fra øst og fra vest

Der mange skal komme fra øst og fra vest.

Salmen er skrevet av Magnus Brostrup Landstad i 1861. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 241 med syv strofer. Her står salmen plassert under ”Bots- og bededag”, mens Landstads reviderte salmebok har den under ”3. søndag etter treenighet”.

Vi siterer strofe en (NoS):

Der mange skal komme fra øst og fra vest
og sitte til bords i Guds rike,
med Abraham, Isak og Jakob til gjest
hos ham som bød inn oss å stige!
Miskunne deg over oss, Jesus!

Salmen bygger bl. a. på ordet i Matt. 8, 11. Vi siterer fra Matt 8, 5-13: ”Da Jesus var på vei inn i Kapernaum, kom en offiser til ham og bad om hjelp. «Herre,» sa han, «tjeneren min ligger lam hjemme og har store smerter.» Jesus sa: «Jeg skal komme og helbrede ham.» Offiseren svarte: «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn i mitt hus. Men si bare et ord, så vil gutten bli frisk. For jeg står selv under kommando, men har også soldater under meg. Sier jeg til en av dem: Gå! så går han, og til en annen: Kom! så kommer han, og til min tjener: Gjør dette! så gjør han det.» Jesus undret seg da han hørte dette, og sa til dem som fulgte ham: «Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel. Det skal dere vite: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. Men arvingene til riket skal kastes ut i mørket utenfor, der en gråter og skjærer tenner.» Til offiseren sa Jesus: «Gå hjem! Det skal bli som du trodde.» Og tjeneren ble frisk i samme stund.

Vi siterer strofe to (NoS):

Men de som hovmodig i tro på seg selv
vil bort fra Guds nåde seg vende,
fordømmes og taper sitt liv og sin sjel.
De kan ei Guds kjærlighet kjenne.
Miskunne deg over oss, Jesus!

Det kan også være naturlig å knytte salmen til 3. søndag etter pinse. Her handler tekstene om bl. a. Det store gjestebudet. Denne prekenteksten finner vi i Luk 14, 16-24: ”Jesus sa: Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. Da tiden for gjestebudet kom, sendte han sin tjener av sted for å si til de innbudte: «Kom, nå er alt ferdig!» Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. En sa: «Jeg har kjøpt et jordstykke og må ut og se på det. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.» En annen sa: «Jeg har kjøpt fem par okser og skal ut og prøve dem. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.» Og en tredje sa: «Jeg har nettopp giftet meg, så jeg kan ikke komme.» Tjeneren kom tilbake og fortalte dette. Da ble hans herre harm og sa til ham: «Gå straks ut på byens gater og streder, og hent inn de fattige og vanføre og blinde og lamme.» Snart kunne tjeneren melde: «Herre, det er gjort som du sa, men det er ennå plass.» Da sa herren til tjeneren: «Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så mitt hus kan bli fullt. For det sier jeg dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få være med i mitt gjestebud.»

Vi siterer strofe tre (NoS):

Gud, hjelp oss å høre med kjærlighets brann
vår hyrde som lokker så blide,
så vi kunne skynde oss, kvinne og mann,
og samle oss hos ham i tide.
Miskunne deg over oss, Jesus!

Det var vanlig på Jesu tid at når det skulle inviteres til gjestebud, så ble dagen kunngjort i god tid på forhånd. Jesus var selv bedt i selskap denne dagen hos en fariseer. Det var sabbat og vedkommende var også medlem av Rådet. Siden Jesus skulle spise hos fariseeren, var naturlig nok alles øyne festet på ham. De fulgte nøye med. Ikke alle likte Jesu holdning. Han brøt datidens takt og tone ved at også var sammen med tollere og syndere. Det holdt fariseerne seg for gode til. Trolig var det flere skriftlærde også i selskapet. En av gjestene sier nemlig til Jesus: ”Salig er den som får sitte til bords i Guds rike”. (Luk 14, 15). Men han blir irettesatt av Jesus som forteller lignelsen om ”Det store gjestebudet”. I parallellteksten hos Matteus heter avsnittet til og med ”Lignelsen om kongesønnens bryllup”. Er det dette Landstad har i tankene, så har han til og med knyttet sammen hyrdemotivet og brudemotivet i salmen sin. I strofe tre omtales Gud som vår ”hyrde som lokker så blide”.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Gid jeg måtte finnes, og alle med meg
i Herrens beseglede skare.
Gud føre oss nådig til himlen hos seg
og fri oss fra helvedes fare!
Miskunne deg over oss, Jesus!

