Så ta da mine hender

Så ta da mine hender.

Dette er en av våre aller mest kjente salmer som vi finner både i Norsk Salmebok (NoS) og i Landstads reviderte salmebok. På bokmål står den i NoS som nummer 608 og på nynorsk som nummer 609 med tre strofer. Melodien er etter Friedrich Silcher fra 1842. Salmen er oversatt fra tysk til bokmål av Peter Waage i 1887 og til nynorsk av Peter Hognestad i 1909.

Vi siterer strofe en på bokmål (NoS):

Så ta da mine hender
og før meg frem
Inntil jeg salig ender
i himlens hjem!
Jeg kan ei gå alene,
nei, intet sted.
Hvor du meg fører ene,
jeg følger med.

Vi har bare en salme etter Julie Hausmann på norsk. Hun var lærer og dikter født i Riga i 1826 som datter av en tysk gymnaslærer. Kvinner i salmelitteraturen er vel gjerne lite påaktet. De fleste forsvant i glemselens hav. Men det finnes da noen få unntak som Lina Sandell og Fanny Crosby. Disse er rikt representert både med salmer og biografisk materiale.

Vi siterer strofe to på bokmål (NoS):

La intet mer meg skille
fra nåden din,
og gjør meg ganske stille,
o Jesus min.
Ved dine føtter ene
er barnet trygt,
på deg, på deg alene
min tro er bygt.

Salmen til Julie Hausmann er på tre strofer og kalles vanligvis for en bønnesalme. Men hos Landstad ble den plassert under Åndelige sanger for hjemmet. I dag synges den i kirken under høymessen så vel som under begravelse. Sangen er også en av våre mest kjente bedehussanger. Den passer utmerket som en avslutningssang og det er også der den er plassert i Norsk Salmebok.

Vi siterer strofe tre på bokmål (NoS):

Selv om jeg ei fornemmer
din sterke hånd,
min salighet dog fremmer
din gode Ånd.
Så ta da mine hender
og før meg frem
inntil jeg salig ender
i himlens hjem.

På tysk heter salmen So nimm denn meine Hände og bygger på Bibelens ord i Salme 73, 23: «Du hast meine Hand ergriffen und hältst mich.» Psalm 73,23. På norsk heter det Men jeg blir alltid hos dig, du har grepet min høire hånd. Salmen finnes for øvrig også både på engelsk og på fransk. Den engelske tittelen er O take my hand, dear Father. Salmen er oversatt fra tysk til engelsk av Hermann Brueckner.

Vi siterer strofe en på tysk:

So nimm denn meine Hände
und führe mich
bis an mein selig Ende
und ewiglich.
Ich mag allein nicht gehen,
nicht einen Schritt:
wo du wirst gehn und stehen,
da nimm mich mit.

Det fortelles at Julie von Hausmann ble forelsket i en ung tysk mann i Riga. Hun var lærer, han skulle bli misjonær. De forlovet seg og han dro først ut til Sør-Afrika. Senere skulle hun komme etter og de to skulle så gifte seg. Julie sa opp lærerjobben og dro den lange ferden med båt for å gjenforenes med sin elskede. Men det gikk ikke som de hadde tenkt. Det var vennen til hennes forlovede som møtte opp for å ta imot henne. «Han som hun hadde reist halve jordkloden rundt for å gifte seg med – er død. En heftig, tropisk feber hadde tatt livet hans for bare et par uker siden», skriver E. Brager. Det er mer sparsomt med opplysninger om Hausmann etter dette. «Vi vet imidlertid ganske sikkert at det var i sorgen over sin knuste jordiske lykke hun skrev sin berømte bønnesalme», skriver Brager videre.

Vi siterer strofe to på tysk:

In dein Erbarmen Hülle
Mein schwaches Herz
Und mach es gänzlich stille
In Freud und Schmerz.
Laß ruhn zu deinen Füßen
Dein armes Kind;
Es will die Augen schließen
Und glauben blind.

Vi aner smerten hennes gjennom salmeordene. Hun valgte imidlertid å dra hjem til Latvia igjen. Julie Hausmann hadde en svak helse livet ut. Kanskje anstrengelsen med den lange reisen og sjokket som møtte henne i Sør-Afrika var medvirkende til dette. Men hun holdt fast på troen til det siste. «Så ta da mine hender / Og før meg frem / Inntil jeg salig ender / I himlens hjem!»

Vi siterer strofe tre på tysk:

Wenn ich auch gleich nichts fühle
von deiner Macht,
du führst mich doch zum Ziele
auch durch die Nacht:
so nimm denn meine Hände
und führe mich
bis an mein selig Ende
und ewiglich!

