Der oppe ingen død skal være

Der oppe ingen død skal være.

Sangen er skrevet av Lina Sandell i 1863. Vi finner den i Herde-Rösten (1892) som nummer 53 under temaet «Barnsånger» og i Svensk söndagsskolsångbok för hem, skolor ock barngudstjänester (1929) som nummer 217 med 10 strofer under rubrikken ”Hemlandssånger». I Sions Sånger (1981) står den som 267 under overskriften «Barn». Sangen ble oversatt til norsk av Salmebloggeren (LeH) i 2007.

Vi siterer strofe en (LeH):

Der oppe ingen død skal være
Og ingen tårer, ingen natt
Slik sang den lille Sara kjære
Et fattig negerbarn så glatt.

Sangen Der oppe ingen død skal være bygger delvis på Lina Sandells vise om lille sorte Sara. Den svenske tittelen på sangen er Deruppe ingen död skall vara. Sangen er også kjent som Lilla svarta Sara. Sangen handler om et lite negerbarn som en gang hørte en hvit lærer forkynne evangeliet. Sara kom til tro på Jesus og utholdt alle prøvelser og vanskeligheter i troen på sin Frelser. Himmelen og dens gleder er sterkt fremhevet i denne sangen. Det gir oss et glimt av Lina Sandells syn på andre nasjoner og folk som er annerledes enn henne.

Vi siterer strofe to (LeH):

Der oppe ingen verk skal være
Og ingen smertens rop som her
Der får jeg se Guds ansikt nære
Og evig blive der han er.

En har vært litt usikker på om historien om Svarte Sara har rot i virkeligheten. Men på begynnelsen av 1860-tallet reiste det en ekspedisjon fra Kalmar i Sverige for å etablere en svensk koloni i Kapprovinsen i Sørafrika, skriver Wikipedia. Her ble det tilsatt lokale tjenestefolk. Men etter få år fikk en av de europeiske kvinnene så sterk hjemlengsel at hun og hennes mann, Alarik Forsmann, reiste tilbake til Sverige. En 17 år gammel jente med navnet Sara Magdalena Makatemele og ytterligere den 15 år gamle afrikanske jenten Dina Maria, fulgte med. Sara var da gravid og fødte senere datteren Emmelie i Sverige.

Vi siterer strofe tre (LeH):

En gang, ja kun en stakket liten stund
Den hvite sa det om igjen
At Jesu blod deg renser kun
Din Frelser, han er barnets venn.

Wikipedia skriver videre at Alarik Forsmann reiste tilbake til Sørafrika i 1862. Hans hollandske hustru ble imidlertid igjen i Sverige. Det gjorde også Sara. Hun forlot siden familien Forsmann og fikk seg arbeid som husholder hos Cecilia Fryxell. Datteren Emmelie vokste opp i hjemmet her og fikk også gå på skole. Hun ble senere musikklærer og forsøget seg ved å gi pianotimer og ved å ta arbeid med søm. Sara døde i 1903 og er begravet på Södra Kyrkogården i Kalmar under en liten stein med teksten «Kafferkvinnan Sara. Död 1903». Datteren døde før sin mor i år 1900 og ligger begravet på den samme kirkegården.

Vi siterer strofe fire (LeH):

Hun hørte om den nye staden
Dens murer heter salighet
Der vil og hun stå med i raden
Og love Gud i evighet.

Sara Makatemele ble født i daværende Transvaal i 1846. Det ble senere en del av Sørafrika. Hun tilhørte zulufolket og ble som ung kvinne tatt til fange og solgt som slave. Senere kom hun altså til svensken Alarik Forssman i Transvaal for å bli tjener i hans hus i fire år. Hun ble med Forssman tilbake til Kalmar i 1862 og forble i sitt nye hjemland for godt til hun døde i 1903, 57 år gammel.

Vi siterer strofe fem (LeH):

På smertens leie nå hun ligger
En ussel seng av høy og strå
Men akk, det kjære blikket tigger
At hun i hjertet fred må få.

Lina Sandell har uten tvil hørt historien om Svarte Sara. I Kalmar kom Sara nemlig i tjeneste hos familier som var misjonsvenner. Hun fikk delta i kristendomsundervisning, men hennes dåp ble utsatt fordi Sara fødte en datter i januar 1863. Først ble datteren innskrevet i kirkeboken som ”uekte barn”, men da Sara opplyste at hun var gift etter sitt hjemlands skikk, ble hun døpt. Etter at Sara ble døpt og konfirmert, flyttet hun så til Cecilia Fryxell. Hun ble uatskillelig fra sin åndlige mor så lenge Fryxell levde.