Da tiden for gjestebudet var der, ble tjeneren sendt av sted for fortelle de innbudte når de kunne komme. Alt var ferdig og nå fikk de også vite klokkeslettet. Men mange sa nei selv om de tidligere hadde akseptert invitasjonen. Derfor ble det iverksatt både en plan b og en plan c. Selskapet ble ikke avlyst. De opprinnelige gjestene ville ikke komme. Nå gikk i stedet invitasjonen ut til de andre som fra først av ikke var invitert til selskapet. Augustin skal en gang ha uttalt at «Gud ønsker bestandig å gi gode ting til oss, men våre hender er for fulle til å motta det.» Er det slik at vi er så opptatt med alt annet så Guds rike kommer i andre rekke? Hver strofe i salmen avsluttes for øvrig med: «Miskunne deg over oss, Jesus!» Det understreker både alvoret i bots- og bededagen, samt fortvilelsen over at så mange ikke vil ta imot Jesu invitasjon til det store gjestebudet hjemme i himmelen hos Gud.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Gud, gi meg å være den salige gjest
som sitter hos kongen for borde,
å være hos ham i den evige fest
når her de meg gjemmer i jorde!
Miskunne deg over oss, Jesus!

Det er nesten noe naturstridig i dette at så mange ikke ville komme i gjestebudet. Mange hadde unnskyldninger. En hadde kjøpt seg en åker. En annen hadde nettopp giftet seg. Og en tredje hadde kjøpt seg fem par okser og skulle ut å prøve dem. Ingen av dem kunne komme. Det er litt merkelig. Slik står det i Skriften: ”Da tiden for gjestebudet kom, sendte han sin tjener av sted for å si til de innbudte: «Kom, nå er alt ferdig!» Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre.”

Vi siterer strofe seks (NoS):

Da glemmes det kors som på jorden jeg bar,
da slukner så mildelig sorgen,
da skal det bli klart, det som gåtefullt var,
da rinner den lyse dags morgen.
Miskunne deg over oss, Jesus!

Men det finnes egentlig ingen unnskyldning for ikke å ta imot invitasjonen fra Jesus. For det første: Alt er ferdig. Det er ikke noe vi skal gjøre. Vi er bedt om å komme som vi er. For det andre: Det er plass nok til alle. Ingen er uteglemt. Alle blir regnet med. Også de som ikke ville trodd at de skulle bli invitert, ble ønsket velkommen. Tjeneren ble sendt ut en gang til for å be inn folk: ”«Gå straks ut på byens gater og streder, og hent inn de fattige og vanføre og blinde og lamme.» Snart kunne tjeneren melde: «Herre, det er gjort som du sa, men det er ennå plass.» Da sa herren til tjeneren: «Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så mitt hus kan bli fullt. Og for det tredje: Det er ennå tid. Så lenge det er tid, er det plass. Men en dag blir det fullt. Dørene blir lukket og festen kan begynne. Den tar aldri slutt. Hos Gud er evig fryd og glede.

Vi siterer strofe syv (NoS):

Da toner det gjennom den himmelske hall
en lovsang med fryd uten like.
For tronen og Lammet de salige skal
få juble i himlenes rike.
Miskunne deg over oss, Jesus!

Kilder:

Bibelen (1978)
Norsk Salmebok (1984)

Salmen på CyberHymnal
Den frie norske salmesiden

Magnus Brostrup Landstad på Wikipedia
Magnus Brostrup Landstad på CyberHymnal

Ser jeg meg i verden om

Ser jeg meg i verden om.

Salmen er skrevet av presten og salmedikteren Magnus Brostrup Landstad i 1833. Dette er en av hans aller første originale salmer. Vi finner salmen i Landstads Kirkesalmebog som nummer 399 med tittelen Ser jeg mig i Verden om med syv strofer under «4. søndag etter påske». Landstads reviderte salmebok har salmen som nummer 392 og her er tittelen Ser jeg mig i verden om. Vi finner ellers salmen i Norsk Salmebok som nummer 827 med syv strofer under kapitteloverskriften «Livets forgjengelighet».

Vi siterer strofe en (eldre utgave):

Ser jeg meg i verden om,
Tenker på de svunne dage,
Hva som gikk, og hva som kom,
Og hva ennu står tilbage –
Nei, for all den ting jeg visste,
Kan jeg ei min Jesus miste!

Første strofen av salmen slår an en lett og lys tone. Den er full av håp og optimisme. Innledningen minner faktisk litt om folkevisen. Den hadde ofte fire verselinjer, hvor siste ordet i første linjen rimet med siste ordet i tredje linjen. Tilsvarende enderim har vi i andre og fjerde verselinje: dage – tilbage. Men enda viktigere enn det formelle innholdet, er strofens egentlige budskap. Hva som enn skjer og hva som enn har skjedd, sangeren vil alltid holde fast ved Jesus. Ingenting kan rive troen på Frelseren ut av hendene på ham: «Nei, for all den ting jeg visste / Kan jeg ei min Jesus miste!»

