Det er makt i de foldede hender

Det er makt i de foldede hender.

Salmen ble skrevet av Trygve Bjerkrheim i 1955 og hører til en av de mest kjente sangene han har skrevet. Den ble sunget inn på grammofonplate av den svenske sangeren Lage Wedin og spilt utallige ganger i Ønskekonserten i NRK radio. Utover på 1960-tallet lå den som nummer en, av de mest ønskede sangene. Salmen er tatt med i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 631 med tre strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Det er makt i de foldede hender.
I seg selv er de svake og små.
Men mot allmaktens Gud du dem vender,
han har lovet at svar skal du få.

Bakgrunnen for salmen er egentlig et sitat fra en tale på et formiddagsmøte i 1954. Det var misjonær Jon Berg som talte om bønn og en setning fra talen festet seg i dikterens sinn: «Fronten med dei falda hender er den veldigste stormakt i verda«. Trygve Bjerkrheim skrev det ned på et lite blomsterkort som han fant i sitt franske nytestamente.

Bjerkrheim ville gjerne ha skrevet en sang om bønn med utgangspunkt i det Jon Berg sa i talen sin, men det ble ikke noe av før en sommernatt i 1955. Da våknet han midt på natten og kom til å tenke på ordene fra formiddagsmøtet. Det tok til å tone i dikteren: «Det er makt i de foldede hender«. Og Trygve Bjerkrheim skrudde på nattlampen og skrev ned to strofer og et refreng. Deretter la han seg til å sove igjen.

Vi siterer refrenget (NoS):

Det er svar underveis, engler kommer med bud.
Om det drøyer, det fram dog skal nå.
For det lovet jo løftenes trofaste Gud:
Kall på meg, og du hjelpen skal få!

Han lå på sykehuset i Drammen, Berner Maudal. Pasienten var veldig dårlig og han hadde store smerter. Men en natt var det en strofe fra Ønskekonserten som plutselig dukket opp i hans sinn: «Kall på meg! Og du hjelpen skal få! Verselinjen er fra sangen «Det er makt i de foldede hender«. Og mens han lå der foldet han sine hender og bad til Gud. Berner opplevde at smertene forsvant og han fikk si ja til Jesus der og da. Han ble et nytt menneske. Og siden lå han alltid med hendene foldet. Og konen hans spurte: «Hvorfor gjør du det?» Og han svarer: «Jo, fordi det er makt i de foldede hender». Etter dette måtte de spille sangen på grammofon for ham hver eneste dag.

Dikteren og hans hustru besøkte Berner en dag før påske i 1965. De hadde hørt at han hadde vært alvorlig syk. Nå var han kommet hjem fra sykehuset. Men når de stiger inn i sykerommet, brister Berner ut i gråt i det han sier: «Gud velsigne deg! Eg har venta på deg, og no var det gildt at du kom, Trygve, for eg vil so gjerne få takka deg for songen». Og så fortalte han hvordan sangen «Det er makt i de foldede hender» hadde vært til hjelp for ham i den dypeste nød. Berner ville så gjerne leve videre, men Gud ville det annerledes. En vårdag i mai 1965 ble han stedt til hvile ved Frogner kirke i Lier. Seremonien ble innledet med sangen «Det er makt i de foldede hender«.

Vi kan kanskje stoppe litt opp ved språket. To av de mest kjente diktene etter Trygve Bjerkrheim ble begge skrevet på 1950-tallet. «Han tek ikkje glansen av livet» er fra 1950. Den ble skrevet på nynorsk. Og fem år senere kom «Det er makt i de foldede hender«. Den var på bokmål. Talen i 1955 var uten tvil på nynorsk. En kan undre seg litt, men det viser vel egentlig i en sum at dikteren er en ordkunstner av de sjeldne. Det er få poeter som veksler mellom målformene så suverent som Trygve Bjerkrheim. Mange holder seg enten til nynorsk eller til bokmål.