Elseth skriver at hun måtte oppgi sin lærerstilling og vie sitt liv til å pleie sin blinde far. Selv var hun mye plaget av sykdom og søvnløshet. Det var en utrygg tilværelse som møtte henne hjemme. Hun prøvde å livnære seg som guvernante forskjellige steder, men måtte oppgi det også da helsen sviktet. Guds veier er ikke alltid så lette å forstå. Men i den norske teksten legger oversetteren disse ord i hennes munn: «La intet mer meg skille / Fra nåden din / Og gjør meg ganske stille / Du Frelser min», heter det i en litt eldre utgave. Jordiske bånd blir slitt av, men Herrens nåde står fast.

Vi siterer strofe en på nynorsk (NoS):

Så tak då mine hender
og før du meg
til ferdi heim seg vender,
min Gud, til deg!
Eg kan’kje gå åleine
det minste steg.
Du er mi von, den eine,
styr du min veg!

Tyske kilder forteller en litt annen historie. Hausmann tilbrakte fire år i Biarritz i Sør-Frankrike. Her bodde hun hos sin yngste søster Organstin. Og i 1870 reiste hun til St Petersburg hvor hennes eldste søster oppholdt seg. Her tok hun seg av husholdningen, men hun drev også med litt undervisning i musikk både i og utenfor hjemmet. Og i Tyskland ble hun bedt om å få offentliggjøre salmer hun hadde skrevet i ledige stunder. Jeg vet ikke om noen av disse foreligger på norsk.

Vi siterer strofe to på nynorsk (NoS):

Å, lat di miskunn gøyma
mitt hjarta mildt,
så det seg sjølv kan gløyma
og verta stilt!
Lat barnet ditt få kvila,
ja, ber det du!
Då kan det roleg smila
og trygt deg tru.

Salmen har vært til rik velsignelse for mange mennesker. De fire siste verselinjene er identiske med de fire første verselinjene i første strofen. Det understreker budskapet i salmen: «Så ta da mine hender / og før meg frem / inntil jeg salig ender / i himlens hjem».

Vi siterer strofe tre på nynorsk (NoS):

Og skulle natti dylja
di store makt,
eg veit du fram vil fylgja
som du har sagt.
Så tak då mine hender,
og før du meg
til ferdi heim seg vender,
min Gud, til deg!

Kilder:

Bibelen (1930)

Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1953)

Eivind Brager: Tonen som bærer (1983)
Egil Elseth: Salmer og skjebner (1994)
Oscar Lövgren (1964), sp. 271-272
Tobias Salmelid (1997), s. 154 og 387
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 874-875
Lars Aanestad (1965), bd 2. sp. 1024

Julie von Hausmann på tyske Wikipedia
Salmen i originaloversettelse etter Hognestad

Som den gylne sol frembryter

Fremhevet

Som den gylne sol frembryter.

Salmen er skrevet av Thomas Kingo i 1689. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 172 med syv strofer. I Landstads reviderte salmebok står salmen som nummer 341 under «1. påskedag». Salmen Som den gylne sol frembryter blir av mange regnet som Kingos mestersalme. Den var opprinnelig på 10 strofer. Denne salmen er trolig også den ypperste påskesalmen vi har i vår kirke.

Vi siterer strofe en (NoS):

Som den gylne sol frembryter
gjennom den kullsorte sky
og sin stråleglans utskyter,
så at natt og mulm må fly,
så min Jesus av sin grav
og det dype dødens hav
oppstod ærefull av døde
imot påskemorgenrøde.

Her ser vi hvor mesterlig Kingo skildrer påskens drama i hvitt og sort. Uttrykkene som den gylne sol og den kullsorte sky, viser oss kontrastene i første delen av strofen. Og på samme måten må dødens natt og mørke vike plassen for oppstandelsens stråleglans i den siste halvdelen av strofen. Kingo blir tiltrukket av motsetningene og det er mye slik dualisme også i hans liv. I denne salmen er det ikke bare døden som er skildret. Kingo viser oss også hvor sentral oppstandelsen er for den kristne tro.

Vi siterer strofe to (NoS):

Takk, du store seierherre,
takk, du livets himmelhelt,
som ei døden kunne sperre
i det helvedmørke telt!
Takk fordi at opp du stod
og fikk døden under fot!
Ingen tunge kan den glede
med tilbørlig lovsang kvede.

Kingosalmen Som den gylne sol frembryter er en salme om oppstandelsen. Døden kunne ikke holde på Jesus. Han var den store seierherren fra Golgata. Jesus er selve livets himmelhelt som verken døden eller helvetet kunne sperre inne. Og her bryter oppstandelsesgleden løs og blir til takk og tilbedelse: «Takk fordi at opp du stod / og fikk døden under fot / Ingen tunge kan den glede / med tilbørlig lovsang kvede.»