Vi siterer strofe en (NoS):

Ser jeg meg i verden om,
tenker på de svunne dager,
hva som gikk og hva som kom,
og hva ennå står tilbake:
nei, for all den ting jeg visste,
kan jeg aldri Jesus miste!

Og det er trolig nettopp disse to siste verselinjene fra Landstads salme som er mest kjent og som folk flest husker igjen. Tar jeg ikke feil, er det sikkert flere med meg som husker linjene, men som har glemt hvem som skrev salmen. Jeg måtte slå opp for å sjekke. Men lar vi «folkevisen» stå alene, sitter vi nærmest igjen bare med en generell kommentar til livets skiftende tider, skrevet på rim : «Ser jeg meg i verden om / Tenker på de svunne dage / Hva som gikk, og hva som kom / Og hva ennu står tilbage.» Det er først i slutten av strofen at Landstad slår fast hovedtemaet i salmen sin: «Nei, for all den ting jeg visste / Kan jeg ei min Jesus miste!». Salmedikteren vil holde fast på Herren gjennom alle forhold i livet.

Vi siterer strofe to (NoS):

Ser jeg i mitt eget bryst,
merker jordens dype smerte,
strid, forvirring, onde lyst,
kjenner dommen i mitt hjerte:
når jeg så i gråt må briste, –
hvordan kan jeg Jesus miste!

Salmen Ser jeg meg i verden om er skrevet på slutten av Landstads første kall som prest. M. B. Landstad tok den teologiske embetseksamen i 1827, og arbeidet deretter som residerende kapellan i Gausdal i Gudbrandsdalen. Her ble han i 5 1/2 år. Han ble gift med Wilhelmine Margrete Marie Lassen i 1828. Hun var datter av sogneprest Albert Lassen på Gran i Hadeland. De fikk 3 barn sammen mens de var prestefolk i Gausdal og det er sagt at disse årene «hører til hans livs kjæreste minner».

Vi siterer strofe tre (NoS):

Strider jeg den gode strid,
vandrer jeg på stier trange,
Reddsomt mørk er mang en tid,
sjelen tung og trett og bange.
Onde makter vil meg friste, –
hvordan kan jeg Jesus miste!

Og salmen som han skrev i 1833, forteller tydelig om en prest som vet på hvem han tror: «Nei, for all den ting jeg visste / kan jeg aldri Jesus miste». Han var selv grepet av Jesus. Da betyr det ikke så mye om troen er svak eller sterk. Landstad har ofte vært inne på det. Det er troens retning som forteller meg om jeg er på den rette veien. Så lenge mitt blikk er festet på Jesus, er jeg trygg.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Svak er ofte troens makt,
kjærlighetens altfor ringe,
og jeg vet at Gud har sagt:
Du skal meg ditt hjerte bringe!
Verden vil til seg det vriste, –
hvordan kan jeg Jesus miste!

En har gjettet på at salmen ble skrevet til begravelsen av en bror. Landstad mistet to brødre ganske tidlig. Hans Petter døde i 1815, 16 år gammel og høsten 1825 kom sørgebudskapet om at broren Fredrik Laurits var død. Han ble 21 år gammel. Vi vet at dette gikk sterkt inn på Landstad, men årstallene stemmer ikke med salmens tilblivelsesår.

Bakgrunnen for denne antagelsen er trolig den gamle teksten til strofe fem: «Ved en broders grav jeg står / Må med faderløse grede / Hjertes angest, savn og sår / Leger ingen jordisk glede.» I originalmanuset står det anført «Naar ved Vennens Grav jeg staar», skriver Blom Svendsen. Vi antar derfor at det med «en broders grav» menes en kristen broder og ikke en kjødelig broder.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Ved en åpen grav jeg står,
er blant sørgende til stede.
Hjertes savn og dype sår
leger ingen jordisk glede.
Her, i sorg ved grav og kiste, –
hvordan kan jeg Jesus miste!

Flere har ment at dette er Landstads første salme. Både Stene og Heggtveit hevder blant annet dette. Men nyere forskning har kommet frem til at dette ikke kan være riktig. Blom Svendsen henviser til Landstads etterlatte papier. I en notatbok fra tiden i Gausdal har Landstad selv anført «Min første salme, diktet 1835» på salmen som begynner med ordene Paa dig jeg haaber, Gud Fader, til dig jeg sætter min Lid.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Stunden kommer, hjertets slag
stanser brått, og leppen blekner.
Hvem vil påta seg min sak
når jeg kold i døden segner?
Når min time slår, den siste, –
hvordan kan jeg Jesus miste!

