Månedlige arkiver: november 2014

Nå la oss takke Gud

Publisert av
Svar

Nå la oss takke Gud.

Dette er en salme skrevet av den tyske presten og salmedikteren Martin Rinkart i 1630. Salmen Nå la oss takke Gud, som på tysk heter Nun danket alle Gott, er en av hans aller mest kjente salmer og den eneste vi finner av ham i Norsk Salmebok (NoS). Salmen står her som nummer 299. Bernt Støylen har oversatt salmen til nynorsk i 1917. Vi finner den som nummer 42 i Nynorsk Salmebok. Her heter salmen No takka alle Gud. I NoS står Støylens oversettelse som nummer 300. Magnus Brostrup Landstad tok salmen med i sin salmebok som Nu takker alle Gud. Den stod som nummer 76 i gamle Landstad. Salmen ble senere revidert av Gustav Jensen i 1915 og vi finner den som nummer 51 i Landstads reviderte salmebok.

Vi siterer strofe en (NoS):

Nå la oss takke Gud
med hjerte, munn og hender,
som overflødig godt
så uforskyldt oss sender,
som helt fra moders liv
på oss har nådig tenkt
og alt hva tjenlig er,
så rikelig oss skjenkt.

En alminnelig antagelse er at salmen er skrevet ved 30-årskrigens slutt og at Rinkart skrev salmen som en takk til Gud for at krigens redsler og gru endelig var over. I Landstads Kirkesalmebog er denne opplysningen tatt inn som kommentar til salmen. Salmen dateres da til 1648, året før Martin Rinkart døde. Senere hymnologer har imidlertid datert den til 1636 og mange er faktisk ganske sikre på at den er skrevet allerede i 1630 (Nelle, Lövgren). Det er sterke grunner som taler for at salmen ble forfattet i jubileumsåret for den Augsburgske trosbekjennelsen i 1630. Salmen er første gang funnet på trykk i 1636, men en håndskrift av salmen er datert til 1630. Dette er imidlertid gått tapt. Mange holder likevel fast på 1630 på grunn av salmens lovprisning av den treenige Gud i den siste strofe.

Vi siterer strofe to (NoS):

Du evig rike Gud,
han oss fremdeles unne
sin glede og sin fred!
Han give at vi kunne
i nåden alltid stå,
og hva oss enn skal skje,
få hjelp i nød og død,
til sist hans åsyn se!

Vi merker sterke toner fra bekjennelsen til den treenige Gud: Fader, Sønn og Hellig Ånd i denne siste strofen som vi har i salmeboken vår. Gud er verdig lov og pris og ære. Han er den som var og er og blir til evig tid. Vi bøyer oss for hans åsyn i ydmykhet og gir ham vår takk og gir ham all vår takk og tilbedelse.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Gud Fader og Guds Sønn
og deg, Guds Ånd, skje ære!
Din skapnings lov og pris
skal vi for tronen bære!
Velsignet Guddom, du
som var og er og blir,
vi deg i ydmykhet
vårt takkeoffer gir.

Salmen er gjengitt i en rekke språk. I tillegg til originalsalmen på tysk er salmen bl. a. oversatt til norsk, dansk, svensk og engelsk. Den kalles ofte «The Lutheran Te Deum». Catherine Winkworth (CaW) oversatte salmen til engelsk i 1856 med tittelen Now tank all our God.

Vi siterer strofe en på engelsk (CaW):

Now thank we all our God,
with heart and hands and voices,
who wondrous things has done,
in whom this world rejoices;
who from our mothers’ arms
has blessed us on our way
with countless gifts of love,
and still is ours today.

Salmen bygger på Siraks bok 50, 29-32. Den er opprinnelig skrevet som et bordvers, men skulle etter hvert vinne innpass som en av den lutherske kirkes grunnsalmer. Den er brukt ved mange kirkelige anledninger og den benyttes både i fred og i krig. Aanestad skriver at den bl. a. ble sunget til slagene ved Sedan og ved Wateloo. Salmen ble også brukt da negerslaveriet ble opphevet ved de engelske koloniene i Vestindia. I nyere tid ble salmen Nun danket alle Gott sunget da Berlinmuren falt i 1989. Hjemme hos oss i Norge benyttes også salmen i vielser.

Vi siterer strofe to på engelsk (CaW):

O may this bounteous God
through all our life be near us,
with ever joyful hearts
and blessed peace to cheer us;
and keep us still in grace,
and guide us when perplexed;
and free us from all ills,
in this world and the next.

Men hvem var så Martin Rinkart. Han ble født i Eilenburg i Saschen, 23. april 1586. Martin Rinkart (eller Rinckart som navnet også skrives), vokste opp i trange kår. Men han ble tatt opp i skolen da han var 5 år og allerede som 8 åring kom han inn på latinskole. Rinkart begynte å studere teologi i 1602 og i 1610 ble han tilsatt som lærer ved gymnaset og som kantor i St. Nickolas-kirken i Eisleben. Han tok magistergraden i Leipzig i 1616 og i hele 37 år, fra 1617 og frem til sin død 8. desember 1649, var Martin Rinkart sogneprest i hjembyen Eilenburg i Tyskland.

Vi siterer strofe tre på engelsk (CaW):

All praise and thanks to God
the Father now be given;
the Son, and him who reigns
with them in highest heaven;
the one eternal God,
whom earth and heaven adore;
for thus it was, is now,
and shall be evermore.

Men livet til Martin Rinkart var så visst ikke noen dans på roser. Hans prestetid i Eilenburg falt sammen med 30-årskrigens grusomheter. Byen var godt befestet og måtte ta imot mange flyktninger som søkte ly bak byens murer. Men det førte også til matmangel for innbyggerne. I tillegg var det mange krigsherrer som truet med å ødelegge byen om de ikke fikk store løsepenger. Og som oftest var det Martin Rinkart som måtte forhandle. To ganger ble Eilenburg reddet fra svenske armeer gjennom Rinkarts bønner, først i 1637 and så igjen i 1639. En svensk general forlangte at byen skulle betale 30.000 daler. Rinkart besøkte den svenske leiren og bad for byen, men hans forbønn ble avvist. Så vender han seg mot dem som var med ham og sier: «Kom, mine barn, vi finner ingen nåde med mann, la oss ta tilflukt til Gud.» Rinkart knelte ned i bønn og etter bønnen sang han den kjente salmen av Paul Ebner som på norsk heter: Når i vår største nød vi ser / At ingen utvei finnes mer / Når vi står uten hjelp og råd / Når dag og natt er fylt av gråt. Det fortelles at generalen ble så beveget at han reduserte kravet til 2.000 daler.

