Han er oppstanden, store bud

Han er oppstanden, store bud.

Denne påskesalmen er skrevet av den danske salmedikteren Birgitte Cathrine Boye i 1778. Vi finner strofen som nummer 177 i Norsk Salmebok (NoS) og som nummer 333 i Landstads reviderte salmebok (LR). Birgitte Boye levde fra 1742-1824 og kom til å videreføre Dorothe Engelbretsdatters religiøse diktning. Birgitte C. Boye sto sentralt i utgivelsen av Guldbergs Salmebog. Hun leverte i 1773 inn et prøvebidrag på 20 salmer og 18 av disse kom i 1778 med i den endelige utgaven i tillegg til over 100 nyskrevne salmer.

Vi siterer strofen (NoS):

Han er oppstanden, store bud!
Min Gud er en forsonet Gud,
min himmel er nå åpen!
Min Jesu seierrike død
fordømmelsenes piler brøt
og knuste mørkets våpen!
Å røst, min trøst!
Ved hans seier,
som jeg eier,
helved bever.
Han var død, men se, han lever!

Salmen er oversatt til nynorsk av Elias Blix i 1902 som Han er oppstanden, dyre ord. Salmen er kjent på engelsk som He is arisen! Glorious word. Den er oversatt fra dansk av George A. Rygh i 1909, men salmen finnes ikke i dagens danske salmebok.

Vi siterer strofen på engelsk:

He is arisen! Glorious word!
Now reconciled is God, my Lord;
The gates of heaven are open.
My Jesus did triumphant die,
And Satan’s arrows broken lie,
Destroyed hell’s direst weapon.
Oh, hear what cheer!
Christ victorious
riseth glorious,
Life He giveth –
He was dead, but see, He liveth!

Her hos oss i Norge er B. C. Boye mest kjent som «kvinnen med høytidsversene». Vi har fire salmer av henne i Norsk Salmebok. Mest kjent er julesalmen En frelser er oss født i dag (NoS 47), påskesalmen Han er oppstanden, store bud (NoS 177) og pinsesalmen O lue fra Guds kjærlighet (NoS 215). Alle salmene er oversatt til nynorsk av Elias Blix i 1902. De har alle kun en strofe. Men det er noe ekstra fortrøstningsfullt over salmen Han er oppstanden, store bud. Den er full av seierstoner og oppstandesleshåp. Mørkerets makter er avvæpnet. Jesus har overvunnet døden og jeg har fått del i hans seier: «Ved hans seier som jeg eier, helved bever. Han var død, men se, han lever!»

Vi siterer strofen etter LR:

Han er opstanden, store bud!
Min Gud er en forsonet Gud,
Min himmel er nu åpen!
Min Jesu seierrike død
Fordømmelsenes piler brøt
Og knuste mørkets våpen!
O røst, Min trøst!
Ved hans seier,
Som jeg eier,
Helved bever;
Han var død, men se han lever!

Da kong Christian VI døde i 1746, gikk Danmark inn i en ny tid. I hans regjeringstid hadde pietismen vært enerådende. Men ved hans død fikk den et sterkt tilbakeslag. Også kirkebesøket sank dramatisk etter at pietismen hadde mistet sin innflytelse. Dette bekymret mange.

Noe av det som burde reformeres, var salmesangen, mente man. Det ble bestemt at Kingos salmebok skulle byttes ut og Ove Høegh Guldberg fikk en sentral oppgave i dette arbeidet. I de nye salmeboken til Guldberg var det tatt med bare 132 salmer fra Kingos salmebok og 143 fra Pontoppidans salmebok. Birgitte Boye ble representert med hele 146 originale salmer og et tjuetalls oversettelser og gjendiktninger. Dette skulle få stor betydning for Norge hvor hennes salmer nå er blitt sunget i over 200 år.