Også sogneprest O. T. Moe har i sin lille Brorson-bok på 40 sider fra 1920 stoppet opp nettopp for denne salmen. Vi tar med et lite sitat: «I denne sin første salme anslaar Landstad de strenge, som senere skulde komme til at lyde saa meget sterkere og dypere. For det første møter vi her hans kjærlighet til Jesus, dernæst ser vi ind i hans betragtning av jordens ve og dype smerte, og vi merker, hvorledes han selv strider troens gode strid mot de onde magter. Endelig finder vi i salmens sidste vers haabets solstraale: Han kan ikke slippe Jesus. Han har forløst hans sjæl, han husvaler den bedst, og i hans navn vil han dø for altid at eie Herren.» Og i salmen Ser jeg mig i Verden om ser vi Landstad tar i bruk uttrykket «jordens daler» som et bilde på livet på jorden. Det er en salme som før i tiden også ble brukt under begravelser.

Vi siterer strofe syv (NoS):

Aldri, aldri jeg min trøst
slippe kan i jordens daler.
Du som har min sjel forløst,
og som fred til hjertet taler,
i ditt navn la hjertet briste,
så skal jeg deg aldri miste!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

Tobias Salmelid (1997), s. 353
John Stene (1933), s. 110 og 116
Hans Blom Svendsen (1959), s. 108-109
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 75-760

O. T. Moe: M.B. Landstad. Salmedigteren (1920) Gudrun Brauti Knutslid: Dikarpresten Magnus Brostrup Landstad (1988) Hans Th. Landstad: M. B. Landstad på nært hold belyst med familiebrev (1989)

Jeg ligger her i vånde

Jeg ligger her i vånde.

Salmen Jeg ligger her i vånde er skrevet av Magnus Brostrup Landstad rundt 1841. Vi finner den i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 734 med ni strofer. Melodien er Se hvor nu Jesus treder. Salmen er plassert under temaet “Sykeleie, død og jordeferd”.

Vi siterer strofe en (LR):

Jeg ligger her i vånde,
Jeg ligger her i sår,
Og neppe mere ånde
For smertene jeg får.

I 1834 blir Magnus Brostrup Landstad utnevnt til sogneprest i Kviteseid i Telemark. Men på slutten av prestegjerningen i Kviteseid ble Landstad syk. Det brøt ut tyfus i familien. To av tjenerne, et av Landstads barn, og både Mina og Landstad selv ble smittet. Alle kom seg etter en tid, men M. B. Landstad var uforsiktig og gikk i et sognebud før han var helt frisk. Han pådro seg en lungebetennelse og den ene lungen hans ble svekket for resten av livet. Salmen Jeg ligger her i vånde er skrevet etter denne visitten.

Vi siterer strofe to (LR):

Gud give den var omme,
Min døds den hårde strid,
Og stunden måtte komme
Og blive lett og blid!

«Før hadde Landstad vært en sunn og frisk mann som kunne trosse vanskeligheter på strevsomme embetsreiser», skriver Hans Th. Landstad om ham. Men denne siste turen var nok litt mer strevsom enn mange andre. «Sognebudet gjaldt et besøk hos en dødssyk pike på en plass høyt oppe i fjellskråningen», skriver han videre. Det var etter denne hendelsen at Landstad satte seg ned hjemme og skrev salmen Jeg ligger her i vånde. Salmen er publisert i 1841 i en liten bok med tittelen Hjertesuk til hver Dag i Ugen, men den er altså skrevet tidligere mens Landstad ennå var prest i Kviteseid.

Vi siterer strofe tre (LR):

Så kommer sjelens hyrde,
Så kommer fredens Gud,
Så tager han min byrde,
Så har jeg stredet ut.

Det er en hard dødskamp, men det er også en bønn om nådig å bli tatt imot hos Gud når livet her ebber ut. Sjelens hyrde kommer for å ta min byrde. Da er det slutt på striden. All nød her på denne jord er for evig borte.

Vi siterer strofe fire (LR):

Når timen da er runnet,
Og striden er forbi,
Så er for evig svunnet
Den nød jeg stedtes i.

Landstad har nok tenkt på dette senere i livet også. Flere av salmene hans ble sunget i kirken mens han var prest der. De etterlatte sto der med sorgen, men den som døde i troen på Herren skulle få kronen.

Vi siterer strofe fem (LR):

Til graven skal de bære
Meg hen med bønn og sang;
For eder vil det være
Så såre tung en gang.

M. B. Landstad ble nok aldri den samme etter det som skjedde i Kviteseid. Som faren i Seljord, hadde han fått en helseknekk. Mange ganger ville ikke stemmen bære budskapet frem. «Resultatet av den svekkede lungen var at hans stemme periodevis var redusert til en pipende hvisking, avbrutt av harking og hoste. Og det må være særlig ille for en prest», skriver Hans Th. Landstad i sin bok.