Sangen hadde opprinnelig bare to strofer. Begge handler om bønn og begge begynner med ordene: «Det er makt i de foldede hender«. Mange andre sangforfattere benytter samme teknikken. Gjentagelsen understreker temaet i sangen. Vi finner også samme virkemiddel i barnesangene og i gospelsangene. Sangen blir ikke dårligere av den grunn. Det er enkelt, sterkt og ekte. Det er makt i de foldede hender. Men ikke alle får svar på sine bønner her i dette livet.

Gud utfordrer oss til å være utholdende i bønnen. Det er ikke i vår makt å se hva som skjer. Men Skriften sier likevel at: «En rettferdig manns bønn har stor kraft i sin virkning«. Jak 5, 16. I den nyeste Bibel-utgaven heter det: «Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye«. Det er noe som rører seg ved nådens trone. En bønn i Jesu navn, er etter Faderens hjerte.

Vi siterer strofe to (NoS):

Du som ber for ditt barn, dine kjære,
er i forbønn fra år og til år,
om du tålmodets lekse må lære,
himlens bønnesvar engang du får.

Den første som satte melodi til sangen var Egil Haugen på Drotningborg. Senere laget Øivind Tønnesen en ny tone til sangen. Det er denne melodien som benyttes i Norsk Salmebok. Men også oberst i Frelsesarmeen, Jens Linderud, hadde skrevet en melodi til sangen. En dag kommer han opp på kontoret til Trygve Bjerkrheim i Grensen 19 i Oslo. Kunne han få bruke teksten til denne melodien? Det fikk han. Og så sier Linderud: «Min kone og jeg vil gjerne høre om du ikke ville skrive et vers til. Det skulle være til dem som ber for sine barn». Og en dag oppunder jul i 1957 kom han tilbake for å spørre om teksten. Den var ferdig. Verset er opprinnelig strofe to i salmen.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Det er makt i de foldede hender
når i Frelserens navn du får be.
Og engang når du livsløpet ender,
hvert et bønnesvar klart skal du se.

Jens Linderud gikk, glad og fornøyd med teksten til den tredje strofen. Det var siste gang Bjerkrheim så ham. En tid etter hadde Linderud en møteserie i Egersund. Han hadde arbeidet blant unge her i flere år tidligere. Nå var han utslitt og førtidspensjonert. Det var hjertet som hadde sviktet. Før han skulle på møtet en kveld, hadde han satt seg ned i en lenestol for å hvile litt i hjemmet der han bodde. Og plutselig faller hodet hans tilbake. Linderud døde virkelig på post. Han var forfremmet til herligheten. Men strofen han ba om, lever videre.

Kilder:

Norsk Salmebok (2013)
Bibelen (flere utgaver)

Trygve Bjerkrheim (red): Slik ble sangen til (1972)
Trygve Bjerkrheim: Det er makt i de foldede hender (1979)
Arne Prøis: I regnbuens glans. Arne Prøis i samtale med Trygve Bjerkrheim (1991)

Sangen er gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag

Vær ikkje redd

Ver ikkje redd.

Trygve Bjerkrheim har gitt ut en rekke diktsamlinger. Nummer 15 i rekken kom ut i 1979. Den fikk tittelen Mot soloppgangen. Her finner vi blant annet diktet Ver ikkje redd. Det ble tonesatt av Gunnstein Draugedalen samme året. I Sangboken (SaB) finner vi sangen som nummer 387. Her er tilblivelsesåret oppgitt til 1971. Sangen har fire strofer.

Vi siterer strofe en:

Ver ikkje redd! Du har ein Frelsar
Som kjøpte deg til Gud med blodet sitt.
Kvar ein som kjem, han varmt velkomen helsar.
Guds barn du vert. Eit evig liv er ditt.

Strofen er sitert med tegnsetting slik vi finner den i Sangboken fra 1983. Trygve Bjerkrheim overlot rettighetene til alt han hadde skrevet, til Lunde Forlag. Det er også dette forlaget som har trykt opp Sangboken. Vi skal se litt mer på oppbygningen av sangen Ver ikkje redd.

Tittelen på verket gjengis i begynnelsen av alle de fire strofene i sangen. Det er det som er temaet eller utgangspunktet for videre refleksjon. Og Trygve Bjerkrheim er ikke alene med å bruke gjentagelsen som et litterært virkemiddel. Sangen taper ikke sin kraft av den grunn – snarere tvert imot.