Annerledes skulle det imidlertid gå i Danmark hvor en komité allerede i 1790 arbeidet for en ny salmebok som skulle erstatte Guldberg. Etter revisjonen fant den ut at bare 69 av salmene til Boye var gode nok til å komme med i den nye salmeboken. Mange av salmene til Birgitte Boye er også falt ut av nyere norske salmebøker. Landstads reviderte salmebok hadde 8 originale Boye-salmer. I Norsk Salmebok har Boye skrevet teksten til de tre «høytidsversene», samt at hun har oversatt Rambach’s konfirmasjonssalme Jeg er frelst og dyrekjøpt (NoS 661).

La oss se litt mer på hvilken type salmer som var etter «tidens smak». Det kan tenkes at det også har farget det utvalget av Boye-salmer som vi finner i dagens norske salmebok. For det første så mente man at en burde finne mer lovsang og tilbedelse i salmeboken. Det er litt interessant å legge merke til for det er mye av de samme tankene som er fremme i dagens lovsangskultur. Sang- og salmebøkene legges til sides og i stedet presenteres det nye tekster fra overheadprojektoren. Det er dette som er i skuddet. En må gjøre noe for å beholde ungdommen, heter det. De gamle sangene er for trege. Det er lovsangen som er løsningen.

For det andre så var det høytflyvende og maktfulle satt i høysetet. Det var nesten så en skammet seg over Kingo og Brorson. Salmene i Kingos og Pontioppidans salmebøker passet ikke med den nye tids smak. De gamle salmene hadde ikke den nødvendige «riktighet, verdighet og styrke», het det. Mange var i sin poesi alt for «usle». Den guldbergske salmebok la opp til en «renere Smag og en ædlere Tone» og fremfor alt ville den ta avstand fra pietismens inderlighet, leser vi i verket «Kristen sang og musikk».

Imidlertid fikk ikke Guldbergs Salmebog så lang levetid i Danmark. Den ble innført i byene i begge rikene i 1783 og skulle innføres på landet i 1791. Men så ble den mektige Guldberg styrtet og restopplaget av hans salmer ble tatt av en brann. Det resulterte i at innføringen av salmeboken i landdistriktene ble utsatt på ubestemt tid. Allerede i 1798 ble den nye Evangelisk-christelig Psalmebog autorisert. Den ble tatt i bruk år 1800.

I Norge ble Guldbergs Salmebog imidlertid trykket opp igjen og kom således til å få større betydning enn i Danmark. Til en viss grad kan en vel derfor fremdeles hevde at Harboe og Guldberg fikk rett da de sa at Birgitte Boye «vil synge i kirken i all fremtid». I Norge lever «høytidsversene» hennes i alle fall videre.

Vi siterer strofen etter Landstads Kirkesalmebog (LK 350):

Han er opstanden! Store Bud!
Min Gud er en forsonet Gud,
Min Himmel er nu aaben!
Min Jesu seierrige Død
Fordømmelsernes Pile brød,
Og knuste Mørkets Vaaben.
O Røst, Min Trøst!
Ved hans Seier,
Som jeg eier,
Helved bæver;
Han var død, men se, han lever!

Det er uten tvil noe høytidsstemt og oppløftende over Birgitte Cathrine Boyes salmer slik vi finner dem i vår norske salmebok. Og det at de bare er på en strofe, og at de to første er skrevet over det samme metrum og til den samme melodien, gjør at dette er salmer som trolig vil overleve også fremtidens salmerevisjoner. Og det er virkelig grunn til å juble over påskens budskap. Flere kilder oppgir at det er Rom 4, 25 som danner bakgrunnen for salmeteksten. Vi tar med vers 23-25 i sitatet:

«Men Skriften sier ikke dette bare for hans skyld, det gjelder også oss: Vi skal bli regnet som rettferdige når vi tror på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde, han som ble overgitt til døden for våre synder og oppreist for at vi skulle bli rettferdige.»

Birgitte Boye har klart å forene det gamle og det nye på en slik måte at salmen i aller høyeste grad virker aktuell også i dag. Den fremstår som et mesterverk der det personlige aspektet er rammet inn av påskens seierrike budskap: «Han er oppstanden, store bud» …»Han var død, men se, han lever!»