Vi siterer strofe seks (LeH):

Selv uten noen venn ved siden
Selv sengen er så hard og kald
Hun vet at snart så kommer tiden
Sin Frelser her hun møte skal.

Dåpen fikk stor oppmerksomhet i Sverige og utpå høsten samme år skrev Lina Sandell sangen Där uppe ingen död skall vara, eller mere kjent som Lilla Svarta Sara, Sangen er trolig inspirert nettopp av denne dåpen. Datteren Emelie Boy, ofte kalt Millan, fikk utdannelse på Rostad til musikklærer. Etter at Cecilia Fryxell døde i 1883, ble Sara tatt hånd om av gode venner, bl.a. tobakksfabrikkanten Per Engström. Datteren døde av nyrebetennelse tre år før sin mor.

Vi siterer strofe syv (LeH):

Hun tenker på de dyrebare ord
Hun en gang hørte av læreren
Hun tenker på den nye jord
Og på den nye himmelen.

Sangen om Svarta Sara handler altså om en afrikansk jente som ligger på sin dødsseng. Hun hadde en gang hørt en misjonær, eller ”den hvite læreren”, fortelle om Jesus og himlen. Troen på dette gir henne trøst og hjelp inn i døden. Slike sanger var ganske vanlige i Sverige utover 1860-tallet. De ble kalt for ”berättelsesånger” og var den tids åndelige skillingsviser. Fortellingene var ofte sørgmodige og litt sentimentale, men sangene inneholdt en viktig porsjon moral. Sanger som Drinkarflickans död, I en sal på lasarettet og Svarta Sara har satt sina spor og det var mange som kunne tekstene og nynnet til melodiene. 1865 utkom første heftet av Lina Sandells Missionssånger. Det kunne kjøpes for 15 øre. Blant de tolv sangene var det Svarta Sara som skulle bli den som ble sunget mest.

Vi siterer strofe åtte (LeH):

Der oppe ingen død er mere
Hun synger, men nå så matt
Og ingen rop og ingen fare
Og ingen gråt og ingen natt.

Hymnologen Oskar Lövgren har skrevet om bakgrunnen til flere av Lina Sandells sanger og påvist at det er virkelige opplevelser og hendelser som ofte inspirerte henne til å skrive. I et brev forteller hun selv om sitt forfatterskap og skriver at ”nästan varje sång har en egen historia”. Og Herman Schlyter som har skrevet og forsket mye om misjonen, har spesielt interessert seg for sangen Svarta Sara. Han mener at det er den virkelige personen, Sara Makatemele, som har vært forbildet for Lina Sandell. Sara kom i tjeneste hos nære venner av Lina Sandell i Kalmar. Etter at Sara hadde avsluttet sin kristendomsundervisning, ble hun døpt i Kalmar Domkyrka 1. juli 1864. I Kalmar fikk hun tilnavnet «Svarta Sara». Lina Sandell var i tillegg sterkt engasjert i datidens misjonsbevegelser. Et viktig motiv for sangen om Svarta Sara var trolig også å oppfordre til evangelisering av fremmede folkeslag.

Vi siterer strofe ni (LeH)::

Og svakere enn nå blir røsten
En gyllen stad. En gyllen stad
Og ingen død. Og med den trøsten
Til slutt hun sovner inn så glad.

Men selv om sangens lille svarte Sara døde som et lite barn ”på smertens leie” og Sara Makatemele levde til hun ble nærmere seksti år, trenger det ikke å være noe misforhold mellom historiene. Lina Sandell har tatt fortellingen og gjort den til sin egen. Og det finnes flere lignende historier både i engelske og svenske søndagsskoleblad. Kanskje kombinerte Lina Sandell en slik fortelling med biter fra Sara Makatemeles merkelige livsskjebne, skrev svenske Dagen i et artikkel i 2002. Men teksten krever en del forståelse for datidens fromhet. Siste strofen, som på svensk lyder slik: ”Ty se, den lilla svarta Sara är vit och skär i Lammets blod” handler naturlig nok ikke om hudfarge. Den henviser til Bibelens ord om frelse, forlatelse og renselse (vit) av hjertet.