Leser vi Bibelen med tanke på frykt eller redsel, vil vi legge merke til noe eiendommelig. Uttrykket Ver ikkje redd gjentas gjennom hele Bibelen, like fra Mosebøkene og til og med Johannes Åpenbaring. Vi siterer den nynorske teksten fra 1. Mos 15, 1:

«Ei tid etter at dette hadde hendt, kom Herrens ord til Abram i eit syn, og det lydde så: «Ver ikkje redd, Abram! Eg er ditt skjold; løna di skal verta overlag stor.»» (1878 utg).

Gud ville gi ham Kanaans land i eige og hans ætt skulle bli talløs som himmelens stjerner. Abraham trodde Herren, og derfor regnet Herren ham som rettferdig, står det. Det var løftenes land. Også de troende i dag, har løftet om et evig rike hjemme hos Gud.

Og ordet lyder: Ver ikkje redd! Det går som en rød tråd gjennom hele Bibelen. I vår nynorske utgave er det gjengitt 120 ganger. Det er et ord til oss hver tredje dag gjennom hele året. Bjerkrheim var nok på trygg bibelsk grunn da han skrev Ver ikkje redd.

Men på samme måten som inngangen var velsignet med et Ver ikkje redd, så er også utgangen i Den Hellige Skrift beseglet med et Ver ikkje redd. Det er endetiden og lidelsene i den siste tid som er tegnet opp her. Vi siterer fra Åp 1, 17-19:

«Då eg såg han, fall eg ned for føtene hans som eg var død. Men han la høgre handa si på meg og sa: Ver ikkje redd! Eg er den fyrste og den siste og den levande. Eg var død, men sjå, eg lever i all æve og har nyklane til døden og dødsriket. Skriv opp det du har sett, det som no er og det som heretter skal koma.»

Det er et ord fra Gud selv: Ver ikkje redd! «Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket. Skriv derfor ned det du har sett, det som er nå, og det som skal komme heretter», leser vi i bokmålsutgaven.

Siste ordet i Bibelen ble talt til menigheten i Smyrna. De fikk også høre et Vær ikke redd. Vi siterer det etter nynorsk-utgaven siden det nok er dette språket Bjerkrheim kjente seg mest hjemme i. Det taler om lidelsen, men også om seieren og livets krone, Åp 2, 10:

«Ver ikkje redd for det du skal lida! Djevelen kjem til å kasta nokre av dykk i fengsel, så de skal setjast på prøve, og de skal lida vondt i ti dagar. Ver tru til døden, så skal eg gje deg livsens krone!»

Ver ikkje redd! Du har ein Frelsar / som kjøpte deg til Gud med blodet sitt / Kvar ein som kjem, han varmt velkomen helsar / Guds barn du vert. Eit evig liv er ditt. Slik skriver Trygve Bjerkrheim. Vær ikke redd for å gå til Jesus. Han tar imot alle. Det er invitasjonen, som å komme hjem – å være ønsket velkommen.

Andre strofen skildrer frelsesgrunnen: Ver ikkje redd! Di synd er sona. Originalen har en bindestrek eller tankestrek her: Ver ikkje redd! – di synd er sona. Det henger nøye sammen. Bjerkrheim tør nesten ikke å bruke punktum engang. Han skynder seg til å tilføye: Du trenger ikke å være redd lenger for din synd er sonet. Samtidig stanser han opp i undring. Er det sant, ja, det er virkelig sant.

Vi siterer strofe to (SaB):

Ver ikkje redd! Di synd er sona,
Di gjeld betalt, og Jesus leid din død.
For Kristi skuld du kvila kan, og vona.
Han sjølv di rettferd er, og livsens brød.

Jesus gikk i døden i mitt sted. Mine synder er sonet en gang for alle. Det er ikke mulig å skrive mer evangelisk enn dette. Det er forsoningens mysterium. Skyldbrevet ble naglet til korset med Jesus. Det er han som er min rettferdighet. I en vekkelsessang som Arne Aano satte tone til står det slik:

Det er nok, det som Jesus gjorde,
det er nok, det som han har sagt.
Han har sona di synd, den store,
og deg vunni så rein ei drakt.