Vi siterer salmen på nynorsk (NoS 178):

Han er oppstaden, dyre ord!
For all vår synd er soning gjord,
no er Guds himmel open!
Min Jesus sigra då han braut
dei piler døden mot meg skaut,
og knuste mørkheims våpen.
Å røyst, mi trøyst!
Sjå, med siger
fram han stiger.
Bøtt er skaden.
Han var død, men er oppstaden!

Kilder:

Bibelen (2005)

Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1960)
Landstads Kirkesalmebog (1910)

P. E. Rynning (1967), s. 337
Tobias Salmelid (1997), s. 41
Stene (1933), s. 71
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 293-296
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 65

Harald Stene Dehlin: Kvinneskjebner og salmevers (1960)

Birgitte Cathrine Boye på Cyberhymnal
Birgitte Cathrine Boye på Wikipedia

Å salige stund uten like

Å salige stund uten like.

Salmen Å salige stund uten like er en av våre mest kjære og kjente påskesalmer. Den er skrevet av journalisten og salmedikteren Johan Halmrast i 1890 og den er gjengitt i Norsk Salmebok som nummer 189 med tre strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Å salige stund uten like,
han lever, han lever ennu!
Han vandrer i seieren rike,
min sjel hvorfor sørger da du?
Han er ikke lenger i graven,
hvor bleknet i døden han lå;
/:jeg levende så ham i haven,
og aldri så skjønn jeg ham så.:/

Johan Halmrast var meget produktiv i sitt korte forfatterliv. På mange måter ble 1890-årene de beste årene hans. Han utga 30 romaner og skrev en rekke dikt, salmer og fortellinger. Og det var som ganske ung han skrev salmen Å salige stund uten like. Johan Halmrast ble født på Lillehammer i 1866, men han var svakhelset og fikk ikke noen annen utdannelse en folkeskolen. Som 12 åring kom han til Kristiania og fra nå av måtte han stort sett klare seg selv etter at faren gikk konkurs. Det var lite han kunne gjøre utenom skrivingen. Halmrast var blitt 24 år i 1890 da han skrev sitt mesterverk.

Vi siterer strofe to (NoS):

Han lever, og jeg skal få bringe
hans venner det salige ord –
tenk, jeg som er ringest blant ringe,
den minste han kjenner på jord.
Tenk, jeg skal hans hilsen frembære,
å kunne jeg synge det ut!
/:Mer kunne ei engler begjære
enn gå med så salig et bud.:/

Salmen etter ham kommer til å leve lenge. Men selv var han nok ikke klar over at han hadde skrevet en perle i salmehistorien. Fortellingene hans ble lest med en viss interesse. Verre var det med salmene. Selv drømte han om å utgi ca 600 salmer. Halmrast hadde tatt høyde for å skrive salmer til bibeltekstene etter den tredje tekstrekken. Og han sendte inn 8 prøvesalmer. Verken «Luthersk Kirketidende», «Norsk Kirkeblad» eller «For Fattig og Rik» nevnte prosjektet med et eneste ord, skriver Stoveland. Det meste Halmrast skrev ble for øvrig utgitt på eget forlag. Han gikk som oftest i underskudd. Men to salmer lever videre for ettertiden. Det er påskesalmen «Å salige stund uten like» (NoS: 189) og allehelgenssalmen «Hen over jord et pilgrimstog» (NoS: 247).

«Å salige stund uten like» bygger på beretningen om Maria Magdalena i Bibelen. Johan Halmrast kalte opprinnelig salmen sin for «Maria Magdalenas Jubel». Maria var blitt helbredet for alvorlig sykdom. Legen og evangelisten Lukas forteller at hun hadde vært besatt av syv onde ånder. (Luk 8, 2). En gammel kirkehistorisk tradisjon forteller at hun er den samme kvinnen som salver Jesu føtter og tørker dem med sitt hår. Denne beretningen fra fariseeren Dairus hus møter vi allerede i Luk7, 37. Maria var ofte med i Jesu følge, men holdt behørig avstand som det sømmet seg en kvinne på denne tiden. Men i påskeevangeliene trer hun igjen frem fra Bibelens blader. Det sto tre kvinner og sørget ved Jesu kors. Alle bar de navnet Maria. Vi leser fra Joh 19, 25:

«Ved Jesu kors sto hans mor, morens søster Maria som var gift med Klopas, og Maria Magdalena.»