Vi siterer strofe ti (LeH):

De klare toner snart vil spille
Fra harpen der ved livsens flod
Og se at svarte Sara lille
Var hvit og skjær i Lammets blod.

Kilder:

Där uppe ingen död skall vara på Wikisource
Om Där uppe ingen död skall vara på Wikipedia
Finns Svarta Sara i verkligheten?

Hvor er det godt ved Herrens hjerte

Hvor er det godt ved Herrens hjerte.

Salmen er skrevet av den tyske kammerherren og salmedikteren Ulrich Bogislaus von Bonin i 1724. Vi finner den i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 562 med seks strofer og i Dansk Salmebog (DS) som nummer 43 med fem strofer. Den ble oversatt til dansk av Hans Adolph Brorson i 1734 og til nynorsk av Elias Blix. Salmen står i LR plassert under ”15. søndag etter trefoldighet”.

Vi siterer strofe en (LR):

Hvor er det godt ved Herrens hjerte
Å hvile trygg i barnlig tro
Og glemme der sin nød og smerte
Og kjenne der Guds søte ro!
Hvi vil du deg med frykt besvære?
Alene Gud din sorg kan bære,
Hans trofasthet omskiftes ei;
I morgen som i dag den samme
Han aldri gjør din tro til skamme,
Men fører deg den rette vei.

Vi finner salmen i Nynorsk Salmebok (NyS) som nummer 437 med syv strofer. Her er tittelen på salmen Kor godt det er i Jesu armar. Vi finner også her salmen plassert under ”15. søndag etter treeining.” Salmen er skrevet over evangelieteksten fra bergprekenen slik vi finner den i Matt 6, 24-34. Teksten er en gjendikting etter den tyske salmen med Brorson som mellommann, forteller BlixBlog: ”Men det er inga overrasking, dette kunne godt vore ein brorsonsk originaltekst. Mellom den sundagsskolesentimentale opninga og slutten får vi ei preike over naturens evangelium, som kan minne om Upp alle ting, som Gud hev gjort, men som ikkje når dei same høgdene.”

Vi siterer strofen på nynorsk (NyS):

Kor godt det er i Jesu armar
Som barn på fang å sovna inn
Og fri frå alt som hjarta harmar,
Ved nåden verma hug og sinn!
Kvi vil du so deg otte gjera?
Gud kan di sorg åleine bera:
Han er i morgon som i dag.
Han som so tru deg heve vore
Og ved sitt blod deg kjærleik svore,
Eig enn det same hjartelag.

Det er litt forskjell på de to salmeversjonene. Vi ser det klarest om vi også tar med den danske utgaven av strofen. Første halvdel av strofe en på nynorsk ligger nærmest opp til dansk, mens andre halvdelen har mer felles med salmen på bokmål.

Vi siterer strofe en på dansk (DS):

Hvor er det godt i Jesu arme
som skødebarn at sove ind
og ved hans nådes bryst sig varme
med et fra sorg befriet sind!
Hvad vil du dig med frygt besvære?
Gud kan din sorg alene bære,
hans trofasthed omskiftes ej,
han er dig altid tro forblevet
og har sig med sit blod forskrevet
at føre dig den rette vej.

Det er mindre avvik i strofe to enn i strofe en i forhold til den danske versjonen av salmen. Her er første delen av strofen så å si identisk. Det er bare rent språklige forskjeller. Men også i sak kan vi klart se av andre delen at det er samme salmen vi har for oss. Vi finner ikke så store forskjeller på den norske og danske utgaven av salmen.

Vi siterer strofe to (LR):

Hvor dårlig som, en hedning fare
I alle jammers torner inn!
Du kunne deg den møye spare
Og favne Jesus i ditt sinn!
Da skulle sorgen selv seg glemme,
Og du en liflig ro fornemme,
Ved synet av den kjærlighet
Som han til deg har evig båret,
Som inntil nu er ubeskåret
Og varer ved i evighet.

Det er menneskelig å ha bekymringer. Vi gruer oss for mange ting. Men Jesus vet om oss. Han kjenner våre behov og vet om våre skrøpeligheter. Jesus gir oss håp og oppmuntring for han vet at vi er støv. Likevel kommer ordet til oss både med trøst og formaning: ”Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon. Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne?” (Matt 6, 24-25)

Vi siterer strofe tre (LR):

Hvi vil du gremme deg for livet
Og hva der hører livet til?
Gud, som deg har det første givet,
Deg og det annet give vil.
Han som deg himmelbrødet rekker
Og deg med Jesu purpur dekker
Til salighet i hjertets tro,
Han som på legemet vil tenke,
Så du deg derfor ei skal krenke,
Men lade det på Gud bero.

