O min Frelser så kjær.

Sangen er skrevet av Per Nordsletten i 1878. Vi finner den som nummer 461 i Sangboken (SaB). Sangen er på seks strofer og den står plassert under temaet «Kamp og seier».

Vi siterer strofe en (SaB):

O min Frelser så kjær,
Hvor elendig jeg er
Med et hjerte fordervet av synd!
Ifra hode til fot,
Hjertets innerste rot
Kun en eneste masse av synd.

Noen vil kanskje hevde at dette var da et vel pessimistisk menneskesyn. Står det virkelig så dårlig til med oss? Per Nordsletten så det ikke slik. Etter å ha vandret med Gud gjennom 20 år, er han fremdeles ikke kvitt den gamle, onde natur. Det har vært oppturer og nedturer i livet hans. Men synden er ikke blitt borte. Og det plager ham. Likevel holder han fast på Jesus. På den ene siden synger han «O min Frelser så kjær». På den andre siden lyder det «Hvor elendig jeg er». Det er loven som slår ihjel og evangeliet som gjør levende.

Vi siterer strofe to (SaB):

O min Frelser og venn,
Mange år svant jo hen
På fortapelsens reddsomme vei,
Som et rovjaget får
Fullt av blødende sår,
Til ditt nådekall svarte jeg nei.

Per Norsletten var en dyktig predikant som både forkynte lov og evangelium til frelse. Men han var også original og nesten litt uvøren i sin talemåte. Da en venn kom til Nordsletten og klaget over hvor vanskelig det var med gamle Adam, svarte Nordsletten: «Den gamle Adam er rotten helt igjennom. Å få ham på korset er ikke lett. Det holder verken med spiker eller nagler. Han står opp med meg om morgenen og legger seg med meg om kvelden.» Og det er vel også rett. Vår gamle natur følger oss fra vugge til grav. Derfor er også Ordet og bønnen og de helliges samfunn viktige for troens barn her i denne verden.

Vi siterer strofe tre (SaB):

O min Frelser så kjær,
Kan du slik som jeg er
Ta imot meg og feste til brud?
Og kan du ha meg kjær
Selv så heslig jeg er,
Da er du en forunderlig Gud.

«Sangen er et nødrop fra den anfektede synderen om nåde» (Salmelid). Og her er vi ved kjernen i Per Nordsletten sine sanger. «Det er særlig to strenger på Nordslettens harpe», skriver Gunnar Dehli. «Han synger om synd, og han synger om nåde. Han forteller om hvordan vi er, og hvordan Jesus er.»

Strofe fire går slik (SaB):

Ja, ditt ord sier så
At jeg nåde skal få,
At du ikke min synd minnes mer.
Ditt velsignede blod
Gir meg nåde og mot
Til å tro at min brudgom du er.

Dehli skriver at det er en dyp selverkjennelse i Per Nordsletten sine sanger. Han er klar over fristelser, kamp og mange slags farer som ligger på lur. Men det er bare Guds Ord som peker på nåden i Kristus. Det nytter ikke å søke fred med Gud i mitt eget hjerte.

Vi siterer strofe fem (SaB):

Bli du alltid hos meg
I min trengsel og strid,
Gi meg nåde å være på vakt!
All den syndige lyst
Som jeg bær i mitt bryst,
Slå den ned med din veldige makt!

Per Norsletten holdt seg i Statskirken hele sitt liv. Men han kunne ofte være streng med forkynnelsen han hørte. Predikanten måtte først peke på synden før han forkynte frelsen i Jesus. Sangene til Nordsletten er derfor både evangeliske vekkelsessanger, samtidig som de forkynner nåden og håpet i Kristus.

Vi siterer strofe seks (SaB):

Fremfor alt la ditt blod,
Denne rensende flod,
Være daglig mitt kjæreste sted
Hvor jeg senker meg ned,
Hvor jeg finner min fred –
Herre, det er det største jeg vet.

Det er ingen lekmann i fra 1800-tallet som har så mange sanger som fremdeles er i bruk, skriver Aanestad. Sangboken fra 1962 hadde fem sanger av ham, og Per Nordsletten er fremdeles like aktuell i dag. Enkelte av hans sanger vil leve så lenge det finnes kristne i Norge. (Dehli).