Vi møter Maria Magdalena igjen påskedagsmorgen. Etter jødisk skikk ville Maria salve Jesu døde legeme da sabbaten var over. Johannes skriver at Maria var alene. Det er hun som kom i begivenhetenes sentrum i påskedramaet. Maria Magdalena var den første som fikk møte Jesus etter oppstandelsen. Men Lukas skriver også her at de var flere kvinner:

«Det var Maria Magdalena, Johanna og Maria, Jakobs mor, som sammen med de andre kvinnene fortalte dette til apostlene.»

Også Peter og Johannes hadde kommet til graven denne morgenen etter at kvinnene hadde fortalt at stenen var veltet bort fra graven. De fant en tom grav og var meget forvirret. Men de ruslet hjem igjen. Maria Magdalena derimot fikk en ny løpetur denne morgenen. Hun hadde vendt tilbake til graven og haven hvor den lå. Det var ikke så lett å bli ferdig med denne mannen. Hun hadde vært vitne til mange av Jesu undergjerninger. Og hun hadde opplevd å få alle sine synder tilgitt. Hva det var, vet vi ikke. Hun kalles bare «synderinnen». Men Jesus ser til hjertet. Vi siterer fra Luk 7, 47 – 48:

«Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Dine synder er tilgitt.»»

Det er «salige stund uten like». Hun fikk et nytt møte med Jesus i haven utenfor graven, påskedags morgen. Maria møtte to engler inne i graven som spurte henne hvorfor hun gråt. Og i samme nu, da hun snur seg, møtte hun en mann som hun trodde var gartneren. Hun får det samme spørsmålet av ham: «Kvinne, hvorfor gråter du?» Og så plutselig blir alt snudd på hodet da hun gjenkjenner ham. Vi siterer fra Joh 20, 16:

««Maria,» sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» ? det betyr mester.»

For en forvandling. Maria Magdalena har møtt den oppstandne Herren, Jesus Kristus.

Vi siterer strofe to på dansk:

Han lever, og jeg må nu bringe
hans venner det salige ord –
o, jeg, som er ringest blandt ringe,
den mindste han kender på jord.
Tænk, jeg skal hans hilsen frembære,
o, kunne jeg synge den ud!
Mer kunne ej engle begære
end gå med så saligt et bud!

Det ligger nok noe av Johan Halmrast egen livssjebne bak disse ordene. Han ble ikke regnet for å være noen stor forfatter. I litteraturhistorien er han glemt. Størsteparten av sitt liv var han vanfør. Han var så godt som uten venner, med unntak av noen fra Frelsesarmeen. Her hadde han møtt varme, hjerterom og forståelse. Og fra deres suppekjøkken ble han servert mat da sulten knuget.

Men salmen lever etter ham. Den kom med i den danske samlingen «Hjemlandstoner» i 1895 og senere i den svenske sangsamlingen «Från alla land» i 1897, skriver Enstad. Frelsesarmeen gjorde salmen kjent over hele Norden. Norske misjonærer bar salmen videre ut. Den ble oversatt til santali i 1930 og til gassisk i 1939. Salmen er også oversatt til kinesisk. Og Kristian Wendelborgs glade melodi har gjort salmen kjent over store deler av verden.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Å salige stund uten like,
han lever, han lever ennu!
Han vandrer i seierens rike,
min sjel, hvorfor sørger da du?
Du søkte din trøst i den døde,
og dvelte ved gravnatten kun;
/:så fikk du den levende møte,
å salige, salige stund!:/

Selv døde Johan Halmrast i ensomhet. Høsten 1912 fikk han en lungebetennelse som raskt gjorde slutt på hans forholdsvis korte liv. Johan Halmrast døde 22. november 1912. Han ble 47 år gammel. Bare noen få fra familien og fire offiserer fra Frelsesarmeen fulgte ham til graven. Det ble funnet to fulle sekker med håndskrevene manuskripter blant Johan Halmrast etterlatte eiendeler. De ble brent ulest. Men salmen hans er udødelig. Den ble oversatt til nynorsk av Bernt Støylen i 1920 og vi finner den i Nynorsk Salmebok (NyS) som nummer 683 med tre strofer.