Vi siterer strofe seks (LR):

Takk, takk, at I så såre
Meg synder hadde kjær!
Gud tørre eders tåre
Og eders Fader vær!

Hvilket lys kaster ikke dette over mannen som skulle gi vår norske kirke en ny salmebok bygget på det norske språket. I tillegg skulle han også senere i livet få smake sorgens bitre malurt da hans familie enda en gang ble hjemsøkt av sykdom.

Vi siterer strofe syv (LR):

Deg over meg forbarme,
O Fader mild og blid,
At jeg i dine arme
Får hvile all min strid!

Men målet tapte han ikke av syne. Det viser avslutningen på salmen. Her ser vi også noe av botens salmedikter: Forlat meg all min brøde / Og frels min arme sjel. Senere i livet skulle disse tonene bli enda sterkere i salmene hans. Men han visste også hvor han skulle hente tilgivelsen og kraften. For Jesu skyld som døde / Og løste all min gjeld!

Vi siterer strofe åtte (LR):

Forlat meg all min brøde
Og frels min arme sjel
For Jesu skyld, som døde
Og løste all min gjeld!

Salmen Jeg ligger her i vånde er en dødssalme. Den ble skrevet etter et sognebud. Mange av Landstads beste dikt og salmer har nettopp et konkret utgangspunkt, skriver Elseth. Det gjelder både Jeg ligger her i vånde, Ser jeg meg i verden om og sist, men ikke minst, Jeg vet meg en søvn i Jesu navn. Men merkelig nok ender ikke salmen i himmelen.

Vi siterer strofe ni (LR):

Så er jeg vel fornøyet
Så er jeg glad i sinn
At jeg får lukke øyet
Og sove rolig inn.

Kilder:

Landstad reviderte salmebok (1979)

O. T. Moe: M.B. Landstad. Salmedigteren (1920)
Gudrun Brauti Knutslid: Dikarpresten Magnus Brostrup Landstad (1988)
Hans Th. Landstad: M. B. Landstad på nært hold belyst med familiebrev (1989)
Egil Elseth: Magnus Brostrup Landstad. Kulturvilje og kristentro (1997)

Tekst og tradisjon M. B. Landstad 1802-2002

Jeg løfter opp til Gud min sang

Jeg løfter opp til Gud min sang.

Dette er en kjent salme skrevet av Magnus Brostrup Landstad. Salmen ble tatt inn i Landstads Kirkesalmebog og i Landstads reviderte salmebok, men da bare med 8 strofer. Norsk Salmeleksikon opplyser at salmen opprinnelig var på 9 strofer. Hos Landstad er salmen plasseret under 2. søndag i advent. I Sangboken (1962) er den gjengitt med 8 strofer, mens Sangboken (1983) bare har 6 strofer. Begge sangbøkene har plassert salmen under Det kristne håp. Salmen Jeg løfter opp til Gud min sang blir av mange regnet som Landstads «mestersalme». Vi finner den ellers i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 14 med seks strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Jeg løfter opp til Gud min sang
ennu en gang
fra disse jordens daler.
Vår Herre Krist han henter meg
snart hjem til seg
i himlens høye saler.
Som lynet far,
han kommer snar,
da skal hans pris
på annet vis
de Guds basuner tale.

Magnus Brostrup Landstad er ofte blitt kalt for botens dikter. Men så setter han seg altså ned og skriver salmen Jeg løfter opp til Gud min sang. Det er helt nye toner. Tungsinnet og vemodet er med ett borte. Landstad skriver en fortrøstningsfull salme om det kristne håpet og gleden ved å komme til himmelen. Med bakgrunn i denne salmen er derfor Landstad også blitt kalt for «adventens sanger». I Landstads reviderte salmebok er denne salmen plassert først, under 2. søndag i advent.

På mange måter er salmen blitt en hjemlandssang. «Landstad viser oss pilegrimen på vei mot målet. Ikke med angsten i helene, men med forventningen i blikket», skriver Egil Elseth i boken Salmer og skjebner (1994). Så har da også Landstad funnet lovsangstonen. Jeg tror den har vært der hele tiden. At det ikke er første gangen han lovpriser Herren, ser vi av verselinjene Jeg løfter opp til Gud min sang/ennu en gang.

Som mennesker er det nå en gang slik at vi er forskjellige. Også når det gjelder Guds rike, har vi ulike oppgaver etter evner og utrustning. Noen vektlegger formaningen. Andre får i oppgave å trøste. Og leser vi gjennom alle Landstads salmer, vil vi se at han gjennom lidelsen, har vært med å peke på håpet og troen for andre. I sitt liv følte han seg nok ofte misforstått, men med sitt liv og sin salmeskatt er han også blitt «fortrøstningens salmedikter.»