For Guds folk er hvilen tilbake
I himmelens salige hjem.
Bak trengslenes skyfulle dage
En hviledag venter på dem.

Kilder:

Sangboken (1983)

Tobias Salmelid (1997), s. 295-296, 309
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 514-518

Gunnar Dehli: Per Nordsletten – En lekpredikant av den gamle skole (1928)

Vår store Gud gjør store under.

Sangen er skrevet av Per Nordsletten i 1891. Melodien er Bedre kan jeg ikke fare eller Våkn opp å slå på dine strenger. Det er også oppgitt en norsk folketone. Sangen står plassert i Sangboken (SaB) som nummer 411 under temaet ”Kamp og seier” og er på syv strofer. Den er en fri gjendiktning som delvis bygger på verseformen og tittellinjen i Nils Frykman sin sang, Vår store Gud gör stora under.

Vi siterer strofe en (SaB):

Vår store Gud gjør store under,
Det største har han gjort mot meg
Den dag han kastet mine synder
I nådehavet bakom seg,
Og meg utvalgte til sin brud,
Å du forunderlige Gud!

Per Nordsletten ble født på Lesjaskog 17. februar 1837. Faren var bonde og 17 år gammel måtte Per ta over gården. Han levde vel som ungdommer flest på den tiden. Gården var et slit og arbeidet førte bare fattigdom med seg. En kveld da Per var 21 år, ble det en forandring i Per Nordslettens liv. Han kom hjem etter et lag med kortspill og alkohol og følte at livet var tomt. Det ble til at han gikk inn i stallen og falt på kne i en tom bås. Han ba til Gud om nåde. Ikke lenge etterpå giftet Per Nordsletten seg med en troende kvinne og hjemmet deres ble et samlingssted for de andre kristne i bygden.

Vi siterer strofe to (SaB):

Jeg fattig er og syk og såret
Fra hovedisse inntil fot,
Dog har han meg til brud utkåret
Og tvettet ren i Lammets blod.
Jeg som til helved skyldig var,
Er Jesu brud og Gud min far.

Etter seks års slit på gården, ble den solgt. Per Nordsletten ville til Amerika. Men han kom ikke lengre enn til Ålesund. Her forpaktet han en gård i tre år før han kjøpte tilbake hjemmegården og slo seg ned på Lesjaskog igjen.

Vi siterer strofe tre (SaB):

Nå får jeg hvile ved hans hjerte
Og klage der all sorg og nød.
Her er så meget som gjør smerte,
Så titt i lønn min tåre fløt,
Men dette sier jeg min venn,
Og så blir all ting godt igjen.

Per Norsletten begynte å reise med Guds Ord allerede i 1860. Da var han bare 23 år gammel. Han ble tilsatt som predikant i NMS i 1868, med etter 5 år sa han opp stillingen for å reise fritt. Over alt kom det mye folk for å høre ham og Per Nordsletten kom til å stå i store vekkelser. Han ble en av de mest særpregede forkynnerne i Norge på slutten av 1800-tallet.

Vi siterer strofe fire (SaB):

Jeg ofte er i frykt og fare
Og tenker alt er selvbedrag,
Jeg synes livet ei vil svare
Som når det rett var hjertets sak.
Hvor skal jeg gå med denne nød?
Jo, ile til min Frelsers skjød.

Hjemmet til Per og Anne brant ned til grunnen i 1915. Det var ikke forsikret og de mistet alt de eide. I 1916 ble hustruen Anne syk, og Per stelte for henne til han fikk slag i 1921. Det ble noen tunge år. Men han var likevel klar til det siste når det gjaldt livet i Gud. Per Nordsletten døde 22. november 1923, 86 år gammel. En stor venneskare fulgte ham til graven. Der sang de hans egen sang: For Guds folk er hvilen tilbake.

Vi siterer strofe fem (SaB):

Så lenge jeg er her på jorden,
Jeg plages daglig av min synd.
Jeg fattig var, er verre vorden,
Ser mer og mer av hjertets dynd.
Dog får jeg være Jesu brud,
Å du forunderlige Gud!