Vi siterer strofe en på dansk (Dansk Salmebog 2002):

Nu takker alle Gud
med hjerte, mund og hænder,
som overflødigt godt
os uforskyldt tilsender,
som os fra moders liv
og første barndomsstund
i alt vort levneds tid
velsigned mangelund!

Pest, sult og krigshandlinger tok livet av svært mange mennesker. Folk måtte spise hva de fant, både hunder, katter og døde fugler ble benyttet som føde i de dager. På det verste hadde Rinkart 50 begravelser pr dag. Pesten som hjemsøkte Eilenburg i 1637, drepte 8.000 mennesker bare på ett år. Også Rinkarts kone var blant de døde og han måtte selv begrave henne da de andre prestene i byen var døde. Bare to av deres barn overlevde Rinkart selv. Martin Rinkart døde i 1649, 63 år gammel. Hans signetring bar inskripsjonen MVSICA som på tysk står for: «Mein Vertrauen steht in Christo allein.» På norsk kan vi oversette initialene fra ringen med: «Min tillit er i Kristus alene.»

Vi siterer strofe en på svensk (1937 års psalmbok):

Nu tacker Gud, allt folk,
med hjärtans fröjd och gamman
för stora ting, dem han gör
med oss allesamman,
den från vårt modersliv
av nåd och stor miskund
så mycket gott oss gjort
och än gör varje stund.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

Ivar Holsvik (1950), s. 19-20
Oscar Lövgren (1964), sp. 563-564
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 538-539, sp. 747-749

Martin Rinkart på Wikipedia
Martin Rinkart på Cyberhymnal

Jesus, det eneste

Publisert av
2

Jesus, det eneste, helligste, reneste.

Dette er en kjent salme skrevet av Ole Theodor Moe i 1904. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 423 med fire strofer. Den er en av våre kjernesalmer som også ofte benyttes i begravelser. Vi finner ellers salmen plassert under temaet ”Lydighet og etterfølgelse”.

Vi siterer strofe en (NoS):

Jesus, det eneste,
helligste, reneste
navn som på menneskelepper er lagt!
Fylde av herlighet,
fylde av kjærlighet,
fylde av nåde og sannhet og makt!

Presten, læreren og salmedikteren Ole Theodor Moe ble født på Åmot i Østerdalen 2. mai 1863. Han ble student i 1888 og cand. teol. i 1893. O. T. Moe var lærer i Kristiania og Bærum før han i 1897 ble personlig kapellan i Ålesund. Han ble konstituert sogneprest i Førde i 1900 og fra 1902-1907 arbeidet han som prest i Kristiania Indremission, nå Kirkens Bymisjon i Oslo. I 1907 ble Ole Theodor Moe sogneprest i Rødenes før han i 1915 ble sogneprest i Aremark.

Vi siterer strofe to (NoS):

Motganger møter meg –
aldri du støter meg
bort fra din hellige, mektige favn.
Mennesker glemmer meg,
Herre, du gjemmer meg
fast ved ditt hjerte og nevner mitt navn.

Ole Theodor Moe tok i 1906 initiativet til å stifte Blå Kors i Norge. Men han er også kjent som salmedikter. Gjennom hele sitt liv som prest skrev Ole Theodor Moe på sanger og salmer. En liten samling kom ut i 1907. Det var Hvile paa veien. Etter hans død publiserte i 1923 hans hustru Salmer og sange. Denne boken inneholdt 46 salmer og sanger, derav 15 oversettelser. Moes diktning er hjertelig og stillfarende, skriver Aanestad. Men det er bare salmen Jesus det eneste som står i Norsk Salmebok. I Sangboken finner vi en Blåkorssang etter ham, forteller Aanestad videre. I 1919 fikk Ole Theodor Moe slag. Han måtte søke avskjed fra sitt embete og flyttet til Oslo. Det var også her han døde 8. september 1922, 59 år gammel.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Herre, du høre meg,
Herre, du føre meg
hvordan og hvorhen det tjener meg best!
Gi meg å bøye meg,
lær meg å føye meg
etter din vilje mens her jeg er gjest!

En av tekstene for 11. søndag etter pinse er hentet fra Luk 19. Jesus taler om at vi bør tjene og elske ham av hele vårt hjerte. Han refset folket for at det ikke tok imot ham. Tempelet som skulle være et bønnehus, var gjort om til salgsboder. Den ytre fasaden var nok kanskje i orden, men hjertet stod ikke i rett forhold til Gud. Jesus gråter over Jerusalem. Vi siterer fra Luk 19, 41-48: ”Da Jesus kom nærmere og så byen, gråt han over den og sa: «Hadde du bare på denne dagen forstått, du også, hva som tjener til fred! Men nå er det skjult for dine øyne. Det skal komme dager over deg da dine fiender kaster en voll opp omkring deg, omringer deg og trenger inn på deg fra alle kanter. De skal slå deg og dine innbyggere til jorden, og det skal ikke bli stein tilbake på stein i deg, fordi du ikke forsto at tiden var kommet da Herren gjestet deg.» Så gikk Jesus inn på tempelplassen og ga seg til å jage ut dem som drev handel der. Han sa til dem: «Det står skrevet: Mitt hus skal være et bønnens hus. Men dere har gjort det til en røverhule.» Hver dag var han på tempelplassen og underviste. Overprestene og de skriftlærde og alle folkets ledere ville gjerne få tatt livet av ham. Men de fant ikke noen måte å gjøre det på, for hele folket hang ved ham og hørte på ham.”

Vi siterer strofe fire (NoS):

Du er den eneste,
helligste, reneste.
Gi meg ditt rene og hellige sinn!
Frels meg av snarene,
fri meg fra farene,
ta meg til sist i din herlighet inn!

Kilder:

Bibelen (2005)
Norsk Salmebok (1985)

Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 417-418
Karen Kampmann Bothner (1963), s. 84-90
P. E. Rynning (1967), s. 351
Tobias Salmelid (1997), s. 278
John Stene (1933), s. 144

Ole Theodor Moe på Wikipiedia
Den frie norske salmesiden

Vidunderligst av alt på jord

Publisert av

Vidunderligst av alt på jord.

Salmen er skrevet av N. F. S. Grundtvig i 1829 og vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 535 med 11 strofer og i Landstads reviderte salmebok som nummer 417 med 10 strofer. I Norsk Salmebok står salmen plassert under temaet «Kirken og de helliges samfunn», mens den i Landstads reviderte salmebok står under «Kristi himmelfarts dag».