Det er nok: Ver ikkje redd! Di synd er sona. Så enkelt kan det bli sagt. Det var mange som hørte seg frelst under Arne Aano sin talerstol. Han forkynte evangeliet og sang det inn i alles hjerter. Det kan trolig ikke sterkt nok understrekes hvilken ånd som følger med den kristne sangen. Og Bjerkrheims kristne lyrikk er som skapt for sang. Hans språk er veldig musikalsk.

Også en annen i Bibelen ble møtt med ordene: Ver ikkje redd! Det var den fattige enken i Sarepta. Da Elia kom til byporten, så han en fattig enke som gikk og sanket ved. Elia ropte til henne:

Hent litt vann til meg i en skål, så jeg får drikke!» Da hun gikk for å hente vann, ropte han etter henne: «Ta også med et stykke brød til meg!» Hun svarte: «Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødbit; jeg har bare en neve mel i krukken og litt olje i kruset. Nå går jeg her og sanker noen vedpinner og vil gå hjem og lage mat til meg og sønnen min. Så kan vi spise og legge oss til å dø.» (1. Kong 17, 8-12)

Men hva skjedde? Fordi enken i Sarepta ga profeten mat da han spurte henne om det, gjorde Gud det slik at hennes krukke aldri ble tom. Det var alltid nok av mel og olje. Vi leser videre fra 1. Kong 17, 13-16:

Elia sa til henne: «Vær ikke redd! Gå hjem og gjør som du har sagt! Men bak først et lite brød av melet, og kom ut til meg med det! Siden kan du lage til noe for deg og sønnen din. For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke mangle olje i kruset til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden.» Da gikk hun og gjorde som Elia hadde sagt, og siden hadde de mat i lang tid, både han og hun og folket i hennes hus. Melkrukken ble ikke tom, og oljen i kruset tok ikke slutt. Det gikk som Herren hadde sagt gjennom Elia.

«Ver ikkje redd!» Når Gud går med, er det ingen grunn til å frykte. Det er lett å si det, men kanskje ikke alltid så lett å leve etter det. Men Trygve Bjerkrheim hadde nok opplevd dette i sitt eget liv. Det er ikke alle mennesker gitt å få leve i Herrens velsignelse med sitt liv slik som ham.

Vi siterer strofe tre (SaB):

Ver ikkje redd! For faderhanda
Deg verna vil. Den armen fast deg held.
Han skal deg losa til du står på stranda.
For Kristi verk i tid og æva gjeld.

Strofe en taler om omvendelsen. I neste strofen møter vi frelsens objektive grunnlag. Og i tredje strofen møter vi Gud som leder og beskytter sitt barn gjennom livet. Originalen har i-ending. Den er blitt borte i fornorskningen: Ver ikkje redd, for faderhandi / deg verna vil, – den armen fast deg held / Han skal deg losa, til du stend på strandi / For Kristi verk i tid og æva gjeld. For meg blir «stranda» nesten litt for hverdagslig. Rimparet handi – strandi er godt, poetisk og høytidelig. Gud vil lose den troende over livets fjord, til han står frelst på den himmelske strand.

Mange går nok og er redde for fremtiden. Det kan være så mange ting som skygger for frimodigheten, alt fra svik og skyld til angst og depresjoner. Lindis Kvalsund Myklebust forteller en gripende historie fra sitt eget liv i «Frå mørke til lys». Hun var en lykkelig tobarnsmor som fikk snudd livet sitt opp ned av sykdom med angst og depresjoner.

Mange innleggelser og all verdens medisiner hjalp ikke. Ekteskapet gikk i stykker og hun flyttet hjem til sine gamle foreldre. Moren døde og selv fikk hun kreft. Men i alt holdt hun fast på sin kristne tro.