Det er mye glede i salmen Jeg løfter opp til Gud min sang. Her er det ikke dommens dag, men bryllupsfesten som står i sentrum. Dommen er der, men den får ikke dominere: Hans brud jeg er/hans ring jeg bær/har lampen tent/og hjertet vendt/til ham/all verdens dommer. Salmen er full av forventning.

Vi siterer strofe to (NoS):

Når min forløsning stunder til,
jeg gledes vil
og løfter opp mitt hode.
Da løses jeg, da går jeg inn
til vennen min,
Gud være evig lovet!
Da reises av
den mørke grav
det som var sådd
med sukk og gråt,
da er den søvn utsovet!

Tidens tegn blir fødselsveene for det nye som skal bryte frem. «Lær en lignelse av fikentreet: Når det får sevje i grenene og skyter blad, da vet dere at sommeren er nær. Slik skal dere også, når dere ser alt dette skje, vite at han er nær og står for døren. Sannelig, jeg sier dere: Denne slekt skal ikke forgå før alt dette skjer. Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå. Men den dag og time kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, men bare Faderen», sier Jesus. (Matt. 24, 32-36). Derfor kan Landstad synge jublende i neste vers.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Når fikentreet skyter blad,
jeg er så glad,
da vet jeg det blir sommer.
Når himmerikets blomster gror,
for visst jeg tror
Guds rike snarlig kommer!
Hans brud jeg er,
hans ring jeg bær,
har lampen tent
og hjertet vendt
til ham, alle verdens dommer.

Jeg ble sterkt betatt av denne vakre salmen: Jeg løfter opp til Gud min sang/ennu en gang/fra disse jordens daler. Og mange har sikkert opp gjennom årene funnet trøst og styrke nettopp i denne salmen. Det var gripende å lese et intervju med Britt Jahnsen. Med langt fremskreden kreft og en tid bare på lån her i denne verden kunne hun likevel juble:

«I begravelsen min skal de synge Jeg løfter opp til Gud min sang. Den har en sterk forventningstone. I vers to står det om når min forløsning stunder til/jeg gledes vil/og løfter opp mitt hode/Da løses jeg/da går jeg inn/til vennen min/Gud være evig lovet! Da går jeg jo til Jesus! Og det håper jeg de vil glede seg over, alle de som kommer til minnesamværet mitt også.»

Vi siterer strofe fire (NoS):

En himmel ny så vel som jord,
det er hans ord,
da skapes til hans ære.
Se, Herrens bolig blant oss er,
han er oss nær,
og vi hans folk skal være.
La verden så
til grunne gå,
Guds ord består
om alt forgår,
den bro skal bruden bære!

Og vi leser videre i intervjuet med henne: «Etter mange år som sykepleier og senere rektor på sykepleierskolen i Skien, og deretter diakoniarbeider i Borgestad menighet i samme by, er Britt vant til å leve et aktivt og energisk liv. Hun er levende opptatt av misjon, kirke, menighetsarbeid, kristenliv. Interessene spenner vidt, og nettverket er stort. Brått har travelheten blitt bremset av en dødelig sykdom. Hun kunne hatt mange veldig aktive år foran seg. I stedet har hun blitt satt på sidelinjen. Om hun ikke kjenner et sting av bitterhet?

Britt ler. Bitterhet? Nei, vet du hva. Hvorfor skulle jeg det? Gud har jo gitt meg et fantastisk liv! Når jeg er på sykehuset og får behandling, ser jeg ofte unge mennesker, kanskje med små barn, som kjemper mot dødskreftene som bryter dem sakte ned. Jeg kan forstå at mange av dem som har så veldig mye å miste, å si farvel til, kan kjenne bitterhet. Men jeg?

Britt setter kaffekoppen fra seg. Ja, ikke sånn å forstå at jeg ikke er glad i livet. Jeg elsker jo livet! Det er så mye og så mange jeg er glad i. Skulle gjerne vært her litt lenger. Men jeg går når Gud bestemmer. Hun blir stille.

Hun stryker seg gjennom sitt grå hår med handa. Og så er det egentlig bare snakk om at noen av oss går litt foran. I evighetens perspektiv kommer dere andre ganske snart etter. Er det ikke sånn, da?»

Vi siterer strofe fem (NoS):

Gud skal da tørre av mitt kinn
hver tåre min.
Der ingen død skal være,
ei heller sorg, ei heller skrik,
ei pine slik,
som her Guds barn må bære.
Det første fort
er veket bort,
og gleden ny
i himlens by –
eia, hvor godt å være!