Vi siterer strofe en (NoS):

Vidunderligst av alt på jord
er Jesu Kristi rike.
Dets herlighet er òg så stor
at det har ingen like.

Dette er en av Grundtvigs aller mest kjente salmer som handler om Jesus og hans rike. Første utkast til denne salmen ble forfattet i 1829. Grundtvig skrev den til sine barn slik at de kunne lære seg hva den kristne tro var, forteller Aanestad. Det er derfor grunn til å tro at dette er en meget sentral salme hvor Grundtvig forteller oss essensen i troen og dens vesen. Salmen ble diktet om i 1853 og forkortet fra 26 til 11 strofer. Av disse utelot Landstad en strofe og skrev om noen ord og uttrykk i salmen, skriver Aanestad videre. Det gjelder bl. a. «Dets glans opstår som aks i vang / som maj i bøgeskove» som i vår nyeste salmebok er blitt til: «Dets glans går opp som aks i vang / som vår i visne lunder.»

Vi siterer strofe to (NoS):

Vel er det skjult som sjel og sinn,
men det er lett å kjenne,
som byen høyt på bergetind
det ses til verdens ende.

Guds rike er vel usynlig for det menneskelige øyet. Men det finnes likevel ikke noe sidestykke til dette. Mennesket er opptatt av det synlige og følbare. Slik er det ikke med Guds rike. Det er likevel iblant oss og rekkes oss gjennom ord og sakrament. Derfor kan også Grundtvig utbryte allerede i strofe en: «Vidunderligst av alt på jord / er Jesu Kristi rike / Dets herlighet er òg så stor / at det har ingen like».

Vi siterer strofe tre (NoS):

Dets gåte er et guddomsord
som skaper hva det nevner,
som fyller dalene på jord
og høydene utjevner.

Vi finner salmen som nummer 319 i Dansk Salmebog. Her står salmen plassert under «Den hellige, almindelige kirke – Guds rige» og er sitert med 11 strofer. I sak er de tre første norske og danske strofene like. Strofe tre går slik på dansk: «Dets gåde er et Guddoms-ord / som skaber, hvad det nævner / som fylder dale trindt på jord / og klipperne udjævner».

Vi siterer strofe fire (NoS):

Med det innvies Jesu dåp,
velsignes Jesu beger,
av dåpen veller livets håp,
og kalken vederkveger.

Salmen kan leses og synges som en salme om de helliges samfunn. Slik er den også plassert i de nyeste danske og norske salmebøkene. I dette riket er forkynnelsen av ordet sentral. Men på samme måten som Guds rike er usynlig, rekker også Gud oss sin usynlige nåde gjennom synlige nådemidler, nemlig dåp og nattverd.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Med det der skapes gode kår
for Herrens kjemper lave
så de kan le av banesår
og springe over grave.

Det finnes en liten detalj i den danske utgaven. Grundtvig skriver om «barnekæmper» hvor den norske utgaven har «kjemper lave». Slik går den danske strofen: «Med ordet skabes gode kår / for barnekæmper lave / så de kan le ad banesår / og springe over grave». Her skinner den historiske bakgrunnen igjennom. Salmen er skrevet til Grundtvigs barn.

Vi siterer strofe seks (NoS):

Med det der skapes vin av vann
og paradis av ørke,
med det der skapes lys om land,
mens verden går i mørke.

Vi er i bryllup i Kanaan. Jesus gjør vann til vin. Strofe seks er et vers om glede. Med utgangspunktet var ikke så lyst. De hadde ikke nok drikke til gjestene. Skandalen var et faktum. Nå var gode råd dyre. Men så viste det seg altså at også Jesus var invitert i bryllupet. De gikk til ham og la fram problemet. Det er bønnen. Gå til Jesus og fortell ham hva du mangler. Bildene som brukes i strofen står for glede. Det skapes «vin av vann», «paradis av ørken» og «lys av mørke».

Vi siterer strofe syv (NoS):

La høres kun det rop som går,
at riket er lagt øde;
Gud kroner like fullt dets år
med fruktbarhet og grøde.

Det kan nok ofte synes smått her i verden. Ryktet går om at Guds rike er lagt øde. Men Gud er likevel den som styrer og rår. Guds rike er ikke lagt øde. Det vil fremdeles vokse og gro: «Gud kroner like fullt dets år / med fruktbarhet og grøde.»

Vi siterer strofe åtte (NoS):

Dets glans går opp som aks i vang,
som vår i visne lunder,
ja, prektig som med fuglesang
Guds sol ved morgenstunder.

Grundtvig bruker en rekke bilder fra naturen i sine salmer. Vi finner både «aks i vang», vår i visne lunder», «prektig fuglesang» og «sol ved morgenstunder». Det forteller om det gode og om livet som gror. Naturbildene understreker at Guds rike vokser.

Vi siterer strofe ni (NoS):

Det er den store konges glans,
han som på korset døde,
for at med livets rosenkrans
ham jordens barn kan møte.

Også Jesu korsdød er farget av lyse ord og bilder hos Grundtvig. Det er ingen røver som dør, men en konge i all sin glans. Dermed ser dikteren forbi død og grav. Det er friskt og levende at Grundtvig også bruker kongetittelen om «Herrens lidende tjener». Jesus rekker oss «livets rosenkrans». Den er et levende bilde for meditasjon over Jesu offer og lidelse for oss. Tornekronen peker mot Jesu død for oss, mens rosenkransen peker på livet og Jesu seier over døden.

Vi siterer strofe ti (NoS):

Og når han kommer i det blå,
er kristnes kamp til ende;
hva troende i speilet så,
de salige skal kjenne.

Det er trolig siste delen av salmen som gjør at den er plassert under Kristi himmelfarts dag i Landstads reviderte salmebok. Her finner vi den endelige fullendelsen av Guds rike. Den samme Jesus som ble tatt opp til himmelen, skal en dag komme igjen for å ta sine til seg: «Og når han kommer i det blå / er kristnes kamp til ende / hva troende i speilet så / de salige skal kjenne.

Vi siterer strofe elleve (NoS):

Da riket er med solekår
til syne og til stede
i evighetens gyllenår
med rett og fred og glede.

Kilder:

Bibelen (2005)

Norsk Salmebok (1985)
Landstads reviderte salmebok (1960)

Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 791-802
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 1144
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 89-90
Tobias Salmelid (1995), s. 131-133, 418

Salmen på Danske Salmebog Online
Nikolai Frederik Severin Grundtvig på Wikipedia

Alltid freidig når du går

Publisert av
Svar

Alltid freidig når du går.