Få trodde at Lindis skulle bli frisk. Men hun visste at det var andre som ba til Gud for henne. Ved et par anledninger ble det også bedt for henne med håndspåleggelse. Og det var noen ord som hadde brent seg fast: «Du skal komme styrket ut av dette. Det er jeg sikker på!» Og plutselig en dag skjer det en forandring i hennes liv. Hun blir gradvis bedre og til slutt helt frisk. I alle disse årene var det noen ord fra Bibelen som stadig dukket opp igjen i hennes sinn. Vi siterer dem fra bokmålsutgaven (1978) av Jes 41,10:

Vær ikke redd, for jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg, ja, holder deg oppe med min frelserhånd.

Ikke alle opplever å bli helbredet fra sykdom. Men Jesus har lovet at han ikke skal svikte eller forlate oss en eneste dag, hvis vi holder oss til ham. Også julenatt lød det et «frykt ikke». Hyrdene på marken fikk høre englesang og englebudskap. De ble meget forferdet da Herrens herlighet lyste om dem, står det. Men så leser vi videre fra Luk 2, 10:

Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: «Ære være Gud i det høyeste / og fred på jorden / blant mennesker som har Guds velbehag!»

Jesus kom til jorden for å frelse deg og meg. Den samme Frelseren skal også gå med meg alle dager så lenge verden står. Nils Frykman synger om det i en sang som på norsk går slik: Min fremtidsdag er lys og lang / den rekker bakom tidens tvang / der Gud og Lammet selv jeg ser / og ingen nød skal være mer.

Dikteren har kanskje hentet bildet med «livsens-hagen» fra et sted som for ham var paradis på jord. I alle fall satt han ofte der. Og mye av poesien han skrev tar også utgangspunkt i naturen. Det var en liten hage med en allé på Fjellhaug Skoler, hvor Bjerkrheim bodde i mange år. Bildet er kanskje ikke så veldig originalt. På bokmål finner vi ofte uttrykket «livets hage». I paradisets hage sto det et tre, livsens tre. Hos Bjerkrheim er det blitt til «livsens-hagen». Det står som et bilde på himmelen.

Trygve Bjerkrheim har uttalt en gang at det verste med å bli gammel, er at vennene blir borte. De dør. I strofen kommer han også inn på døden. Og vi kjenner uttrykk fra mange kort om vennskap: «Gode venner er blomster i livets hage» . Men også vennene blir borte. Bjerkrheim blir ofte kalt for «vårens og håpets dikter». Det er ikke høsten som dominerer hos ham. Høsten er ikke det siste. Også den bærer bud om en evig vår. Ver ikkje redd for framtidsdagen / for solefallet og di siste stund! Jesus forlater oss aldri. Heller ikke døden blir det siste. Det er en himmel i vente.

Vi siterer strofe fire (SaB):

Ver ikkje redd for framtidsdagen,
For solefallet og di siste stund!
Frelsare fører deg til livsens-hagen.
Der du for evig stend på sikker grunn.

Kilder:

Bibelen (1978)
Sangboken (1983)
Norsk Salmebok (1984)

Trygve Bjerkrheim: Det er makt i de foldede hender (1979)
Arne Prøis: I regnbuens glans. Arne Prøis i samtale med Trygve Bjerkrheim (1991)
Lindis Kvalsund Myklebust: Frå mørke til lys

Sangen er gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag

Han tek ikkje glansen av livet

Han tek ikkje glansen av livet.

Denne salmen skrevet av Trygve Bjerkrheim i 1950. Vi finner den i Sangboken som nummer 168 og i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 355 med fem strofer. Salmen Han tek ikkje glansen av livet og den vakre bønnesangen Det er makt i de foldede hender er vel de som har nådd lengst ut til folk, ikke minst på grunn av programposten Ønskekonserten i NRK.

Vi siterer strofe en (NoS):

Han tek ikkje glansen av livet,
den Frelsar som kallar på deg.
Fyrst då kan for alvor du leva
når han får deg fylgja på veg.