Britt avslutter intervjuet med disse ordene:

«For døden er jo ikke noe punktum, vet du. Det er et stort kolon. Når du går over dødens terskel, det er da det begynner for alvor. Å være klar til å gå inn til det evige livet, ved Jesu nåde, kan noe være større enn det?»

Det samme hadde Landstad grepet: Gud skal da tørre av mitt kinn/hver tåre min/Der ingen død skal være/ei heller sorg, ei heller skrik/ei pine slik/som her Guds barn må bære.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Da synger jeg for tronen glad
et bedre kvad
og løfter palmegrene,
med hvite kleder som er todd
i Lammets blod
for Herrens øyne rene.
Halleluja!
Hva glede da!
Hva liflig klang!
Og all min sang
er Herren, Herren ene!

Kilder:

Bibelen (1978)

Norsk Salmebok (1985)
Sangboken (1962)
Sangboken (1983)
Landstads reviderte salmebok (1953)

O. T. Moe: M.B. Landstad. Salmedigteren(1920)
Gudrun Brauti Knutslid: Dikarpresten Magnus Brostrup Landstad (1988)
Egil Elseth: Salmer og skjebner. Vers på veien gjennom kirkeåret (1994)
Hans Th. Landstad: M. B. Landstad på nært hold belyst med familiebrev (1989)
Eivind Brager: Tonen som bærer. Salmer vokst frem av nederlag og smerte (1983)

Med Landstad i 200 år. Jubilerende salmebokforfatter
Intervju med Britt Jahnsen

Kom Hellig Ånd med skapermakt

Kom Hellig Ånd med skapermakt.

Dette er en av våre mest kjente pinsesalmer. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 208 med syv strofer. Salmen ble oversatt fra tysk til norsk av Magnus Brostrup Landstad i 1855. I Landstads reviderte salmebok finner vi salmen som nummer 37 mens Landstads Kirkesalmebog har den som nummer 209. Begge salmebøkene siterer salmen med syv strofer. Den ble oversatt til nynorsk av Matias Skard i 1903 og vi finner nynorakversjonen i (NoS) som nummer 209 med syv strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Kom, Hellig Ånd, med skapermakt,
opprett hva synd har ødelagt,
og glede i hvert hjerte giv
som du har født til evig liv!

Salmen Kom, Hellig Ånd med skapermakt bygger på den latinske hymnen Veni creator spiritus av Hrabanus Maurus som døde i 856. Den ble oversatt til tysk av Martin Luther i 1524. Tittelen på Luthers tyske salme er Kom, Gott Schöpfer, Heiliger Geist. Melodien er en luthersk forenkling av den latinske hymnemelodien.

Vi siterer strofe to (NoS):

En trøsters store navn du har,
Guds gave god og dyrebar,
for sjelen syk en salve mild,
en livets brønn, en hellig ild!

Luther forandret litt på den latinske hymnen. Opprinnelig hadde siste verselinjen i hver strofe åtte stavelser. I Luthers versjon av salmen er det bare syv stavelser. Landstads oversettelse, som bygger både på den tyske og latinske hymen, ligger nærmere den opprinnelige formen ved at han har beholdt det samme versemålet som i den originale salmen.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Du visdoms, råds og styrkes Ånd,
du kraft av Herrens høyre hånd,
du lysets bærer, Ordets tolk
for alle tungemål og folk,

Også i strofe tre gjorde Luther litt forandring i salmen. Han ville understreke at Åndens gjerning er knyttet til Guds Ord. Derfor la han til et ”des Vaters Wort” i sin tyske versjon av salmen. Og her er vel det meste sagt om den Hellige Ånd: Den er visdoms, råds og styrkes Ånd, den er kraften fra det høye, lysets bærer og Ordets tolk. Legger vi også til at den Hellige Ånd er trøsteren og skaperen av det som synden har ødelagt, får vi nesten er liten troslære i de tre første strofene av salmen.

Vi siterer strofe fire (NoS):

ditt lys opptenn i vår forstand,
i hjertet kjærlighetens brann,
til vannmakt vår og usseldom
med hellig hjertestyrke, kom!

Hrabanus Maurus er kjent som abbed av Fulda og erkebiskop av Mainz. I tillegg var han en teologisk og pedagogisk forfatter. Han ble født i Mainz i år 776 eller muligens 784. Maurus ble i tidlig alder en benedictinermunk ved Fulda. Han ble innviet som diakon i 801 og reiste til Tours for å studere teologi. Etter et studieår ble han kalt tilbake til Fulda hvor han underviste ved klosterskolen. I 814 ble han ordinert som prest og fra 822 til 842 ledet han klosteret Fulda som abbed. Under abbed Hrabanus blomstret klosteret og ble et av Tyskland mest anerkjente lærested. Hrabanus gikk av som abbed i 842 da han havnet i kongelige politiske kamper. Han trakk seg så tilbake til et nærliggende sted for å leve i ensomhet. Men i år 847 ble han tatt inn i varmen igjen og utnevnt til erkebiskop av Mainz da bispestolen der ble ledig. Hrabanus Maurus døde 4. februar 856.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Vår fiende, jag ham langt på flukt,
gi fred og troens fagre frukt,
og la oss alle, store, små,
i sjeleomsorg hos deg stå!