Salmen Alltid freidig når du går er skrevet av den danske presten og salmedikteren Christian Richardt i 1867. Melodien er ved Christoph Ernst Friedrich Weyse fra 1838. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 416 med tre strofer. Salmen står plassert under temaet ”Lydighet og etterfølgelse”.

Vi siterer strofe en (NoS):

Alltid freidig når du går
veier Gud tør kjenne,
selv om du til målet når
først ved verdens ende!

Opprinnelig er teksten en del av syngespillet «Tornerose», men den fikk etter hvert et liv utenfor sin opprinnelige sammenheng. Salmen fikk stor betydning for de danske frihetskjemperne under okkupasjonstiden og mange gikk til retterstedet mens de sang eller plystret sangen. I vår tid brukes salmen både til bryllup og til begravelse. Før i tiden måtte vi pugge salmen utenat i skolen og flere kjenner den trolig også fra sin konfirmasjonsforberedelse. Rett etter krigen var salmen en av de mest populære i ønskekonserten og den har opp gjennom tidene hatt stor betydning for mange. Salmen var siste salme i bryllupet til prinsesse Märtha Louise og Ari Behn i Nidarosdomen i 2002.

Vi siterer strofe to (NoS):

Aldri redd for mørkets makt!
Stjernene vil lyse;
med et Fadervår i pakt
skal du aldri gyse.

Ernst Christian Richardt ble født i København 25. mai 1831. Han ble student fra Borgerdydskolen på Christianshavn i 1848 og teologisk kandidat i 1857. Etter at Richardt fra 1861-1862 hadde et utenlandsopphold, var han fra 1866-1871 forstander for Tune Højskole. Senere virket Richardt som prest i Store Heddinge, Ørslev og i Vemmetofte. Han døde i Vemmetofte 18. desember 1892, 61 år gammel. Ernst Christian Richardt er representert med tre salmer i Norske Salmebok og med fire salmer i Dansk Salmebog.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Kjemp for alt hva du har kjært,
dø om så det gjelder!
Da er livet ei så svært,
døden ikke heller.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

Tobias Salmelid (1997), s. 14
Lars Aanestad (1962), bd 1, sp. 61-62
Anne Kristin Aasmundtveit (1995), s. 94

Om salmen på Wikipedia
Om salmen på Store Norske Leksikon

Om Christian Richardt på Wikipedia

Lei milde ljos

Publisert av
4

Lei, milde ljos.

Den kjente salmen Lei, milde ljos er skrevet av den engelske teologen og presten John Henry Newman i 1833. Originalteksten er Lead kindly light og salmen er oversatt til norsk av Peter Hognestad i 1914. Vi finner salmen i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 414 med tre strofer. Den er plassert under temaet «Lydighet og etterfølgelse».

Vi siterer strofe en (NoS):

Lei, milde ljos, igjennom skoddeeim,
lei du meg fram!
Eg går i mørke natt langt frå min heim,
lei du meg fram!
Før du min fot; eg treng ei sjå min veg
så langt og vidt – eitt steg er nok åt meg.

Salmen Lei, milde ljos er oversatt til dansk som «Led, milde lys, igennem mørkets tid» og til svensk som «Led milda ljus, i dunkel, dimfylld värld». Den norske teksten ble første gangen publisert i Stille Stunder nr. 18/1914. Cyberhymnal oppgir to alternative melodier. Den første er Lux Benigna, komponert av John B. Dykes i 1865, mens den andre er Sandon, komponert av Charles Henry Purday i 1857. Norsk Salmebok oppgir den siste melodien, men daterer den til 1860.

Vi siterer strofe to (NoS):

Du veit det vel, eg bad ei alltid så;
lei du meg fram!
Eg ville velja sjølv min veg, men no
lei du meg fram!
Eg ville leva fritt, var stolt og strid
og stor i mod – å gløym den dårskaps tid!

Lead kindly light er en av de tidligste salmene John Henry Newman skrev. Cyberhymnal oppgir denne fra 1833 og Two brothers freely cast their lot fra 1836. De to andre salmene vi finner sitert på siden, er begge publisert i 1865. Newman var med andre ord en ung mann da salmen ble skrevet. Han ble født 21. februar 1801 i London. Newman ble tatt opp som student ved Trinity College i Oxford i 1816 og i 1820 mottok han sin bachelor-grad ved Universitetet. I 1822 ble Newman stipendiat ved Oriel College og i 1826 studieleder ved Oriel. Men allerede 13. juni i 1824 ble han ordinert som diakon og han ble så kapellan ved St. Clements-kirken i Oxford fra samme dag. Newman ble ordinert til prestetjeneste i den engelske kirken i 1825 og han overtok stilling som sogneprest ved St. Mary-universitetskirke i Oxford i 1828. Det var under hans 15-årige tjeneste i denne kirken at salmen Lead kindly light ble skrevet i 1833. John Henry Newman kom til å bli leder for Oxford-bevegelsen i England.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Di makt har signa meg, då veit eg visst:
Du leier enn
i myr og fjell og heid, og så til sist
ein morgon renn,
då til meg smiler engleåsyn blid,
som eg har elska før, men mist ei tid.

Salmen ble sunget av Marion Wright på Titanic før skipet sank i en gudstjeneste ledet av pastor Ernest Courtenay Carter. Den samme siden til Wikipedia oppgir også at salmen ble sunget av den nederlandske kvinnen Betsie ten Boom på vei til tysk fangenskap i 1944. Hun ble arrestert av Gestapo i 1944 og i september 1944 ble søstrene Corrie and Betsie ten Boom deportert av nazistene til konsentrasjonsleiren Ravensbruck i Tyskland. I Ravensbruck klarte Corrie and Betsie å holde sammen inntil Betsie døde i desember 1944, 59 år gammel. Søsteren ble satt fri sent i desember og hun reiste med tog til Berlin og videre tvers gjennom Tyskland og til Nederland hvor hun ble gjenforenet med familiemedlemmer som hadde overlevd krigens grusomheter. Og «her hjemme ble den sunget i trøst og frimodighet av 9 unge menn som ble henrettet på Grini og Trandum i juli 1944», skriver Hanne Kjersti i en kommentar (se under).

Vi siterer strofe en (engelsk):

Lead, kindly light, amid the encircling gloom,
lead thou me on;
the night is dark, and I am far from home;
lead thou me on.
Keep thou my feet; I do not ask to see
the distant scene; one step enough for me.