Og Trygve Bjerkrheim sitt navn ruver høyt i den norske sangheimen. I Sangboken er omtrent hver tiende sang signert Trygve Bjerkrheim og i Norsk Salmebok (1985) var det tre sanger og syv oversatte verk etter ham. Men i vår nyeste salmebok fra 2013 ble Trygve Bjerkrheim imidlertid kraftig oppdatert. Her finner vi hele fem salmer og ni oversatte verk av ham. Det som gjør Bjerkrheim så kjær, er hans ekte og glade kristendom kombinert med hans enkle, men velklingende språk. Her er det hjertespråket som taler, ikledd vakker og forståelig poesi.

Det er så visst ikke grunn til å henge med hodet for en som har tatt imot Jesus. Bjerkrheim fant sin Gud i unge år og Herren var hans trygge og faste følgesvenn gjennom et meget langt og innholdsrikt liv. Sangen blir større og større etter hvert som årene går. Jeg fikk også møte Trygve Bjerkrheim i mine unge år og jeg vet ikke om noen mann med en sterkere utstråling enn ham. Livssamfunnet med Jesus satte sine dype spor i ham. Ansiktet hans hadde en egen glans og varme som er helt unikt.

Og hvilket liv og hvilken vandring fikk ikke Trygve Bjerkrheim oppleve her på jorden. Etter at han var utdannet som teolog på Menighetsfakultetet, gikk han inn i tjeneste i en misjonsorganisasjon som til fulle visste å sette pris på hans evner og utrusning. Han var først tilsatt på Fjellhaug skoler som timelærer og fast fra 1931 til 1936. Fra 1936 til 1970 var han redaktør for misjonsbladet Utsyn med fast kontor i Grensen 19 i Oslo. I tillegg var han redaktør for juleheftet «Ved Juletid» fra 1931 til 1972. Han var også redaktør for den populære juleserien med Når lysene tennes fra 1960 til 1999. Og Trygve Bjerkrheim var med å grunnla og ledet Norea Radio. Når han da i tillegg ga ut en rekke diktsamlinger, prosabøker, bibelfortolkninger, biografiske bøker og faktisk en hel ny utgave Det Nye Testamentet (Acta-utgaven), kan det ta pusten av de fleste. Og dette er bare det målbare arbeidet. Hans utstrakte reisevirksomhet både hjemme og ute må også nevnes. I Japan satte han dype spor etter seg på Bibelskolen i Kobe.

Salmen Han tek ikkje glansen av livet kom tidlig inn i de fleste kristne sangbøkene. Allerede i 1962 var sangen publisert i Sangboken. Jeg husker enda fra min barndom og ungdom at vi snakket om hvilken melodi vi skulle bruke til den på bedehuset. Det var mange som mente sangen var finere på «den nye melodien». Det er trolig Egil Haugens vakre melodi fra 1960 vi snakker om da. Den er kommet inn i Sangboken (1983) som den offisielle tonen til sangen.

Melodien til Han tek ikkje glansen av livet har nok også sin egen historie. Men tilblivelseshistorien til denne sangen er likevel helt spesiell. Det hele startet i Oslo vinteren 1921-22. Det året gikk en ung jente fra Edland i Telemark på ungdomsskolen på Fjellhaug. Hun het Signe Edland og Bjerkrheim husker henne godt fra den tiden han selv bodde på Fjellhaug skoler. Etter krigen kom hun tilbake til Fjellhaug, og denne gangen for å gå på Bibelskolen. Trygve Bjerkrheim hadde henne som elev i Bibel-klassen. Han kjente også søsteren Margit fra Fjellhaug. Signe hadde vært lærer et år i Lyngen i Troms da hun kom til Fjellhaug for andre gang. Det er til minne om henne at sangen ble skrevet. Derfor er også Han tek ikkje glansen av livet omtalt som Signe-sangen. Det ser ut til at disse ordene har vært Signes livsmotto i livet. Ble hun utfordret i sin kristne tro, kunne hun svare kontant:

Jesus tek ikkje glansen av livet!

Og det er så sant som det er sagt. Det finnes ingen grunn til mismot for den som tror på Jesus. Han tek ikkje glansen av livet. Og det ble også sagt om Trygve Bjerkrheim etter hans bortgang: «Han tok ikke glansen fra Jesus». Bjerkrheim var en beskjeden, takknemlig og mild mann som kunne oppmuntre og inspirere folk. Han ønsket å leve til Frelserens ære. Trygve Bjerkrheim døde i 2001, 96 år gammel.