Vi siterer strofe tre (NyS):

Å sælaste stund utan like,
Han liver, han liver enno!
Han sigrande stend i sitt rike!
Mitt hjarta, kvi syrgjer du so?
Ved gravi du trøyst vilde vinna
Og søkte den sorgfyllte grunn,
So fekk du den livande finna;
Å sælaste, sælaste stund!

Kilder:

Bibelen (2005)

Norsk Salmebok (1985)
Nynorsk Salmebok (1972)

Egil Elseth (1994), s. 94 – 97
P. E. Rynning (1967), s. 309 og s. 343
Tobias Salmelid (1997), s. 146 og s. 448
Bjarne Stoveland (2000), s. 66 – 74
Lars Aanestad (1962), bd. 1, sp. 827 – 828
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 88

Nils-Petter Enstad: … så fikk du den levende møte (1990)

Johan Halmrast på Wikipedia
Johan Halmrast på Store norske leksikon

Som den gylne sol frembryter

Som den gylne sol frembryter.

Salmen er skrevet av Thomas Kingo i 1689. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 172 med syv strofer. I Landstads reviderte salmebok står salmen som nummer 341 under «1. påskedag». Salmen Som den gylne sol frembryter blir av mange regnet som Kingos mestersalme. Den var opprinnelig på 10 strofer. Denne salmen er trolig også den ypperste påskesalmen vi har i vår kirke.

Vi siterer strofe en (NoS):

Som den gylne sol frembryter
gjennom den kullsorte sky
og sin stråleglans utskyter,
så at natt og mulm må fly,
så min Jesus av sin grav
og det dype dødens hav
oppstod ærefull av døde
imot påskemorgenrøde.

Her ser vi hvor mesterlig Kingo skildrer påskens drama i hvitt og sort. Uttrykkene som den gylne sol og den kullsorte sky, viser oss kontrastene i første delen av strofen. Og på samme måten må dødens natt og mørke vike plassen for oppstandelsens stråleglans i den siste halvdelen av strofen. Kingo blir tiltrukket av motsetningene og det er mye slik dualisme også i hans liv. I denne salmen er det ikke bare døden som er skildret. Kingo viser oss også hvor sentral oppstandelsen er for den kristne tro.

Vi siterer strofe to (NoS):

Takk, du store seierherre,
takk, du livets himmelhelt,
som ei døden kunne sperre
i det helvedmørke telt!
Takk fordi at opp du stod
og fikk døden under fot!
Ingen tunge kan den glede
med tilbørlig lovsang kvede.

Kingosalmen Som den gylne sol frembryter er en salme om oppstandelsen. Døden kunne ikke holde på Jesus. Han var den store seierherren fra Golgata. Jesus er selve livets himmelhelt som verken døden eller helvetet kunne sperre inne. Og her bryter oppstandelsesgleden løs og blir til takk og tilbedelse: «Takk fordi at opp du stod / og fikk døden under fot / Ingen tunge kan den glede / med tilbørlig lovsang kvede.»

Vi siterer strofe tre (NoS):

Ligger jeg i syndens veie,
ligger jeg i armod ned,
ligger jeg på sykdoms leie,
ligger jeg i usselhet,
ligger jeg fortrengt, forhatt,
og av verden helt forlatt,
skal jeg hus i graven tage,
å, her er dog håp tilbake!

Student Christian Ulrik Hansen var sentral i den danske motstandskampen mot tysk okkupasjon under den andre verdenskrig. Han ble fører for gruppe nummer 4 i motstandsgruppen Holger Danske. Men i februar 1944 ble han tatt til fange av Gestapo i Aalborg og satt flere måneder fengslet. Tross tortur og harde forhør, røpet han ingen andre i motstandskampen. Den 18. juni 1944 ble han, sammen med 7 andre fanger, dømt til døden ved skyting.