Også salmen til John Henry Newman har sin historie. Som ung prest hadde Newman i 1833 reist til Italia sammen med en venn for å hvile og samle krefter. Han ble imidlertid alvorlig syk og måtte reise tilbake til England. I juni 1833 forlot de to vennene Palermo for å seile til Marseille, men på grunn av vindstille vær og tett tåke ble de liggende værfast i Bonifacio-stredet. Syk og med kraftig hjemlengsel veltet all uro, bekymring og engstelse for fremtiden og kirkens indre liv i England inn over John H. Newman. Han ønsket veldig sterkt å komme tilbake til England og oppgavene som lå og ventet der. Det er i denne situasjonen at strofene til salmen Lei, milde ljos ble skrevet.

Vi siterer strofe to (engelsk):

I was not ever thus, nor prayed that thou
shouldst lead me on;
I loved to choose and see my path; but now
lead thou me on.
I loved the garish day, and, spite of fears,
pride ruled my will: remember not past years.

Newman føler han har mye ugjort. Han søker Guds ledelse i livet sitt og har også av den grunn gitt avkall på å gifte seg. Newman levde hele sitt liv som ugift. Han konverterte senere til den katolske kirken og ble ordinert til katolsk prest i 1846. Med unntak av fire korte år ved Dublin Catholic University, tilbrakte Newman resten av sitt liv ved Oratory of St. Philip Neri, nær Birmingham i England. Pave Leo XIII utnevnte Newman til kardinal i 1879. Newman ble en av de mest ærede og hedrede katolske ledere i England frem til sin død i 1890.

Vi siterer strofe tre (engelsk):

So long thy power hath blest me, sure it still
will lead me on,
o’er moor and fen, o’er crag and torrent, till
the night is gone,
and with the morn those angel faces smile,
which I have loved long since, and lost awhile.

Salmen bygger delvis på ordene i Salme 119, 105. På engelsk er teksten: «Your Word is a lamp to my feet, and a light for my path.» I den norske Bibelen finner vi verset slik: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti.»

Vi siterer strofe tre på bokmål:

Din makt har signet meg, nå vet jeg vist:
Du ledet har
i hei og myr og fjell, og så til sist
en morgen klar,
da til meg smiler engleåsyn blid,
som jeg har elsket før, men tapt en tid.

Kilder:

Bibelen (2005)
Norsk Salmebok (1985)

Bjarne Stoveland: Min sjel, min sjel, lov Herren (2000)

John Henry Newman: Lei, milde ljos
John Henry Newman: Led, milde lys
John Henry Newman: Lead, kindly light
John Henry Newman: Lead, kindly light
Cyberhymnal: John Henry Newman
Wikipedia: John Henry Newman

Kjærlighet fra Gud

Publisert av
4

Kjærlighet fra Gud.

Dette er en kjent salme skrevet av Jens Nicolai Ludvig Schjørring i 1854. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 669 med tre strofer. Den står som nummer 845 i Landstads reviderte salmebok og som nummer 900 i Nynorsk Salmebok. De to siste salmebøkene har plassert salmen under åndelige salmer, mens den i NoS står oppført under “Vigsel”.

Vi siterer strofe en (NoS):

Kjærlighet fra Gud
springer like ut
som en kilde klar og ren.
I dens stille bunn,
i dens dype grunn
gjemmes livets edelsten.

Salmen Kjærlighet fra Gud er en av vår mest brukte bryllupssalmer. Selv om salmen til den danske læreren, dikteren og presten Jens Nicolai Ludvig Schjørring bare er på tre strofer, så er den en av våre mest populære salmer. Det er bare julesalmen Deilig er jorden som inntar førsteplassen foran salmen Kjærlighet fra Gud i en sammenligning av de mest populære salmene i henholdsvis Danmark, Sverige og Norge i 2005. Den danske artikkelen om Nordens salmer fikk tittelen “Salmerne er følelsernes tolk“. Og dette er vel nettopp to salmer hvor følelsene kommer klart til uttrykk: Feiringen av den kristne julen og vielsen av to mennesker som har funnet sammen i kjærlighet.

Vi siterer strofe en på dansk:

Kærlighed fra Gud
springer lige ud
som en kilde klar og ren;
i dens stille bund,
i dens dybe grund
gemmes livets ædelsten.

Bildet med “Guds kjærlighet” som “en kilde klar og ren” finner vi i Skriften selv: “Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.” (1 Joh 4, 10). Og Jesus sier om seg selv at han er levende vann: “Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.” (Joh 4, 10). Også “livets edelsten” har en klar bibelsk forankring. Jesus sammenligner Guds rike med en kostbar perle: “Himmelriket kan også lignes med en kjøpmann som lette etter fine perler. Da han kom over en meget verdifull perle, gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte den.” Matt 13, 45 – 46.

Vi siterer strofe en på svensk:

Kärlek från vår Gud
flödar till oss ut
som en källa, frisk och ren.
I dess vatten klart,
stilla underbart
glimmar livets ädelsten.

Jeg synes dette er utrolig vakker salme og skjønner ikke debatten om at den ikke skulle være noen salme. I den gamle sangboken fant vi salmen under temaet Heimen. Den nyeste danske salmeboken har flyttet salmen til et nytt sted. Salmen er nå å finne under overskriften “Guds kærlighed“, som igjen står under overskriften “Syndernes forladelse“. Den svenska Psalmboken (1930) har plassert salmen under “Barnskapet hos Gud i Kristus“.

Vi siterer strofe to (NoS):

Kjærlighet fra Gud
som en yndig brud
kommer smykket til oss ned.
Lukk kun opp din favn,
kom i Jesu navn,
himlen bringer den jo med.

Jens Nicolai Ludvig Schjørring ble født 16. september i 1825 i Vandborg. Hans far var sogneprest Mathias Jacob Schjørring. Jens Nicolai ble student i 1844 ved Aalborg Katedralskole og etter noen år i det militære (løytnant), påbegynte han sitt teologiske studium i København. I studietiden ble han sterkt begeistret for Grundtvigs menighet i Vartov. Og dette kom til å bety mye for hans senere utvikling. Schjørring avla sin teologiske embetseksamen i 1850 og ble kapellan i Boslunde. Fra 1851-1854 var han kapellan hos prost Engelbreth i Lyderslev. Men han ble alvorlig syk og prosten lot sin tjenestepike pleie ham. De ble imidlertid oppriktig glade i hverandre til stor forargelse for prosten og menigheten. Det var uhørt på denne tiden at en prest skulle gå å bli forelsket i en tjenestepike eller en hushjelp. Men Schjørring reiste til en eldre prestevenn for å spørre ham til råds. Denne rådet ham til å ekte sin kjære. De sa opp sine stillinger og forlovet seg. I 1857 giftet Jens Nicolai Ludvig Schjørring seg med Mette Marie Olsen. Det unge ekteparet flyttet til Sødinge på Fyn hvor Schjørring ble hjelpeprest både i Rysinge og i Gislev.