Hrabanus er sagt å være den mest lærde mann i sin tid. Hans kjennskap til Skriften, patriarkene, kirkerett og liturgi er uten sammenligning. Hrabanus forfatterskap omfatter både sakral og profan litteratur. Han skrev kommentarer til nesten alle bøkene i Det gamle testamente, samt Matteusevangeliet og Paulusbrevene. Et av hans mest populære og store arbeider er en samling av dikt sentrert rundt korset. Verket kalles De laudibus sanctae Crucis og et sett med meget avanserte dikt. Vi har to salmer etter ham: Jesus i det høye troner (Jesus ved Guds høgre tronar) og Kom, Hellig Ånd med skapermakt.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Gjør oss med Gud, vår Fader, kjent,
med Sønnen som fra ham er sendt,
med deg som fra dem begge går,
og hjelp at vi i troen står!

Når denne latinske hymnen ble sunget, var det alltid høytid i kirken. En tente lys, brente røkelse og ringte med kirkeklokkene. Salmen ble særlig benyttet ved høytidelige anledninger som pavevalg og kongekroning og ved ordinasjoner av biskoper og prester, skriver Aanestad. ”Hos oss synges den alltid ved bispeordninasjon i samband med skriftlesningen”, forteller han videre. Etter hver gang det leses et avsnitt fra Skriften, synger menigheten to strofer av salmen. Den munner ut i en lovsang til Gud som vekket Jesus opp fra det døde og som sendte oss ”trøsteren som kom her ned / Vær lovet i all evighet!”

Vi siterer strofe syv (NoS):

Vær lovet, Gud, vår Fader god,
Guds Sønn som opp av døde stod,
og Trøsteren som kom her ned:
Vær lovet i all evighet!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

Tobias Salmelid (1997), s. 226
Lars Aanestad (1965), bd. 2, sp. 76-78
Lars Aanestad (1965), bd. 2, sp. 705-706
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 14

Hrabanus Maurus på katolsk.no
Hrabanus Maurus på Store norske leksikon

Gud er nådig han vil ikke

Gud er nådig, han vil ikke.

Salmen er skrevet av Magnus Brostrup Landstad i 1861. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 399 med tre strofer. Landstads reviderte salmebok har salmen som nummer 479, mens vi i Norsk Salmebok (2013) finner den som nummer 401 med tre strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Gud er nådig, han vil ikke
noen synders dom og død.
Han vil hjelp og redning skikke
når du er i sjelenød.
La deg intet mere smerte,
gi du Gud ditt bange hjerte,
ta til deg det ord du lærte:
Gud vil ingen synders død!

Salmen ble første gang publisert i Kirke-Salmebog. Et Udkast i 1861. Senere ble den videreført i Landstads reviderte salmebok og Norsk Salmebok, begge utgaver. Det er en salme om bot og omvendelse (Salmelid). Melodien er ved Ludvig Mathias Lindeman fra 1871. Teksten kan særlig relateres til to skriftsteder i Bibelen. Det ene finner vi i Esekiel 18, 23: “Det er vel ikke min vilje at den urettferdige skal dø, sier Herren Gud. Nei, jeg vil at han skal vende om fra sine veier og leve.”

Vi siterer strofe to (NoS):

Han har søkt deg sårt og lenge,
han har funnet deg, sitt får,
Stem nå alle gledens strenger,
Jesus hjem med sjelen går.
Syng: Velkommen her tilbake!
Frykt ei mere, usle, svake,
nå skal kjærlighet du smake,
han vil lege dine sår!

Det andre skriftavsnittet som har relevans til salmen, finner vi i Luk 15, 4-7: ”Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.’ Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.” Aadland nevner også Joh 10, 27-28 ”Mine sauer hører min stemme; jeg kjenner dem, og de følger meg. Jeg gir dem evig liv. De skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd”.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Det er fryd i himlens saler
har en synder seg omvendt.
Engler ned til jordens daler
stiger, av Guds miskunn sendt,
salver hjertet som enn bløder,
nådens Ånd det gjennomgløder,
det til liv og fred gjenføder.
Sæl er den som slikt er hendt!

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1979)
Norsk Salmebok (2013)

Ragnar Grøm (2011), s. 434-435
Tobias Salmelid (1997), s. 134
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 804