Signe Edland fikk et smertelig sykeleie. En stund utpå nyåret 1950 fikk Trygve Bjerkrheim en trist og uventet melding. Signe Edland ligger på Menighetssøsterhjemmets sykehus i Oslo. Hun har fått kreft. Du må komme å besøke henne. Og det var nok med urolig hjerte han ga seg i vei. Bjerkrheim glemmer aldri ordene som møtte ham: «Ingen skal sjå meg fella ei tåre fordi om eg lyt døy ung«. De tok farvel og avtalte at Bjerkrheim skulle ta en tur til Edland en gang til våren.

Trygve Bjerkrheim skulle tale på en 17. mai-fest i Nissedal og hadde tenkt å besøke Signe Edland etterpå siden han var i Telemark. Men det gikk ikke. Han måtte ta på seg å være festtaler i en 70-årsdag lørdagen etterpå. Derfor måtte han besøke Signe først. På den måten kom han til å få sitte ved Signes dødsleie. Moren og Trygve gikk ned på kjøkkenet for å prate litt sammen. Da de kom tilbake til sykesengen, var Signe blitt dårligere. De skjønte det var den siste striden. Moren sier til datteren:

Signe, Jesus dreg båten i land

Etter en stund gjentar moren de samme ordene og sier: «Signe, Jesus dreg båten i land». Det sank ned i diktersjelen. Her langt inne i en fjellbygd i Telemark ble det første frøet til en sang sådd. Signes dødskamp var hard, men kort. Hun døde denne kvelden. Bjerkrheim måtte dra videre neste dag. Ordene fulgte ham og mens han satt i en solbakke i Kviteseid og ventet på bussen til Nissedal, formet de seg til poesi.

Vi siterer strofe to (NoS):

Du høyrer dei dårande røyster
som lovar deg gullglim og glans,
men ingen legg lys over vegen
som Jesus og kjærleiken hans.

Sangen er oversatt til mange språk. Den er blant annet utgitt på svensk, dansk, islandsk, færøysk, engelsk, tysk og japansk. Og sangen finnes gjengitt i de fleste norske sang- og salmebøker som er i bruk i dag. Det tok heller ikke så lang tid før den ble tatt med i Norsk Salmebok. Relativt sett er ikke 35 år mye når vi leser salmehistorien.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Han hjelper i brattaste bakkar
og stør deg når vegen vert smal.
Han signar dei sollyse sletter,
og lyser i dødsskuggens dal.

Verdens glitter og stas falmer og blir borte. De er ikke varige verdier og kan ikke sammenlignes med «Jesus og kjærleiken hans»: Da kan for alvor du leva, når han får deg fylgja på veg. Selv synes Trygve Bjerkrheim det var enkle og enfoldige ord han hadde formet. Men lite ble forandret i teksten som ble skrevet ned i Kviteseid i 1950. Han opplyser at «døden sin dal» ble byttet ut med «døds-skuggens dal».

Vi siterer strofe fire (NoS):

Han fører deg frelst over fjorden,
heilt fram til den himmelske strand.
Når døden sin brotsjø du møter,
vil Jesus dra båten i land.

Det mangler ikke på poetiske uttrykk i sangen. Vi møter «brattaste bakkar» og «sollyse sletter». Både i motgang og i medgang går Herren med. Like inn i «dødsskuggens dal» er det håp. Jesus fører oss frelst gjennom livet. Han vil dra båten i land ved «den himmelske strand». Det er enkelt, forståelig og vakkert.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Han tek ikkje glansen av livet,
han gyller din morgen og kveld
og opnar ei dør til dei salar
der æveleg høgtid du held.

Kilder:

Sangboken (1962)
Sangboken (1983)

Norsk Salmebok (1985)
Norsk Salmebok (2013)

Trygve Bjerkrheim: Det er makt i de foldede hender (1979)
Arne Prøis: I regnbuens glans. Arne Prøis i samtale med Trygve Bjerkrheim (1991)

Sangen er gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag