Kan hende jeg ennå får legge ut

Kan hende jeg ennå får legge ut.

Sangen er skrevet av læreren og forfatteren Jon Klæbo i 1871. Den ble publisert i By og Bygd (BoB) i 1874 med tretten vers. Vi har gjengitt de fire siste strofene. Diktet er skrevet som minneord over prosten Dometius. Han var prest i Nesne prestegjeld i 1854 og forrettet trolig i begravelsen til Jon Kæbos far i 1859. Dette er ellers en av de få tekstene vi har etter Jon Klæbo på bokmål.

Vi siterer strofe en (BoB):

Kan hende jeg ennå får legge ut –
Gid bare, gid bare, jeg kunne! –
da hilser jeg innom: «Lev vel med Gud!”
Så frem gjennom brytende sunde.

Jon Klæbo ble født på gården Glein i Dønna på Hålogaland 15. september 1839. Han var sønn av Peder Johan Klæbo Olsen og hans hustru Marit Katarine Andersdatter fra gården Glein i Nesna i Nordland. Klæbo vokste opp i nærheten av sitt søskenbarn, senere biskop og statsråd Anton Christian Bang. Etter han ble konfirmert, rodde han et par år Lofotfisket. Så tok han til med lærerutdanning på seminaret i Tromsø fra 1859 til 1861. Han avsluttet studiene med beste karakter. Under tiden i Tromsø gjennomlevde Jon Klæbo en religiøs vekkelse som fikk stor betydning for ham senere i livet.

Vi siterer strofe to (BoB):

Og når det så smått da lysner til vår
nedover de tindrende tinder,
da er jeg ferdig, og klokken min slår,
og nornen på sluttråden spinner.

I 1863 kom han til Kristiania for å studere. Jon Klæbo tok studenteksamen i 1864 og begynte deretter å studere teologi. På denne tiden ble han kjent med A. O. Vinje, Elias Blix og Chr. Bruun og han begynte å interessere seg for målsak og folkeopplysning. Klæbo fikk seg en lærerpost på latinskolen Aars og Voss i Kristiania samtidig med at han syslet med litterært arbeid. Han skrev også en rekke artikler i forskjellige blad og publikasjoner.

Vi siterer strofe tre (BoB):

Du verdige hyrde med fredens røst
imellom de kjempende skarer,
å legg meg stedse til Frelserens bryst,
så skjær og grunner jeg klarer.

På slutten av 1860-tallet fikk han tuberkulose og måtte gi opp læreryrket sitt. Han reiste til Utne i Hardanger der han holdt frem med skrivingen sinn. Her kom han til å bo til han døde 29. august 1874, knapt 35 år gammel. Det meste av det han skrev ble ellers samlet og utgitt etter hans død. Jon Klæbo ble stedt til hvile 3. september 1874 og ligger begravet i Ullensvang i Hardanger. Det er reist en byste av ham på gården og barndomshjemmet i Glein på Dønna.

Vi siterer strofe fire (BoB):

Du viet meg inn til vårlivets sang,
min far og min bror til Guds hvile.
Og rekker jeg ikke til vårfuglens vang,
snart skal jeg med engler da smile!

Kilder:

Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 65

Om Jon Klæbo på Wikipedia
Om Jon Klæbo på Norsk bokselskap