Vi siterer strofe fire (NoS):

Synd og død og alle pile
som av Satan skytes kan,
ligger brutt der du fikk hvile
hist i gravens mørke land.
Der begrov du dem og gav
meg en sikker trøstestav,
så ved din oppreisnings ære
jeg skal seiers palmer bære.

De dødsdømte fikk lov til å skrive brev til de etterlatte, kort før de ble henrettet. Christian Ulrik Hansen fikk skrevet to brev. Fra Viborgs historie har vi klippet dette: «Af brevene fremgik, at Chr. U. havde et afklaret forhold til dødsdommen. I sit sidste brev til vennerne skrev han om døden: Når man som jeg er ung og elsker livet, er det tungt at sige farvel. Tungt at sige farvel til den pige, man holder af, de kære derhjemme og vennerne. Det er tungt men langt fra meningsløst. For at et folk skal leve, må nødvendigvis nogen kunne dø.»» I et annet brev kommer Christian Ulrik Hansen også inn på sin kristne tro. Egil Elseth forteller boken Salmer og skjebner en gripende historie om den unge teologistudenten: «Jeg har levd og vil dø i troen på ham som sa: Ild er jeg kommet for å kaste på jorden. En morgen lyder det en salve. Chr. Hansen er ikke mer … la geværsalvene knitre, la dem pine og piske, la bare langfredagsmørket senke seg over landet – vi lurer dem påskemorgen, når den gylne sol frembryter gjennom den kullsorte sky. Farvel gutter – og på gjensyn, håper jeg. Gud være med dere!» Christian.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Du til livet meg skal vekke,
det er din oppreisnings kraft,
la kun jordens støv meg dekke,
ormer tære all min saft,
ild og vann oppsluke meg,
dog jeg dør i tro til deg,
at mitt liv, når du befaler,
reises opp fra dødens daler.

Men i Folk & Forsvar 2005 står det enda en opplysning om Christian Hansen. Det var utarbeidet fluktplaner fra dødscellen før henrettelsen. Vi siterer: «I mellomtiden forsøker andre fra Holger Danskegruppen å befri deres leder, idol og forbilde, Christian Ulrik Hansen, som satt fanget hos Gestapo i Aalborg. Motstandsfolkene når helt inn til hans celle, ikledd murertøy, men Christian Uha (som de halte ham) ville ikke flykte, da det kunne bety døden for alle øvrige kameratene som var tatt til fange (de ble likevel alle skutt). Gestapo får ytterligere nøstet opp i Holger Danskegruppen, som må gå under jorden.»

Vi siterer strofe seks (NoS):

Herre Jesus, gi meg nåde
ved din gode Hellig Ånd,
at jeg så min gang kan råde
og veiledes ved din hånd
at jeg ei skal falle hen
i det dødens svelg igjen
hvorav du meg engang rykte
da du døden undertrykte.

Christian Ulrik Hansen ble henrettet i Ryvangen den 23. juni 1944. De øvrige dødsdømte fra gruppen ble henrettet 9. august 1944. Jeg vet ikke noe om de andre fangene. Men under torturen og i dødens stund trøstet Christian seg selv og andre med Kingos salme Som den gylne sol frembryter. Oppstandelsestroen ga ham håp midt i mørket og fortvilelsen. Han døde i troen på Jesus.

Vi siterer strofe syv (NoS):

Takk for all din fødsels glede,
takk for ditt det guddoms ord,
takk for dåpens hellig væte,
takk for nåden på ditt bord!
Takk for dødens bitre ve,
takk for din oppstandelse,
takk for himlen du har inne,
der skal jeg deg se og finne.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

Egil Elseth: Til paradis med sang (1985)
Egil Elseth: Salmer og skjebner. Vers på veien gjennom kirkeåret (1994)
Egil Elseth: Thomas Kingo. Veversønnen som ble salmedikter (1985)

Folk og Forsvar 2005: De befridde oss