Vi siterer strofe tre (NoS):

Ligger jeg i syndens veie,
ligger jeg i armod ned,
ligger jeg på sykdoms leie,
ligger jeg i usselhet,
ligger jeg fortrengt, forhatt,
og av verden helt forlatt,
skal jeg hus i graven tage,
å, her er dog håp tilbake!

Student Christian Ulrik Hansen var sentral i den danske motstandskampen mot tysk okkupasjon under den andre verdenskrig. Han ble fører for gruppe nummer 4 i motstandsgruppen Holger Danske. Men i februar 1944 ble han tatt til fange av Gestapo i Aalborg og satt flere måneder fengslet. Tross tortur og harde forhør, røpet han ingen andre i motstandskampen. Den 18. juni 1944 ble han, sammen med 7 andre fanger, dømt til døden ved skyting.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Synd og død og alle pile
som av Satan skytes kan,
ligger brutt der du fikk hvile
hist i gravens mørke land.
Der begrov du dem og gav
meg en sikker trøstestav,
så ved din oppreisnings ære
jeg skal seiers palmer bære.

De dødsdømte fikk lov til å skrive brev til de etterlatte, kort før de ble henrettet. Christian Ulrik Hansen fikk skrevet to brev. Fra Viborgs historie har vi klippet dette: «Af brevene fremgik, at Chr. U. havde et afklaret forhold til dødsdommen. I sit sidste brev til vennerne skrev han om døden: Når man som jeg er ung og elsker livet, er det tungt at sige farvel. Tungt at sige farvel til den pige, man holder af, de kære derhjemme og vennerne. Det er tungt men langt fra meningsløst. For at et folk skal leve, må nødvendigvis nogen kunne dø.»» I et annet brev kommer Christian Ulrik Hansen også inn på sin kristne tro. Egil Elseth forteller boken Salmer og skjebner en gripende historie om den unge teologistudenten: «Jeg har levd og vil dø i troen på ham som sa: Ild er jeg kommet for å kaste på jorden. En morgen lyder det en salve. Chr. Hansen er ikke mer … la geværsalvene knitre, la dem pine og piske, la bare langfredagsmørket senke seg over landet – vi lurer dem påskemorgen, når den gylne sol frembryter gjennom den kullsorte sky. Farvel gutter – og på gjensyn, håper jeg. Gud være med dere!» Christian.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Du til livet meg skal vekke,
det er din oppreisnings kraft,
la kun jordens støv meg dekke,
ormer tære all min saft,
ild og vann oppsluke meg,
dog jeg dør i tro til deg,
at mitt liv, når du befaler,
reises opp fra dødens daler.

Men i Folk & Forsvar 2005 står det enda en opplysning om Christian Hansen. Det var utarbeidet fluktplaner fra dødscellen før henrettelsen. Vi siterer: «I mellomtiden forsøker andre fra Holger Danskegruppen å befri deres leder, idol og forbilde, Christian Ulrik Hansen, som satt fanget hos Gestapo i Aalborg. Motstandsfolkene når helt inn til hans celle, ikledd murertøy, men Christian Uha (som de halte ham) ville ikke flykte, da det kunne bety døden for alle øvrige kameratene som var tatt til fange (de ble likevel alle skutt). Gestapo får ytterligere nøstet opp i Holger Danskegruppen, som må gå under jorden.»

Vi siterer strofe seks (NoS):

Herre Jesus, gi meg nåde
ved din gode Hellig Ånd,
at jeg så min gang kan råde
og veiledes ved din hånd
at jeg ei skal falle hen
i det dødens svelg igjen
hvorav du meg engang rykte
da du døden undertrykte.

Christian Ulrik Hansen ble henrettet i Ryvangen den 23. juni 1944. De øvrige dødsdømte fra gruppen ble henrettet 9. august 1944. Jeg vet ikke noe om de andre fangene. Men under torturen og i dødens stund trøstet Christian seg selv og andre med Kingos salme Som den gylne sol frembryter. Oppstandelsestroen ga ham håp midt i mørket og fortvilelsen. Han døde i troen på Jesus.

Vi siterer strofe syv (NoS):

Takk for all din fødsels glede,
takk for ditt det guddoms ord,
takk for dåpens hellig væte,
takk for nåden på ditt bord!
Takk for dødens bitre ve,
takk for din oppstandelse,
takk for himlen du har inne,
der skal jeg deg se og finne.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

Egil Elseth: Til paradis med sang (1985)
Egil Elseth: Salmer og skjebner. Vers på veien gjennom kirkeåret (1994)
Egil Elseth: Thomas Kingo. Veversønnen som ble salmedikter (1985)

Folk og Forsvar 2005: De befridde oss