Mens strofe 1-3 nærmest taler om Guds omsorg i generelle former, finner vi i strofe 4-5 til dels gjengivelse av den bibelske teksten. Se på fuglene under himmelen (str 4) og liljene på marken (str 5). Gud har omsorg for sitt skaperverk: ”Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verd enn de? Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. Når Gud kler gresset på marken så fint, det som gror i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere – dere lite troende! Så gjør dere ikke bekymringer, og si ikke: ‘Hva skal vi spise?’ eller ‘Hva skal vi drikke?’ eller ‘Hva skal vi kle oss med?’ Alt dette er hedningene opptatt av. Men den Far dere har i himmelen, vet jo at dere trenger alt dette. Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.” (Matt 6, 26-34)

Vi siterer strofe fire (LR):

Derom hver skapning til oss taler,
Den være liten eller stor;
De i Guds allmakts rike maler
For oss hans forsyns klare spor.
Den lille fugl vår Herre nærer,
Seg aldri over trang besværer,
Men kvitrer lystig om sitt bo,
Gjør mark og skog til paradiser
Og mer enn vi vår Herre priser,
Å skam for oss vår svake tro!

Ulrich Bogislaus von Bonin ble født i Kartzin nær Köslin i Østpommern i Preussen 28. september 1682. Han var sønn av en kaptein og kammerråd. Da han var 10 år gammel, mistet Bonin sin mor, Magdalene Freiin von Putkammer. Åtte år seinere, i 1700, døde hans far. Slektningene til Bonin planla mot hans vilje en militær karriere for ham. Han tjenestegjorde først i Dönhoff regiment og i 1704 ble han flagget-bærer. Han deltok i fire kampanjer og lærte i løpet av denne tiden til å be. Han ble en hengiven kristen. Troen ble styrket ved at han leste bøker som en from student ga til ham. Spesielt fikk August Hermann Francke verker og John Bunyan’s Pilegrimsrieise mye å si for ham.

Vi siterer strofe fem (LR):

Se markens lilje i dens smykke,
Hvor deilig den er kledd av Gud,
Så Salomon i all sin lykke
Og kongeprakt var ei så prud!
Kan Gud et gress så høyt begave,
Hva skal da du, min sjel, vel have
For prydelse og herlighet,
Som har den beste skjønnhet arvet
Og er av blodet purpurfarvet
Som rant av Jesu vunder ned?

Til tross for innvendinger fra hans slektninger forlot Ulrich Bogislaus von Bonin hæren i 1710 og reiste til Halle hvor han viet seg til studier av gresk og hebraisk. Han ønsket å studere teologi. Men kom ikke til å fullføre sine studier. Bonin ble kjent med grev Reuss zu Köstritz og han rådet ham til ikke å fortsette sine teologiske studier. Høsten 1711 ble Bonin hofflærer i huset til Russ i Ebersdorf. Han underviste den unge grev Henrik av Ebersdorf og hans søstre Benigna Maria og Erdmuth Dorothea. I 1715 sluttet han seg til ham ved Universitetet i Halle og deltok i 1719 på en vitenskapelig reise til Nederland og Frankrike. Erdmuth Dorothea ble i 1722 gift med grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf. Salmen er skrevet i forbindelse med dennes kirkegang 17. september 1724. Etter at greven overtok regjeringen, ble Bonin ansatt som rådgiver ved hans hoff. Ulrich Bogislaus Bonin døde i Ebersdorf i Tyskland 9. januar 1752, 70 år gammel. Vi har to salmer etter ham på norsk.

Vi siterer strofe seks (LR):

Så hvil, min sjel, foruten plage
Kun stille i din Jesu skød!
Den glede intet fra deg tage,
Men gled deg dermed til din død,
At Gud i Kristus barn deg kalte
Og alle dine tårer talte,
Har avmålt all din gang og vei.
Og la deg det dog engang sige:
Din Gud han kan deg aldri svike,
Nei, Gud alene sviker ei!

Kilder:

Bibelen (2005)

Nynorsk Salmebok (1972)
Landstads reviderte salmebok (1960)

Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 276 og 963

Bonin på Danske Salmebog Online
Ulrich Bogislaus von Bonin på Wikipedia