Vi siterer strofe to på dansk:

Kjærlighet fra Gud
Som en yndig brud
Kommer smykket til oss ned,
Lukk kun opp din favn,
Kom i Jesu navn,
Himlen bringer den jo med!

Schjørring er ikke bare kjent som prest og poet. Han ble også sterkt engasjert av friskolesaken etter påvirkning fra Grundtvig. Schjørring opprettet og drev både en friskole og en høyskole. Og da han senere ble sogneprest i Hodde nord for Varde fra 1864 – 1878, stiftet han både en sangforening, en høgskoleforening, en nordisk forening og en foredragsforening. Ved Ølgod opprettet Schjørring Vestkjær Højskole og han holdt store folkemøter. Men det hadde sin pris. Gjestfriheten og engasjementet tærte både på hans økonomi og på hans hustrus helse. Schjørring ble sogneprest i Ørslev ved Skæsør i 1878, men i 1889 døde hans kone, Mette Marie, 65 år gammel. Schjørring giftet seg for annen gang i 1890 med Caroline Mathilde Andersen. Han døde 14. mars 1900.

Vi siterer strofe to på svensk:

Kärlek från vår Gud
som en smyckad brud
kommer ljuvlig till oss ner.
Öppna blott din famn,
kom i Jesu namn!
Himlens glädje den dig ger.

Vi lar Aud Hauger Liasjø fra Moss fortelle litt om hva salmen Kjærlighet fra Gud har betydd for henne opp gjennom årene. Hun skriver:

“Kjærlighet fra Gud er den første salmen jeg kan huske jeg lærte på skolen. Jeg syns den var veldig fin, og det var flott å høre da den ble spilt på orgelet i Moss kirke. Senere i livet har salmen fulgt meg i glede og sorg. Jeg føler alltid noe spesielt når jeg hører denne salmen.”

Salmen er bl. a. oversatt til norsk, svensk, engelsk, tysk, fransk og santalisk. På svensk heter salmen “Kärlek från vår Gud”, mens den engelske teksten er “Love from God, our Lord”. Den danske originalteksten er “Kærlighed fra Gud”. Salmen er skrevet i 1854, men den ble først publisert i 1857.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Kjærlighet fra Gud
er det store bud,
er det eneste jeg vet.
Bli i kjærlighet,
og du har Guds fred
for Gud selv er kjærlighet.

Salmen har betydd mye for det norske kongehuset. Kong Olav benyttet den under vielsen med kronprinsesse Märtha i 1929 og også under gudstjenesten i Slottskapellet på sølvbryllupsdagen i 1954. “Kjærlighet fra Gud“ blir brukt i de fleste bryllup og den ble da også sunget i bryllupet til dronning Sonja og kong Harald. I bisettelsen etter kronprinsesse Mette Marits far, Svein Høiby, ble seremonien innledet med salmen “Kjærlighet fra Gud“. Den ble også sunget under vielsen av Ari Behns foreldre. Og under barnedåpen til Leah Isadora Behn ble den samme salmen benyttet. En person som sto prinsesse Märtha Louise veldig nær i oppveksten, var mormor Dagny Haraldsen, som døde for noen år siden. Hennes favorittsalme var nettopp “Kjærlighet fra Gud.”

Vi siterer strofe tre på dansk:

Kærlighed fra Gud
er det store bud,
er det eneste, jeg ved;
bliv i kærlighed,
og du har Guds fred,
thi Gud selv er kærlighed!

Schjørring utga 1878 ti begravelsestaler “Til Minde om Mænd og Kvinder i Vest­-Jylland” og 1899 en prekensamling, samt “Sange og Rim, Gave til Venner og Frænder” (1898) og kveldssalmen “Herrens venner ingensinne“. I et minneskrift over sin første hustru skildrer han bakgrunnen for salmen “Kjærlighet fra Gud”. Den var rett og slett ment som et kjærlighetsdikt til hans kjære Maria. Selv sier han at den er skrevet uten andre tanker enn å glede henne:

“Det som førte oss sammen var vår lengsel etter Guds kjærlighet og vårt ønske om å tjene Herren i hans forsamling. Marie ville være tjenerinne, og snart lærte hun seg også å være en Herrens tjenerinne. Sangen er født i stillhet. Den er skrevet til min Marie uten andre tanker enn at den skulle bli henne til glede, samt enkelt og rett på sak uttale hvilke følelser som rørte seg hos meg under vår kjærlighets første møte og fremvekst.”

Vi siterer strofe tre på svensk:

Kärlek från vår Gud
är det stora bud.
Intet större finns än den.
Bliv däri alltid,
och du har Guds frid,
ty Gud själv är kärleken.

Kilder:

P. E. Rynning (1967), s. 165
Tobias Salmelid (1997), s. 223
Lars Aanestad (1965), bd. 2, sp. 54

Jens Nicolai Ludvig Schjørring på Danske Salmebog Online
Jens Nicolai Ludvig Schjørring på Wikipedia

Sørg, o kjære Fader, du

Publisert av
Svar

Sørg, o kjære Fader, du.

Salmen er skrevet av Ludämilia Elisabeth i 1682. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) fra 1985 som nummer 303 med fem strofer. Salmen er oversatt til norsk av Birgitte Kaas-Huitfeldt i 1734. Melodien er ved Ludvig M. Lindeman fra omkring 1860. Vi finner også salmen i den katolske salmeboken Lov Herren (LoH) som nummer 307. Strofe en er sitert etter denne. Salmen er ellers kjent i en nyere versjon som Sørg du for meg, Fader kjær. Men det er bare verselinje en og tre i strofe en som er forandret. Den tyske teksten er for øvrig Sorge, Vater, sorge du og den gamle norske versjonen ligger nærmere opp til originalen enn den nyeste norske utgaven av salmen.

Vi sitetert strofe en (LoH):

Sørg, o kjære Fader, du,
jeg vil ikke sørge,
ikke med bekymret hu
om min fremtid spørre.
Sørg du for meg all min tid,
sørg for meg og mine,
Gud, allmektig, nådig, blid,
sørg for alle dine.