Det fortelles at Per Nordsletten en dag fikk besøk av en ung mann som ønsket å eie en sterk og sikker tro. Da sa Nordsletten: ”Si meg en ting, hvis du på dommens dag holder en sterk og sikker tro i den ene hånden og Jesus i den andre hånden, hvilken hånd tror du da ville berge deg?” Jeg ville tro at det er ikke så vanskelig å komme frem til det riktige svaret. En frelsende tro er ikke nødvendigvis en sterk tro, men det er en tro som er rettet mot Jesus. Og den som i tro vender seg til Frelseren, om troen aldri er så svak, skal bli frelst.

Vi siterer strofe seks (SaB):

Min kjære Gud, du meg bevare
I ydmykhet for hver en dag!
For foten ligger mang en snare,
Og fienden slår slag på slag,
Å gjem meg, bær meg i ditt skjød,
Så tro jeg blir deg til min død!

Bruden er et kjent motiv i mange salmer og sanger. Vi finner den flere steder i Skriften og kanskje spesielt i Johannes Åpenbaring. Og Per Nordsletten har benyttet brudemotivet både i åpningen og i avslutningen av sin sang. Vi er utvalgt av Gud til å være Jesu brud. Festen i himmelen blir sammenlignet med et bryllup. Da skal bruden få møte sin brudgom, Jesus Kristus selv, og få se ham ansikt til ansikt. Det blir en forunderlig dag.

Vi siterer strofe syv (SaB):

Og når jeg hjemme står for tronen,
Min brudgoms ansikt skue får,
Når han meg rekker seierskronen,
Og jeg med fryd min harpe slår,
Da skal jeg evig synge ut:
Å du forunderlige Gud!

Kilder:

Sangboken (1962)

Tobias Salmelid (1997), s. 295-296 og 425
Lars Aanestad (1965), bd 2, sp. 514-518

Per Nordsletten på Den frie norske salmesiden

For Guds folk er hvilen tilbake.

Dette er en kjent sang om det kristne håp skrevet av Per Nordsletten i 1891. Vi finner den som nummer 832 Sangboken fra 1962 og som nummer 865 i Sangboken (SaB) fra 1983. Sangen er en fri bearbeidelse av Peder J. Moe sin sang fra 1889 eller Peder Myklebust som han kalte seg den gang. For Guds folk er hvilen tilbake er sitert med 7 strofer i begge sangbøkene og den står nevnt i Gunnar Dehli sin bok om Per Nordsletten fra 1928.

Vi siterer strofe en (SaB):

For Guds folk er hvilen tilbake
I himmelens salige hjem.
Bak trengselens skyfulle dage
En hviledag venter på dem.

Det er vel kanskje ikke så ofte vi får høre hjemlandstonene i Per Nordslettens sanger. Han var vel helst for redd at de troende skulle tenke for mye på livet etter døden. Per Nordsletten var veldig opptatt av å leve Gud til behag her og nå. De kristne ble formanet til å leve et rent liv som Guds barn. En skulle ikke ta det for enkelt med troens liv. Det er arven fra Hans Nielsen Hauge som klinger med både i tale og sang. Mye av Per Nordslettens tidlige forkynnelse hadde derfor også mer loviske toner enn den fikk senere i livet hans. «I den første tid av sitt kristenliv var han redd for Rosenius’ skrifter, og syntes de gikk for langt i evangelisk retning», skriver Dehli. Men på Sunnmøre møtte Per Nordsletten «en friere evangelieforkynnelse. Særlig hadde Erik Solem i Ålesund atskillig innflytelse over ham. Dette frigjørende vitnesbyrd førtes nå inn i hans forkynnelse.»

Vi siterer strofe to (SaB):

Her går de foraktet, har møye,
Anfektelser, strid og besvær.
Her gråter så titt deres øye,
De sukker: Akk, var vi dog der!

Det går mange historier om Per Nordsletten fra hans predikantliv. Vi har enkelte glimt som viser at det var folk som prøvde å gjøre narr av ham. Som oftest ble de gjort til skamme. Det fulgte en veldig åndsmakt med Per Nordsletten. Han hadde møte et sted i Trøndelag. Noen ungdommer hadde bestemt at de skulle forstyrre møtet. Det ble et forferdelig leven utenfor. De støyet og banket i veggen. «Nei, nå er Satan for nærgående. La oss be til Gud om at ikke den vonde får makta», sa Nordsletten rolig. Og plutselig ble det helt stille utenfor. En av ungdommene fortalte siden at de kjente en sterk hånd som kom og sopte dem vekk fra veggen. De ble redde og skyndte seg bort.