Mange har trolig et forhold til denne salmen. Og den har da også vist seg å være en kjær skatt gjennom flere århundrer. Det har trolig ikke vært meningen å utgi salmen for Ludämilia døde allerede ti år før utgivelsen i 1682. Og hvilket vitnesbyrd hun fikk avlegge på sitt dødsleie: «Etter nattverden sier hun stille: ”Min vilje er min Jesu vilje. Jeg er Guds barn. Intet, intet skal skille meg fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus”, skriver Egil Elseth om henne. Ludämilia Elisabeth ble knapt 32 år gammel.

Vi sitetert strofe to (NoS):

Sørg for legem og for sjel
til min livsvei ender,
jeg dem trygt i ve og vel
gir i dine hender.
Sørg, o kjære Gud, især
for mitt hjertes tanker,
at de, hvor som helst jeg er,
aldri fra deg vanker!

Ludämilia var en begavet, men meget from kvinne. Hun var av adelig slekt og vokste opp på slottet Heidechesburg i Thüringen. De var til sammen fem søsken og foreldrene ga barna naturlig nok den beste utdannelsen som fantes. Den første læreren deres var magister Hettvig. Han underviste i «det ene nødvendige» med utgangspunkt i Johan Arndts fire bøker om «Den sanne kristendom». Men i tillegg til oppbyggelsesskrifter, ble det også undervist i latin, logikk, tysk, matematikk og poesi. Den unge magister Hettvig var utdannet teolog og han var familiens huslærer i ni år. Etter ham kom Ahasverus Fritsch. Han var utdannet jurist, men han var også en ivrig kristen. Fritsch var en flink salmedikter og han fikk stor betydning for Ludämilia som selv har diktet over 200 salmer. I Norge er hun også kjent for salmen Jesus, Jesus, Jesus sikter fra 1668.

Vi sitetert strofe tre (NoS):

Sørg for at jeg dine ord
tro til døden lyder,
av min dåp og Jesu bord
alltid kraften nyter!
Sørg for all vår øvrighet
og for dem som lærer,
hver som på sitt arbeidssted
dagens byrder bærer.

Ludämilia ble født i 1640 og i 1671 forlovet hun seg med grev Christian Wilhelm. Alt lå vel til rette for idyll, romantikk og familielykke. Men det skulle ikke bli noe bryllup. Straks over nyttår i 1672 brøt det ut en voldsom meslingepedemi. To av Ludvmilias søstrer døde i epidemien og Ludämilia som hadde pleiet eldstesøsteren Sophie Juliane, ble selv smittet. Den 12. mars 1672 døde både Ludämilia og en yngre søster, Christiane Magdalene, samme dag. Eldstesøsteren døde allerede 14. februar, samme år. Rolig hadde Ludämilia tatt farvel med sin familie og sin forlovede.

Vi sitetert strofe fire (NoS):

Sørg for meg når opp jeg står
og til arbeid stunder,
når jeg til min hvile går
og mitt øye blunder.
Sørg du for mitt kall og stand,
hånd og munn og hjerte,
for den gjerning som jeg kan,
for min fryd og smerte!

Det fortelles at Ludämilia kanskje må ha hatt en aning om at det ikke skulle bli noe ekteskap med Christian Wilhelm. I en salme fra denne tiden røper hun indirekte at hun ikke kommer til å stå brud. Salmen er på 15 strofer og første bokstaven i hver strofe danner til sammen venninnens navn, Antonia Sibiilla. Og Ludämilia fikk rett i sin antagelse. Året etter hennes død giftet Christian Wilhelm seg med Antonia Sibiilla. Det skal visstnok gå frem av denne salmen at for Ludämilia var det ingen annen brudgom enn Jesus Kristus.

Vi sitetert strofe fem (NoS):

Sørg for gods og hus og hjem,
for mitt navn og ære;
heller ikke korset glem,
som jeg her må bære!
Sørg for meg hver stund, hvert sted
på min ferd her nede.
La meg så herfra i fred
fare til din glede.

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)

Egil Elseth: Salmer og skjebner (1994)
Eivind Brager: Tonen som bærer (1983)

Salmer til alle tider: Sørg o kjære Fader du

Ludämilia Elisabeth på Cyberhymnal
Ludämilia Elisabeth på Wikipedia

Den store, hvite flokk

Publisert av
Svar

Den store, hvite flokk, å se.

Denne salmen ble utgitt posthumt etter H. A. Brorsons død i 1764. Det var en samling på 70 salmer som trolig alle er skrevet under Brorsons tid som biskop i Ribe fra 1741-1764. Samlingen fikk navnet Svanesang og den ble utgitt i 1765. Den har en litt mer personlig stil enn salmene som Brorson utga i 1739 under navnet Troens rare Klenodium. Vi finner salmen i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 244 og i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 620 med tre strofer. Salmen står plassert under «Allehelgensdagen».

Vi siterer strofe en (NoS):

Den store, hvite flokk, å se
som tusen berge full av sne
med skog omkring
av palmesving,
for tronen, – hvem er de?
Det er den helteskare som
fra verdens store trengsel kom
og har seg todd
i Lammets blod
til himlens helligdom.
Der holder de nå kirkegang
med uopphørlig jubelklang
i høye kor,
hvor Gud han bor
blant alle englers sang.

Flere hevder at Brorson ikke skrev flere salmer etter sin kones død i 1741. Det er trolig ikke riktig. Men at samlingen fra 1739 er den siste som ble publisert mens Brorson levde, er nok mer i overensstemmelse med de biografiske data om Brorson. Den store hvite flokk å se finnes helt i slutten av Svanesang. En har derfor gjettet på at denne er en av hans siste salmer. Men det er det umulig å få rede på. Det fantes også originale melodier i barokk stil som Brorson benyttet til salmene hjemme i bispegården Taarnborg. Men også disse melodiene er gått tapt.

Den store hvite flokk å se er oversatt til mange språk bl. a. til tysk og engelsk. Det er to forskjellige melodier knyttet til salmen. Men den som har overlevd vandringen over Atlanterhavet til Nord-Amerika, er en norsk folketone fra Heddal (1600) i Telemark. Den ble senere arrangert av Edvard Grieg (1907) og det er også denne melodien vi benytter her hjemme i Norge til denne salmen. Edvard Grieg ønsket at salmen Den store, hvite flokk, å se skulle bli sunget i hans egen begravelse.

Salmen har kun tre strofer hvorav strofe en skiller seg ut fra det to påfølgende. Det kan vi se av følgende sitat fra en dansk utgave av salmen: «Den store, hvide flok vi se / Som tusen berge ful av sne / Med skov omkring av palmesving / For tronen. Hvo er det?» Vi ser at Brorson bruker nordisk natur til å skildre omgivelsene rundt den himmelske skare. Det volder ham heller ikke noen problemer å kombinere dette med palmegrener. Og ser vi nærmere etter, finner vi at Brorsons salmer i det hele ofte er konkrete i sitt språk. Det er hans måte å anskueliggjøre stoffet på slik at vi får en nærhet til innholdet i salmen. Ikke minst sansene spiller inn her.

Vi siterer strofe to (NoS):

Her gikk de under stor forakt,
men se dem nå i deres prakt
for tronen stå
med kronen på
i himlens prestedrakt!
Sant er det, i så mangen nød
en tårestrøm på kinnet fløt,
men Gud har dem
straks de kom hjem,
avtørret på sitt skjød.
Fra syd og nord, fra øst og vest
de samles til hans løvsalsfest,
og Lammet selv
ved livets elv
er både vert og gjest.

Etter at Brorson i strofe en har skildret den store hvite flokk som er frelst i himmelen etter den store trengsel, skildrer han i strofe to deres liv på jorden i kontrast til den himmelske herlighet hjemme hos Gud. Jeg vet ikke noe som virker så sterkt på mitt sinn som nettopp disse verselinjene. Og når vi også tenker på Brorsons harde liv og kall, skjønner vi at dette ikke bare er fagre ord til pynt i kirken.

Det fortelles at H. A. Brorson en dag i sin bispetid i Ribe fikk besøk av en eldre kristen. Vedkommende sier til biskopen: «De skriver så vakkert om korset i deres salmer. Mon tro om de selv har opplevd det.» Brorson tar sin medkristen i hånden og fører ham opp i loftsværelset i sin bolig. Her viser han ham sin lamme og sinnssyke sønn Nicolai som ble syk allerede som 11 – åring. Noe mer forklaring var unødvendig. Dette var et kors som Brorson måtte bære hele sitt liv.

Men også mennesker sto Brorson i mot. Han ble både hånet og latterliggjort, ikke minst av presten Hersleb. Av den stive lutherske ortodoksi ble det hevdet at Brorson ikke var riktig luthersk, når han med Erik Pontoppidans katekisme kunne hevde at en kristen både kan og skal gjøre gode gjerninger. Også Brorsons kontakt med hernhuttene falt mange tungt for brystet. Men verst var nok kritikken fra biskop Herseb.

Det ser ut for at Brorsons helse i 1746 nådde et punkt hvor han faktisk ble forhindret i å utføre alle sine embetsplikter. Steffen Arndal skriver i sin bok at i en innberetning til Fredrik V i 1746 betegner bispekollegaen ham som «en god, men enfoldig og ved svaghed og hypokondri fast uduelig mand.» Dette er en lite rosende omtale, men det er kanskje like mye Herslebs irritasjon over å ble nedstemt av kollegiets pietistiske flertall, skriver Arndal videre. Brorson la ellers i sitt liv og virke både som prest, prost og biskop vekt på å utføre alle sine plikter med den største flid.

Noen av vanskelighetene som Brorson møtte, kan trolig forklare følgende verselinjer i salmen: «Her gikk de under stor forakt / men se dem nå i deres prakt / for tronen stå / med kronen på / i himlens prestedrakt!» Ut over dette er også Brorson godt kjent med den kamp og strid han har her i denne verden. Som kristen kan vi ikke vente å få sympati fra verdens barn når det gjelder det som har med Gud å gjøre. Vi vil alltid være en gjest i denne verden. Men det fritar oss ikke fra å løpe fra vårt himmelske kall også på denne jorden.

De neste verselinjene er Brorson av egen erfaring vel kjent med. Vi opplever mange skuffelser og sorger i denne verden. Den er underlagt synden og heller ikke en kristen blir spart for lidelser som følger med liv og død. Vi opplever ting som er smertefulle. Men det er ikke unormalt. Betydelig verre var det nok i Brorsons samtid. Mange av hans barn døde svært tidlig. Men enda tyngre var det nok å ha et barn som var sinnsykt. Her var dommen hard. Det var en straffedom fra Gud og det fantes heller ingen behandling for sinnssykdom på denne tiden. Da kan vi lettere forstå trøsten i ordene:

Sant er det, i så mangen nød
en tårestrøm på kinnet fløt,
men Gud har dem
straks de kom hjem,
avtørret på sitt skjød.

Men slutten av salmestrofen har en lykkelig utgang som ikke bare skildrer Brorsons sinnssteming. Den henter sitt innhold fra Åpenbaringsboken i Bibelen.

Vi siterer strofe tre (NoS) :

Til lykke, kjempesamling, ja,
nå tusenfold til lykke da,
at du var her
så tro især
og slapp så vel herfra!
Du har foraktet verdens trøst,
så lev da evig vel, og høst
hva du har sådd
med sukk og gråt,
blant tusen englers lyst!
Oppløft din røst, slå palmetakt
og syng av himmelsk kraft og makt:
Pris være deg
evindelig,
vår Gud og Lammet, sagt!

Så mange har prøvd å skildre dette opp gjennom tidene. Og Brorson er ingen ringe poet der han skriver om himmelens løvsalsfest. Denne høytiden ble hvert år i Israel feiret ved slutten av vin- og frukthøsten. Det er således en gledes- og takkefest hvor folk etter gammel skikk levde i løvhytter. Hvor mye større vil da ikke festen i himmelen være? Det er denne evige glede vi får skildret her. Vi leser om den store hvite flokk i Joh Åp 7, 13-17:

«En av de eldste tok da ordet og spurte meg: Disse som er kledd i hvite kapper, hvem er de, og hvor kommer de fra? Herre, svarte jeg, du vet det. Da sa han til meg: Dette er de som kommer ut av den store trengsel, de har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor står de for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. De skal ikke lenger sulte eller tørste, solen skal ikke falle på dem, og ingen brennende hete. For Lammet som står midt på tronen, skal være gjeter for dem og vise dem vei til kilder med livets vann, og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.»

Kilder:

Bibelen (2005)
Landstads reviderte salmebok (1970)
Norsk Salmebok (1985)

Egil Elseth: Hans Adolph Brorson. Pietisten og poeten (1984)
Steffen Arndal: H. A. Brorsons liv og salmedigtning (1994)