Vi siterer strofe tre (SaB):

Dog midt under striden og nøden
Til Golgata søker de hen.
For Ham som for dem gikk i døden,
Er alltid den trofaste venn.

Det er liten tvil om at Per Nordsletten så livet med Gud som en kamp. Han levde i de gamle sangene og var kjent med anfektelsen. Spesielt Brorsom og hans Troens rare Klenodium så ut til å ligge hans hjerte nær. Men han var også svært glad i Oscar Ahnfeldts sanger og innledet ofte møtet med en salme. «Både Nordslettens personlighet, sangen og talen kunne gjøre et mektig inntrykk på folket», skriver Gunnar Dehli. «Han hadde en egen sangergave, og flere ble vakt ved hans sang.» Men fremfor alt var det sangen om forsoningen, nåden og Golgata som fikk tone med. Det er en venn blant venner som aldri svikter og det er Jesus Kristus.

Vi siterer strofe fire (SaB):

De sier så ofte: Hør vekter,
Er natten ei snart nå forbi?
Som hjorten av tørst vi forsmekter,
Gud gi det snart morgen må bli!

Uttrykket med hjorten som tørster etter vann er hentet fra Bibelen: «Likesom hjorten stunder etter bekker med rennende vann, slik stunder også min sjel etter deg, min Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når kan jeg få komme og tre fram for hans åsyn?» Salme 42, 2-3.

Vi siterer strofe fem (SaB):

Kun stille min brud, til jeg kommer!
Å frykt ei og engstes ei så!
Du ser jo det tegner til sommer,
Og kronen du snarlig skal få!

Bruden er et kjent motiv i mange salmer og sanger. Vi finner den flere steder i Skriften og kanskje spesielt i Johannes Åpenbaring. Men Nordsletten har trolig koblet brudemotivet sammen med Jesu tale om fikentreet. Her taler han om Jesu gjenkomst: «Lær en lignelse av fikentreet: Når det får sevje i grenene og skyter blad, da vet dere at sommeren er nær. Slik skal også dere vite, når dere ser alt dette, at han er nær og står for døren.» Disse ord skal være oss til trøst: «Kun stille min brud, til jeg kommer! / Å frykt ei og engstes ei så! »

Vi siterer strofe seks (SaB):

For himmel og jord skal vel vike,
Men aldri det løfte du fikk!
Å, tenk ei at jeg kan deg svikte,
For deg jeg i døden jo gikk!

Per Nordsletten nøyde seg ikke med å holde møter. Han mente det var ikke noe til dagsverk å ha oppbyggelse en eller to ganger om dagen. Per Nordsletten besøkte også de gamle og syke. En gang han var i Fredrikstad lå en frue for døden. Hun var i stor sjelenød og Nordsletten besøkte henne. «Hva skal jeg gjøre», sier hun. «Du skal gjøre det som Jesus ikke har gjort», svarte Nordsletten. «Ja, men han har jo gjort alt», sier hun. «Da blir det ikke noe å gjøre for deg da», svarte Nordsletten.

Vi siterer strofe syv (SaB):

Halleluja, amen, ja amen!
Høylovet min brudgom så stor!
Snart skal vi med ham være sammen
For evig i himmelens kor.

Sangen ble sunget i begravelsen til Per Nordsletten 5. desember 1923. På gravstøtten til Per og Anne på Lesjaskog kirkegård i Nord-Gudbrandsdalen står det risset inn ordet fra 1. Kor 2, 2: «Jeg vil ikke vide noget iblant eder uden Jesus Kristus og ham korsfæstet». Det er Jesus og ham alene som skal ha æren i all evighet. Amen.

Kilder:

Bibelen (2005)
Sangboken (1983)

Tobias Salmelid (1997), s. 295-296
Lars Aanestad (1965), bd. 2, sp. 514-518

Gunnar Dehli: Per Nordsletten. En lekpredikant av den gamle skole (1928)